LB-1994-1510
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-08 |
| Publisert: | LB-1994-01510 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 93-02359 A - Borgarting lagmannsrett LB-1994-01510 A. |
| Parter: | Ankende part: Einar Fagerbakke (Prosessfullmektig: Advokat Svein Duesund). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Børre Lid). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Christian Borchsenius 2. Lagdommer Sverre Mitsem 3. Lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §24, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder gjelder forsikringsoppgjør etter tyveri av Einar Fagerbakkes personbil og krav på erstatning for forsinket oppgjør. UNI Storebrand Skadeforsikring AS' betalingsplikt ble rettskraftig avgjort ved Eidsivating lagmannsretts fastsettelsesdom av 19. oktober 1992, med slik domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S er pliktig til å utbetale tyveriforsikring i forbindelse med forsikringstilfellet den 29. januar 1989 til Einar Fagerbakke med tillegg av 18 -atten prosent rente fra 01. mars 1989 og til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsretten.
Dommen ble avsagt under dissens fra en av lagdommerne, som mente selskapet burde frifinnes. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til hva som ble rettskraftig avgjort ved denne dommen.
4. januar 1993 betalte selskapet kr 80000 til Fagerbakke, fradratt vrakverdien på kr 10000 og (jf domsslutningen) tillagt 18 % årlig rente (av kr 70.000) fra 1. mars 1989.
Fagerbakke mener at den taksten oppgjøret bygger på er for lav. Han har dessuten krevd erstatning for utgifter til leiebil i tiden 1. februar 1989 - 1. september 1992. Selskapet avviste ytterligere krav, og Fagerbakke bragte tvisten inn for Drammen byrett, som 9. mars 1994 avsa dom med slik domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring frifinnes.
2. Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen betaler Einar Fagerbakke kr 12500,- -tolvtusenfemhundre- i saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S.
Dommen er i rett tid påanket av Einar Fagerbakke v/ advokat Svein Duesund, som har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale Einar Fagerbakke et beløp begrenset oppad til kr 71350,- med tillegg av 12 % rente fra 01. oktober 1992 til betaling skjer.
2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Ankeforhandlingen fant sted 15. august 1995. Einar Fagerbakke møtte med sin prosessfullmektig, advokat Svein Duesund, og avga partsforklaring. UNI Storebrand Skadeforsikring AS var representert ved prosessfullmektigen, advokat Børre Lid. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saken står i store trekk i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, og saksforholdet fremgår av byrettens dom og den følgende fremstilling.
Den ankende part - Einar Fagerbakke - anfører i det vesentlige:
Taksten for bilen er for lav. Det må også tas hensyn til at bilen var hvitlakkert og hadde soltak og diverse annet ekstrautstyr, herunder bilstereoanlegg.
Riktignok erklærte Fagerbakke overfor takstmannen at han godtok taksten, men dette binder ham ikke overfor selskapet. Subsidiært anføres at aksepten var knyttet til en forutsetning om raskt oppgjør. Selskapet tilbakeholdt oppgjøret, og det foreligger dermed en relevant bristende forutsetning.
I tillegg har Fagerbakke krav på erstatning for utgifter til leiebil. Erstatningsplikten ble rettskraftig avgjort allerede ved lagmannsrettens tidligere dom og kan ikke bestrides nå. Fagerbakke har betalt kr 40000 av avtalt leiesum på kr 50000, og sistnevnte beløp utgjør hans økonomiske tap. Han kan ikke bebreides for å ha tilbakeholdt opplysninger overfor selskapet, og spørsmålet om det forelå en tredje bilnøkkel var uten betydning for forsikringsoppgjøret.
Endelig anføres at to sommerdekk på felg og en kupevarmer kan kreves dekket under hans reiseforsikring, eventuelt hjemforsikringen. Noe annet ville være urimelig, idet han hadde hva selskapet betegnet som en "totalforsikring".
Ankemotparten - UNI Storebrand Skadeforsikring AS - anfører i det vesentlige:
Taksten er rimelig, og den ble dessuten akseptert av Fagerbakke. Aksepten binder ham, selv om den ble gitt til takstmannen og ikke direkte til selskapet, og det foreligger ingen relevant bristende forutsetning.
Utgiftene til leiebil kan ikke kreves erstattet, og dette spørsmålet ble ikke rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens tidligere dom. På grunn av Fagerbakkes handlemåte foreligger ikke noe ansvarsgrunnlag. Fagerbakke forsøkte nemlig å føre selskapet bak lyset ved å tilbakeholde opplysningen om en tredje bilnøkkel, noe som må betraktes som et utjenlig forsøk på svik. Han har dessuten ikke lidt noe tap. Leien var lavere enn vanlige faste kostnader ved bilhold. Det må også tas hensyn til at han fikk 18 % årlig rente av erstatningsbeløpet.
Tapet av to sommerdekk og kupevarmer dekkes hverken av reiseforsikringen eller hjemforsikringen.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Bilen, en Toyota Corolla 1600 GTi 1986-modell, ble taksert til kr 80000 etter tyveriet.
Lagmannsretten legger, som byretten, til grunn at det var en ren feilskrift, som ikke har hatt betydning for takstresultatet, når det ett sted er vist til "høy km.stand for 1984 m." (uthevet av lagmannsretten).
Selskapet har anført at Fagerbakke ga en bindende aksept av taksten.
Selv om Fagerbakke erklærte overfor takstmannen at han godtok taksten, er lagmannsretten uenig med selskapet i at Fagerbakke ble bundet. Takstmannen var ikke ansatt i selskapet og kunne ikke forplikte det. Etter praksis i selskapet - slik den ble belyst gjennom vitneførselen - ansees en godtagelse av taksten som gis på denne måten, heller ikke som bindende for sikrede. Derimot kan den gi grunnlag for at selskapet fremsetter et formelt tilbud basert på taksten, i en begrunnet forventning om sikredes aksept; dette ble ikke gjort overfor Fagerbakke, på grunn av selskapets mistanke om forsikringssvindel.
Til spørsmålet om taksten er for lav og må settes til side, bemerkes:
Lagmannsretten legger, som byretten, vekt på at såvel takstmannen som to verksteder anslo verdien til kr 80000. Det ene verkstedet var forøvrig merkeverksted for Toyota i Drammen, hvortil bilen var innbragt etter tyveriet.
Taksten var dessuten i godt samsvar med den såkalte bruktbilguiden. I 1989-utgaven angis markedsverdien for denne biltype og årsmodell til kr 97500. Bruktbilguidens anslag baserer seg på en "normal" kjørelengde på 14000 km. pr. år, dvs. 42000 km. over tre år. Etter det opplyste var det vanlig praksis i bransjen å regne et fradrag i verdien på kr 0,30 pr. kjørte kilometer utover dette. Fagerbakkes bil hadde gått i underkant av 106000 km., og verdien skulle dermed kunne anslås til ca kr 78000.
Bruktbilguidens anslag er skjematisk og tar ikke hensyn til blant annet ekstrautstyr. Lagmannsretten har imidlertid merket seg at bilstereoanlegget ble overtatt av Fagerbakke, som også overtok bilvraket, og det er ikke hevdet at anlegget var påført skader. Lagmannsretten legger til at takstmannen i sin vitneforklaring opplyste at det er vanlig å se bort fra ubeskadiget stereoutstyr, som sikrede kan overta. Av ekstrautstyr ellers, er det særlig soltak og hvitlakkering som Fagerbakke har fremhevet som verdifullt. Slik saken er opplyst, kan lagmannsretten imidlertid ikke se at det foreligger noe grunnlag for å sette til side takstmannens vurdering av hvilket utslag dette (og annet) utstyr eventuelt burde få for verdsettelsen. Som nevnt, var hans anslag over bilens markedsverdi også i samsvar med vurderingen fra de to verkstedenes side, og merkeverkstedet i Drammen hadde besiktiget bilen og var kjent med dens utstyr.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at taksten ikke blir å sette til side. For ordens skyld legger lagmannsretten til at det heller ikke kan sees å være grunnlag for å betrakte takstverdien av vraket som feilaktig.
Til spørsmålet om erstatning for Fagerbakkes utgifter til leiebil, bemerkes innledningsvis at partene er enige om at et slikt krav ikke kan utledes direkte av forsikringsvilkårene. Lagmannsrettens dom av 19. oktober 1992, som gjaldt forsikringserstatningen, har ingen rettskraftvirkning for kravet på erstatning for tap som skyldes at selskapet ikke gjorde opp i rett tid.
Ved lagmannsrettens dom av 1992 fikk Fagerbakke medhold i at skaden var forsikringsmessig, og under henvisning til Rt-1978-25 og Rt-1983-205 har selskapet erkjent at det dermed i utgangspunktet foreligger et erstatningsgrunnlag. Selskapet har imidlertid anført at Fagerbakkes manglende opplysning til selskapet om en mulig tredje bilnøkkel må føre til en annen konklusjon i dette konkrete tilfellet.
Lagmannsretten er uenig i det. Etter at opplysningen om den mulige tredje nøkkel var gitt til selskapet, og bekreftet ved Fagerbakkes brev av 27. juni 1989, og selskapet deretter hadde hatt tid til å vurdere saken og sin betalingsplikt, inntraff forfall og mislighold etter forsikringsavtaleloven (loven av 1930) §24 første ledd. For Fagerbakkes tap etter dette tidspunktet vil spørsmålet om det foreligger erstatningsgrunnlag, ikke stille seg anderledes enn i Rt-1978-25; i denne saken skyldtes selskapets betalingsvegring mistanke om forsikringssvindel, og Høyesterett fastslo at selskapet måtte bære risikoen for tap som fulgte av en urettmessig betalingsnektelse.
For tre år og syv måneders billeie (fra 1. februar 1989 til 1. september 1992) har Fagerbakke betalt kr 40000, hvilket fremgår av kvittering datert 4. oktober 1992; til hvilke tidspunkter leien ble betalt, er uopplyst. Det gjenstår å betale ytterligere kr 10000, og det er ikke bestridt at utgiftene til leiebil dermed kan settes til kr 50000. I leieperioden kjørte Fagerbakke 97000 km., og han dekket alle variable kostnader.
Hvis Fagerbakke hadde fått utbetalt forsikringsoppgjøret i februar 1989, er det trolig at han hadde kjøpt en ny Toyota Corolla; kort før tyveriet av bilen hadde han slike planer, og han innhentet et skriftlig tilbud på en fabrikkny Corolla 1600 fra en forhandler. Ifølge bruktbilguiden for 1992 kan verditapet for en 1989-modell Corolla 1600 DX/XL settes til kr 27500 (differansen mellom kr 133500 og kr 106.000), og - justert for kjørelengden - til kr 44000. Når det i tillegg må tas hensyn til rentekostnadene ved kjøp av ny bil, kan det ikke sees at Fagerbakke led noe tap ved at han isteden leide bil på gunstige vilkår. Hvis Fagerbakke hadde kjøpt en rimeligere Corolla (med 1300-motor), ville verditapet alene, beregnet på samme måte, ha utgjort kr 51000, dvs. mer enn billeien. Fagerbakkes faste kostnader (verditapet og rentekostnadene) ville imidlertid ha blitt lavere hvis han isteden hadde kjøpt seg en "ny bruktbil", men også under et slikt alternativ må det antas at de faste ko stnadene ville ha overskredet billeien.
Det kan imidlertid være spørsmål om å ta hensyn til at Fagerbakke, i tillegg til å betale billeie, også betjente et lån som ble opptatt ved bilkjøpet i 1986. Etter det opplyste, sto lånet til rest med ca kr 90-95000 pr. 1. februar 1989, og det ble betalt renter med ca kr 45000 fram til 31. desember 1992. Ved vurderingen av om Fagerbakke led noe tap ved selskapets mislighold, vil beregnede faste kostnader ved kjøp av ny eller brukt bil i så fall måtte veies opp mot de utgiftene Fagerbakke hadde til leiebil, med tillegg av rentene på det gamle billånet. Det kan allikevel ikke sees at Fagerbakke led noe tap ved å leie bil hvis det legges til grunn at han - ved en rettidig utbetaling av erstatningen - ville ha kjøpt en fabrikkny bil; dette ville ha ført til høye faste kostnader, jf. bemerkningene i forrige avsnitt. Spørsmålet kan stille seg anderledes hvis man antar at han hadde kjøpt en "ny bruktbil", med noe lavere faste kostnader.
Selskapet har imidlertid anført at det må tas hensyn til at Fagerbakke fikk utbetalt morarenter med 18 % p.a. av erstatningsbeløpet. Til dette spørsmålet bemerkes:
Som det fremgår av dommen i Rt-1978-25 (side 30-31), vil det avhenge av en konkret vurdering om betalte morarenter skal trekkes inn ved en erstatningsberegning. Da var imidlertid rentesatsen etter forsikringsavtaleloven §24 lav, lik renten for alminnelige sparebankinnskudd. Etter at lov om renter ved forsinket betaling av 17. desember 1976, og en endring av forsikringsavtaleloven §24 av samme dato, trådte i kraft 1. januar 1978, er satsen - gjennom en henvisning i §24 femte ledd til §3 i forsinkelsesrenteloven - vesentlig høyere. Dette åpner en noe større mulighet for å ta hensyn til betalte morarenter ved utmålingen av en avsavnserstatning. §3 siste ledd i forsinkelsesrenteloven har dessuten en erstatnings- og lempningsregel ved krav på erstatning for "rentetap e.l." i tillegg til utbetalt forsinkelsesrente; slik erstatning skal fastsettes "under hensyn til partenes forhold og omstendighetene ellers".
Fagerbakke fikk utbetalt 18 % årlig rente av kr 70000 fra 1. mars 1989 til 11. januar 1993, med tilsammen kr 48755. Prisindeksen pr. 15. februar 1989 var 217,9 og pr. 15. januar 1993 247,2, hvilket gir en stigning i hele perioden på ca 13,5 %. De utbetalte morarenter overskrider dermed prisstigningen med god margin. Etter lagmannsrettens syn må dette "overskuddet" langt på vei kunne ansees for å ha kompensert for renteutgiftene på det gamle billånet. Det må i denne forbindelse også tas hensyn til at Fagerbakke må bebreides for ikke å ha gitt selskapet opplysninger om den mulige tredje bilnøkkel. Som lagmannsretten (flertallet) pekte på i dommen av 19. oktober 1992, hadde han dermed "i vesentlig grad vanskeliggjort selskapets undersøkelser", slik at han "i stor grad (må) takke seg selv for at det er kommet til sak".
Lagmannsretten er etter dette enig med selskapet i at Fagerbakke ikke har krav på noen erstatning for tap ved selskapets mislighold.
Endelig har Fagerbakke krevd erstattet to sommerdekk på felg og en kupevarmer etter reiseforsikringen, eventuelt (som en ny anførsel for lagmannsretten) etter hjemforsikringen. Når det gjelder reiseforsikringen, er lagmannsretten enig med byretten i at det dreier seg om tilbehør til motorvogn som, etter vilkårenes §3, ikke dekkes som reisegods/bagasje. Etter hjemforsikringen dekkes slikt tilbehør med inntil kr 2000, hvis det dreier seg om et innbruddstyveri "i en bygning eller rom i en bygning", jf §4f) i vilkårene. Fagerbakke kan ikke gis medhold i sin anførsel om at man må kunne se bort fra denne begrensningen i dekningsområdet.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, inklusive omkostningsavgjørelsen, som lagmannsretten er enig i. Anken har vært forgjeves, og saken har ikke budt på nevneverdig tvil. Fagerbakke bør betale saksomkostninger også for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Overensstemmende med omkostningsoppgaven, fastsettes omkostningsbeløpet til kr 17500, hvorav kr 15000 i salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Fagerbakke 17500 -syttentusenfemhundre kroner til UNI Storebrand Skadeforsikring AS innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.