LA-1997-777

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-05-22
Publisert:	LA-1997-00777
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Agder jordskifterett nr: 91-00006 - Agder lagmannsrett LA-1997-00777 A
Parter:	Ankende part: Ågot Møretrø og Kristian Møretrøs dødsbo v/Johanne Møretrø Michelsen (Prosessfullmektig: Advokat Per Aasen) Ankemotpart: Kristian Seland, Ole Torp, Lars Johan Midstue, Nils Heldal og Lars Vigre (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt)
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann Kst. lagdommer Erik Holth Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§7, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§83, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Jordskifteloven (1979) §2, §3, Kommunehelsetjenesteloven (1982) §4a-8

Det har oppstått tvist i bygda Reddal i Grimstad kommune om rett til bruk av diverse veier, særlig i forbindelse med uttak av sand/grus på enkelte eiendommer og bruk av veiene til dette formålet. Enkelte naboer har følt transportvirksomheten som en vesentlig ulempe og har flere ganger - første gang i 1987 - klaget til kommunens helse- og sosialutvalg, som har gjort vedtak om visse tidsmessige begrensninger i transportvirksomheten, uten at klagerne har ansett dette som tilstrekkelig.

For å få en ordning på veiproblemene krevde Lars J. Midstue, Torgeir Heldal, Lars Torp og Lars Vigre 3. april 1991 jordskifte etter jordskifteloven §2 bokstav e. De nevnte var eiere av henholdsvis bnr.102, bnr. 4, gnr. 101, bnr. 3, gnr. 103, bnr. 3, og gnr. 103, bnr. 13. De problemene rekvirentene ønsket å få løst ved jordskifte var ifølge jordskiftekravet:

"Fordeling av vedlikehold for vegsystem, samt opprusting av veger for asfaltering. Regler for vegbredde, grøfter, stikkrenner o.s.v."

Jordskifteretten avsa 15. september 1992 kjennelse om at jordskiftesaken fremmes i samsvar med jordskifteloven §2 bokstav e for den del av saken som omfatter fordeling av vedlikehold samt avklaring av eventuelle veirettsspørsmål. Rekvirentenes påståtte rettigheter til bruk av Sandkjærveien og Møretrøveien ble bestridt av en rekke motparter. Etter at forskjellige veialternativer var vurdert, avsa jordskifteretten 3. desember 1993 vedtak om at

"Sandkjærveien og Møretrømoveien fortsetter med å være hovedtransportårene i området." Vedtaket ble satt til påanking straks og ble anket til Agder jordskifteoverrett som ved kjennelse 31. januar 1995 opphevet jordskifterettens nevnte vedtak og hjemviste saken til fortsatt behandling ved jordskifteretten. Jordskifteoverretten fant at "slik som fremmingsvedtaket lyder, ville det vært riktig først å ta stilling til vegrettsspørsmålene og derved fått avklart vegenes trafikkbeslastning. Når det var gjort, ville jordskifteretten ha et bedre grunnlag for å kunne vurdere saken i forhold til hver enkelt eiendom m.h.t. §3 bokstav a, dersom saken ble fremmet med et noe videre innhold".

Jordskifteretten måtte etter dette først ta stilling til veirettsspørsmålene. Lars Midtstue, Torgeir Heldal, Ola Torp (etterkommer av Lars Torp), Lars Vigre, og Kristian Seland - eier av gnr. 98, bnr. 4, 5, 6, 7 og gnr. 103, bnr. 8 - hevdet alle v/ sin prosessfullmektig advokat Ove Chr. Lyngholt v/ advokat Ole Dag Rike at de hadde full veirett til Møretrøveien og Sandkjærveien. Ågot Møretrø, eier av gnr. 100, bnr. 2, Kristian Møretrøs dødsbo v/Johanne Møretrø Michelsen, eier av gnr. 102, bnr. 6, v/ sin prosessfullmektig advokat Per Aasen, samt Oline Rislå, eier av gnr. 102, bnr. 3, 7 og 8, v/ sin prosessfullmektig advokat Ole Bjørn Støle, hevdet alle at de partene som var representert ved advokat Lyngholt v/advokat Rike ikke hadde veirett til Sandkjærveien - Møretrøveien. Subsidiært ble påstått at de samme partene ikke har rett til å benytte Sandkjærveien og/eller Møretrøveien som hovedtransportre i anledning uttak av sand og grus fra eksisterende og planlagte sandtak.

Jordskifteretten avsa 7. februar 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:

"Lars J. Midtstue som eier av gnr. 102, bnr. 4, Nils Heldal som eier av gnr. 101, bnr. 3, Lars Vigre som eier av gnr. 103, bnr. 13, Ola Torp som eier av gnr. 100, bnr. 6 og gnr. 103, bnr. 1 samt Kristian Seland som eier av gnr. 98, bnr. 4, 5, 6 og 7 og gnr. 103, bnr. 8, har full veirett til Sandkjærveien og Møretrøveien." Disse partene ble dessuten tilkjent erstatning hos de tre motpartene for saksomkostninger med kr 39.960,-.

Jordskifteretten la til grunn at veirettighetene var hjemlet i utskiftningsforretninger i 1875 - 1877, at utskiftningen ikke inneholdt noen begrensninger i veiretten, og at det heller ikke var fremlagt andre dokumenter i saken som tydet på at den gamle rettstilstanden var endret.

De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for jordskifteretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av jordskifterettens dom.

Ågot Møretrø og Kristian Møretrøs dødsbo v/ Johanne Møretrø Michelsen, begge med advokat Per Aasen som prosessfullmektig, har anket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett. Det hevdes i anken at jordskifteretten har vurdert bevisene i saken feil, samtidig som rettsanvendelsen er mangelfull. De har i anken nedlagt samme påstanden som for jordskifteretten. Kristian Seland, Ola Torp, Lars Johan Midtstue, Nils Heldal og Lars Vigre, alle med Advokatfirmaet Tofte & Co DA v/ advokat Ove Chr. Lyngholt som prosessfullmektig, har imøtegått anken og påstått jordskifterettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Grimstad 28., 29. og 30. april 1998. Alle partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. For Kristian Møretrøs dødsbo møtte Johanne Møretrø Michelsen og Olav Møretrø, som begge er avdøde Kristian Møretrøs barn. Alle partsrepresentantene forklarte seg. Det ble dessuten avhørt 10 vitner og det ble fremlagt en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet. Lagmannsretten foretok befaring av de omtvistede veiene, samt eksisterende sandtak, og fikk påvist veinettet forøvrig i bygda og det partene ellers mente var av betydning for saksforholdet.

Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for jordskifteretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, med den endring som følger av de ankende parters endrede påstand under ankeforhandlingen, jfr. nedenfor. Med nødvendig korreksjon som følge av nevnte endring kan forøvrig vises til jordskifterettens gjengivelse i dommen.

De ankende partenes anførsler kan sammenfattes slik:

Jordskifteretten har vurdert bevisene i saken feil, samtidig som rettsanvendelsen er mangelfull.

Det er ingen uenighet om at utskiftningsforretningen fra 1876 er et viktig dokument i saken, slik også jordskifteretten gir uttrykk for. Jordskifteretten trekker imidlertid slutninger av utskiftningsforretningen som det ikke er dekning for, og går ikke inn på den omstendigheten at bruken av Sandkjærveien fikk en helt annen betydning etter senkningen av Reddalsvannet og byggingen av den nye bygdeveien fra Grimstad i 1882.

Utskiftningen i 1875 gjaldt innmarken og det er en feil når jordskifteretten ikke drøfter bruken av driftsveien i relasjon til bruken av veinettet for øvrig. Det sentrale punktet i utskiftningsforretningen begynner under punktet "specielle Bestemmelser" Fra og med punkt 5 er beskrevet en del spesielle veier, med angivelse av spesielle rettighetshavere, mens bestemmelsene fra punkt 2 til og med punkt 4 gir en mer generell beskrivelse av veiene i området. Det er grunn til å anta at den direkte foranledningen til dette også var senkningen av Reddalsvannet, som var besluttet på den tiden utskiftningen ble holdt, og at formuleringen "den ældre Vei uforandret" må ses på denne bakgrunnen. Spesielle rettighetshavere er ikke nevnt under den generelle beskrivelsen, men brukerne er pålagt vedlikehold i henhold til bestemmelsene i daværende veilov §83. Jordskifteretten kan ikke ses å ha vurdert spørsmålet om sammenhengen mellom rettigheter og plikter, og heller ikke drøftet eventuelle passivitetsvirkninger.

Det er vanskelig å forstå at avtalen av 12. april 1934 vedrørende bureisingsveien Østervold - Slettås kan tillegges slik sentral betydning som jordskifteretten har gjort. Selv om det skulle være slik at denne avtalen geografisk sett skulle dekke en mindre del av veien vest for Jåvoldveien, kan det likevel ikke utledes av dette noen bruksrett til Sandkjærveien/Møretrøveien frem til "sentrum". Jordskifteretten synes i denne forbindelsen å ha oversett at Jomåsveien lå vest for Jåvoldveien og var derfor en naturlig bruksvei i stedet for Sandkjærveien/ Møretrøveien.

Som nevnt er det i utskiftningsforretningen vist til vedlikeholdsplikt etter bestemmelsene i dagjeldende veilov §83. De manglende opplysningene om felles faktisk vedlikehold bekrefter at Sandkjærveien faktisk grodde til og var ute av bruk som alminnelig ferdselsåre i lang tid. Senere opparbeidelse/vedlikehold ble gjort av noen få av oppsitterne langs veien. Veiloven bestemmelser ble da ikke påaktet.

Den naturlige veien for Kristian Selands eiendom var fra gammel tid Jåvoldveien, eventuelt Jomåsveien. Torps, Heldals og Midtstues eiendommer benyttet den såkalte Kjæretveien til sine utmarker. Dette var for dem også den korteste veien til utmarkene, jfr. fremlagt kart hvor veiene er inntegnet. Sandkjærveien/Møretrøveien er imidlertid blitt stadig mer benyttet fordi eierne av de nevnte eiendommene ikke holdt vedlike de veiene som de hadde sin veirett til. Dette gjelder også den tidligere Bjerke/Sandklevveien (også kalt Haueneveien), som gikk fra Sandkjærveien, i krysset med Jomåsveien, og opp til Møretrømoen, men som nå er gått ut av bruk.

Utskiftningen i 1875-77 gjaldt innmarken. Det erkjennes å foreligge en alminnelig ferdselsrett på Sandkjærveien/Møretrøveien for innmarksrelatert bruk. Det foreligger derimot intet rettslig grunnlag i utskiftningen, eller i annen dokumentasjon, for utmarksrelatert ferdsel. Grus har vært en ressurs fra gammelt av som har vært tatt ut til vedkommende eiendoms eget bruk, og slik bruk av veiene vil fortsatt bli tålt. Den industrielle virksomheten som Reddal Sand står for har derimot lite med naturlig jordbruksdrift å gjøre. Den alminnelige oppfatningen i bygda er at det er bare de eiendommene som ligger til Sandkjærveien/Møretrøveien som har bruksrett til disse veiene. Det har vært et klart innslag av tålt bruk så lenge dette har gjeldt vanlig bruk av veiene. For tømmerkjøring gjelder dette særlig etter endrede driftsmetoder i 1960-årene, fra tidligere fløtning til Syndlevannet til bruk av tømmerbil. Den industrielle virksomheten som nå drives av Reddal Sand medfører betydelige ulemper i form av støv og støy og har gjentatte ganger vært gjenstand for klager til helsemyndighetene, som har fastsatt visse begrensende tiltak om kjøreforbud til bestemte tider, men ellers ikke tiltak av særlig betydning. Det vises i denne forbindelsen til de fremlagte klagesakene til helse- og sosialutvalget, hvor det er gjort rede for det tiltakende transportomfanget og de ulemper av forskjellig slag som transporten har medført, og til behandlingen av klagesakene i nevnte utvalg og hos fylkesmannen.

Det vises ellers til anførslene for jordskifteretten, slik disse er gjengitt i jordskifterettens dom.

Det er under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

"1. Lars J. Midtsue som eier av gnr. 102, bnr. 4, Nils Heldal som eier av gnr. 101, bnr. 3, Lars Vigre som eier av gnr. 103, bnr. 13, Ola Torp som eier av gnr. 100, bnr. 6 og gnr. 103, bnr. 1 samt Kristian Seland som eier av gnr. 98, bnr. 4, 5, 6 og 7 har ikke rett til å bruke følgende veier i Reddal til utkjøring av virke og/eller masse (sand/grus) fra utmarken til annet enn eget bruk:

a) Møretrøveien fra skolehuset til veiavkjørsel til Kjæret.

b) Sandkjærveien regnet fra Møretrøsvingen til krysset ved avskjørsel til Jomåsveien (Haueneveieen).

2. Ågot Møretrø og Kristian Møretrøs dødsbo v/Johanne Michelsen tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten så vel som for lagmannsretten."

Ankemotpartene har gjort gjeldende at jordskifterettens dom er riktig i resultatet og kan i alt vesentlig også tiltre begrunnelsen.

Sandkjærveien/Møretrøveien er en gammel hovedferdselsåre gjennom Øvre Reddal. Det har vært den alminnelige oppfatningen i bygda at dette er veier som er åpne for alminnelig ferdsel og har opp gjennom tidene også vært brukt slik. Det vises til fremlagt utskrift fra forhandlingsprotokoll for Landvik sogn i 1859, da det ble gjort vedtak om å oppta veien som bygdevei, d.v.s. offentlig vei. I utskiftningsforretningen i 1875 er under spesielle bestemmelser, punkt 2, gjort vedtak om flere veier hvorav enkelte skulle utbedres, mens andre skulle forbli uforandret, fordi de var tilfredsstillende etter datidens krav. Det siste gjaldt således den gamle bygdeveien, som nå betegnes som Sandkjærveien, jfr. punkt 2 e, samt delvis Møretrøveien, jfr. punkt 2 d. Etter punkt 3 i utskiftningsprotokollen har alle loddeierne rett til å bruke de veiene som er nevnt under punkt 2, d.v.s. de alminnelige veiene. Det gjelder således såvel Sandkjærveien, jfr. punkt 2 e, som Møretrøveien, jfr. punkt 2 d. Under punkt 5 i utskiftningsprotokollen er nevnt enkelte spesielle veier for spesielle rettighetshavere. Det gjelder således en veirett for loddeierne B (nå Ågot Møretrø), F (nå Torfinn Møretrø) og K (nå Per Skarpeteig) fra Møretrøveien til Kjæret til sine skogparseller, jfr. punkt 5 d. Ingen av ankemotpartene er derimot gitt rett til bruk av denne veien.

Ved utskiftningen ble det foretatt en generalopprydding i veisystemet, idet det i utskiftningsprotokollens punkt 9 ble bestemt at alle andre veier enn de som var nevnt skulle sløyfes.

Ved utskiftningen ble alle loddeierne gitt rett til å bruke de alminnelige veiene og med plikt til å delta i vedlikeholdet etter bruken. Ankemotpartenes eiendommer var loddeiere under utskiftningen, eller er senere utskilt fra eiendommer som var loddeiere. De alminnelige veiene skulle dekke alle veibehov. Behovet for bruk av Sandkjærveien/Møretrøveien ble mindre etter at ny vei ut av bygda ble anlagt i 1882, men behovet var fortsatt til stede for internt bruk i bygda. Redusert bruk medfører ikke bortfall av rett til bruk. Det samme gjelder manglende organisert vedlikehold. Den omstendighet at enkelte av ankemotpartene tidvis har brukt andre veier, som Jåvoldveien og Jomåsveien, medfører heller ikke bortfall av rett til bruk av de veiene de fikk veirett til ved utskiftningen, herunder Sandkjærveien/Møretrøveien.

Det vises ellers til fremlagte fordelinger av utgifter til utbedringer av vei til Hagersmoen (ca. 1861), og som hadde som nødvendig forutsetning at det forelå rett til å bruke Sandkjærveien. Det samme gjelder utbedringer av Svennevigveien (1964), forlengelse av vei til Bjortjern (1964) og til Ranneskil (1980). Ankemotpartene har deltatt i disse utbedringene og som forutsatte rett til bruk av henholdsvis Sandkjærveien og Møretrøveien, og det var heller ikke ved noen av disse tilfellene noen som dro i tvil veiretten til Sandkjærveien/Møretrøveien. Det vises også til fremlagt skriv, innkommet til jordskifteretten 10. desember 1996, fra en rekke grunneiere som var parter i jordskiftesaken og som gir uforbeholden støtte til ankemotpartenes synspunkter.

Formålet med utskiftningen i 1880-årene var å dekke de driftsmessige behovene for gårdsbrukene. Utgangspunktet er at veiretten er helt generell, uten begrensninger, for å kunne betjene såvel innmark som utmark, d.v.s. ethvert naturlig behov ved gårdsdriften. Masseuttak er en relativ ny, men naturlig driftsform i jordbruket, til utnyttelse av de ressursene som har ligget på eiendommen fra gammel tid. De ulempene som har vært klaget over er støy og støv, og i det vesentlige relatert til Reddal Sands uttak, hvor det kjøres ut ca 10 lass pr. dag. Andre ved veien har større ulemper enn de ankende partene, som er tilbudt asfaltering av veien, men har avslått. Det har fra de ankende parter gjentatte ganger vært klaget til kommunens helse- og sosialutvalg over ulempene ved gruskjøringen. Utvalget har ikke ansett det påkrevet å nedlegge noe forbud mot trafikken, jfr. kommunehelsetjenesteloven §4a-8. Virksomheten er derimot pålagt visse tidsmessige begrensninger. Helse- og sosialutvalget har funnet at de vedtak om tidsmessige begrensninger i trafikken i tilstrekkelig grad sikrer mot helseskader, jfr. senest utvalgets vedtak 9. desember 1997.

Ulempene ved virksomheten overskrider heller ikke tålegrensen etter naboloven §2. Etter rettspraksis er påregneligheten ganske avgjørende i en slik sammenheng. I dette tilfellet er påregneligheten helt konkret, idet det her gjelder utnyttelse av en ressurs som har ligget på eiendommene fra gammelt av. Masseuttak er en følge av den alminnelige samfunnsutvikling, og ulemper ved slik virksomhet må tåles i større grad enn ellers. Det vises i den forbindelse til Rt-1973-1193, Rt-1994-425 og Rt-1983-513.

Det vises dessuten til at Reddal Sand driver et stort sementstøperi og har fra 1970 basert seg på det omstridte sanduttaket. Firmaet har tatt ut sand i 15 år uten protester. Innrettelseshensynet må derfor tillegges vekt.

Det vises ellers til anførslene for jordskifteretten slik disse er gjengitt i jordskifterettens dom.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Jordskifterettens dom stadfestes dog slik at saksomkostningene i slutningens pkt. 2 endres til kr 26.640,- med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra 14 dager etter forkynnelsen av jordskifterettens dom.

2. Ågot Møretrø og Kristian Møretrøs dødsbo v/Johanne Møretrø Michelsen betaler en for alle og eller for en Kristian Selands, Olav Torps, Lars Johan Midtstues, Nils Heldals og Lars Vigres saksomkostninger for lagmannsretten innen 14 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at det naturlige utgangspunktet for vurdering av veirettsforholdene for partenes eiendommer er utskiftningene i distriktet rundt 1875 -1880. Det gjelder utskiftningen på Møretrø, Østerhus, Midtstue, Torp og Lunden fra 1875 til 1877, hvor Sandkjærveien og Møretrøveien er omtalt, og utskiftningen på Jamvold og Tangerholt som ble avsluttet i 1880, hvor bl.a. Jåvoldveien er omhandlet. Som nevnt av jordskifteretten kan det etter bestemmelsene i utskiftningsprotokollen for 1875-77 ikke være tvil om at de omtalte veiene Sandkjærveien og Møretrøveien ble utlagt til felles bruk for de eiendommene som var med i skiftet. Utskiftningen på Jamvold og Tangerholt omtaler bl.a. Jåvoldveien, som ankemotparten Kristian Selands forgjenger fikk rettigheter til. En del av Kristian Selands eiendom (gnr. 103 bnr. 8) er imidlertid utskilt fra Torpeiendommen, gnr. 103 bnr. 3, som ifølge utskiftningen i 1875-77 fikk veirett til Sandkjærveien og til Møretrøveien, jfr. foran. Som nevnt av jordskifteretten må det legges til grunn at Kristian Selands eiendom ved ervervelsen av bnr. 8 fra gnr. 103 i 1907 fikk rett til bruk av de samme veiene som hovedbruket, gnr. 103, bnr. 3, hadde. Det vises til jordskifterettens redegjørelse og begrunnelse i dommen side 29 - 31, og som i det vesentlige tiltres.

Det vises ellers til det som er anført fra ankemotpartenes side om disse partenes deltakelse i utgiftsfordelingen ved diverse veiparseller, og lagmannsretten er enig i at dette må ha vært ut fra klare forutsetninger om at de hadde rett til bruk av de nå omstridte veiene, slik dette er anført fra ankemotpartene.

Lagmannsretten er således i likhet med jordskifteretten kommet til at ankemotpartenes eiendommer har alle veirett til såvel Sandkjærveien som Møretrøveien.

De ankende partene har under ankeforhandlingen frafalt sin tidligere subsidiære påstand om at veiretten ikke omfatter rett til å benytte Sandkjærveien og Møretrøveien som hovedtransportåre i anledning uttak av sand og grus fra eksisterende og planlagte sandtak. I den nedlagte påstanden ligger imidlertid den begrensningen at ankemotpartenes veirett ikke omfatter rett til utkjøring av virke og/eller masse fra utmarken til annet enn eget bruk. Det er ikke anført noen spesiell begrunnelse for begrensningen utover at dette påstås å følge av utskiftningen.

Utskiftningen i forrige århundrede inneholder ingen begrensninger i bruken av de veiene som går under betegnelsen felles veier. Selv om det som et utgangspunkt legges til grunn at veiretten er en alminnelig rett ut fra det behov som foreligger til enhver tid, kan den likevel måtte utøves innen visse begrensninger, jfr. således naboloven §2. Behovet for bruk av en vei vil naturlig nok endres med tiden og det foreligger en rekke avgjørelser på at en gammel veirett må antas å omfatte slik bruk som i utviklingens medfør kan anses som alminnelig og påregnelig for eiendommenes rettmessige benyttelse, jfr. Rt-1924-583. Senere rettspraksis har fulgt det prinsippsynspunktet som nevnte dom bygger på, jfr. Rt-1937-355, RG-1952-519, RG-1966-54, RG-1966-54 og RG-1968-218. Det vises også til Brækhus/ Hærem: Norsk tingsrett s. 284, hvor det gis anvisning på en interesseavveining. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten (jfr. side 32 i dommen) i at uttak av sand og grus i slikt forretningsmessig øyemed som er aktuelt i dette tilfellet må anses som en naturlig eiendomsdrift. Det er her tale om utnyttelse av eiendommenes naturgitte ressurser som har ligget der fra gammel tid og eierne må ha full anledning til å utnytte denne ressursen slik andre ressurser utnyttes. En eiendomsdrift for utnyttelse av slike ressurser er også påregnelig. Tillatelsene til uttakene av sand og grus er gjerne gjort betinget av at matjorda blir lagt tilbake når uttaket er avsluttet, slik at en da oppnår nye dyrkingsarealer.

Lagmannsretten er også enig med jordskifteretten i at en eiendoms veirett i alminnelighet vanskelig kan tenkes å være begrenset til bare å omfatte rett til transport av en del av en eiendoms produkter/ressurser. Det må antas at en slik begrensning i veiretten i tilfelle måtte ha et klart uttrykt rettslig grunnlag. Noe slikt grunnlag foreligger ikke her. Eiendommene med sand/grusressurser eksisterte allerede på utskiftningstiden eller er senere utgått fra en av disse. Når utskiftningen under disse omstendighetene overhode ikke omtaler noen begrensning i bruk av veiene, er det en sterk indikasjon på at det var en alminnelig og ubegrenset veirett som ble etablert. Dette må gjelde selv om det på utskiftningstiden ikke foregikk noen omfattende utnyttelse av de nevnte ressursene. Det er ikke grunnlag for å anta at det i utskiftningen er gjort noe skille mellom innmarks- og utmarksrelatert bruk av veiene, slik det er blitt hevdet av de ankende partene.

Omfattende transport av sand/grus fører med seg ubehag og problemer for beboere langs veiene. De helsemessige sidene ved denne virksomheten har som nevnt etter klage fra de ankende partene flere ganger vært vurdert av helsemyndighetene, senest av kommunens helse- og sosialutvalg 9. desember 1997, jfr. fremlagt utskrift. Utvalget har funnet at tidligere vedtak vedrørende anleggsdrift i Reddal i tilstrekkelig grad tar hensyn til mulige helseskader også når virksomheten vurderes samlet. Vedtaket er etter det opplyste påklaget til fylkesmannen. Som nevnt foran har helse- og sosialutvalget tidligere gjort vedtak om visse tidsmessige begrensninger i transportvirksomheten. Dette ble opprettholdt av fylkesmannen, jfr. vedtak 14. august 1992. Utvalget påla også legging av fast veidekke, men dette ble opphevet av fylkesmannen i nevnte vedtak. Lagmannsretten viser også til at de ankende partene tidligere er blitt tilbudt asfaltering av de aktuelle veistykkene, men har avslått dette. Etter kommunehelsetjenesteloven §4a-8 skal helse- og sosialstyret stanse en virksomhet, helt eller delvis, når det ved virksomheten oppstår forhold som medfører en overhengende fare for helseskade. Etter det opplyste har det ikke vært aktuelt å iverksette et slikt tiltak.

De ankende partene har ikke gjort gjeldende at tålegrensen etter naboloven §2 er overskredet og noen direkte bevisføring om dette har det derfor heller ikke vært. Lagmannsretten har merket seg at de ankende partene heller ikke på noe tidspunkt har krevet naboskjønn etter nevnte lov §7. Slik saken er blitt opplyst kan lagmannsretten ikke se at virksomheten verken overstiger den tålegrensen som følger av naboloven §2 eller er i strid med andre offentligrettslige begrensningstiltak. Hvilke tiltak som med bakgrunn i jordskiftekravet eventuelt må anses nødvendige for å begrense ulempene, blir et tema for jordskifteretten ved dens videre behandling av jordskiftesaken.

Lagmannsretten er således kommet til samme resultat som jordskifteretten og dens dom blir å stadfeste.

Anken har ikke ført frem og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at de ankende partene bør erstatte motpartenes saksomkostninger for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i nevnte bestemmelse. Ankemotpartenes prosessfullmektig har inngitt en omkostningsoppgave på kr 72.537,50 hvorav kr 70.000,- er hans salær og resten diverse spesifiserte utgifter. De ankende parter har ikke gitt bemerkninger til oppgaven og lagmannsretten legger den til grunn.

Jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. For jordskifteretten var også Oline Rislå part og ble ilagt omkostningsansvar sammen med de ankende partene, jfr. jordskifterettens dom. Hun har betalt sin del av de saksomkostningene som ble ilagt, slik at den ubetalte delen er kr 26.640,-. Kravet om morarente av den ikke betalte delen er ikke bestridt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Jordskifterettens dom stadfestes, men slik at det i tillegg til idømte saksomkostninger skal betales den til enhver tid gjeldende morarente av skyldig beløp fra 14 dager etter forkynnelsen av jordskifterettens dom.

2. Ågot Møretrø og Kristian Møretrøs dødsbo v/Johanne Møretrø Michelsen dømmes til in solidum og innen 14 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Kristian Seland, Olav Torp, Lars Johan Midtstue, Nils Heldal og Lars Vigre kr 72537,50 -kronersyttitotusenfemhundreogtrettisju 50/100- som erstatning for deres saksomkostninger for lagmannsretten.