Rt-1983-205

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-02-12
Publisert:	Rt-1983-205 (28-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 12. februar 1983 i l.nr. 15/1983
Parter:	Kjell Egeland (h.r.advokat Anders Rekve) mot A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap (h.r.advokat Fenger Grøn).
Forfatter:	Aasland, Elstad, Røstad, Bugge, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §14, Tvistemålsloven (1915) §366, §392, §394, §13, §24, §34, §15, §16

Dommer Aasland: Kjell Egelands trailer RE 72130 ble skadet ved en kollisjon 6. desember 1978. Det var tegnet forsikring på traileren i A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap - heretter kalt Haugesund Sjø -, og forsikringen omfattet blant annet kasko og avsavn. Haugesund Sjø hevdet at forsikringen var ute av kraft som følge av unnlatt premiebetaling. Egeland gikk derfor til søksmål mot selskapet med krav om å få dekket skade og avsavn i henhold til forsikringsavtalen, og dertil med krav om erstatning for tap han var påført ved ikke å ha fått rettidig oppgjør.

Haugesund byretts dom i saken er datert 19. juni 1980 og har denne domsslutning:

«1. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kjell Egeland påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 23. oktober 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Egeland til A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap 9.970,- - nitusennihundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til disses domsgrunner.

Egeland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han har i det vesentlige anført:

Det er uklart hvilken polise som gjaldt for traileren og hvilken premie som skulle betales, idet Haugesund Sjø utstedte flere poliser med forskjellige premiebeløp for den aktuelle periode. Selskapet har hevdet at det er polisen utstedt 2. november 1978, med premiebeløp kr. 10.205 for 4 måneder, som er den rette. Dette var nr. 2 i rekken av utstedte poliser. Imidlertid utstedte selskapet 27. november 1978 en polise nr. 3, med påskriften «omskrift av polise», hvor premiebeløpet var oppgitt til kr. 4.512. Egeland måtte da kunne innrette seg på at premien ikke oversteg dette beløp.

Imidlertid er dette etter Egelands syn neppe avgjørende, idet han under enhver omstendighet må anses å ha dekket skyldig premie i rett tid. Haugesund Sjø sendte 30. november 1978 premievarsel hvor selskapet bad premien på kr. 10.205 betalt innen 21. desember 1978, «da vår erstatningsplikt ellers vil opphøre fra denne dato». Innen utløpet av denne frist var premien dekket gjennom motregning, dels med et beløp på kr. 7.000 som Egeland hadde krav på som avsavnsgodtgjørelse fra Haugesund Sjø etter at hans trailer 30. januar 1978 var blitt påkjørt av en bil forsikret i selskapet, og dels med opptjent avbruddsforsikring som påløp med kr. 500 pr. dag etter kollisjonen den 6. desember.

Under enhver omstendighet må det etter Egelands oppfatning være avgjørende at forsikringen var i kraft 6. desember, da forsikringstilfellet inntraff, og at han derved ervervet et krav mot selskapet som langt oversteg hans premieforpliktelse. Selskapet hadde ikke da grunnlag for å kreve noen innbetaling fra hans side som vilkår for å dekke skaden.

Videre hevder Egeland at en mulig forsinkelse med premiebetalingen skyldes forsikringsselskapets eget forhold, og derfor ikke kan påberopes av selskapet. Han viser her til den forvirring selskapet skapte gjennom de ulike poliser og premiebeløp, og påberoper seg dessuten selskapets egen forsinkelse med å gjøre opp for skaden som skjedde 30. januar 1978.

Som et ytterligere grunnlag gjør Egeland gjeldende at Haugesund Sjø etter forsikringstilfellet i gjerning har akseptert at skaden var dekket under forsikringen. Selskapets takstmann tok hånd om bilen etter skaden, dirigerte den til et annet verksted enn Egeland ønsket, og traff suverent alle avgjørelser om hvordan reparasjonen skulle utføres. Først etter et par måneder, i februar 1979, endret selskapet standpunkt og hevdet at det ikke var ansvarlig. Også det forhold at selskapet utstedte en ny polise - nr. 4 - den 11. januar 1979, viser at selskapet fortsatt mente forsikringen var i kraft.

Endelig hevder Egeland at det strider mot god forsikringspraksis når selskapet hevder at det ikke hefter i en situasjon som denne, og at forsikringsavtaleloven §34 derfor må komme direkte eller analogisk til anvendelse.

Det krav Egeland gjør gjeldende, faller i to deler.

For det første krever han dekning av kaskoskaden og avbrudd under polisen, med følgende beløp:

1. Reparasjon v/Olav Rieber Thorsen A/S kr. 72.112,30

2. Reparasjon v/Ømi Produkter A/S kr. 4.401,60

3. Inntransportering av skadetbil kr. 2.526,00

4. Avbruddsforsikring kr. 20.000,00

Til sammen kr. 99.039,90

med tillegg av renter.

Den annen del av Egelands krav gjelder erstatning for tap ved forsinket forsikringsoppgjør. Kravet har følgende poster:

1. Tapt inntekt. Etter Egelands oppfatning ville bilen ha vært ferdig fra verksted og tilbakelevert ham omkring 1. mars 1979, dersom verkstedsregningen var blitt rettidig betalt av Haugesund Sjø. Han klarte først å skaffe seg en erstatningsbil i begynnelsen av juli 1979, og beregner sitt inntektstap i den mellomliggende periode til ca kr. 700 pr. dag.

2. Verdiforringelse på bilen. Denne, som var kjøpt på avbetaling, ble sommeren 1979 tilbakelevert til selgeren, Bilomsetningen A/S, men Egeland står ansvarlig for differansen mellom restkjøpesummen på kr. 250.000 og den verdi Bilomsetningen A/S kan bringe ut av den etter at den nå har stått lagret i omkring fire år. Man må regne med at Egeland i oppgjøret vil bli belastet med oppbevaringsutgifter.

3. Egeland hadde kjøpt kran m.v. til bilen på avbetaling fra Ømi Produkter A/S. Som følge av de problemer han kom i etter at Haugesund Sjø nektet å foreta oppgjør under forsikringen, måtte han levere utstyret tilbake til selgeren. Han anslår sitt tap ved dette til kr. 30.000.

Alle disse tapsposter må etter Egelands oppfatning anses som nærliggende og påregnelige følger av selskapets mislighold. Ved adekvansvurderingen må det for øvrig tas hensyn til at Haugesund Sjø burde ha forstått at dets rettslige standpunkt ikke var holdbart.

Om det krav Haugesund Sjø har reist om å bringe skyldig premie under den aktuelle og to andre poliser i motregning, hevder Egeland at dette er avskåret av prosessuelle grunner, idet motregningsspørsmålet først ble tatt opp i skranken for Høyesterett. Beregningen av premiebeløpene er heller ikke tilfredsstillende legitimert.

Egeland har lagt ned slik påstand:

«1. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap tilpliktes å betale følgende erstatningsbeløp til Kjell Egeland:

a. kr. 99.039,90 med 10% rente p.a. fra 1. mars 1979 til 30. november 1980 og 15% rente p.a. fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

b. Erstatning begrenset oppad til kr. 200.000,- med 10% rente p.a. fra 3. oktober 1979 til 30. november 1980 og 15% rente p.a. fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til Kjell Egeland. For den del av saksomkostningene som vedrører behandlingen for byretten og for lagmannsretten, tilkjennes rente med en rentesats som ovenfor nevnt fra henholdsvis 10. juli 1980 og 23. oktober 1981. Subsidiært tillegges et tilsvarende beløp.»

Haugesund Sjø mener at skaden 6. desember 1978 ikke er dekket under forsikringen, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

At det er utstedt flere poliser med forskjellige premiebeløp, skyldes dels at selskapet mottok nye opplysninger av betydning for premieberegningen fra Storebrand, hvor Egeland tidligere hadde bilen forsikret, og dels tekniske problemer ved utstedelsen, som skjer via EDB. Imidlertid er det ikke grunnlag for tvil om at polisen som ble utstedt 2. november 1978 med premiebeløp kr. 10.205 var den riktige, og det må også Egeland ha forstått. Han har for øvrig ikke innbetalt noen premie, uansett hvilken av polisene som legges til grunn.

Det premievarsel selskapet utferdiget 30. november 1978 hvor siste frist for premiebetaling ble satt til 21. desember samme år, må bedømmes på grunnlag av forsikringsavtaleloven §14. Etter selskapets oppfatning innebærer et slikt premievarsel, for så vidt det medfører at betalingsfristen forlenges, at forsikringen ikke er i kraft med mindre premien er betalt før forsikringstilfellet inntreffer. En annen løsning ville gi forsikringstakeren en spekulasjonsadgang på selskapets bekostning. Det er vist til Rt-1934-825 og Rt-1961-694. Jeg tilføyer at så vidt jeg kan se, er denne anførsel ny for Høyesterett.

Subsidiært anfører selskapet at premiebeløpet på kr. 10.205 under enhver omstendighet måtte ha vært betalt før 21. desember for at Egeland skulle ha noe å kreve under forsikringen. Noen betaling innen denne frist har ikke funnet sted, heller ikke gjennom motregning. Beløpet på kr. 7.000 som Egeland hevder å ha brakt i motregning, var på denne tid ikke opplyst og dokumentert på en slik måte at det kunne gjøres opp, uten at dette skyldtes selskapets forhold. Kravet kunne derfor ikke anses forfalt, og kunne ikke bringes i motregning. Det bestrides også at motregningsvilkårene for øvrig forelå, og beløpet var dertil for lite til å dekke skyldig premie. Videre bestrider selskapet at Egeland kunne motregne med opptjent avbruddsforsikring i anledning av kollisjonen 6. desember 1978; dessuten var det pr. 21. desember ikke opptjent et tilstrekkelig beløp til å dekke premien. Erstatningskravet under kaskoforsikringen kunne under ingen omstendighet bringes i motregning. For øvrig bestrider selskapet at Egeland overhodet har avgitt noen motregningserklæring.

Det er etter Haugesund Sjø s oppfatning ikke grunnlag for å si at den forsinkede premiebetaling skyldes selskapets forhold. Årsaken er alene manglende betalingsevne hos Egeland, noe som også kommer til syne i at han unnlot å betale premie på andre biler han hadde forsikret i selskapet, og i at den trailer saken gjelder, ble avskiltet i januar 1979 på grunn av manglende betaling av kilometeravgift.

Selskapet bestrider at det i gjerning skulle ha akseptert å dekke skaden under forsikringen. Det forhold at selskapets takstmann engasjerte seg i reparasjonen av traileren, er en naturlig følge av Egelands kundeforhold til selskapet, men innebærer ingen erkjennelse av ansvar. Utstedelsen av ny polise 11. januar 1979 berodde åpenbart på en ren ekspedisjonsfeil.

Forsikringsavtaleloven §34 kan etter selskapets oppfatning ikke få anvendelse, dette allerede av den grunn at saken ikke gjelder spørsmål om tilsidesettelse av forsikringsvilkår. Men for øvrig leder selskapets standpunkt ikke til et resultat som står i strid med god forsikringspraksis, jfr. lagmannsrettens bemerkninger om dette.

Når det gjelder det subsidiære spørsmål om kravets omfang, godtar Haugesund Sjø det beløp som knytter seg til selve forsikringsoppgjøret, det vil si kr. 99.039,90 med renter, dog slik at det bare bør regnes rente fra 1. august 1979 av reparasjonsregningen fra Rieber Thorsen. Derimot anser selskapet seg ikke erstatningsansvarlig for forsinket oppgjør. De forskjellige poster i erstatningskravet ligger utenfor grensen av det adekvate. Det tap Egeland måtte være påført, skyldes først og fremst hans egen insolvens, ikke selskapets nektelse av å foreta oppgjør under forsikringen. Men for øvrig er det ikke ført bevis for de enkelte tapsposter.

Avsavnstiden er satt for lang, idet bilen først var ferdig fra verkstedet 27. april 1979. Det må dessuten antas at Egeland kunne ha skaffet seg erstatningsbil på et tidligere tidspunkt.

Erstatning for verdiforringelse på bilen er det ikke grunnlag for. Den er tilbakelevert avbetalingsselgeren, og Egeland har ikke dokumentert at han fortsatt hefter overfor denne.

Det påståtte tap på kr. 30.000 ved å måtte levere utstyr tilbake til Ømi er ikke dokumentert.

I det beløp som måtte tilkomme Egeland, krever Haugesund Sjø at det gjøres fradrag for selskapets premietilgodehavende, så vel under den aktuelle polise som under forsikringer Egeland hadde tegnet på andre biler. Motkravet er beregnet slik:

Premie under den aktuelle polise kr. 10.205

- Innbetalt av Egeland 10. august 1979 kr. 4.046 kr. 6.159

Polise 4996461 kr. 18.401

Polise 94939464 kr. 990

Til sammen kr. 25.550

Haugesund Sjø har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating Lagmannsretts dom av 23. oktober 1981 stadfestes.

2. Kjell Egeland dømmes til å betale A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det gitt partsforklaring av den ankende part og avhørt tre vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nytt dokumentmateriale, som jeg ikke tillegger vekt for avgjørelsen og ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i faktisk henseende i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, idet jeg finner at Egeland er dekket under forsikringen for skader og avbrudd som følge av kollisjonen 6. desember 1978.

I februar 1978 bekreftet Haugesund Sjø overfor Egeland at selskapet overtok forsikringen på traileren, som på den tid var forsikret i Storebrand, med virkning fra 8. september samme år. Noen avtale om premiebetalingen ble ikke truffet, og partene har åpenbart ment at Egeland skulle betale etter påkrav, som også ville gi opplysning om premiebeløpet. I løpet av oktober og november 1978 mottok Egeland fra selskapet tre forskjellige poliser med forskjellige premiebeløp, samt betalingskort for disse. Haugesund Sjø hevder at den rette av polisene var den annen, som ble utstedt 2. november, med et premiebeløp på kr. 10.205 for de første fire måneder, og videre at Egeland måtte forstå dette. Egeland har et annet syn. Jeg finner ikke grunn til noen nærmere prøvning av disse spørsmål, som ikke har betydning for det resultat jeg er kommet til. I det følgende holder jeg meg - overensstemmende med selskapets syn - til polisen av 2. november 1978.

Da Egeland ikke betalte premie etter at polisen var utstedt, sendte selskapet 30. november premievarsel for denne polisen. Dette har overskriften «siste varsel», og er blant annet påført premiebeløpet kr. 10.205, forfall 8. september 1978, betalingsfrist 21. desember 1978, foruten at det har følgende tekst:

«Premien for denne polise kan ikke sees innbetalt. Forfall se ovenfor. Har Deres innbetaling krysset denne påminnelse, ber vi Dem unnskylde henvendelsen. I motsatt fall ber vi Dem vennligst betale beløpet innen ovennevnte betalingsfrist da vår erstatningsplikt ellers vil opphøre fra denne dato.»

Selskapet har fremholdt at dette var å anse som et varsel overensstemmende med forsikringsavtaleloven §14, som bestemmer at dersom forsikringsavtalen ikke er bortfalt før på grunn av oppsigelse, opphører selskapets ansvar å løpe hvis en senere premie ikke betales senest 14 dager etter at selskapet har avsendt skriftlig varsel til forsikringstakeren eller på annen måte minnet ham om forfallsdag. Det er opplyst å være fast praksis at forsikringsselskapene utsteder slik varsel også når det dreier seg om første premie for en forsikring hvor ansvaret er begynt å løpe, jfr. for øvrig Selmer, Forsikringsrett, 2. utg. side 200. Fristen var i dette tilfelle satt noe lengre enn loven minstefrist på 14 dager.

Som før nevnt, hevder selskapet prinsipalt at dette betalingsvarsel medførte at ansvaret under forsikringen ble suspendert inntil premien var betalt. Dette hevdes å følge av forsikringsavtaleloven §14. Jeg har allerede nevnt at dette syn ikke kan ses å ha vært gjort gjeldende for de tidligere instanser.

Jeg finner det åpenbart at selskapets syn her er uriktig. Ordlyden i betalingsvarslet er klar, og kan ikke forstås på annen måte enn at selskapets ansvar under forsikringen løper inntil 21. desember. Forsikringsavtaleloven §14, som kan fravikes i forsikringstakerens favør, er da ikke umiddelbart avgjørende, men jeg finner grunn til å tilføye at den ikke ville lede til noen annen løsning. Avgjørelsene i Rt-1934-825 og Rt-1961-694, som selskapet har påberopt seg, kan ikke tillegges noen betydning i denne forbindelse, da forsikringstilfellet i disse saker inntraff etter at fristen i forsikringsavtaleloven §14 var utløpt.

Haugesund Sjø har fremholdt at den forståelse av betalingsvarslet og forsikringsavtaleloven §14 som her er gjort gjeldende, vil bringe selskapet i en urimelig utsatt stilling, og gir forsikringstakeren adgang til å spekulere på selskapets bekostning. Rettslig sett er dette ikke riktig, fordi selskapet, også om forsikringstilfellet ikke inntreffer, vil ha krav på premie for den risiko det har båret overensstemmende med forsikringsavtaleloven §15 og §16. Rent faktisk vil nok likevel selskapet kunne komme til å bære en risiko det ikke får betaling for. Selskapet har imidlertid det botemiddel å si opp forsikringen i medhold av forsikringsavtaleloven §13 dersom det finner at forsikringstakerens forhold gir grunn til det.

Jeg finner altså at Haugesund Sjø s ansvar under forsikringen løp da kollisjonen inntraffødt xx.xx.1978, selv om premien ikke var betalt. Det neste spørsmål er så om forsikringsdekningen - slik selskapet hevder - bortfalt fordi Egeland ikke betalte premien innen 21. desember. Om dette skal jeg bemerke:

Skaden som inntraff 6. desember var meget betydelig, og selskapets ansvar oversteg langt Egelands premieforpliktelser. Det synes da lite naturlig at selskapet skulle ha premien pr. 21. desember dekket separat istedenfor å avregne den i erstatningsoppgjøret, hvor det var full dekning. Jeg antar at en slik avregning vil være den vanlige i praksis, jfr. også Selmer 1.c. side 199, og jeg stiller meg tvilende til om selskapet kunne kreve separat oppgjør av premien. Men under enhver omstendighet måtte selskapet i så fall etter min oppfatning ha gitt klar beskjed til Egeland. Her har selskapet så langtfra å gi noen slik beskjed, opptrådt på en slik måte i de første måneder etter kollisjonen at Egeland måtte ha grunn til å regne med at det anså seg forpliktet. Jeg må således legge til grunn at selskapets takstmann besørget bilen flyttet, mot Egelands protest, til et annet verksted enn det Egeland hadde valgt, traff avtale om betalingsmåten og senere, da det ble strid med Egeland om hvordan arbeidet skulle utføres, instruerte verkstedet uten hensyn til Egelands ønsker.

Etter min oppfatning løp altså selskapets ansvar under forsikringen da kollisjonen inntraff, og jeg kan ikke se at Egeland tapte sin dekning ved ikke å innbetale premien innen 21. desember. Jeg har dermed ikke foranledning til å gå inn på de øvrige grunnlag Egeland har påberopt seg for at selskapet er forpliktet.

Det er enighet mellom partene om at Egelands krav under forsikringen, når denne anses gjeldende, utgjør kr. 99.039,90 med tillegg av renter. Jeg viser til den oppstilling av kravet som jeg har foretatt under gjengivelsen av Egelands anførsler. Postene 1 og 2, som gjelder reparasjonsregninger fra henholdsvis Olav Rieber Thorsen A/S og Ømi Produkter A/S, krever imidlertid enkelte kommentarer. Egelands krav går ut på at Haugesund Sjø skal sette ham i stand til å dekke disse to kreditorer. Imidlertid har disse også fremmet krav direkte overfor selskapet, som de hevder bestilte og påtok seg ansvar for reparasjonene. Olav Rieber Thorsen A/S fikk medhold i sitt krav ved Gulating lagmannsretts dom av 19. november 1982. Haugesund Sjø har påanket dommen til Høyesterett. Om Ømi A/S krav er det inngått rettsforlik 27. april 1982 hvoretter Haugesund Sjø godtar kravet med forbehold om å ta saken opp på ny dersom selskapet skulle få medhold i sin sak mot Olav Rieber Thorsen A/S. Egelands prosessfullmektig har presisert at dersom Egeland får medhold i nærværende sak, skal beløpene under postene 1 og 2 i forsikringsoppgjøret gå direkte til dekning av de to nevnte kreditorer. Jeg antar at det på denne bakgrunn må være riktig å ta disse postene med i det beløp som tilkjennes Egeland i forsikringsoppgjøret, noe heller ikke Haugesund Sjø har reist innsigelse mot. Derimot hevder forsikringsselskapet, som nevnt, at post 1 først skal renteberegnes fra 1. august 1979, fordi dette er utgangspunktet for renteberegningen i det krav Rieber Thorsen har fremsatt mot Egeland. Strengt rettslig kan jeg da ikke se at dette er til å komme utenom, men jeg presiserer at dette er uten betydning for Rieber Thorsens mulige rentekrav direkte mot Haugesund Sjø, som etter Gulating lagmannsretts dom har utgangspunkt 1. mars 1979.

Jeg er kommet frem til det erstatningskrav Egeland har fremmet for forsinket oppgjør under forsikringen.

Den faktiske bakgrunn for dette kravet er at Egeland, som følge av at selskapet avslo dekning under forsikringen, ikke fikk bilen utlevert etter reparasjonen, idet verkstedet gjorde gjeldende tilbakeholdsrett for sitt krav. Egeland, som allerede på forhånd hadde alvorlige økonomiske problemer, leverte på våren eller forsommeren 1979 bilen tilbake til avbetalingsselgeren, Bilomsetningen A/S. Det gjenstod da ca kr. 250.000 av kjøpesummen, og det er anslått at bilen kan ha hatt omtrent samme verdi. Som følge av verkstedets tilbakeholdsrett er imidlertid bilen blitt stående i verkstedets varetekt, hvor den fortsatt befinner seg. Egeland kjøpte i juli 1979 en annen lastebil, og klarte i den anledning å skaffe til veie kr. 80.000 til dekning av den kontante del av kjøpesummen.

Som tidligere nevnt, krever han erstatning for tapt inntekt i avbruddsperioden, for verdireduksjon på bilen og for tap ved at han måtte levere kran og annet utstyr tilbake til avbetalingsselgeren.

I utgangspunktet er det etter min mening klart at Egeland har krav på erstatning for tap han har lidt ved at selskapet nektet å gjøre opp i henhold til forsikringsavtalen. Det foreligger fra selskapets side et mislighold som skyldes en uriktig oppfatning av dets plikter i kontraktsforholdet, og et slikt mislighold må vanligvis anses erstatningsbetingende.

Imidlertid ligger det en begrensning i at tapet, eller rettere de enkelte tapsposter, må stå i en rimelig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig.

Jeg finner det vanskelig å ta et bestemt standpunkt til hvilken praktisk betydning denne såkalte adekvansbegrensningen vil ha i den foreliggende sak. Det rettslige spørsmål er i seg selv tvilsomt, men først og fremst er denne del av saken - som jeg kommer tilbake til - mangelfullt opplyst i faktisk henseende. Utgangspunktet må etter min oppfatning være at når den lille transportbedrift det her er tale om måtte sette bilen på verksted for omfattende reparasjoner som forsikringsselskapet nektet å betale, må det anses nærliggende og påregnelig at det ville oppstå tap ved avsavn og også etter omstendighetene annet tap ved at virksomheten for en tid måtte innstilles. Jeg finner støtte for dette syn i avgjørelsene i Rt-1967-697 og Rt-1978-25. På den annen side må det trekkes en grense både i tid og i forhold til skadefølgens karakter for hvor langt selskapet kan holdes ansvarlig for følgene av Egelands økonomiske problemer. Jeg viser for så vidt til de to nettopp nevnte dommer, hvor det pekes på momenter av betydning for avgjørelsen av hva slags tap som kan kreves erstattet.

Når jeg ikke går nærmere inn på dette, er det fordi jeg finner det faktiske grunnlag for erstatningsberegningen så vidt uklart at jeg av hensyn til bevisførselen finner at denne del av saken ikke nå bør avgjøres av Høyesterett. Jeg peker på at verken byretten eller lagmannsretten har hatt foranledning til å gi noen mer inngående faktisk redegjørelse om konsekvensene for Egeland av selskapets betalingsnektelse. Partene har også av naturlige grunner lagt hovedvekten på spørsmålet om selskapets ansvar etter forsikringsavtalen. Av de spørsmål som er utilstrekkelig utredet, nevner jeg således varigheten av reparasjonen og i hvilken utstrekning denne ble påvirket av partenes forhold. Videre vil det være av betydning å få klarlagt innholdet i den avtale som ble inngått mellom Egeland og Bilomsetningen A/S om tilbakeleveringen av bilen. Og det vil være nødvendig å få nærmere opplysninger og dokumentasjon i tilknytning til Egelands påståtte tap ved å måtte levere utstyr tilbake til Ømi Produkter A/S.

Utfra det jeg her har sagt, finner jeg at saken bør hjemvises til lagmannsretten overensstemmende med tvistemålsloven §392 annet ledd for avgjørelse av Egelands erstatningskrav.

Det gjenstår å ta standpunkt til Haugesund Sjø's motregningsinnsigelse, basert på ikke betalte forsikringspremier. Denne innsigelsen er ikke gjort gjeldende for de tidligere instanser, og motparten har protestert mot at den tas under behandling. Høyesterett er da avskåret fra å behandle den, jfr. tvistemålsloven §366 annet ledd nr. 3. Om adgangen til å ta innsigelsen opp under den nye forhandling for lagmannsretten viser jeg til tvistemålsloven §394 annet ledds annet punktum, jfr. §366.

Slik jeg ser på saken, finner jeg at ankemotparten må betale saksomkostninger for alle instanser. Ved fastsettelsen av omkostningene må det imidlertid etter min oppfatning legges noen vekt på at saken av den ankende part ikke har vært slik forberedt at erstatningsspørsmålet kunne avgjøres av Høyesterett. Den ankende part har fremlagt omkostningsoppgave, hvorav fremgår at de samlede utlegg i alle instanser utgjør kr. 13.077. Han har krevd renter av de omkostningsbeløp som gjelder behandlingen av saken i byretten og lagmannsretten. Jeg antar at omkostningene bør settes til et samlet beløp, men at det herunder må tas hensyn til rentekravet, og jeg finner at omkostningene passende kan settes til kr. 65.000.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap dømmes til å betale Kjell Egeland 99.039,90 - nittini tusen og trettini 90/100 - kroner med tillegg av 10 - ti - prosent årlig rente av 26.927,60 - tjueseks tusen ni hundre og tjuesju 60/100 - kroner fra 1. mars 1979 til 31. juli 1979 og av hele beløpet fra 1. august 1979 til 30. november 1980 samt 15 - femten - prosent årlig rente av hele beløpet fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. Saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling av det erstatningskrav Kjell Egeland har fremsatt.

3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap til Kjell Egeland 65000 - sekstifem tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen etter domsslutningens punkter 1 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Røstad, Bugge og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Einar Thomesen): - - -

I grove trekk er sakens faktiske side som følger:

Egeland driver langtransportvirksomhet med trailer. Han har hatt en rekke biler forsikret i flere selskaper. RE-72130 var forsikret i Storebrand fram til 1978. I april dette året tok Egeland kontakt med Haugesund Sjø for å få forsikringsavtalen med Storebrand på RE-72130 overført til Haugesund Sjø.

Egeland og Haugesund Sjø la til grunn, etter opplysninger fra Storebrand, at Storebrands kaskoforsikring av bilen utløp den 26. mai 1978. Fra denne dato skulle forsikringsavtalen løpe i Haugesund Sjø.

Senere ble det klarlagt at Storebrands forsikringsavtale først utløp 8. september 1978. Forsikringspolise overensstemmende med dette ble deretter utstedt av Haugesund Sjø. Dette finnes bevist.

Polisene ble tilstilet Egeland, og det er på det rene at han ikke betalte, verken før eller etter at utforkjøringen den 6. desember 1978 hadde funnet sted.

Egeland har imidlertid hevdet at kaskoforsikringen av bilen allikevel var gyldig. Dette på to grunnlag:

1. Premien var betalt ved motregning, og 2. Uansett grunnlag 1, polisen løp likevel. - - -

Retten finner bevist:

Den 30. januar 1978 ble Egeland påkjørt av en bil som var forsikret i Haugesund Sjø. Bilen tilhørte Harlem Transport A/S. Det var bilen som var forsikret i Haugesund Sjø som var ansvarlig for uhellet. Overfor Haugesund Sjø krevet Egeland, på et ganske tidlig tidspunkt, erstattet avsavnstapet, som beløp seg til kr. 7.000,-. Haugesund Sjø nektet å dekke dette tapet, fordi de ikke hadde fått tilsendt skadeskjema fra A/S Harlem Transport. I oktober -78 purret Egeland skriftlig på oppgjør, og den 11. desember 1978 vedgikk Haugesund Sjø at selskapet var ansvarlig for skaden, idet den versjon av saksforholdet som Egeland hadde gitt uttrykk for ble lagt til grunn. Dette i mangel av opplysninger fra selskapets sikrede, Harlem Transport. Ved denne dato tok selskapet ikke stilling til ansvarets størrelse. Grunnen til at Haugesund Sjø ikke tok stilling til ansvarets størrelse var at de først måtte ta kontakt med Storebrand for å skaffe seg opplysninger som var nødvendige for å kunne ta stilling til avsavnstapets størrelse. Den 22. februar 1979 meddelte selskapet at det var villig til å erstatte Egeland kr. 7.000,- i avsavnstap etter uhellet den 30. januar 1978. Etter FAL §24 forfaller da forsikringsbeløpet til betaling én måned etter denne dag.

Til tross for at det gikk meget lang tid fra skaden inntraff til selskapet erkjente ansvar og tok stilling til erstatningens størrelse, finner retten at dette ikke kan lastes Haugesund Sjø. Det kan ikke kreves at Haugesund Sjø tar stilling til hvorvidt det skal utbetales erstatning uten at opplysninger er innhentet fra egen forsikringstaker.

Den 6. desember 1978 var Egelands trailer RE-72130 utsatt for et uhell og ble adskillig skadet. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt denne bilen var forsikret i Haugesund Sjø på dette tidspunktet, legger retten til grunn:

Forsikringen av RE-72130 ble overført fra Storebrand til Haugesund Sjø den 26. mai 1978. Det ble utstedt en polise med 40% bonus. Senere ble det i tilslutning til denne polisen utstedt en ny polise hvor bonusen var redusert til 10% som følge av kjøreuhellet. Det viste seg imidlertid at de opplysningene Haugesund Sjø hadde mottatt fra Storebrand ikke var korrekte, og det ble derfor sendt en ny forsikringspolise med malus på 60% som gjaldt fra 8. september 1978. Denne polisen ble utstedt til erstatning for de tidligere utstedte poliser, som ikke var blitt betalt. Heller ikke den siste polisen, som var utstedt 2. november 1978, ble betalt av Egeland, og purring på betaling ble sendt 30. november 1978. I purringen ble det gitt beskjed om at forsikringen bortfalt den 21. desember 1978 dersom ikke betaling hadde funnet sted til da. Innen 21. desember 1978 hadde betaling på ordinært vis ikke funnet sted. I og med at polisen ikke ble betalt innen aller siste forfallsdag, finner retten at den da ikke var gyldig da uhellet fant sted den 6. desember 1978. Polisen bortfaller da fra forfallsdato, som i dette tilfellet var 8. september 1978.

Retten finner ikke at senere korrespondanse om spørsmålet om hvorvidt forsikringene var i kraft eller ikke retter opp dette forholdet. Av siste varsels tekst framgår tydelig at forsikringen var ute av kraft dersom den ikke ble betalt innen 21. desember 1978.

Deretter bemerker retten til spørsmålet om forsikringspremien var betalt allikevel, ved motregning:

Ut over det som er lagt til grunn ovenfor vedrørende saksforholdet, bemerkes at retten finner bevist at Egeland ikke leverte inn skadeskjema etter uhellet den 6. desember 1978.

Retten finner at Haugesund Sjø ikke kan motsette seg motregning dersom de alminnelige betingelsene for dette er til stede. Dette også fordi Haugesund Sjø selv har gjort gjeldende å kunne motregne i krav på erstatning, jfr. Haugesund Sjøs brev av 22. februar 1979 til Egeland.

Imidlertid finner retten at Egeland på sin side ikke har anledning til å pålegge Haugesund Sjø hvilket av Haugesund Sjøs krav mot ham han vil det skal motregnes i. Retten er enig i at Haugesund Sjø, om de ville akseptere at motregning skulle finne sted, ville kunne foreta motregning i det eldste av de forfalte kravene. Etter dette ville ikke kravet om premie for forsikringen av RE-72130 bli kompensert.

Likeledes finner retten at det ikke er noe å legge Haugesund Sjø til last at oppgjør i forbindelse med avsavnstapet til Egeland etter skaden 30. januar 1978 ikke ble klarlagt tidligere. Det legges til grunn at Haugesund Sjø gjorde gjentatte forsøk på å få Harlem Transport til å sende inn skadeskjema slik at skaden kunne bli vurdert på bakgrunn av begge parters oppfatning av ulykken. Da dette ikke var mulig, tok Haugesund Sjø til slutt konsekvensen av dette og la Egelands forklaring til grunn.

Retten finner ikke at Haugesund Sjø har forsinket oppgjøret på en slik måte i dette tilfellet at det kan få betydning for vurderingen av hvorvidt Egeland allikevel burde ha adgang til å kompensere med sitt tilgodehavende i sin forfalte forsikringspremie på RE-72130.

Etter dette finner retten i tilslutning til alminnelige regler om motregning og med hjemmel i FAL §24:

Det er et vilkår at kravet som skal bringes i motregning, motkravet, i dette tilfellet Egelands krav på erstatning, må være forfalt.

Hva som er forfallstid framgår av FAL §24 første ledd:

«Den ydelse selskapet skal erlegge som følge av et inntruffet forsikringstilfelle, forfaller til betaling én måned etter utløpet av den tid selskapet trenger til å skaffe seg de opplysninger og foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene om det har noget ansvar, og i tilfelle hvor meget det skal betale.»

Som ovenfor anført finner retten ikke at den tid som er gått siden ulykken 30. januar 1978 er så lang at Egeland allikevel skulle få anledning til å bringe dette beløpet i kompensasjon mot forsikringspremien på RE-72130.

Etter dette kan beløpet på kr. 7.000,- ikke nyttes til kompensasjon. På dette grunnlag er altså forsikringen av RE-72130 ikke i kraft.

Deretter oppstår spørsmålet om uhellet den 6. desember 1978 medførte at Egeland hadde et krav mot selskapet som kunne bringes i motregning mot forsikringssummen.

Under hovedforhandlingen har kommet for dagen at selskapet fortsatt ikke har mottatt skademelding fra Egeland. En viktig kilde for opplysninger vedrørende skaden og dens omfang er derfor ikke sendt selskapet. Det har å holde seg til regningene som har vært utstedt. Videre bemerkes at det alltid vil måtte ta en del tid før skadens omfang er på det rene. Regningen fra verkstedet var klar 12. desember 1978 etter det retten kan se av det framlagte materiale. Under enhver omstendighet kan kravet ikke bringes i motregning før én måned etter denne dato. Det framgår av siste polise (beløp 10.205 kr.) jfr. siste varsel, at forsikringen falt bort dersom premien ikke var betalt innen 21. desember 1978. Dette har ikke skjedd, den kunne heller ikke vært bragt i motregning innen denne dato.

På dette grunnlag kan derfor Egeland ikke få medhold i sin påstand.

Etter dette kan Egeland ikke gjøre krav gjeldende overfor Haugesund Sjø etter forsikringsavtalen.

Han kan da heller ikke gjøre erstatningskrav gjeldende ut over det som dekkes av forsikringsavtale, i og med at grunnlaget for dette krav har vært at betalingen av forsikringen har vært altfor sen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne M. Lund, C.H. Endresen og Oskar Hordnes): - - -

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten legger til grunn at den ankende mottok et siste varsel datert 30. november 1978, at det i dette var satt en siste betalingsfrist til den 21. desember 1978 og at det var angitt at den premie som skulle betales, var kr. 10.205,-. Det er også på det rene at det gjaldt forsikringen av RE-72130. Med varslet fulgte også et postgiro-innbetalingskort på samme beløp. Den ankende foretok ingen innbetaling innen den frist som var satt. Kravet refererte seg til en forsikringspolise som i henhold til ankemotpartens polisebillede var utstedt den 2. november 1978 og hvor premien var regnet ut etter en malus på 60%.

Det var utferdiget en polise den 23. oktober 1978 for samme vogn gjeldende fra 26. mai 1978 og denne ble senere ombyttet med en polise datert 27. november 1978, gjeldende fra 8. september 1978. Årsaken til dette var at Storebrand, hvor RE-72130 tidligere var forsikret, hadde oppgitt feil forfallsdag, og dette ble beriktiget i den siste polise. Ellers var de 2 poliser helt identisk med 10% bonus, med det unntak at tredjemannsforsikring bare var medtatt i den første.

Det er ikke klarlagt hvorfor det ble utferdiget en polise den 27. november Det må antas at de endringer som skulle foretas fra polisen av 23. oktober, allerede var gjort i polisen av 2. november Men all den stund den opererer med en bonus på 10%, må det ha vært klart for den ankende at den ikke kunne innebære noen endring i innbetalingskravet av 30. november som gjaldt polisen av 2. november med malus 60%. Det er dessuten på det rene at i polisen av 27. november, sies det at polisen av 23. oktober er utgått mens polisen av 2. november ikke er nevnt. Det legges til grunn at den ankende part har forstått at det premiebeløp han skyldte på RE-72130 var kr. 10.205,-.

Lagmannsretten legger videre til grunn at den ankende må ha forstått varslet slik at hvis ikke premien ble betalt innen den 21. desember 1978, ville ankemotparten anse seg uten ansvar helt fra den 8. september 1978. Formuleringen «- - - da vår erstatningsplikt ellers vil opphøre fra denne dato», kan riktignok isolert leses som om forsikringsavtalen under enhver omstendighet ville løpe til den 21. desember 1978. Men med bakgrunn i at det ikke var betalt premie fra den dag ankemotparten overtok forsikringen, ville en slik fortolkning gi det urimelige resultat at selskapet skulle dekke skadetilfeller frem til den 21. desember, uansett om premie ble betalt i det hele tatt. At den ankende den 10. august 1979 foretok innbetaling av et langt lavere beløp enn den skyldige premie, tillegges ikke noen betydning i denne forbindelse.

Polisen av 11. januar 1979 kan ikke sees som et uttrykk for at ankemotparten erkjenner ansvar. Det er uforklart hvorfor denne polise ble utstedt, men dette må åpenbart skyldes en feil fra ankemotpartens side, hvilket fremgår av at den er gitt gyldighet fra den 26. mai 1978 da traileren fortsatt var forsikret i Storebrand, og av at premien er beregnet etter en bonus på 40%. Lagmannsretten kan heller ikke se at den omstendighet at det ble holdt takst over skaden etter kollisjonen den 6. desember, kan sees som et uttrykk for at ankemotparten erkjente ansvar. Det fremgår også klart av takstskjemaets trykte tekst at rapporten ikke innebærer at ansvar er erkjent.

Når det så gjelder spørsmålet om premien var betalt ved motregning mot den ankendes krav på avsavn etter kollisjonen den 30. januar 1978, bemerker lagmannsretten at dette krav utgjorde kr. 7.000,-, mens lagmannsretten legger til grunn at det skyldige premiebeløp var kr. 10.205,-. Skulle da den ankende fri seg fra sin forpliktelse ved motregning, måtte han under enhver omstendighet ha innbetalt differansen mellom de 2 beløp. Dette har han ikke tilbudt seg å gjøre og kan da ikke påberope seg at premien er dekket ved motregning. Det blir da unødvendig for lagmannsretten å komme nærmere inn på fra hvilket tidspunkt den ankendes krav var forfalt.

Lagmannsretten finner at den ankende heller ikke kan påberope seg Forsikringsavtaleloven §34. Han har ikke levert skademelding, hvilket han var forpliktet til etter forsikringsvilkårene, og har heller ikke betalt premie for det aktuelle kjøretøy eller for 2 andre vogner som han hadde forsikret hos ankemotparten. Det kan da ikke sies å stride mot god forsikringspraksis eller være åpenbart urimelig at ankemotparten henholder seg til forsikringsvilkårene og nekter å erstatte tapet ved kollisjonen den 6. desember 1978.

Etter dette har lagmannsretten ingen foranledning til å komme inn på erstatningskravets størrelse.

Byrettens dom vil etter dette bli stadfestet. - - -