Rt-1990-1274
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-20 |
| Publisert: | Rt-1990-1274 (421-90) |
| Stikkord: | Barnevern, Omsorgsovertagelse, Familierett, Adopsjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 164B/1990, nr 4/1990 |
| Parter: | X og Y (Advokat Målfrid Ølberg - til prøve) mot Staten v/Familie- og forbrukerdepartementet) (Assisterende regjeringsadvokat Bård Tønder). |
| Forfatter: | Lund, Bugge, Gjølstad, Dragsten, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §20, Tvistemålsloven (1915) §373, §482, §16, §18, §19, §48, §54, Barneloven (1981) §44, Lov om planlegging i helsetjenesten (1982), LOV-1989-03-03-8 |
Dommer Lund: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak den 25. januar 1989, av Fylkesmannen i Å. Fylkesmannen stadfestet her vedtak i sosialutvalget i Z kommune av 6. juli 1988 om å frata X og Y foreldreansvaret for deres sønn født xx.xx.1988.
Sosialutvalgets vedtak hadde følgende innhold:
"1. Z helse- og sosialstyre v/sosialutvalget vedtar i medhold av lov om barnevern §19, jfr. §16a, å overta omsorgen for X og Y sin udøpte gutt, født xx.xx.1988. Gutten plasseres umiddelbart til oppfostring utenfor hjemmet på sperret adresse.
Barnet anses å leve under slike forhold at dets psykiske helse og utvikling meget sannsynlig utsettes for skade og i alle fall utsettes for alvorlig fare på grunn av foreldrenes svake omsorgsevne. Sosialutvalget finner at forebyggende tiltak etter bvl. §18 ikke har ført fram og at ytterligere iverksetting av slike tiltak må anses nytteløst.
2. Z helse- og sosialstyre v/sosialutvalget vedtar i medhold av lov om barnevern §20 første ledd å frata X og Y foreldreansvaret i sin helhet for deres udøpte gutt født xx.xx.1988. Foreldreansvaret fratas foreldrene med tanke på adopsjon av gutten.
Sosialutvalget søker samtidig fylkesmannen om at barnet blir adoptert.
3. I medhold av lov om barnevern §20 annet ledd ber Z helse- og sosialstyre v/sosialutvalget om at overformynderiet i Z oppnevner verge for barnet.
4. Z helse- og sosialstyre v/sosialutvalget anmoder kommunen der fosterhjemmet/adoptivhjemmet ligger om å oppnevne tilsyn med gutten i henhold til barnevernsloven kap. VI.
5. Foreldrene, X og Y, gis ikke anledning til å besøke barnet i fosterhjem/adoptivhjem."
Gutten - S - er ektefellenes femte barn. Foruten ham har de fire døtre, D 1 født 1973, D 2 født 1983, D 3 født 1985 og D 4 født 1986. Det er opplyst at de venter sitt sjette barn i april 1991. De fire døtrene er alle blitt plassert i fosterhjem, etter at barnevernsnemnda i Z kommune har overtatt omsorgen for dem i henhold til barnevernsloven §16 [bokstav] a jf §19. De to eldste har samme fosterforeldre. Det samme gjelder de to yngste.
For de to eldste døtrene samtykket foreldrene i omsorgsovertakelsen. Den eldste datteren overtok barnevernet omsorgen for da hun var fem år. For de øvrige skjedde omsorgsovertakelsene kort tid etter fødselen. Ikke for noen av døtrene har det - som for S - vært spørsmål om å ta foreldreansvaret fra foreldrene, og de har heller ikke blitt nektet samvær med dem. Vedtakene om omsorgsovertakelse var for de to eldste døtrene begrunnet i de ytre livsforhold familien levde under. For de yngste barna var vedtakene først og fremst begrunnet i at foreldrene manglet de personlige forutsetninger for å dra omsorg for dem. Vedtakene om omsorgsovertakelse av døtrene D 3 og D 4 ble påklaget til Fylkesmannen i Å og stadfestet av ham. Vedtaket overfor D 4 ble deretter brakt inn for Jæren herredsrett til prøvelse etter tvistemålsloven kapittel 33. Ved dom av 5. april 1988 ble staten v/Sosialdepartementet frifunnet. Dommen er rettskraftig.
Sosialutvalgets vedtak i denne sak ble den 19. juli 1988 påklaget til Fylkesmannen i Å. Etterat fylkesmannen traff vedtak i klagesaken den 25. januar 1989, brakte X og Y saken inn for Jæren herredsrett ved stevning av 29. mars 1989. Slik saken var lagt opp fra saksøkernes side, rettet den seg mot omsorgsovertakelsen. Retten tok imidlertid i henhold til tvistemålsloven §482 stilling også til vedtaket om å ta foreldreansvaret fra foreldrene. Herredsretten, som var satt med domsmenn, avsa 18. august 1989 dom med denne domsslutning:
"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Y og X har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken til Høyesterett for så vidt angår vedtaket etter barnevernsloven §20 om å overta foreldreansvaret, men har for øvrig nektet anken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor partene og tolv vitner avga forklaring. Tre vitner er nye for Høyesterett; ett vitne, psykiater Kirsten Westlye, var sammen med psykolog Kari Høydahl oppnevnt som sakkyndig for herredsretten. For Høyesterett har spesialist i klinisk psykologi Lise Valla og overlege, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Arnt W Halsen vært oppnevnt som sakkyndige. De har sammen avgitt en skriftlig uttalelse som de har supplert med muntlige forklaringer under forhandlingene i Høyesterett.
De ankende parter, X og Y, har detaljert imøtegått den begrunnelse fylkesmannen ga for sitt vedtak. Sammenfatningsvis har de gjort gjeldende:
Betingelsene for å ta foreldreansvaret fra foreldrene med sikte på adopsjon er at de varig ikke vil kunne dra omsorg for barnet og at adopsjon er den beste løsning for det. Dette må også være åpenbart jf Innst O nr 19 (1985-86) om lov om adopsjon. Høyesteretts praksis gir uttrykk for at foreldreansvaret kan overtas med sikte på adopsjon, men dommene gjelder spesielle tilfelle og gir ikke støtte for vedtaket i denne sak.
X og Y har ikke de største evner og ressurser. Men de er vanlige folk som fungerer rimelig bra i forhold til naboer og hjemmemiljø. Når X hevdes å være passiv og mangle evne til innlevelse og nærhet, er dette vage kriterier som ikke bygger på tilfredsstillende observasjoner eller vurderinger. Y drikker kanskje mer enn folk flest, men dette er ikke noe stort problem, og er tillagt overdreven vekt i saken. Foreldrenes omsorgsevne har undergått en gradvis forbedring siden de to eldste døtrene ble fratatt dem, og man kan ikke se bort fra en ytterligere bedring.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være nødvendig å overta foreldreansvaret for S, når dette ikke er gjort for søstrene. Vedtaket får derved en særlig drastisk karakter. Det saken gjelder er ikke spørsmålet om omsorgen for S - foreldrene vil neppe kreve den tilbake, - men om de definitivt skal avskjæres retten til kontakt med sønnen. De ankende parter, X og Y, har nedlagt slik påstand:
"Vedtak fattet av Fylkesmannen i Rogaland 25.01.89 oppheves hva angår fratakelse av foreldreansvaret."
Staten v/Familie- og forbrukerdepartementet - som har overtatt saksområdet - har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Det følger av dommen i Rt-1982-1687 at foreldreansvaret kan tas fra foreldrene med sikte på adopsjon når dette, alle forhold tatt i betraktning, er den beste løsning. En adopsjon styrker tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, skaper trygghet og bedrer barnets utviklingsmuligheter. Dette hensyn gjør seg særlig sterkt gjeldende når barnet er lite, og det er snakk om en langtidsplassering. Det må allikevel skje en konkret vurdering.
Denne sak atskiller seg ikke vesentlig fra andre saker om overtakelse av foreldreansvaret for små barn med sikte på adopsjon. I denne sak er omsorgssituasjonen i det ytre bedret og gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for omsorgsovertakelsen. Men ektefellene mangler de psykiske forutsetninger for å dra forsvarlig omsorg for barn. X evner ikke å leve seg inn i barns behov, hun mangler nærhet og følsomhet og er passiv. Y er alkoholmisbruker og har verken vilje eller evne til å slutte å drikke. Han er derfor ikke i stand til å virke som et tilfredsstillende supplement til sin hustru. Det er snakk om grunnleggende svakheter i ektefellenes personlighet, som det ikke kan ventes noen bedring av. Det vil ikke kunne bli tale om tilbakeføring av omsorgen. Da er adopsjon åpenbart den beste løsning. Dette har også de sakkyndige for Høyesterett anbefalt.
Staten v/Familie- og Forbrukerdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Vedtaket om å frata foreldrene foreldreansvaret ble planlagt før og truffet kort tid etter fødselen for å gjennomføre en adopsjon. Med dette siktepunkt ble fosterhjemmets adresse sperret og foreldrene ble nektet å besøke barnet. Vedtaket tok med andre ord sikte på definitivt å avskjære ethvert bånd mellom barnet og dets biologiske foreldre. På grunnlag av statens prosedyre for Høyesterett legger jeg til grunn at det i løpet av de senere år har blitt vanlig at det treffes vedtak av denne karakter, når barnevernsmyndighetene finner å måtte overta omsorgen for nyfødte eller meget små barn, og det må antas at omsorgsovertakelsen vil bli av lengre varighet. Denne praksis har - som vedtaket i denne sak - etter statens oppfatning grunnlag i dom inntatt i Rt-1982-1687 og senere avgjørelser av Høyesterett.
Jeg finner innledningsvis grunn til å gjøre nærmere rede for mitt syn på spørsmålet om hvor langt barnevernsloven §20 rekker som hjemmel for fratakelse av foreldreansvaret i adopsjonsøyemed. I dommen i Rt-1982-1687 er det slått fast at vedtak etter §20 i barnevernsloven kan treffes for å gjennomføre en adopsjon. Dette er senere lagt til grunn i flere avgjørelser av Høyesterett.
Slik barnevernsloven er utformet, fremstår allikevel omsorgsovertakelse etter loven §19 som det alminnelige reaksjonsmiddel ved omsorgssvikt. Av forarbeidene til §20 fremgår det at man først og fremst tenkte seg bestemmelsen benyttet hvor enhver forbindelse med de biologiske foreldre ville være skadelig for barnet, eller hvor foreldrene ville misbruke foreldreansvaret. Som det gis uttrykk for i dommen i Rt-1982-1687, kan ikke dette forstås som absolutte skranker for bruken av bestemmelsen. På den annen side gir forarbeidene holdepunkt for at det ikke kan være tilstrekkelig at fratakelse av foreldreansvaret etter en ren interesseavveining fremstår som ønskelig av hensyn til barnet. Det må ihvertfall kreves at dette er nødvendig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon. Hva som skal kreves vil avhenge av formålet med å frata foreldrene ansvaret og med situasjonen for øvrig. Er formålet å bortadoptere barnet, må det kreves meget tungtveiende hensyn. Dette er lagt til grunn i flere avgjørelser av Høyesterett, jf Rt-1985-344 og Rt-1987-52.
I vurderingen av hvor meget som bør kreves, er det grunn til å understreke at etter barnevernsloven system er ikke vedtak i henhold til §20, truffet som ledd i en omsorgsovertakelse, av definitiv karakter. De tvangsvedtak barnevernsloven hjemler er meget inngripende, men de har etter loven system et midlertidig preg. Vedtakene kan når som helst tas opp på nytt av foreldrene, som også stadig kan reise ny rettssak om tilbakeføring av foreldreomsorgen og -ansvaret, - så lenge ett år er gått siden siste rettskraftige avgjørelse, jf barnevernsloven §54 i f. Og etter loven §48 annet ledd skal det tungtveiende grunner til for ikke å tilbakeføre omsorgen til foreldre som har gjenvunnet sin omsorgsevne, jf Rt-1984-289. Ved adopsjon rykkes forholdet ut av barnevernsloven herredømme og derved ut av det formelle og materielle revisjonssystem tvangsinngrep etter loven forutsetter.
I barnevernsloven system ligger innebygget en usikkerhet for barn og fosterforeldre, for den saks skyld også for de biologiske foreldre. Men dette system er - slik jeg ser det - valgt ut fra det grunnsyn loven hviler på, nemlig at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre eller, i den utstrekning dette ikke bør skje, ihvertfall bevare tilknytninger til dem. Spørsmålet blir derfor hvor langt domstolene bør gå i å supplere barnevernsloven ved å gi rom for løsninger som fraviker loven system. Især blir dette en aktuell spørsmålsstilling, når det som nevnt har utviklet seg en praksis, hvoretter omsorgsovertakelse av spebarn nettopp ledsages av vedtak om overtakelse av foreldreansvaret i adopsjonsøyemed. Denne praksis har særlig vidtgående konsekvenser fordi man ved slike inngrep - og hvor foreldrene også avskjæres fra samvær med barnet - etter relativt kort tid vil anse det uheldig å flytte barnet tilbake til foreldrene, uansett bedring i deres omsorgsevne.
På bakgrunn av det jeg her har sagt står det for meg som klart at vedtak etter barnevernsloven §20 bare i særlige tilfelle bør kunne treffes for å gjennomføre en adopsjon. En betingelse må være at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, og at dette vil være en varig situasjon. I mange tilfelle må man regne med at omsorgen ikke vil bli tilbakeført til foreldrene, ikke på grunn av manglende omsorgsevne, enn si at denne er av varig karakter, men fordi barnet på grunn av sin psykiske helse og/eller tilknytning til sitt miljø vil få alvorlige problemer ved en tilbakeføring. Dette er imidlertid en nokså hyppig forekommende situasjon og kan etter min oppfatning i sin alminnelighet ikke føre til at foreldreansvaret overtas med sikte på adopsjon. Også i slike situasjoner kan imidlertid så sterke reelle hensyn tale for adopsjon, at dette allikevel bør bli resultatet. Når foreldreansvaret overtas i adopsjonsøyemed, er det for øvrig ikke den daglige omsorg som står sentralt, men spørsmålet om barnet og de biologiske foreldre definivt bør avskjæres muligheten til å ha kontakt med hverandre, med de muligheter for gjenforening som ligger i dette.
Det syn jeg her har gitt uttrykk for harmonerer med Sosialdepartementets vurdringer i Ot.prp.nr.60 (1988-89) om lov om sosiale tjenester m v. (Proposisjonen er trukket tilbake av grunner som ikke har med dette spørsmål å gjøre), hvor det på 116 uttales:
"Når det gjelder enkelte høringsinstansers merknader om at adopsjon bør kunne vurderes etter at et barn har vært i fosterhjem i en viss tid, og at adopsjonssamtykke skal kunne gis dersom barnet har fått slik tilknytning til personer og miljø at det vil skape alvorlige problemer for barnet om det flyttes, så er departementet ikke enig i dette. Departementet er enig med utvalget i at adopsjon uten foreldrenes samtykke bør være et ekstraordinært tiltak som bør knyttes til visse kriterier, og vil støtte utvalget i at det bør være et krav for slikt samtykke at det må regnes for sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Departementet vil videre peke på at det er forutsatt i lovforslaget at det er barnets beste som skal være utgangspunkt for vurderingen av om adopsjonssamtykke skal gis, jf. utkastet §6-2."
Departementets oppfatning må ses i sammenheng med den lovregel som ble foreslått i §6-22 om opphør av ansvarsovertakelse:
"Sosialtjenesten skal oppheve en avgjørelse om ansvarsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet."
Av sammenhengen fremgår det at departementet - for øvrig i samsvar med Sosiallovutvalgets innstilling i NOU 1985:18 - ikke vil godta overtakelse av foreldreansvar i adopsjonsøyemed, selv om omsorgen ikke kan påregnes tilbakeført til foreldrene, så lenge dette ikke skyldes foreldrenes manglende omsorgsevne.
Rettsspørsmålet belyses også i Stortingets justiskomites uttalelser til adopsjonsloven av 28 februar 1986 nr 8 jf Innst.O.nr.19 (1985-86) 4:
"Adopsjon mot de opprinnelige foreldres samtykke er etter komiteens oppfatning et svært alvorlig og definitivt inngrep overfor barnets foreldre. Omsorgsfratakelse bør være det alminnelige reaksjonsmiddel etter barnevernsloven. På den annen side vil det oppstå situasjoner der hensynet til begge foreldrene - eller moren - vil kunne komme i klar konflikt med hensynet til barnet og dets muligheter for en trygg oppvekst fra tidlig alder.
Etter komiteens mening bør adopsjon mot foreldrenes samtykke kun komme på tale i de tilfeller der det er åpenbart at foreldrene ikke vil kunne ta omsorg for barnet i overskuelig fremtid, og hvor hensynet til barnet taler for adopsjon. Også her må hensynet til barnet være det avgjørende."
Som det fremgår av sitatet vil Justiskomiteen stille strenge krav til beviset: det må være åpenbart at foreldrene ikke vil kunne ta omsorg for barnet. Dette er et strengere krav enn Sosialdepartementet går inn for i forslaget til ny lov, hvor det bare kreves sannsynliggjøring. Hensett til inngrepets karakter er det etter min oppfatning grunn til å oppstille det strengere beviskrav justiskomiteen går inn for. Et uriktig vedtak som avskjærer enhver forbindelse mellom barnet og de biologiske foreldre er vesentlig mer alvorlig enn en uriktig avgjørelse som opprettholder forbindelsen. At forbindelsen opprettholdes, er ikke bare barnevernsloven normalordning. Men dette forhindrer heller ikke at adopsjonsspørsmålet tas opp på et senere tidspunkt.
Også hvor foreldrene varig er ute av stand til å dra omsorg for sitt barn, må det kreves at reelle grunner tilsier adopsjon av hensyn til barnet. At en adopsjon generelt sett vil styrke båndene mellom barnet og fosterforeldrene, og eliminere den usikkerhet som følger av barnevernsloven revisjonssystem, er åpenbart. Men dette hensyn gjør seg gjeldende i de fleste fosterhjemsforhold, og følger av den ordning man valgte da barnevernsloven ble gitt. Dette hensynet er derfor i seg selv ikke tilstrekkelig, med mindre det i den konkrete sak gjør seg gjeldende med særlig styrke, eller adopsjon også tilsies av andre hensyn. Et vesentlig mothensyn er at barnet og de biologiske foreldre gjennom adopsjon avskjæres retten til kontakt med og kunnskap om hverandre - for barnet gjelder det inntil det blir myndig. Dette ligger ikke bare utenfor barnevernsloven intensjoner, men det synes heller ikke å harmonere med det syn man i de senere år har inntatt til spørsmålet om kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre i andre sammenhenger. I denne forbindelse nevner jeg at barneloven av 8. april 1981 nr 7 §44 ble endret ved lov av 3. mars 1989 nr 8. Ved endringen ble foreldre som aldri har bodd sammen med barnet likestilt med andre foreldre når det gjelder retten til samvær. Så vidt jeg forstår av de sakkyndiges uttalelser for Høyesterett i denne sak, er det en alminnelig faglig oppfatning at også adoptivbarn bør gis kunnskap om, eventuelt også mulighet for samvær med, sine biologiske foreldre. At dette behov vil være til stede hos foreldre som blir utsatt for tvangsadopsjon, sier seg selv. Det kunne på denne bakgrunn synes nærliggende at disse spørsmål ble nærmere vurdert i forbindelse med den lov om sosiale tjenester som nå forberedes i departementet.
Jeg går så over til den konkrete vurdering som må foretas i saken og ser først på foreldrenes omsorgsevne. Etter bevisførslen må det legges til grunn at de ytre betingelser er til stede for at X og Y idag kan gi sitt barn forsvarlige oppvekstforhold. Det har i så måte skjedd en vesentlig bedring siden barnevernet overtok omsorgen for de to eldste døtrene. Dengang levet familien under elendige bo- og sanitærforhold. Miljøet var preget av alkoholmisbruk og husbråk. Barna ble også vanstelt. Etter at familien i 1983 flyttet til Ø er bosituasjonen blitt tilfredsstillende. Det samme gjelder de sanitære forhold i hjemmet. I 1989 fikk ektefellene en mer ordnet økonomi ved at Y ble tilstått uføretrygd. X har også lært seg det rent fysiske stell av barn, og kan ivareta barnets behov for mat, klær og personlig renhold.
Disse forhold kan idag ikke gi grunnlag for omsorgsovertakelse. Dette er det enighet om i saken, og det er også lagt til grunn av Jæren herredsrett i denne sak og i dommen av 5. april 1988 som gjaldt datteren D 4.
Jeg går så over til å behandle spørsmålet om X og Y varig mangler de personlige forutsetninger som er nødvendige av hensyn til barnets psykiske helse eller utvikling. Selv om ektefellenes psykiske omsorgsevne må vurderes samlet, finner jeg etter prosedyren grunn til først å behandle spørsmålet for Xs vedkommende.
Fra statens side er det gjort gjeldende at hun mangler evne til innlevelse i barns behov og, i sammenheng med dette, at hun mangler evne til følelsesmessig nærhet og intimitet, at hun er passiv og mangler evnen til å stimulere barns følelser og evner. Dette er etter statens oppfatning grunnleggende personlighetstrekk som man ikke kan vente noen bedring av. Statens anførsler er basert på de vurderinger som er gjort av sosialtjenesten i Z kommune og av de sakkyndige som var oppnevnt i forbindelse med omsorgsovertakelsen av D 4 og de sakkyndige som ble oppnevnt for herredsretten i denne sak. Jæren herredsrett har i begge dommene sluttet seg til disse vurderingene.
Spørsmålet er om disse vurderingene med de observasjoner og undersøkelser de bygger på gjør det åpenbart at X varig mangler evner til å dra forsvarlig omsorg for barn. Etter min oppfatning har de ikke en slik overbevisningskraft, verken isolert sett eller hvis hennes omsorgsevne vurderes sammen med mannens, noe jeg senere kommer til. I forhold til S gjør det seg imidlertid også gjeldende særlige problemer i og med at det i tilfelle vil bli spørsmål om tilbakeføring etter §48 annet ledd.
I utgangspunktet er manglende evne til innlevelse og nærhet, og en passiv holdning i forhold til barna, vanskelige kriterier å legge til grunn for så alvorlige inngrep som det her er snakk om, så lenge manglene ikke har konkretisert seg i omsorgssvikt. Barna ble, bortsett fra den eldste datteren, fratatt foreldrene kort tid etter fødselen, og det foreligger i de senere år ingen objektivt konstaterbare iakttagelser av alvorlig omsorgssvikt hos X. De observasjoner som ble gjort av helsesøster og hjemmekonsulent i Z kommune frem til sosialutvalget traff sitt vedtak, i den tiden X hadde omsorgen for S, gir i det vesentlige uttrykk for at hun ikke evner å vise ømhet, at håndgrepene er brå og ukjærlige og at dette kommer til uttrykk i måten hun behandlet barnet på. Observasjonene er svært lite konkrete. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å formidle hva det er snakk om. Men samtidig blir det også vanskelig å avgjøre hvilken vekt som bør tillegges slike observasjoner, som også inneholder vurderinger. I denne sammenheng nevner jeg at sykepleier E, som er nabo, har et noe annet syn på Xs stell og omsorg av barnet.
Slik jeg oppfatter statens prosedyre, er det først og fremst Xs opptreden overfor de øvrige barna, og hvorledes hun bedømmer deres situasjon og sin egen omsorgsevne før og nå, som illustrerer hennes manglende forutsetninger som mor. I denne forbindelse er det pekt på at hun - som de sakkyndige staten støtter seg til fremhever - viser en passiv og uinteressert holdning overfor barna når hun er sammen med dem. I stedet for å stimulere dem, venter hun nærmest at de skal stimulere henne. Av disse fem sakkyndige er det etter hva jeg kan se bare eeen som direkte har iakttatt en slik passiv holdning hos X, nemlig psykolog Odd Ravndal som observerte foreldrene sammen med D 4 ved Psykologisenteret Skagen i Stavanger. Y beskrives av ham som den klart mest aktive overfor D 4, mens "X er gjennomgående passiv". Psykiater Kirsten Westlye, som iakttok X sammen med de to yngste døtrene i fosterhjemmet uttalte i bevisopptak for Høyesterett at hun var "normalt aktiv sett i forhold til den spesielle situasjon hun var i." De sakkyndige for Høyesterett ga under forhandlingene uttrykk for at de, etter å ha møtt foreldrene, hadde endret det bilde de hadde dannet seg av dem etter sakens dokumenter. De virket mer energiske og vitale enn de sakkyndige hadde ventet seg. Disse sakkyndige har imidlertid ikke sett foreldrene under samvær med barna.
Etter min oppfatning er det rimelig å anta at Xs væremåte vil være nokså avhengig av den situasjon hun befinner seg i og hvor trygg hun føler seg i forhold til omgivelsene. Selv om hun er mer passiv enn gjennomsnittet av foreldre, er det vanskelig å foreta sikre slutninger om graden av hennes passivitet fra iakttakelser i situasjoner som hun åpenbart må oppfatte som belastende eller unaturlige.
I herredsrettens dom er det tillagt vekt at foreldrene, men først og fremst Y, ikke følger opp besøksordningene for barna i fosterhjem. For Xs vedkommende har det dreid seg om månedlige besøk i begge fosterhjemmene fra 1985 frem til mai 1989, da besøksordningen for de to yngste døtrene ble beskåret til en gang hver 3. måned. Vurdert ut fra de problemer som gjennomgående vil være forbundet med samvær i fosterhjem, og hensett til at det er snakk om lange og ganske besværlige reiser, gir besøksfrekvensen etter min oppfatning snarere et positivt enn et negativt bilde av Xs interesse for barna.
Det er på det rene at X har liten innsikt i sine begrensninger og heller ikke evner å se sine barns nåværende behov løsrevet fra sine egne. Om dette sies i herredsrettens dom:
"Hva X angår, har retten også festet seg ved at hun synes å ha et svært urealistisk syn på tilværelsen.
Dette bl.a. når hun såvel overfor de sakkyndige som retten gir uttrykk for at de to yngste døtrene som har vært i fosterhjem siden de var spebarn, ønsker å få "komme hjem".
Både dette, og utsagn om at det ikke ville by på noen problemer å ta alle barna hjem idag, forutsatt at de fikk større plass, vitner mer om ønsketenking og drømmer ut fra egne behov, enn forståelse for barnas situasjon, og også hva det innebærer å oppdra og ha omsorgen for barn."
I forlengelsen av den ønsketenkning som er beskrevet, kan hun også skape uro gjennom det hun sier til barna. Det har oppstått problemer i forhold til fosterforeldrene for de to yngste døtrene, noe som har ført til begrensninger i besøkshyppigheten.
Når det skal vurderes hvilken vekt disse forhold bør tillegges, er det etter min oppfatning vanskelig å se bort fra at hun er blitt fratatt omsorgen for fem barn, med det savn dette nødvendigvis må skape. At hun på denne måte nekter å akseptere sin skjebne, gir ihvertfall ikke noe håndfast holdepunkt for at hun varig er uten evne til å dra omsorg for sitt barn. I praksis har foreldrene for øvrig slått seg til ro med de endelige avgjørelser som er truffet om omsorgsovertakelse. Det gjelder også i denne sak.
Y er mer vital og utadvendt enn sin hustru. Det er - slik jeg oppfatter partene - enighet om at han ville kunne være et positivt supplement for henne i omsorgen for et barn, hvis det ikke var for hans alkoholmisbruk. Dette misbruket er åpenbart en begrensning i ektefellenes totale omsorgsevne, fordi det skaper generell utrygghet. Han har heller ikke vært villig til å slutte å drikke på tross av den betydning dette har vært tillagt ved omsorgsovertakelsene. På grunnlag av bevisførselen er det imidlertid vanskelig å gjøre seg opp noen definitiv mening om hvor alvorlig misbruket er som begrensning av ektefellens samlede omsorgsevne. Dette har ikke bare å gjøre med hvor ofte, men først og fremst med hvor mye han drikker. Naboene, sykepleier H og hennes mann, lege J, har gitt uttrykk for at han har et alkoholproblem, og de har sett ham drikke. Men de har aldri sett ham synlig beruset og mener ikke at alkoholbruken har større innflytelse på hans omsorgsevne. De mener dessuten at han har drukket mer i periodene etter at barna er blitt fjernet. Helsesøster og hjemmekonsulenten i Z kommune har på grunnlag av sine iakttakelser andre oppfatninger av alvoret i dette. At det dreier seg om et problem som påvirker foreldrenes samlede omsorgsevne må være temmelig åpenbart. Om ikke av andre grunner, er det foruroligende at ikke Y innser at han bør begrense drikkingen allerede av hensyn til familiens økonomi. Og det er tvilsomt om han har vilje og evne til å klare dette selv i forbindelse med omsorgen for et barn.
Utover alkoholmisbruket er det også trukket frem at Y viser liten interesse for å besøke sine barn i fosterhjemmene. Selv begrunner han dette med at han opplever besøkene som vanskelige og at forholdet til de to yngste døtrenes fosterforeldre har skåret seg. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Selv om det nok er så at han ikke i ønskelig grad tar hensyn til døtrenes behov for kontakt med sin far, er det ikke vanskelig å forstå at situasjonen har kunnet utvikle seg på denne måten. Slik jeg ser det, må belastningene ved jevnlig å besøke og ta avskjed med fire barn som man har blitt fratatt omsorgen for i seg selv kunne bli meget stor. I tillegg kommer komplikasjonene i forhold til fosterforeldrene.
I vurderingen av X og Ys samlede omsorgsevne må jeg også legge til grunn at de i atskillig utstrekning har gjort seg nytte av den støtte Z kommune har tilbudt dem av helsesøster og hjemmehjelp. Denne støtten har bidratt til at de ytre vilkår for å dra omsorg for barn idag er til stede. De har i visse sammenhenger nektet å ta imot hjelp, noe man vel måtte regne med på grunn av deres konfliktfylte forhold til sosialtjenesten. Det er imidlertid liten grunn til å regne med at de ikke også i fremtiden vil motta støtte fra det kommunale hjelpeapparat, og kanskje især hvis denne ytes i sammenhenger hvor det ikke planlegges barnevernsinngrep mot dem.
Herredsretten var i tvil om det kunne settes inn hjelpetiltak som ville gjøre omsorgsovertakelse unødvendig. Når retten besvarte dette benektende, var det på grunnlag av de sakkyndiges uttalelser om nødvendigheten av grunnleggende personlighetsendringer hos X og Y. Og de sakkyndige hadde liten tro på slike endringer. At det ikke er grunn til å vente omfattende endringer i ektefellenes personlighet, er nok så. Det er også lagt til grunn av de sakkyndige for Høyesterett. For meg er imidlertid spørsmålet mer om det ikke kan etableres støttetiltak som i noen grad avhjelper ektefellenes begrensninger. Det har de sakkyndige for Høyesterett sett som et åpent spørsmål. Om dette sier de:
"En omsorgsvurdering bygger vanligvis på en vurdering av foreldrenes personlighetsmessige forutsetninger for å ta seg av barn, på en vurdering av barnet og dets omsorgsbehov, og på en observasjon og vurdering av det konkrete samspill mellom omsorgsperson og barn. Det lå ikke i vårt mandat å foreta en slik vurdering av den aktuelle omsorgssituasjonen, og vi har heller ikke foretatt fullstendige undersøkelser som kan brukes i en slik vurdering. Det er spesielt viktig å understreke dette nå når de biologiske foreldre på nytt venter et barn. Det er nødvendig med en ny vurdering i den aktuelle situasjonen for å ta stilling til om man kan sette inn tilstrekkelige tiltak til at det vil være forsvarlig at foreldrene får beholde sitt 6. barn eller ikke. Hvis det er slik at man på grunnlag av en ny vurdering finner at X og Y får beholde barnet, vil man også få gode holdepunkter for deres omsorgsevne på lengre sikt. Man får også et godt fundament til å vurdere hvor mye overskudd de har til å opprettholde kontakt med sine tidligere barn."
Jeg har etter dette kommet til at det ihvertfall ikke er åpenbart at X og Y varig er ute av stand til å dra omsorg for barn.
Når det gjelder omsorgsovertakelsen av S, vil den nok kunne bli av varig karakter. En tilbakeføring vil stille særlige krav til foreldrene, og her spiller selvfølgelig begrensningene i deres omsorgsevne en rolle. En tilbakeføring til foreldrene vil, etter den tid som er gått, under enhver omstendighet skape alvorlige problemer for ham. Jeg viser til hva de sakkyndige for Høyesterett har uttalt om dette:
"En tilbakeføring til biologiske foreldre vil bety en alvorlig belastning, selv om deres omsorgsevne i fremtiden radikalt skulle forbedre seg. Det vil kreve betydelig modenhet og samarbeidsevne hos biologiske foreldre og fosterforeldre og en svært lang tilbakeføringsperiode for å redusere skadevirkningene ved en eventuell flytting mest mulig. Når vi derfor anbefaler at S får bli permanent i sitt nåværende fosterhjem er det først og fremst ut fra en vurdring av Ss behov, men også til en viss grad ut fra vurderingen av foreldrenes omsorgsevne.
De sakkyndige mener derfor at en fosterhjemsplassering med sikte på adopsjon klart fremstår som best for S."
De sakkyndige har under ankeforhandlingen uttalt at de først og fremst legger vekt på slike hensyn som regelmessig vil gjøre seg gjeldende ved en langvarig fosterhjemsplassering av meget små barn. De har ikke fremhevet særlige hensyn i den foreliggende sak. Som jeg har fremhevet, må sterke reelle grunner tale for adopsjon. Det er ikke nok at dette etter en interesseavveining fremstår som den beste løsning for barnet.
Jeg kan ikke se at slike hensyn foreligger i denne sak, slik den idag står. Som i de fleste fosterhjemsforhold vil adopsjon også her føre til en nærmere tilknytning mellom S og fosterforeldrene. Det er ikke anført at hensynet gjør seg gjeldende med spesiell tyngde. Det er heller ikke påvist tungtveiende grunner til at ikke S bør ha kontakt med sine biologiske foreldre. De sakkyndige for Høyesterett har anbefalt at denne kontakten opprettes selv om adopsjon skulle bli resultatet. X og Ys kontakt med sine øvrige barn i fosterhjemmene har ikke vært problemfri, heller ikke for barna. Men problemene, som jeg antar ikke er ualminnelige ved omsorgsovertakelser, har ikke ført til at foreldrene er blitt nektet samvær med dem. I denne sak er det på den annen side spesielle hensyn som kan tenkes å tale mot adopsjon, og som jeg ikke kan se er nærmere vurdert. Jeg tenker da på at S er en av fem søsken. Det er ikke opplyst hvilken kontakt det er mellom de to eldste og de to yngste søstrene. Det kan imidlertid ikke ses bort fra at adopsjon for Ss vedkommende vil avskjære ham fra den verdi som ligger i søskenforholdet etterhvert som søsknene gror til. Jeg stemmer for denne
dom:
X og Y fratas ikke foreldreansvaret for sønnen S født xx.xx.1988.