LA-2000-310

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-22
Publisert:	LA-2000-00310
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett - Agder lagmannsrett LA-2000-00310 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01275.
Parter:	Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Erik Bryn Tvedt. Advokat Rune Jensen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjetil Omholt. Politiinspektør Jan Stapnes). Bistandsadv: Advokat Anders Nesheim.
Forfatter:	Nils Simonsen. Oluf Skarpnes. Håkon Børresen. 4 meddommere. Medisinsk sakkyndig Ragnar Dahle. Dissens
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §166, §193, §198, §270, §271, Legeloven (1980) §43, §53, §29, §57, §60, §62, §63, §67, §68, §69, Skadeserstatningsloven (1969) §3-4, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §38, §434, §435, §436

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark utferdiget 18 mars 1999 tiltale ved Sandefjord byrett mot lege A.

Tiltalen har følgende ordlyd:

«I. Straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, jf. §271

for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, idet bedrageriet anses som grovt særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade og den skyldige har foregitt eller misbrukt stilling eller oppdrag.

Grunnlag er følgende forhold:

Som almenpraktiserende lege og spesialist i lungesykdommer i - - 30 i X, forledet han i tidsrommet 01.01.94 til 31.05.95 ansatte ved trygdekontorene i X og Y til uberettiget å utbetale seg minst kr 929.000 mer enn det han hadde krav på i refusjon fra folketrygden, ved å fremlegge legeregninger på datamedium og/eller papir med krav om refusjon fra folketrygden for konsultasjoner han ikke hadde avholdt og/eller for prøver som han ikke hadde tatt og/eller ikke tydet. Handlingene medførte tilsvarende tap eller fare for tap for folketrygden.

II. Straffeloven §166 første ledd,

for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt å avgi bevis.

Grunnlag er følgende forhold:

I tidsrommet 01.01.94 til 31.05.95 som almenpraktiserende lege og spesialist i lungesykdommer i - - 30 i X, innleverte han på datamedium med krav om refusjon fra folketrygden til trygdekontorene i X og Y, uriktige legeregninger, i det han fortiet at mange av regningene omhandlet konsultasjoner han ikke hadde avholdt og/eller prøver som han ikke hadde tatt og/eller ikke tydet.

III. Legeloven §53, jf. §43 første ledd,

hvoretter en lege plikter å føre slike ordnede opptegnelser over sin virksomhet som orden og god legeskikk krever, og som er nødvendig for at han kan gi de meldinger og opplysninger som er pålagt i lov eller hjemmel i lov. Han skal føre journal over hver enkelt pasient.

Grunnlag er følgende forhold:

Som almenpraktiserende lege og spesialist i lungesykdommer i - - 30 i X, unnlot han jevnlig i tidsrommet 01.01.94 til 31.05.95 å føre inn i sin legejournal og/eller i sin laboratoriebok svaret på eller resultatet av prøver og/eller tester som han tok av pasienter som han hadde til behandling, samt at han førte en rekke pasienter i journalen med uriktig diagnose.»

Samme statsadvokatembete utarbeidet tilleggstiltale mot A den 13 juli 1999.

Tilleggstiltalen har følgende ordlyd:

«I. Straffeloven §193 første ledd, 1. straffalternativ.

for å ha hatt utuktig omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen.

Grunnlag er følgende forhold:

Fredag 23.04.99 ca kl. 19.00 i en leilighet i - - 36 A i X, mens B lå neddopet i sin seng som følge av inntak av Stesolid, stakk han en eller flere fingre inn i skjeden hennes.

II. Straffeloven §198,

for å ha skaffet seg utuktig omgang med en annen ved misbruk av den stilling han sto i til vedkommende som dennes lege eller foresatte.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt i post 1 i egenskap av lege og/eller arbeidsgiver for B forholdt han seg som beskrevet der.»

Byretten avsa den 27 januar 2000 dom med følgende slutning:

«A, født xx.xx.1942, dømmes for

en overtredelse av straffeloven §270, første ledd nr. 1, jf.annet ledd, jf. §271,

en overtredelse av straffeloven §166, første ledd,

en overtredelse av legeloven §53, jf §43, første ledd,

en overtredelse av straffeloven §193, første ledd, 1. straffalternativ,

en overtredelse av straffeloven §198.

Straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd er gitt anvendelse.

Forholdene er begått i perioden 1. januar 1994 - 23. april 1999.

Straffen settes til ubetinget fengsel i 1 - ett - år og 3 -tre - måneder.

A tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 4 - fire - dager, jfr straffeloven §60.

A fradømmes retten til å praktisere som lege i 3 - tre - år, jf straffeloven §29 nr 2.

A betaler til Rikstrygdeverket innen 2 - to - uker kr 929.000,- -kronernihundreogtjuenitusen00/100- med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 31.05.1995 til betaling skjer.

A betaler til B innen 2 - to - uker kr 40.000,- - kronerførtitusen00/100-.

A ilegges saksomkostninger med kr 100.000 - kroneretthundretusen00/100-.»

A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken omfatter prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldsspørsmålet for samtlige tiltaleposters vedkommende, subsidiært straffutmålingen.

Lagmannsretten fattet den 28 februar 2000 følgende henvisningsbeslutning:

«A, født *.*. 1942, har anket Sandefjord byretts dom av 27. januar 2000.

For tiltalebeslutningens post I og II om overtredelse av straffeloven §270, jf. §271 og straffeloven §166 retter anken seg mot bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet og dessuten mot den saksbehandlingsfeil at retten delvis har gått utenfor rammen av tiltalebeslutningen.

For tiltalebeslutningens post III om overtredelse av legeloven §53, jf. 43 retter anken seg mot avgjørelsen av straffespørsmålet, nærmere bestemt spørsmålet om straffansvaret er bortfalt ved foreldelse.

For tilleggstiltalebeslutningen om overtredelse av straffeloven §193 og §198 retter anken seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

I tillegg retter anken seg mot straffutmålingen, herunder idømmelsen av rettighetstap, og mot avgjørelsen av borgerlige rettskrav.

Lagmannsretten finner det klart at anken over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder tiltalebeslutningen post I og II ikke han føre frem, og at den bør nektes fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum.

Derimot finner lagmannsretten det ikke klart at anken ikke vil føre frem for så vidt den retter seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmål for tilleggstiltalebeslutningen. Anken henvises til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jf. §321 annet ledd 1. punktum.

I tillegg finner lagmannsretten at anken må henvises til ankeforhandling for så vidt den gjelder avgjørelsen av straffespørsmålet i sin helhet. Det ligger, med den begrensning at siktede er funnet skyldig i grovt bedrageri og falsk forklaring, innenfor rammen av henvisningen å prøve spørsmålet om omfanget av det straffbare forhold etter tiltalebeslutningens post I og II, herunder den saksbehandlingsfeil som er påberopt og den rettsanvendelsesfeil som spesifikt knytter seg til forståelsen av forskriftene vedrørende takst I b, jf ankeerklæringen side 7. Det ligger også innenfor rammen av henvisningen at retten vil prøve foreldelsesinnsigelsen knyttet til tiltalebeslutningens post III. I tillegg kommer utmålingen av reaksjon.

Avgjørelsen av borgerlige rettskrav kan prøves fullt ut for forholdet i tilleggstiltalen, jf. straffeprosessloven §434 første ledd. For Rikstrygdeverkets erstatnings / refusjonskrav knyttet til tiltalebeslutningens post I følger det av §434 annet ledd at kravet i utgangspunktet ikke kan prøves innenfor rammen av ankesaken, slik at avgjørelsen for så vidt vil måtte påankes i sivilprosessuelle former, jf. §435.

Beslutningen er enstemmig.

Slutning:

Anken henvises til ankeforhandling for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tilleggstiltalebeslutningen, samt avgjørelsen av straffespørsmålet, slik det fremgår av premissene.

For øvrig nektes anken fremmet.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg tinghus over åtte rettsdager i perioden 4 til 14 september 2000. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Kjetil Omholt og politiinspektør Jan Stapnes. Som forsvarere for A møtte advokatene Rune Jensen og Erik Bryn Tvedt. Advokat Anders Nesheim var oppnevnt som bistandsadvokat for fornærmede B, ref tilleggstiltalen. Han fulgte ankeforhandlingene når spørsmål i tilknytning til tilleggstiltalen var oppe og prosederte oppreisningskravet. A møtte og ga forklaring. Overlege Ragnar Dahle, som var oppnevnt som sakkyndig for byretten, fungerte også for lagmannsretten. Han fulgte forhandlingene frem til prosedyrene. Overlege Dahles sakkyndig rapport av 14 desember 1999 til byretten ble lagt frem og muntlig kommentert og utdypet av ham. Det ble ellers hørt 20 vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aktoratet v/ statsadvokat Omholt la ned slik påstand:

«1. Tiltalte A f *.*..42, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §193, første ledd 1. straffalternativ og en forbrytelse mot straffeloven §198, samt de forhold han endelig er funnet skyldig i ved Sandefjord byretts dom av 27 01 00, til en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder med fradrag av 4 dager for varetekt.

2. Han fradømmes retten til å utøve virksomhet som lege for et tidsrom av 5 år, jf straffeloven §29 nr 2.

3. Han dømmes til innen 2 uker å betale erstatning (oppreisning) til B med inntil kr 50.000.

4. For øvrig forkastes anken.

5. Han ilegges saksomkostninger etter rettens skjønn.»

Forsvarerne v/advokat Jensen la ned slik påstand:

«1. Saken heves for så vidt gjelder den foretatte utvidelse etter tiltalens post I, av den sakkyndige anslått til kr 214.672.

2. A frifinnes for hovedtiltalens post III og de forhold som er beskrevet i tilleggstiltalens post I og II.

3. A anses for øvrig på mildeste måte.»

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å innlede med en generell beskrivelse av A og hans legepraksis, deretter drøfte og avgjøre bevisanken for så vidt angår tilleggstiltalen, deretter avvisningsspørsmålet, dvs. om herredsretten delvis har gått utenfor rammen av tiltalebeslutningens post I, deretter rettsanvendelsesanken knyttet til byrettens forståelse av Forskriftene for godtgjørelse av utgifter til legehjelp hos privatpraktiserende lege (refusjonsforskriftene) vedr bruk av takst Ib, deretter foreldelsesspørsmålet for så vidt angår tiltalens post III, deretter straffespørsmålet inkludert omfanget av det straffbare forhold under tiltalens post I og II, deretter spørsmålet om fradømmelse av retten til å praktisere som lege, deretter erstatnings/oppreisningskravet fra B og til slutt saksomkostningsspørsmålet. Skyldspørsmålet i forhold til tiltalens post I og II er endelig avgjort ved byrettens dom.

I. Om dr A og hans legepraksis:

I byrettens dom, s 5-7 er det gitt en inngående beskrivelse av As personlige forhold og hans legepraksis, som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten finner det derfor tilstrekkelig med en kortfattet redegjørelse på dette punkt.

A er 58 år gammel, tidligere ustraffet, gift og forsørger tre barn. Han er for tiden sykemeldt. Hans privatøkonomi har vært anstrengt i hvert fall siden midten av 1980-tallet og han ble slått personlig konkurs i juni 2000.

Inntil konkursåpningen drev A en omfattende privat legepraksis i X. Han er godkjent spesialist i lungesykdommer fra 1981, men hans legevirksomhet omfattet også en betydelig allmennpraksis. A har hatt stor pasienttilgang, med betydelig innslag av kronisk lungesyke, særlig astmatikere. Han har vært eneste lege ved kontoret, men hele tiden hatt flere ansatte legesekretærer. A har, med tilslutning fra ansatte legesekretærer, forklart at arbeidstempoet gjennomgående var høyt. Det ble ført en åpen dørs politikk, dvs. at pasienter ofte kom uten forhåndsavtale for å få hjelp bl.a. ved akutte astmaanfall. Antall konsultasjoner pr dag lå gjennomgående på rundt 50, til tider opp mot 80. Kontoret lå på etterskudd mht. journalføring og annet papirarbeid.

As inntekter besto i hovedsak av et fast fylkeskommunalt driftstilskudd, refusjoner fra Folketrygden for konsultasjoner og ulike prøver samt egenandeler pasientene betalte direkte. Bestemmelsene om Folketrygdens refusjoner for legekonsultasjoner og prøver er gitt i refusjonsforskriften.

A hadde et databasert pasientjournalsystem, Infodoc. Systemet omfatter flere deler. Det er deler for bl.a. anamnese (sykehistorie), funn, laboratoriedata, vurderinger, behandlinger, medikamenter, diagnose og økonomi. Når det gjelder nærmere detaljer om dette vises til s 7 i byrettens dom og lagmannsrettens drøftelser under avsnittet om straffutmålingen.

Et sentralt tema vedrørende straffutmålingen er bruken av refusjonsforskriftenes diagnose- og takstkoder. Kodene beskriver hvilken diagnose det er tale om samt hva slags konsultasjoner og medisinske prøver legen krever refusjon for. Diagnose- og takstkodene ble ført i økonomidelen i Infodoc, og det var A selv som stod for dette. Opplysningene herfra ble hver måned overført til en diskett som ble sendt vedkommende trygdekontor. Opplysningene på disketten dannet grunnlaget for trygdens refusjonsutbetalinger til A. Byretten har, på s 7 til 13 gitt en detaljert beskrivelse av ordningen samt hvilke takstkoder som er aktuelle i denne saken og som lagmannsretten viser til. Lagmannsretten kommer dog noe tilbake til dette under avsnittet om straffutmålingen.

II. Tilleggstiltalen:

Det følger av henvisningsbeslutningen at lagmannsretten for tilleggstiltalens vedkommende skal prøve bevisbedømmelsen under skyldsspørsmålet.

B var pasient hos A fra begynnelsen av 1980-tallet. B har et nokså sammensatt sykdomsbilde. A behandlet henne opprinnelig for astma, men hun fikk etter hvert også betydelige psykiske plager som ga seg utslag i bl.a. spiseforstyrrelser. Hun har hatt opphold på Modum Bad, gått til behandling hos psykiater og vært innlagt på grunn av medikamentmisbruk. B har åpenbart hatt sterkt tillit til A, og beskrevet ham som en reservepappa. B har opp gjennom årene hatt et stort antall konsultasjoner hos A, blant annet en rekke gynekologiske undersøkelser.

B ønsket å utdanne seg til legesekretær. I den anledning ble hun våren 1998 tatt inn som hospitant i As legepraksis. Meningen var å begynne på legesekretærskole høsten samme år, men det ble etter hvert besluttet å utsette skolegangen til høsten 1999. I mellomtiden fikk hun ansettelse hos A. Høsten 1998 fikk B problemer med å makte arbeidsoppgavene hun ble satt til, og var sykemeldt det meste av tiden fra 1 desember 1998. Vitneforklaringer fra As øvrige ansatte viser at de etter hvert kom til at de ikke lenger ville fortsette i sine stillinger dersom ikke B ble fjernet, hvilket de meddelte A ved påsketider 1999.

Tilleggstiltalen skriver seg fra fredag 23 april 1999. B var fremdeles sykemeldt, men var oppe på As kontor om formiddagen. A ba henne hente en eske med 10 ampuller a 5 mg Stesolid på apoteket. Han hadde på forhånd fakset resepten dit. De to avtalte også at A skulle komme hjem til B samme kveld. Hun bodde den gang i en leilighet nær As kontor. A og B har forklart seg ulikt om hensikten med møtet, noe lagmannsretten kommer tilbake til.

B hentet Stesoliden på apoteket, plukket også med seg en «staseslange» og kanyler fra legekontoret og tok det med hjem.

A kom til Bs leilighet som avtalt, sannsynligvis rundt kl 19 00. B var da alene i leiligheten, men hennes venninne, C, hadde vært der sammen med henne til umiddelbart før A ankom.

A har forklart at hensikten med møtet var å meddele B at hun ikke lenger kunne fortsette på kontoret. Han ønsket å gi denne beskjeden i ro og fred hjemme hos B, bl.a. for å spare henne for «spissrotgangen» hun ville bli utsatt for om han hadde gitt den på kontoret. B har forklart at hensikten var at A, gjennom samtale de to i mellom, skulle hjelpe henne med hennes psykiske problemer. Som ledd i behandlingen skulle A gi henne Stesolid og massasje for at hun bedre skulle «åpne» seg under samtalen. B benekter at ansettelsesforholdet var, eller ble, noe tema.

Bs forklaring på det som senere skjedde denne kvelden kan oppsummeres slik:

Hun og A satte seg først i stuen og samtalte om «løst og fast». Telefonen ringte, og A uttalte at dersom det var hans kone, måtte hun si at han ikke var der. Etter en stund ble de enige om å begynne behandlingen. A ba henne «trekke opp» to ampuller Stesolid, som han satte i armen hennes. Deretter foreslo han at de skulle gå inn på soverommet, hvilket de gjorde. Hun tok av seg på overkroppen, la seg på magen i sengen og A begynte å massere nakken hennes. B har forklart at hun ble «borte», men mener hun «kom til seg selv igjen» kort tid etter. Hun var da helt naken, lå på ryggen og hadde «massasjeolje» over hele seg. A begynte å kysse henne på munnen, masserte brystene og stakk fingere inn i skjeden hennes. Han spurte om hun fikk utløsning og ville kysse henne på kjønnsorganet. Hun ble sjokkert, men greide å trekke hodet hans vekk. A uttalte da at hun ikke slappet godt nok av, at hun var pen og at hun en dag skulle bli hans. Hun ba A sette to nye ampuller Stesolid, hvilket han gjorde før han forlot leiligheten. Resten av Stesoliden, staseslangen og kanylene ble igjen i leiligheten. A uttalte at B kunne ta det med på kontoret førstkommende mandag. B var sjokkert og ute av seg. Hun ringte C, som umiddelbart kom til leiligheten. I det C ankom satte hun to nye ampuller Stesolid på seg selv. C ringte politiet. Under telefonsamtalen satte B to nye ampuller med Stesolid. Politiet kom raskt til stede og brakte B og C til X sykehus. B ble undersøkt og tilbrakte natten på sykehuset. Hun er sikker på at A stakk fingere inn i skjeden hennes, og at det ikke er noen mulighet for at hun kan ha misforstått situasjonen. Hun ønsket å gjøre motstand, men kroppen «lystret ikke». A var hele tiden påkledd.

As forklaring kan oppsummeres slik:

Etter at han hadde meddelt B at hennes ansettelse hos ham måtte avsluttes kom hun i sterk ubalanse. Hun ba ham gi henne Stesolid. Han hadde ikke Stesolid eller utstyr til å sette stoffet med seg. Han ble overrasket da B forklarte at hun hadde tatt med Stesoliden hun hadde hentet på apoteket hjem, i stedet for å bringe det til kontoret slik han hadde bedt henne om. Han var heller ikke klar over at hun hadde tatt med staseslange og kanyler. Han bestemte seg for å etterkomme Bs anmodning. Først satte han en sprøyte med to ampuller, men traff ikke åren. Han satte derfor en til, også den med to ampuller, som traff slik den skulle. B ba ham massere nakken hennes med olje, hvilket han etterkom. De gikk inn på soverommet. B tok av seg på overkroppen. Massasjen mislyktes fordi oljen B hadde ikke var velegnet. B falt etter hvert til ro. Hun kledde på seg på overkroppen og de gikk tilbake til stuen. B ba om mer Stesolid, og han satt en sprøyte med to ampuller. B var falt til ro, og han forlot leiligheten. I farten glemte han å ta med resten av Stesoliden, kanylene og staseslangen. Han benekter å ha kledd av henne nedentil, kysset henne eller å ha vært i kontakt med kjønnsorganene. Bs anmeldelse kom som et sjokk på ham. Han fant det korrekt å føre inn hendelsen 23 april 1999 i Bs journal, hvilket ble gjort 6 mai.

Lagmannsretten har, i vurderingen av skyldspørsmålet etter tilleggstiltalens post I og II delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av Simonsen, Børresen, Skarpnes og 2 meddommere er, på grunnlag av de beviskrav som må oppfylles for å fastslå straffeskyld, kommet til at påtalemyndigheten ikke har ført bevis for at A hadde utuktig omgang med B som anført i tilleggstiltalen.

Flertallet har i sin vurdering av skyldspørsmålet lagt vekt på at B, både før og etter hendelsen tilleggstiltalen beskriver, inntok betydelige mengder Stesolid. Det er på det rene at A på forhånd hadde satt i et hvert fall 2 ampuller a 5 mg i Bs arm. Legger man As forklaring til grunn er det tale om 4 ampuller. Stesolid er, i følge forklaringen fra dr Dahle et narkotisk-lignende stoff som kan fremkalle søvnighet og tretthet. Stoffet virker hurtig og har maksimal effekt etter ca 10 minutter. Dersom man sovner etter inntak av Stesolid har man vanligvis amnesi for perioden umiddelbart før innsovning. Man kan ha drømmer og fantasier i søvn fremkalt av Stesolid. Oppvåkning skjer gradvis.

B har forklart at hun «var borte» en periode etter at de forflyttet seg inn på soverommet og hun hadde lagt seg på sengen. Da hun kom til «seg selv» igjen og oppdaget hva A gjorde med henne maktet hun til å begynne med ikke å gjøre motstand. Hun har beskrevet det slik at «kroppen ikke lystret». Flertallet finner det sannsynlig at reaksjonene B beskriver er følge av Stesoliden A hadde gitt henne. Flertallet kan derfor ikke se bort i fra at hennes opplevelse av at A stakk fingere inn i skjeden hennes var fantasier grunnet Stesolid-påvirkning. Flertallet bemerker også at det i epikrisen fra X sykehus, opptatt umiddelbart etter ankomsten der, fremgår at B hadde vanskelig for å redegjøre for hendelsesforløpet.

Flertallet er ikke i tvil om at B snakker sant når hun mener å ha vært utsatt for overgrep fra As side som beskrevet i tilleggstiltalens post I, men kan som nevnt ikke se bort i fra at opplevelsene hun beskriver ikke er virkelige, men en følge av Stesolid-påvirkning.

Mindretallet, 2 meddommeres oppfatning er at påtalemyndigheten har ført bevis for at A har forholdt seg som nevnt i tilleggstiltalen. Mindretallet bemerker at B har forklart seg konsekvent og troverdig både hva angår hensikten med møtet hjemme hos henne denne kvelden og selve hendelsesforløpet. Bs forklaring støttes av vitneforklaringene fra C, D og E. C og D har forklart at B, tidligere denne dagen, fortalte dem at A skulle komme for å gi henne behandling, herunder Stesolid og massasje. Umiddelbart etter at A hadde forlatt leiligheten ringte hun til C og fortalte henne om overgrepet. Bs beskrivelse av sine psykiske reaksjoner på hendelsene denne kvelden viser at hun ble utsatt for et alvorlig overgrep. Cs og Es forklaringer, samt det som fremgår av journalnotatene fra X sykehus, bekrefter også det. Bs psykiske reaksjoner er langt sterkere enn hva man ville forventet som følge av en beskjed om at hun måtte slutte i jobben hos A. C har forklart at hun fant Bs truse i sengen etter at hun hadde fulgt B til X sykehus. Trusen ble senere beslaglagt av politiet. Funnet viser at A ikke har forklart seg sannferdig når han sier at B hele tiden var påkledd nedentil med bukse og truse. Es forklaring om at datteren hadde massasjeolje over hele seg da hun besøkte henne på sykehuset morgenen etter, støtter Bs forklaring om at A må ha kledd av henne helt.

Bs troverdighet styrkes ytterligere av at hun har vært helt åpen mht. sine psykiske plager. Hun har samtykket i fremleggelse av medisinske journaler, helt fra 1980-tallet. Som følge av dette har bevisførselen i det vesentlige dreiet seg om Bs helsemessige forhold, som er blitt lagt åpent frem til vurdering og beskuelse. Opplysninger egnet til å belyse As psykiske tilstand og generelle troverdighet foreligger derimot ikke. Til tross for dette har B hele tiden konsekvent fastholdt sin forklaring og tatt den store belastningen gjennomføringen av saken må ha vært for henne.

As forklaring er etter mindretallets syn ikke troverdig, verken hva angår hensikten med møtet eller det videre forløp. I motsetning til Bs forklaring har As ikke støtte i andre, uavhengige, vitneforklaringer. Dersom hensikten hadde vært å si opp B ville det eneste naturlige vært å meddele henne dette på kontoret. For øvrig var B sykemeldt, slik at det heller ikke hastet med å si henne opp. As forklaring om hensikten med møtet, og det videre forløpet, innebærer etter mindretallets syn en sammenblanding av roller som behandlende lege, arbeidsgiver og «venn» som en lege med bare et minimum av yrkesetikk ikke ville innlatt seg på. Hertil kommer at A, i følge hans egen forklaring, skal ha forlatt B alene, i en opprørt tilstand, og etter å ha satt betydelige doser Stesolid på henne.

Mindretallet har i sin vurdering av skyldsspørsmålet også lagt vekt på at A, etter det som fremgår av journalene, har foretatt gynekologiske undersøkelser på B i langt større utstrekning enn hva som må antas å være naturlig ut fra rent medisinske hensyn.

Etter mindretallets syn kan man se bort i fra at Bs forklaring beror på fantasi eller misforståelse på grunn av Stesolid-påvirkning. Slik det fremgår av mindretallets drøftelse ovenfor samsvarer Bs forklaring, i motsetning til As, med holdepunkter i kontrollerbare omstendigheter. Mindretallet viser videre til at psykiater Rønning, i sin vitneforklaring uttalte at han aldri har hørt at Stesolid i seg selv gir fantasiopplevelser.

Overensstemmende med flertallets syn blir A å frifinne etter begge poster i tilleggstiltalen.

III. Om avvisningsspørsmålet:

Overlege Dahle har basert konklusjonen i rapporten av 14 desember 1999 på en gjennomgang av journalene til et tilfeldig utvalg på 10% av As pasienter i tidsrommet 1 januar 1994 til 31 mai 1995, i rapporten betegnet materiale A og journalene til 323 pasienter fra samme tidsrom som var innkalt til vitneavhør ved X politikammer, i rapporten betegnet materiale B. Materialet A og B utgjør til sammen 25% av As pasienter i det omhandlede tidsrom. I tillegg til det som fremgår av materiale A og B har byretten også tatt hensyn til samtlige blod- og nesesekretprøver (takstkode 706 a l og 705 c) som A har krevet refusjon for i det aktuelle tidsrom. I byrettens dom, s 33 fremgår om dette:

«Før retten går nærmere inn på omfanget, er det imidlertid naturlig å foreta en avklaring av hvilke forhold som faller innenfor og utenfor tiltalen. Den grenseoppgang som skal foretas knytter seg til blodprøver i takstkodeserien 706 a-1 og telling av eosinofile celler i blod eller nesesekret (takstkode 705 c). Spørsmålet er om tiltalen er å forstå slik at den er begrenset til de pasienter som inngår i materiale A og B eller om tiltalen omfater hele As pasientmasse i det tidsrommet tiltalen gjelder.

Ser en på ordlyden i tiltalens post I og II er det ingen spor av avgrensninger til deler av pasientmassen.»

og

«Politiinspektør Stapnes, som holdt innledningsforedraget for aktoratet, opplyste i innledningsforedraget at det kun var pasientene i materiale A og B som inngikk i tiltalen, dvs. ca 25% av det totale pasienttallet.»

og

«Det følger av straffeprosessloven §38, første ledd at retten ikke kan gå utenom det forhold tiltalen gjelder. Tiltalen gjelder en sammenhengende forbrytelse i et nærmere definert tidsrom. Under disse omstendigheter finner retten det riktig å ta hensyn til andre pasienter i det aktuelle tidsrommet enn de påtalemyndigheten gjorde rede for i innledningsforedraget.»

As begrunnelse for anken på dette punkt kan sammenfattes som følger:

Selv om tiltalen ikke uttrykkelig refererer seg til noen bestemt del av pasientmassen er det på det rene at den er basert på resultatene av den sakkyndiges undersøkelser tilknyttet materiale A og B. I innledningsforedraget presiserte aktor at tiltalebeslutningen refererte seg til dette materialet. Først omtrent midt i hovedforhandlingen innhentet overlege Dahle opplysninger fra Tønsberg trygdekontor om refusjoner A hadde mottatt i tidsrommet 1 februar 1994 til 31 mai 1995, knyttet til takstkodene 706 a-l og 705 c. Bakgrunnen var opplysninger om at mikroskopet til A gikk i stykker høsten 1993, og at man deretter benyttet andre laboratorier til analyse av slike prøver, fortrinnsvis dr Frøyshov.

A hevder saken på dette punkt er for lite opplyst, slik at den må avvises.

Lagmannsretten er kommet til at byretten ikke har gått utenfor tiltalen på dette punkt, og kan i det vesentlige også tiltre byrettens begrunnelse. Lagmannsretten er således enig med byretten i at forholdet beskrevet i tiltalens post I omfatter flere handlinger, som på grunn av sammenhengen, blir å anse som et fortsatt straffbart forhold. Det følger da, bl.a. av fremstillingen hos Bjerke/Keiserud, «Straffeprosessloven m/kommentarer» bind I s 109 at retten står fritt til å bygge på annet ledd i forholdet enn dem som går frem av tiltalebeslutningen, så lenge disse anses bevist og ligger innenfor tidsrommet angitt i tiltalen. Det er på det rene at byrettens vurderinger tilknyttet takstkodene 706 a-l og 705 c ligger innenfor tidsrommet tiltalen omhandler. Lagmannsretten finner også at saken på dette punkt er tilstrekkelig opplyst til at forholdene kan tas med ved straffutmålingen, som lagmannsretten kommer tilbake til i avsnitt VI nedenfor.

IV. Rettsanvendelsesanken.

As anke på dette punkt retter seg mot byrettens forståelse av refusjonsforskriftene for så vidt angår bruken av takst Ib ( konsultasjonstakst i forbindelse med enkel pasientkontakt ved brev eller telefon) i kombinasjon med spirometriprøver f.eks. enkel pusteprøve (PEF), takstkode 506/506a.

I byrettens premisser, s 14 uttales om dette:

«Retten bemerker at spirometritakster mange ganger er benyttet i kombinasjon med takstkode I b. Takstkode I b forutsetter at pasienten ikke er til stede på legekontoret, og det kan da umulig være tatt pusteprøver».

As begrunnelse for anken på dette punkt kan oppsummeres som følger:

En riktig forståelse av refusjonsforskriften utelukker ikke at det kan kreves refusjon etter takstkode I b i kombinasjon med 506/506 a når pasienten, etter en telefonkontakt kommer opp på legekontoret og tar pusteprøve f.eks. når han henter resept. Dette skjedde i ikke liten utstrekning i As praksis. For det tilfellet As forståelse av forskriftene på dette punkt ikke er korrekt, er det tale om en rettsvillfarelse fra hans side som er unnskyldelig, slik at han uansett må frifinnes der nevnte kombinasjon forekommer, jf straffeloven §57.

Lagmannsretten er enig med A i at refusjonsforskriftene må forstås slik at det gis adgang til å benytte takst Ib i kombinasjon med takst 506/506a forutsatt at pasientens telefonkontakt med legen følges opp med pusteprøve når denne tas i forbindelse med at pasienten møter på kontoret f.eks. ved henting av resept. Om betydningen dette får for straffutmålingen vises til drøftelsen i avsnitt VI nedenfor.

V. Foreldelsesspørsmålet:

Spørsmålet knytter seg til tiltalens post III om uriktig diagnoseføring i legejournalene. A hevder i anken at han skulle vært frifunnet på dette punkt på grunn av foreldelse.

Byretten drøfter spørsmålet på s 40, hvorav fremgår:

«Forsvarerne har uimotsagt anført at det ble tatt ut siktelse i mai 1997 for å avbryte foreldelse etter denne straffebestemmelsen, men at den siktelsen ikke inneholdt noe om feil diagnoseføring i gjerningsbeskrivelsen. Siktelsen av 1997 er ikke fremlagt. Det er derfor problematisk for retten å tolke denne siktelsen. Foreldelsesfristen er 2 år, jf straffeloven §67. Fristen begynte å løpe 31 mai 1995, jf straffeloven §68. Avbrytelse skjer etter straffeloven §69 ved at den siktede blir meddelt siktelsen. For så vidt angår uriktig diagnoseføring, er retten av den oppfatning at dette i utgangspunktet fremstår som en annen handling enn å kreve refusjon for prøver som ikke er tatt eller tydet eller konsultasjoner som ikke er holdt. På den annen side er hensikten med diagnosekodene å sette trygdevesenet bedre i stand til å kontrollere regningene. Uriktig diagnoseføring er derfor også et middel til å få utbetalt refusjoner for prøver som ikke er tatt. Det er i en rekke tilfeller ført diagnosekoden for astma for pasienter som ikke har astma. Dette underbygger krav om refusjon for pusteprøver. Slik sett dreier det seg om en og samme handling, og en står da overfor idealkonkurrens. Forholdet er behandlet av Bratholm og Matningsdal: Straffeloven kommentarutgave, bind I, s 299-300.Utgangspunktet er at foreldelse ved idealkonkurrens avbrytes for samtlige forhold under forutsetning av at handlingene prosessuelt må regnes som samme forhold.»

As begrunnelse for anken på dette punkt kan sammenfattes som følger:

Foreldelsesfristen på to år løper fra 31 mai 1995. Verken den opprinnelige siktelsen av 10 januar 1996 eller siktelsen av 20 mai 1997 gir noe varsel om at han strafferettslig bebreides for å ha journalført uriktige diagnoser. Forholdet kan ikke sammenlignes med dommen i Rt-1986-260 som byretten har vist til.

Lagmannsretten bemerker:

Siktelsen av 20 mai 1997 for overtredelse av legeloven §53 jf §43, første ledd er fremlagt for lagmannsretten. Det er på det rene at gjerningsbeskrivelsen kun omfatter unnlatelse av å føre inn i legejournalene svaret på/resultatet av prøver og/eller tester, forhold A ikke ble dømt for i byretten. Domfellelsen omfattet kun journalføring av uriktige diagnoser.

Spørsmålet blir da om det foreligger idealkonkurrens mellom forholdene i tiltalens post III og II, slik at foreldelsesfristen avbrytes samtidig for begge straffbare forhold. Forholdene i post II er åpenbart ikke foreldet.

Idealkonkurrens foreligger når en og samme handling rammes av flere straffebud. Spørsmålet blir da om journalføring av uriktige diagnoser også rammes av straffeloven §166, første ledd slik byretten synes å ha lagt til grunn.

Lagmannsretten slutter seg til byrettens syn og begrunnelse. For øvrig bemerkes at en domfellelse etter tiltalens post III isolert sett kun ville medført bot. Overtredelsen vil således bare inngå som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av fengselsstraffen domfellelsen etter tiltalens post I og II må lede til, jf straffeloven §63, annet ledd. I denne saken foreligger det så vidt mange straffskjerpende omstendigheter for øvrig at tiltalens post III ikke får noen som helst betydning for straffutmålingen.

VI. Straffespørsmålet:

I forbindelse med vurderingen av straffespørsmålet skal lagmannsretten prøve omfanget av de straffbare handlinger etter tiltalens post I og II. Lagmannsretten understreker at den, i likhet med byretten, legger til grunn som bevist at det var A selv, og bare han, som førte diagnose- og takstkodene i Infodocs økonomidel, dvs. alle opplysningene Folketrygden la til grunn ved refusjonsutbetalingene. I den grad trygden hadde behov for tilleggsopplysninger var det alltid A som ga dem.

Det økonomiske omfanget av forbrytelsen i tiltalens post I har vært gjenstand for omfattende bevisførsel også for lagmannsretten, uten at det er kommet frem nye momenter av vesentlig betydning for vurderingen. Det er ikke mulig å fastslå hva det eksakt «riktige» beløpet er. Lagmannsretten skal fastsette beløpet under hensyntaken til de samme beviskrav som ved bedømmelsen av skyldsspørsmålet, jf Rt-1998-1945.

Byretten har kommet frem til et beløp på kr 840.000. Lagmannsretten er enig med byretten i at dette beløpet representerer et minimum, der prinsippet om at all rimelig tvil skal komme A til gode er vel ivaretatt. Byretten har gitt en svært utførlig begrunnelse for resultatet, som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten finner det derfor tilstrekkelig med noen korte, utfyllende merknader.

Overlege Dahle har i sine beregninger sammenholdt As regningsføringer overfor trygdeetaten med As laboratoriebøker og EDB-baserte legejournal. Han har videre vurdert pasientenes sykehistorie, slik den fremgår i journalen, mot behovet for å ta prøver hvor resultatet ikke er journalført. I materiale B har han i tillegg hatt politiavhørene. Lagmannsretten er enig i at dette er en god og betryggende metode for å komme frem til det maksimale økonomiske omfanget. Selv om man legger til grunn As forklaring om at han hadde svært god kjennskap til hver enkelt pasient, og således ikke alltid hadde behov for å journalføre resultatene av f.eks. enkle pusteprøver, må det kunne legges til grunn som et generelt utgangspunkt at prøvesvar skal, og blir journalført. As legesekretærer har da også i sine vitneforklaringer bedyret at kontorrutinene var at prøvesvar skulle journalføres, og at dette også ble gjort selv om man ofte lå på etterskudd.

A har forklart at prøvesvar, særlig for enkle pusteprøver (takstkode 506 a) gjennomgående ble kastet uten å ha vært journalført hvis de var «normale». As forklaring samsvarer ikke med det som er kommet frem i legesekretærenes vitneforklaringer. De har forklart at de selv aldri kastet pusteprøver. En av dem, Mona Andersen, har forklart at hun ved en anledning så at A gjorde det, men kan ikke si om det var i perioden tiltalen omfatter. Hertil kommer at overlege Dahle har forklart at også variasjoner innenfor det «normale» er av interesse ved f.eks. medisiner av lungesyke, slik at også disse prøver skal journalføres. A hadde såpass mange pasienter at det kan sees bort i fra at han kjente til hver enkelt pasients «normalverdier». Lagmannsretten fester således ikke lit til As forklaring om at «normale» prøvesvar ble kastet uten journalføring fordi de var uten interesse.

Overlege Dahle har anslått det maksimale økonomiske omfanget til kr 1.188.486. Beløpet må reduseres for uforsettlige, normale feilkilder som f.eks. feilføringer, edb-problemer, kasting av ikke journalførte prøver som følge av misforståelser og andre feil på grunn av kommunikasjonssvikt. I tillegg må det tas høyde for at noen pasienter kan ha unnlatt å møte til prøver A hadde bestemt skulle tas og ført i økonomidelen i Infodoc. I følge overlege Dahle ligger marginen for slike uforsettlige feil på 10-15%. Man kommer da ned i et tall på kr 929.000, som påtalemyndigheten har lagt til grunn. Byretten har imidlertid redusert dette ytterligere til kr 840.000, dvs. at A er innrømmet fradrag for uforsettlige feil med hele 29,3% i forhold til overlege Dahles beregninger, dvs. nær det dobbelte av hva man i følge ham kan legge til grunn som det maksimale i en normal spesialistpraksis. Lagmannsretten kan ikke se at det under forhandlingene i lagmannsretten er kommet frem opplysninger som tilsier at et fradrag på 29,3 % ikke er mer enn tilstrekkelig i dette tilfellet. Feilkildene A har påberopt for lagmannsretten er de samme som i byretten. Han har således, også for lagmannsretten, sterkt betonet betydningen av dataproblemer. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dataproblemene hos A har vært mer omfattende enn hva som må betegnes som normalt. Feil som følge av dataproblemer hos A er etter lagmannsrettens syn allerede ivaretatt ved påtalemyndighetens fradrag på 15% i beløpet overlege Dahle har kommet frem til.

Lagmannsretten har, i avsnitt IV ovenfor, kommet til at A må gis medhold i at han kunne kreve refusjon etter takst I b i kombinasjon med spirometriprøve under de forutsetninger som der er nevnt. I overlege Dahles beregninger utgjør refusjonsbeløpet for slike prøver kr 15 070, som således må gå til fradrag i beløpet på 1 188.486. Beløpet er så ubetydelig at det er god plass for det innen marginen på 29,3% som byretten har lagt til grunn.

Byretten har lagt til grunn at telling av eosinofile celler og blodprøver i 706 serien ikke er analysert på As kontor i perioden tiltalen omfatter, fordi mikroskopet man benyttet til analysene var i ustand og legesekretærene har forklart at de ikke gjorde slike analyser i perioden tiltalen omfatter. Lagmannsretten slutter seg til dette. A har forklart at han selv foretok slike analyser fra nesesekret. Lagmannsretten fester, i likhet med byretten, ikke lit til As forklaring på dette punkt.

Overlege Dahle har, slik byretten gjør rede for på s 15 og 16 utført en alternativ beregning hvor det etter hans oppfatning foreligger en «meget stor grad av sikkerhet for at prøvene ikke er tatt». Beregningene ender opp med et samlet beløp på kr 508.610. Beregningen gir således en feilmargin i forhold til utgangspunktet, kr 1 188.486, på 48, 8 %. Med de begrensede feilkilder som foreligger i denne saken er en feilmargin i denne størrelsesorden alt for stor, selv hensyntatt at all rimelig tvil skal komme A til gode. Lagmannsretten vil likevel ikke unnlate å bemerke at selv et beløp på rundt kr 500.000 er tilstrekkelig til at bedrageriet anses som grovt. Med de øvrige straffskjerpende momenter som foreligger i denne saken ville forskjellen mellom beløpet på kr 840.000, som lagmannsretten finner det er ført bevis for, og det alternative beløp på rundt kr 500.000 ikke hatt vesentlig betydning for straffutmålingen.

Det følger av drøftelsen ovenfor at lagmannsretten også er enig i byrettens vurderinger mht. omfanget i forhold til tiltalens post II.

Når det gjelder de øvrige straffutmålingsmomenter er lagmannsretten enig med byretten i at handlingene A er funnet skyldig i representerer et særdeles grovt tillitsbrudd overfor det offentlige. Refusjonsordningene til leger er basert på at trygdemyndighetene kan ha tillit til legene og opplysningene de gir som grunnlag for refusjonsutbetalingene. Trygdemyndighetenes kontrollmuligheter er begrensede og legenes muligheter for misbruk tilsvarende stor. Saker av den art det her er tale om er vanskelige å etterforske og krever store menneskelige og økonomiske ressurser, noe ikke minst denne saken har vist. Norsk helsevesen sliter med begrensede økonomiske ressurser. Mange står av den grunn i kø for å få medisinsk behandling. A har urettmessig forsynt seg av en pengekilde som allerede i utgangspunktet er for liten til å sikre folk et rimelig godt helsetilbud, noe A åpenbart har vært klar over.

I formildende retning er det lite å anføre. Saken har vært gjenstand for en del medieomtale, og åpenbart representert en belastning både for A og hans familie. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne tillegge disse forhold særlig vekt. Etterforskningen har tatt tid, men tidsforbruket er dels følge av at etterforskningsarbeidet har vært vanskelig og tidkrevende, dels at A i en relativt lang periode ikke møtte til avtalte avhør hos politiet. Lagmannsretten har i formildende retning lagt noe vekt på at A, siden mai 1999 har vært mistenkt og tiltalte for en sedelighetsforbrytelse han tilslutt ble frifunnet for.

Lagmannsretten skal ved straffutmålingen, i motsetning til byretten, legge til grunn at A er frifunnet etter tilleggstiltalen. Lagmannsretten er likevel kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i ett år og tre måneder slik byretten har gjort. Varetektsfradraget utgjør fire dager. Lagmannsretten finner støtte for resultat i Rt-1994-605 og Trondheim byretts dom av 17 januar 1994 (Reppesgaard). Lagmannsretten har ved straffutmålingen tatt hensyn til at A også vil bli fradømt retten til å praktisere som lege i tre år, ref avsnitt VII nedenfor. Straffeloven §63, annet ledd er gitt anvendelse i forhold til tiltalens post III, men får som nevnt ovenfor ingen praktisk betydning.

VII. Rettighetstap:

As begrunnelse for anken på dette punkt er at inndragning av retten til å praktisere som lege i tre år er for strengt på bakgrunn av den samlede straff og foreliggende rettspraksis.

Lagmannsretten bemerker, i tråd med det som fremgår i avsnitt VI ovenfor, at handlingene A er domfelt for innebærer et svært grovt tillitsbrudd. Han har vist oppfinnsomhet for å skaffe seg uberettigede vinninger, ved bl.a. å benytte gale diagnosekoder. Utøvelse av legevirksomhet er en profesjon som krever allmen tillit, jf straffeloven §29 nr 2 og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at allmenne hensyn tilsier at A fradømmes retten til å praktisere som lege i tre år. Lagmannsretten finner støtte for resultatet i bl.a. Rt-1994-605. For øvrig vises til byrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til.

VII. Bs oppreisningskrav:

Grunnlaget for oppreisningskravet er skadeserstatningsloven §3-4, første ledd pkt b.

A er frifunnet for tiltalepostene som omhandler B. Det følger imidlertid av dommene i Rt-1996-864 og Rt-1999-1363 at det ikke kan oppstilles som noe vilkår for pådømmelse av borgelige rettskrav at retten ved avgjørelsen av straffesaken har funnet bevist at tiltalte har begått den handlingen saken gjelder. Dog må det, i saker som denne der dommen kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for tiltaltes moralske omdømme, stilles strenge krav til beviset for det faktum retten legger til grunn. Dette leder til at det stilles strengere krav enn sannsynlighetsovervekt for at A har begått handlingen som ligger til grunn for oppreisningskravet.

Lagmannsrettens flertall, denne gang bestående av Børresen, Skarpnes, og 2 meddommere er kommet til at bevisene for at A har forholdt seg som nevnt i tilleggstiltalen post I heller ikke er tilstrekkelig til å ta Bs oppreisningskrav til følge. Dette flertallet finner ikke at det er overveiende sannsynlig at A har forholdt seg som angitt i tilleggstiltalen.

Mindretallet, 2 meddommere og nå med tilslutning fra Simonsen er av den oppfatning at oppreisningskravet bør tas til følge. For Simonsens vedkommende innebærer dette at han vurderer bevisene for at A har begått handlingen som utilstrekkelige til at A kan kjennes straffskyldig, men at de holder for å pålegge ham å betale oppreisning. Når det gjelder utmålingen av erstatningen, og den nærmere begrunnelse for denne vises til mindretallets merknader under skyldspørsmålet samt til byrettens dom s 51- 52 som mindretallet slutter seg til.

Overensstemmende med flertallets syn blir A å frifinne for oppreisningskravet.

VIII. Saksomkostninger:

Lagmannsretten slutter seg til byrettens omkostningsavgjørelse og tiltrer også begrunnelsen byretten har gitt for avgjørelsen.

As anke har delvis ført frem, i det han er frifunnet for forholdet i tilleggstiltalen. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges derfor ikke, jf straffeprosessloven §436, annet ledd.

Dommen er avsagt med de dissenser det er redegjort for i avsnitt II og VII.

Domsslutning:

1. A frifinnes for forholdene omhandlet i tilleggstiltalen av 13 juli 1999.

2. A dømmes for de forhold han endelig er funnet skyldig i ved Sandefjord byretts dom av 27 januar 2000 til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 3 -tre- måneder, med fradrag av 4 -fire- dager for varetekt.

3. A frifinnes for erstatnings/ oppreisningskravet fra B.

4. For øvrig forkastes anken.