LA-1998-914

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-12-22
Publisert:	LA-1998-00914
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr: 97-01096 - Agder lagmannsrett LA-1998-00914 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00229K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tone Kleven). Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Sven Morten Torsnes). Ankemotpart: Porsgrunn kommune v/barnevernstjenesten (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Atle Sveen).
Forfatter:	Lagdommer Trude Sæbø, formann. Lagdommer Ivar Danielsen. Kst. sorenskriver Håvard Skjeldås. Med fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-20, EMK (1999), EMK (1999), §4-1

I sak mellom A og B og Porsgrunn kommune avsa Skien og Porsgrunn byrett den 3. april 1998 dom med slik domsslutning:

"1. Omsorgsovertagelsen av C, født xx.xx.1981, oppheves.

2. Fylkesnemndas vedtak om ikke å tilbakeføre omsorgen for D, født xx.xx.1986 og E, født xx.xx.1988, stadfestes.

3. Fylkesnemndas vedtak om at foreldreansvaret for D og E fratas A og B, stadfestes.

4. Fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon av D og E, stadfestes.

5. Fylkesnemndas vedtak om samvær for A og B inntil adopsjon kan gjennomføres, stadfestes."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.

A og B ved advokat Tone Kleven har påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt angår domsslutningens punkt 3 og 4. Porsgrunn kommune ved kommuneadvokat Atle Sveen har imøtegått anken og har påstått byrettens dom stadfestet så langt den er påanket.

Ankeforhandling ble holdt i Skien den 8. og 9. desember 1998. Forut for ankeforhandlingen hadde det funnet sted et samlivsbrudd mellom A og B, slik at advokat Tone Kleven hadde trukket seg som prosessfullmektig for B. Han var under ankeforhandlingen representert av advokat Sven Morten Torsnes. Begge de ankende parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner og dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.

A ved advokat Kleven har i hovedsak anført:

Vilkårene etter barnevernloven §4-20 for fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon er ikke til stede. Loven stiller ikke opp spesielle vilkår for fratakelse av foreldreansvar etter §4-20 første ledd, men enhver avgjørelse etter loven skal være til barnets beste, jf §4-1. Ved fratakelse av foreldreansvar vil de biologiske foreldre fortsatt kunne ha samværsrett. Dersom barna blir adoptert, blir det ikke samvær med de biologiske foreldre, med mindre adoptivforeldrene ønsker det. Det sentrale i saken er om det skal gis samtykke til adopsjon. Det er her tre vilkår som må være oppfylt. Det antas at vilkårene etter§4-20 bokstav a 2. alternativ og bokstav c er tilfredsstilt. Det avgjørende vil være hva som er til barnas beste, jf bokstav b. D og E er i fosterhjem hvor de har det bra. De er lite berørt av at de er fosterbarn. Spørsmålet er hvilken betydning det vil ha i tiden fremover å opprettholde kontakt med de biologiske foreldre. Begge jentene ønsker å ha kontakt. Dersom de blir adoptert, er det tvilsomt om kontakten vil bli opprettholdt. Særlig fostermoren er lite positiv innstilt til at jentene skal ha samvær med de biologiske foreldre.

Det skal tungtveiende grunner til for fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon etter barnevernloven §4-20. Slike grunner kan være at det ikke har vært noen kontakt mellom barn og biologiske foreldre, eller at det er grunn til å frykte at foreldrene vil misbruke foreldreansvaret. Det vises til Rt-1990-1274.

Selv om plasseringen i fosterhjem er ment å være varig, er ikke dette nok. Fosterhjemsplassering vil ofte være det. Det er heller ikke nok at adopsjon vil skape ro, eller at båndet til fosterforeldrene vil styrkes. Dette er for så vidt alltid et argument som taler for adopsjon. Barnevernloven bygger på det grunnprinsipp at barn skal ha kontakt med sine bioligiske foreldre. Ved adopsjon blir dette avskåret. Det vises til avgjørelse av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i saken Adele Johansen mot Norge (EMD=REF00000647) vedrørende forholdet til menneskerettighetskonvesjonens artikkel 8 om respekt for familielivet.

Det bestrides at vilkåret etter første alternativ i barnevernloven §4-20 bokstav a er til stede, nemlig at det er sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barna forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten mener at foreldrene er varig ute av stand til å gi barna forsvarlig omsorg, men de undersøkelser barnevernstjenesten bygger på er ikke overbevisende. De bygger på en betydelig grad av skjønn.

Ankemotparten har anført at A ikke har fulgt opp den samværsrett hun har hatt. Dette må imidlertid ses i sammenheng med det tilspissede forholdet mellom henne og fosterforeldrene. Det er ikke lett for barna å gi uttrykk for ønske om å være sammen med den biologiske mor når de merker at fosterforeldrene ikke liker henne.

Ankemotparten har argumentert med at dersom det ikke blir gitt samtykke til adopsjon, er det fare for at fosterforeldrene ikke orker mer og vil si opp avtalen med kommunen. De har imidlertid begge i retten gitt uttrykk for at dette ikke er noen aktuell problemstilling.

A har i alt hatt 5 barn under barnevernets omsorg, og det har vært en påkjenning. I dag erkjenner hun at det ikke er aktuelt å flytte D og E tilbake til henne. Det er imidlertid viktig for henne at barna har samvær med B og henne.

De to jentene har tidligere gitt uttrykk for at de vil besøke moren, men at de vil ha med en voksen person. Det er vanskelig å si hvorfor. Ikke noe tyder på at barna er engstlige når de er hos moren. Barneverntjenesten har gitt lite objektive opplysninger om foreldrene. Adopsjon er endelig, og et samtykke til adopsjon kan innebære fare for uopprettelig skade. I tillegg til Rt-1990-1274 vises til avgjørelse i Rt-1991-557, Rt-1995-85 og Rt-1997-535. Den siste avgjørelsen er ganske restriktiv, slik som avgjørelsen i Rt-1990-1274.

A ønsker også at lagmannsretten skal fastsette en samværsordning. Det bør fastsettes dagsamvær ca 4 ganger i året. Eventuelt kan dette trappes opp etter hvert. Samværet bør ha en viss varighet hver gang, også for at jentene når de er på besøk hos A, kan ha samvær med besteforeldrene som bor i nærheten og halvsøsteren F som bor i X. B kan utøve samvær sammen med A. Det er ikke nødvendig med tilsyn, men barna kan ha med en person de har tillit til.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A fratas ikke foreldreansvaret for D, f. *.*.86, og E, f. *.*.88.

2. Barnevernstjenesten i Porsgrunns begjæring om samtykke til adopsjon av D og E etterkommes ikke.

3. A gis samvær med D og E fastsatt etter rettens skjønn."

B ved advokat Torsnes har i hovedsak anført:

Barnevernloven §4-20 fastsetter vilkårene for samtykke til adopsjon. Det sentrale i denne saken er vilkåret i bokstav b. Når det gjelder bokstav a, kan det ikke legges til grunn at foreldrene varig er ute av stand til å gi omsorg, men det andre alternativet i bokstav a om tilknytning til fosterforeldrene er oppfylt.

Etter §4-20 bokstav b skal det legges vekt på barnets beste. Samtykke til adopsjon innebærer et drastisk brudd med de biologiske foreldre. Det må derfor være sikkert at dette er til barnets beste, jf Lindboe: Barnevernsrett s. 142, særlig side 143. Adopsjon innebærer en risiko for brudd med de biologiske foreldre. Fosterforeldrene har fått et negativt syn på de biologiske foreldre, og dette vil få betydning for den fremtidige kontakt ved eventuell adopsjon.

Det er riktig at adopsjon gir stabilitet. I dette tilfelle er imidlertid fosterforholdet stabilt. Det er ikke aktuelt å reise ny sak om tilbakeføring av omsorgen, med mindre helt spesielle forhold inntreffer.

Det anføres fra ankemotpartens side at alle sakene har vært en belastning for fosterforeldrene. Dette er imidlertid ikke noe spesielt for denne saken. Det har neppe hatt betydning for barna.

Det er ikke noe som tyder på at barna har spesielle problemer ved å være fosterbarn. Det har vært litt mobbing, men mobbing kan også skje på grunnlag av at barna er adoptert.

B erkjenner at han ikke har etablert noe nært forhold til barna. Omsorgen ble ganske tidlig fratatt hans kone, og han har dessuten hatt et ustabilt forhold til henne. Han har imidlertid alltid vært interessert i jentene. Han mener det må tilskrives barnevernet at kontakten har vært så dårlig. Det må være mulig å gjøre samværsordningen bedre. Barna ønsker kontakt.

Det er vist til Rt-1990-1274, særlig side 1284, hvor det fremgår at det skal sterke grunner til for å gi samtykke til adopsjon.

Videre er vist til avgjørelsen av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i saken Adele Johansen. (EMD=REF00000647) Denne dommen fastsetter de biologiske foreldres rettigheter.

B har nedlagt slik påstand:

"1. B fratas ikke foreldreansvaret for D, f. *.*.86 og E, f. *.*.88.

2. Barnevernstjenesten i Porsgrunns begjæring om samtykke til adopsjon av D og E etterkommes ikke.

3. B gis samvær med D og E som nærmere avgrenset dagsamvær 4 ganger hvert år. Samværet skal skje i kombinasjon med samvær for A og med utgangspunkt på hennes bopel. Samværet skjer uten tilsyn, dog slik at en barna er fortrolig med er til stede så lenge barna selv ønsker det."

Porsgrunn kommune ved advokat Sveen har i hovedtrekk anført:

Saken gjelder fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon etter barnevernloven §4-20. Fratakelse av foreldreansvar kan behandles adskilt fra samtykke til adopsjon, og kommunen ønsker at det skal besluttes fratakelse av foreldreansvar selv om retten ikke gir samtykke til adopsjon. Det primære formål med fratakelse av foreldreansvar i dette tilfellet er imidlertid å åpne veien for for adopsjon.

Når det gjelder vilkårene for samtykke til adopsjon etter §4-20, vil kommunen hevde at begge alternativer etter §4-20 bokstav a er oppfylt. Det må anses godtgjort at foreldrene er varig ute av stand til å gi forsvarlig omsorg. Tvisten gjelder vilkåret etter bokstav b, nemlig hva som vil være til barnas beste. Spørsmålet er om det vil være bedre for dem å bli adoptert enn å være langvarig plassert i fosterhjem.

Kommunen er ikke sikker på at A virkelig har akseptert at barna skal være varig plassert i fosterhjemmet helt frem til de er 18 år. Det vises til at Skien og Porsgrunn byrett i en dom i januar 1996 som gjaldt omfanget av foreldrenes samvær med barna, la til grunn at de var varig plassert i fosterhjemmet. Likevel gikk det bare noen få måneder før A og B krevde tilbakeføring av omsorgen.

Kommunen vil understreke at dette ikke er en sak om samvær. De biologiske foreldre har hele tiden hatt rett til samvær, barnevernstjenesten er ikke imot dette. Problemet er imidlertid at A kun vil ha samvær på sine egne premisser. Det er nå nesten 2 år siden det sist var kontakt mellom barna og de biologiske foreldrene. Fosterforeldrene er i prinsippet ikke mot samvær, men har følt det vanskelig slik det har fungert.

Alle As 5 barn har vært under barnevernets omsorg. Barnevernet har jobbet med familien i 20 år. Det har vært utallige saker. Barnevernsnemnda besluttet i 1990 å overta omsorgen for D og E. Dette vedtaket ble anket til fylkesmannen. Deretter var det sak for byretten, og byrettens dom ble anket til Høyesterett, men stoppet i kjæremålsutvalget.

Deretter var det sak om samværsordningen. A har hele tiden hatt samværsordninger som hun i lange perioder ikke har benyttet seg av. Det var sak for fylkesnemnda og byretten om samværet. Kort etter byrettens dom om samvær ble det reist sak om tilbakeføring av omsorgen, som ble behandlet av fylkesnemnd og byrett. Det var da denne saken ble reist at kommunen tok opp spørsmålet om fratakelse av foreldreansvar og adopsjonssamtykke. Fosterforeldrene trenger ro. As saker tar ingen ende.

Når det gjelder rettspraksis, vises til den grunnleggende dom i Rt-1982-1687. Dommen i Rt-1990-1274 kan ses som en innstramming av vilkårene for adopsjonsamtykke. I avgjørelsen i Rt-1991-557 skjedde det en avklaring. Det ble der lagt til grunn at dommen i Rt-1990-1274 ikke representerte noen innstramming, og i 1991-avgjørelsen gikk man tilbake til vilkårene etter rettspraksis før 1990-dommen.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstols avgjørelse i saken Adele Johansen (EMD=REF00000647) er ikke relevant i nærværende sak. Det ble der fattet vedtak om omsorgsovertakelse og adopsjonssamtykke før barnet var 5 måneder, og barnets biologiske mor hadde ingen mulighet til kontakt.

Endelig viser kommunen til avgjørelsen i Rt-1997-535, hvor det var dissens 3 - 2. Kommunen vil særlig vise til mindretallets votum. Flertallet nektet adopsjonssamtykke, men det var flere forskjeller mellom nærværende sak og den sak som ble avgjort av Høyesterett. I 1997-saken var det klart at den biologiske mor aksepterte plassering i fosterhjem til barna var 18 år. Samværene var positive for barna, og det hadde vært regelmessige samvær.

Subsidiært, dersom retten skulle komme til at det ikke er grunnlag for adopsjonssamtykke, må samvær mellom barna og de biologiske foreldre fastsettes etter retten skjønn. Det kan gjerne være samvær 4 ganger i året, men det er nok med 2. Kommunen vil sterkt fremheve at samværene må skje i fosterhjemmet og under tilsyn.

Porsgrunn kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Fylkesnemndas vedtak om at foreldreansvaret for D og E fratas A og B, stadfestes.

2. Fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon av D og E, stadfestes."

Lagmannsretten skal bemerke:

Barnevernlovens regler om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon fremgår av lovens §4-20. Etter rettens syn er den primære hensikt med fratakelse av foreldreansvar i denne saken og gi mulighet for samtykke til adopsjon, og retten vil derfor vurdere om vilkårene for samtykke til adopsjon er tilstede uten først å vurdere spørsmålet om fratakelse om foreldreansvar særskilt.

Det er enighet mellom partene om at vilkårene for adopsjon etter §4-20 bokstav a og bokstav c i denne saken er oppfylt, likevel slik at de ankende parter mener dette bare gjelder annet alternativ i bokstav a. Lagmannsretten vil bemerke at retten ikke finner det tvilsomt at også første alternativ i bokstav a er oppfylt, nemlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barna forsvarlig omsorg. Ettersom saken for lagmannsretten ikke gjelder omsorgsovertakelse og det er enighet om at i hvert fall annet alternativ i bokstav a er oppfylt, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på sitt syn på foreldrenes omsorgsevne.

Det avgjørende spørsmål blir om adopsjon vil være til barnas beste, jf §4-20 bokstav b. Lagmannsretten er i likhet med fylkesnemnda og byretten kommet til at adopsjon i denne saken vil være til barnas beste, og kan vise til såvel fylkesnemndas som byrettens begrunnelse. Riktignok er det den forskjell i forhold til da saken sto for byretten at A nå har sagt at hun ikke regner med å reise sak om tilbakeføring av omsorgen flere ganger, mens hun for byretten klart hadde tilkjennegitt at hun ville reise stadig nye saker frem til barna fylte 18 år. Lagmannsretten stoler imidlertid ikke på at A ikke kan ombestemme seg igjen. Nesten hele tiden D og E har vært under barnevernets omsorg, har det vært saker på gang vedrørende omsorgen eller samværet. Skien og Porsgrunn byrett avgjorde i januar 1996 en sak om omfanget av samværet, og la der til grunn at fosterhjemsplasseringen måtte anses varig. Det gikk mindre enn et år før A reiste sak om tilbakeføring av omsorgen. Etter hva lagmannsretten har forstått var noe av bakgrunnen at A og B igjen hadde flyttet sammen etter et samlivsbrudd. Det skal bemerkes at deres samliv synes å ha vært svært omskiftelig med flere samlivsbrudd og mye fravær fra hjemmet fra Bs side. Mens saken om tilbakeføring av omsorgen har versert, er det oppstått et nytt samlivsbrudd. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det er noe av bakgrunnen for at saken for lagmannsretten ikke lenger gjelder tilbakeføring av omsorgen, men bare spørsmålet om foreldreansvar og adopsjonssamtykke. Dersom A og B igjen flytter sammen, ser ikke lagmannsretten bort fra at A på ny kan ønske å reise spørsmålet om omsorgen, særlig hvis hun av en eller annen grunn skulle få den forestilling at barna ikke har det godt i fosterhjemmet, f. eks. fordi hun får høre om konflikter med fosterforeldrene som lett kan oppstå når barna kommer i puberteten. All dokumentasjon i saken viser at A er en lite forutsigbar person, som stadig kan forandre syn.

Uansett om det skulle være slik at A virkelig har slått seg til ro med at barna skal være i fosterhjemmet til de er voksne, finner lagmannsretten det sannsynlig at hun vil ta opp spørsmålet om samværsordningen. I sin partsforklaring for lagmannsretten ga hun uttrykk for at hun ønsket å ta opp denne saken og få nye sakkyndige til å vurdere spørsmålet, med sikte på en samværsordning etter hennes ønske, uten tilsyn og utenfor fosterforeldrenes hjem. At en ny sak - det være seg om tilbakeføring av omsorgen eller samværsordningen - vil innebære en belastning for fosterforeldrene, er selvsagt. Etter lagmannsrettens syn vil det også nødvendigvis bli en belastning for barna. For det første vil de ikke kunne unngå å merke påkjenningen for fosterforeldrene, ettersom de bor sammen som en familie. Dertil kommer at jentene nå er så store at det ville være unaturlig ikke å informere dem om saken. De ville også i tilfelle bli utsatt for nye runder med samtaler med sakkyndige.

Etter lagmannsrettens syn er det viktig at det nå blir ro rundt jentene i fosterhjemmet, og den beste måten å sikre dette på er at de blir adoptert. Lagmannsretten kan ikke se at dette behøver å føre til noe brudd med de biologiske foreldre. Det har for øvrig ikke vært noe samvær siden april 1997, slik at det uansett ikke er tale om å stoppe en samværsordning som er i gang. Etter fylkesnemndas vedtak, stadfestet av byretten, hadde de biologiske foreldre rett til samvær med D og E 2 ganger i året i fosterhjemmet. Dette er overhodet ikke fulgt opp fra foreldrenes side. De har gitt uttrykk for at de synes det er vanskelig med samvær når det skal være tilsyn fra barnevernet, og det dessuten skal foregå i fosterforeldrenes hjem. Lagmannsretten kan se at et slikt samvær kan virke unaturlig og vanskelig. Dersom de biologiske foreldrene hadde grepet denne sjansen til fortsatt å ha kontakt med barna, ville det imidlertid ha kunnet gi grunnlag for senere samvær eventuelt i andre former, særlig når barna blir eldre. Foreldrene synes ikke å ha noen forståelse for hvordan det virker på barna når de avstår fra muligheten til kontakt. I det hele tatt viser foreldrenes holdning til samværet deres manglende evne til å sette hensynet til barna foran hensynet til seg selv.

Tidligere har det imidlertid vært en viss kontakt med de biologiske foreldre. Jentene vet hvem de er og hvor de bor, og de har kontakt med As foreldre og hennes søster. De begynner å bli store, og lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å anta at fosterforeldrene vil hindre kontakt med de biologiske foreldre dersom jentene ønsker det. Det er forøvrig ikke mange år før jentene er så store at de neppe kan hindres i selv å ta kontakt.

Når det gjelder rettspraksis, viser lagmannsretten særlig til Rt-1997-535. Dommen ble avsagt under dissens, og lagmannsretten finner mindretallets votum mest dekkende for nærværende sak. Flertallet nektet adopsjonssamtykke. Det ble da lagt vekt på barnas behov for samvær med den biologiske mor. I 8 år hadde det vært regelmessige samvær, og de sakkyndige hadde gitt uttrykk for at barna trivdes hos moren og at samværene virket positivt på dem. De hadde en "betydelig emosjonell energi rettet mot biologiske mor", og de sakkyndige konkluderte med at det var viktig med et regelmessig samvær. Forholdene er annerledes i vår sak. De sakkyndige vitner for lagmannsretten, som har vært oppnevnt som sakkyndige i tidligere saker, har ikke tillagt samværet en slik betydning, og de har begge konkludert med at i denne saken vil adopsjon være det beste for barna. Etter lagmannsrettens syn er det viktigste i nærværende sak at barna har et bilde av sine biologiske foreldre, og at de har mulighet for å ta kontakt.

Det skal bemerkes at det også er andre forskjeller i saksforholdet mellom nærværende sak og Rt-1997-535. F. eks. la de sakkyndige i Høyesterettsdommen til grunn at den biologiske mor hadde gjennomgått en positiv utvikling og hadde omsorgsevne på tidspunktet for dommen, slik at det var tilknytningen til fosterhjemmene som gjorde at barna ikke ble tilbakeført til moren.

Endelig vil lagmannsretten bemerke at Den Europeiske Menneskerettighetsdomstols avgjørelse i saken Adele Johansen (EMD=REF00000647) ikke har betydning i nærværende sak. Det kan ikke utledes av denne dommen at adopsjon mot de biologiske foreldres ønske i seg selv er en krenkelse av deres rettigheter etter Menneskerettighetskonvensjonen. Det faktiske forhold var annerledes i Adele Johansensaken.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket. Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.