LB-1994-2812
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-22 |
| Publisert: | LB-1994-02812 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-00906 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02812 A - Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1996-00002K . |
| Parter: | Ankende part: Rune Morgan Strøm (Prosessfullmektig: Advokat Arild Paulsen). Motpart: Vital Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Arne Johannessen). |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Ekstraordinær lagdommer Sigurd Müller |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §180, §41b, §60 |
Saken gjelder avskjed i arbeidsforhold og erstatningskrav i denne forbindelse.
Rune Morgan Strøm ble ansatt som distriktssjef i Vital Forsikring AS med virkning fra 1 september 1991. Hans arbeidsoppgaver var å selge livs- og pensjonsforsikringer og yte forsikringstakerne nødvendig service. Strøms arbeidsområde var privatmarkedet - region Sør med kontor i Moss. I Moss var det også ansatt to andre distriktssjefer, Kjetil Fjeldstad og Per Håkon Huse, som hadde de samme arbeidsoppgaver som Strøm.
Den 25 juni 1992 stiftet Strøm, Huse og Fjeldstad selskapet Begravelsesbyrået Østlandet AS. De betalte hver inn en tredjedel av aksjekapitalen i selskapet. Oddvar Kristiansen som solgte forsikringer for Vital på fritiden, ble valgt til styreformann med Strøm, Huse og Fjeldstad som varamedlemmer. Byrået startet sin virksomhet ca november 1992. Det ble leiet lokaler i Grefsenveien 5, Oslo, og Arild Lybek ble ansatt som daglig leder. Det ble ansatt ytterligere en medarbeider. Lybek sluttet i begynnelsen av februar 1993. Det ble ikke ansatt ny daglig leder etter ham.
I midten av februar 1993 informerte Huse markedssjef Per Gullliksen om at de tre distriktssjefene hadde eierinteresser i et begravelsesbyrå. Vital mente at distriktssjefenes engasjement i begravelsesbyrået var i strid med ansettelsesavtalene og arbeidsreglementet. Det ble forlangt at de tre distriktssjefene skulle avvikle sitt engasjement og selge aksjene. Etter forhandlinger sa distriktssjefene seg villige til å selge aksjene. Etter nærmere undersøkelser fant Vital at dette påbud ikke var tilstrekkelig. Rune Strøm ble meddelt avskjed ved brev av 23 mars 1993. Fjeldstad og Huse ble gitt advarsel.
Rune Strøm tok ut stevning 16 april 1993 med påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig og med krav om erstatning begrenset oppad til kr 750 000. Han fremsatte også krav om å få stå i stillingen inntil saken var rettskraftig avjort. Bergen byrett avsa kjennelse 14. oktober 1993 om at Strøm hadde rett til å bli i stillingen under behandling av tvisten. Vital påkjærte kjennelsen. Gulating lagmannsrett stadfestet byrettens avgjørelse ved kjennelse av 24. oktober 1994. Strøm har oppebåret lønn og kjøregodtgjørelse i samsvar med sin ansettelseskontrakt, men har vært fritatt for sin arbeidsplikt.
Bergen byrett avsa dom 28 juni 1994 med slik slutning:
1. Vital Forsikring AS v/styrets formann frifinnes.
2. Rune Morgan Strøm dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Vital Forsikring AS v/styrets formann kr 23900,- kronertjuetretusen-nihundre - som erstatning for saksomkostninger.
Rune Strøm har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Vital Forsikring har tatt til motmæle. Ved førstelagmannen i Gulating lagmannsretts beslutning av 7 desember 1994 ble saken overført til Eidsivating lagmannsrett, nå Borgarting lagmannsrett.
Ankeforhandling ble holdt i Moss 22, 23 og 24 august 1995. Rune Strøm møtte og avga forklaring. Vital Forsikring var representert ved personaldirektør Ketil Natvik. Det ble mottatt forklaring fra åtte vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Om detaljene i saksforholdet vises til byrettens fremstilling og det som fremgår av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Rune Morgan Strøm har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Avskjeden kjennes urettmessig og ugyldig.
2. Vital Forsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til Rune Morgan Strøm etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 250 000.
3. Vital Forsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Rune Morgan Strøm for byrett og lagmannsrett.
Vital Forsikring AS har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Prinsipalt: Bergen byretts dom av 28. juni 1994 opprettholdes.
Subsidiært: Rune Morgan Strøms arbeidsforhold opphører med hjemmel i arbeidsmiljøloven §66, punkt 4, siste setning.
Atter subsidiært: Rune Morgan Strøms arbeidsforhold opphører med hjemmel i arbeidsmiljøloven §66, punkt 4, 2. setning.
2. Vital Forsikring A.S frikjennes såvel under den prinsipale som under de subsidiære påstander i kravet om erstatning.
3. Vital Forsikring A.S tilkjennes saksomkostninger etter oppgave for lagmannsrett.
Den ankende part, Rune Morgan Strøm, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Vilkårene for avskjed i arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 er ikke til stede. Strøm har ikke gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Bestemmelsene om vilkårene for avskjed i arbeidsreglementet kan ikke få anvendelse selvom Strøm er bundet av reglementet. Reglene i arbeidsmiljøloven §66 er preseptoriske. Vilkårene for oppsigelse i arbeidsmiljøloven §60 nr 1 er heller ikke til stede.
Det følger av reglementet at den ansatte skal anvende sin fulle arbeidskraft i selskapets tjeneste, og at det ikke er anledning til å drive annen ervervsvirksomhet uten selskapets samtykke. Det anføres at disse regler må forstås med den begrensning at det må foreligge særlige grunner for å kunne innskrenke slik virksomhet. Det vises til avgjørelse inntatt i Rt-1959-900. Slike særlige grunner foreligger ikke i nærværende sak.
Det var hensikten å være passiv investor i begravelsesbyrået. I denne forbindelse vises det til at det ble foretatt ansettelser i selskapet, herunder daglig leder. Det erkjennes at deltagelsen ble mer aktiv enn opprinnelig planlagt. Dette var nødvendig i startfasen og ble også nødvendig da daglig leder Lybek måtte slutte brått på grunn av uregelmessigheter. Strøm erkjenner at han deltok aktivt i driften, herunder var til stede i begravelsessermonier. Det erkjennes også at det var noe møtevirksomhet på kontoret i Moss, samt at noe av virksomheten ble utført på dagtid. Det bestrides imidlertid at Strøms deltagelse i seremonier etc foregikk på et tidspunkt som kan sies å være i hans arbeidstid. Strøm hadde ikke fast arbeidstid, men skulle tilpasse denne til det salgsopplegg som var etablert. Når Strøm arbeidet på kveldstid og i helger, gjorde det han berettiget til å ta fri i ordinær kontortid uten at dette var i strid med arbeidsreglementet. Dette var vanlig prakis i Vital. Strøm arbeidet langt mer enn 37,5 time pr uke og var den eneste som sendte ukeplaner for sin virksomhet til sin overordnede. Strøms resultater i salgsvirksomheten var meget bra og lå langt over budsjettet.
Virksomheten i begravelsesbyrået var av en slik art at det ikke var nødvendig å innhente samtykke fra Vital for å kunne drive denne. Deltakelsen gikk ikke utover Strøms innsats for Vital. Det bestrides at det er uheldig å være engasjert i et begravelsesbyrå samtidig som man er selger av livsforsikringer. Virksomheten kan ikke karakteriseres som ukultur og var hverken til skade eller ulempe for Vital. Det bestrides at interessen fra media for kombinasjonen salg av livsforsikringer/begravelsesvirksomhet, kan tillegges vekt.
Strøm har ikke vært illojal mot Vital. Det er ikke riktig at Strøm har forsøkt å skjule virksomheten med begravelsesbyrået, hverken før Vital ble klar over den eller etterpå. At uttrykket "vi er kun passive eiere" ble brukt i brevet av 18 februar 1993 var noe uheldig, men kan ikke tillegges avgjørende vekt.
Dersom retten skulle finne at det foreligger illojalitet, kan dette forhold ikke tillegges vekt da Vital manglet hjemmel for sitt pålegg om at aksjene i begravelsesbyrået skulle selges. Strøms opptreden må også ses på bakgrunn av salgsdirektør Hans Thuves falske telefonoppringning til Strøm 18 februar 1993, hvor han utga seg for å være en kunde for å sjekke Strøms virksomhet.
Vital har også begrunnet avskjeden med at det ikke kom inn betaling på mange av de poliser Strøm tegnet. Det anføres at Strøm ikke hadde rådighet over oppfølgingen av sakene, og det betviles at dette er riktig i den utstrekning som Vital anfører. At Strøm brukte forsikringsrådgiver som sin tittel i to brev fra begravelsesbyrået til dets forbindelser, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Under alle omstendigheter kan det ikke legges særlig vekt på disse to momenter i det de først ble anført fra Vitals side under tvisten for retten.
Avskjedsvedtaket er urettmessig også fordi det ikke ble vektlagt at Strøm var en meget god selger. Han hadde en omsetning langt over det budsjett som var fastsatt og var en av Vitals beste selgere på landsbasis.
At det foreligger forskjellsbehandling av Strøm på den ene side og Huse og Fjeldstad på den andre siden, underbygger også at vilkårene for avskjed ikke er til stede for Strøms vedkommende. De to sistnevnte har bare fått advarsel og fikk beholde sine stillinger.
Subsidiært anføres at vilkårene i arbeidsmiljøloven §66 nr 4 annet punktum ikke er til stede. Det dårlige forhold mellom partene har først oppstått under rettssaken. Det er ikke ført bevis for at forholdene på kontoret i Moss vil bli uholdbare hvis Strøm kommer tilbake. Hertil kommer at flere av de tidligere ansatte i Strøms region har sluttet. Det kan ikke tillegges vekt at Strøm har vært ute av stilling siden mars 1993. Strøm ønsket å stå i stillingen mens saken verserer, men Vital ønsket ikke å motta hans arbeidskraft.
Det kreves erstatning for lidt økonomisk tap, tap i fremtidig erverv og oppreisning. Lidt tap er beregnet til kr 70 000 og fremtidig tap kreves med kr 60 000. Det kreves også oppreisning slik at sarbeidsmiljølovenet øvre grense for erstatningsbeløpet settes til kr 250 000. Dersom retten skulle komme til at betingelsene for oppsigelse er til stede, kreves bare lidt tap erstattet og noe mindre oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn. Dersom retten skulle komme til at Strøm må fratre etter arbeidsmiljøloven §66 nr 4 annet punktum, kreves samme erstatningsbeløp som for avskjed.
Strøm har forøvrig vist til rettspraksis og litteratur, blant annet Rt-1992-1023, Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1995) side 69-70 og 250 og Henning Jakhelln: Arbeidsrett (1992) side 88.
Ankemotparten, Vital Forsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Prinsipalt anføres at vilkårene for avskjed er til stede, jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 og Vitals arbeidsreglement §12. Strøm har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd og annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Tillitsforholdet mellom Strøm og Vital er brutt.
Det følger av arbeidsreglementet, inntatt i personalhåndboken og vist til i ansettelseskontrakten, at Strøm ikke kan drive ervervsmessig virksomhet utenom Vital, med mindre det foreligger samtykke til dette. Det stilles store krav til selgernes virksomhet, herunder saklig behandling av potensielle kunder. Det er ytterst uheldig med sammenblanding av forskjellige interesser. Selgerne må fremstå som uavhengige og med høy moral. Det vises også til at pressen begynte å interessere seg for begravelsesvirksomheten som til dels foregikk fra Vitals kontor i Moss.
Det bestrides at det er må innfortolkes begrensninger i arbedsreglementet. Dette er dessuten blitt til i samarbeid med de ansatte og er godkjent av Arbeidstilsynet.
Etableringen og deltagelsen i begravelsesbyrået er av en slik art at samtykke er nødvendig. Det er klart at slikt samtykke ikke vil ha blitt gitt hvis det hadde vært søkt om det. I seg selv er det ikke akseptabelt at selgere av livs- og pensjonsforsikringer også deltar i begravelsesbyråer. Hertil kommer at formålsparagrafen i begravelsesbyråets vedtekter inneholder en bestemmelse om at selskapet skal drive juridisk/arverettslig og kostnadsmessig veiledning. Dette innebærer en sammenblanding med virksomheten som selger for Vital.
Det bestrides at deltagelsen i begravelsesbyrået var en passiv pengeplassering. Det må være åpenbart at det i starten av en slik virksomhet kreves atskillig av stifterne. Hertil kommer at den daglige leder sluttet etter kort tid, og at det ble ikke ansatt ny daglig leder. Etter bevisføringen må det legges til grunn at Strøm hele tiden var meget aktiv i byrået. Det vises til begravelsesbyråets korrespondanse og at Strøm var til stede i flere begravelsessermonier. Det vises videre til markedssjef Gulliksens notater etter telefonsamtaler med tidligere daglig leder Lybek, Borgar Jølstad i begravelsesbyrået Odd B. Jølstad og Gunnar Hammersmark, formann i Begravelsesbyråenes forening. Det vises også til at Strøm i brev til sine forretningsforbindelser brukte tittelen forsikringsrådgiver.
Det bestrides at det er lagt vekt på samtalen mellom Thuve og Strøm i forbindelse med førstnevntes telefonhenvendelse til byrået.
Ved vurdering av om avskjed skulle gis, er det også lagt vekt på at Strøm har drevet virksomhet i begravelsesbyrået i arbeidstiden. Selgere må finne seg i å arbeide utenom normal arbeidstid, jfr. arbeidsmiljøloven §41b. Arbeidsprogrammet fastlegges i samråd med overordnede. Strøm er forpliktet til å være til stede på kontoret i ordinær kjernetid mellom 9.00 og 15.00 med mindre noe annet var bestemt. Det var derfor i strid med arbeidsavtalen når Strøm utførte arbeid for begravelsesbyrået i vanlig arbeidstid.
Strøms deltakelse i begravelsesbyrået har gått utover hans arbeid for Vital. I begynnelsen var han en meget god selger, men salget gikk ned etter hvert. Hertil kommer at Strøm hadde en høy andel av forsikringer hvor det aldri ble betalt premie.
Ved vurderingen av om avskjed skulle gis, ble det også lagt vekt på at Strøm i motsetning til de to andre distriktssjefene nektet for at virksomheten i begravelsesbyrået var noe annet enn en pengeplassering. Først konfrontert med faktum ga Strøm seg. Det er også vektlagt at Strøm etter at virksomheten ble avdekket, har kommet med mange ukvemsord og uakseptabel opptreden overfor overordnede i selskapet.
Det foreligger ikke forskjellsbehandling mellem Strøm og de to andre distriktssjefene. Det er lagt vekt på at Strøm var den mest aktive av de tre, og at Huse og Fjelstad innrømmet de faktiske forhold på et tidlig tidspunkt. Tilliten til Fjeldstad og Huse er gjenopprettet.
Subsidiært anføres at vilkårene for oppsigelse er til stede, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1, jfr. arbeidsmiljøloven. §66 nr. 4, siste punktum.
Atter subsidiært anføres at det er grunnlag for å anvende arbeidsmiljøloven §66 nr. 4 annet punktum. Det vil være åpenbart urimelig om arbeidsforholdet skulle fortsette. Det består ikke lenger noe tillitsforhold mellom Strøm og ledelsen. Det ville skape uholdbare tilstander hvis Strøm skulle komme tilbake til stillingen i Moss.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for erstatning. Strøm har oppebåret lønn og de øvrige avtalte ytelser etter at han fratrådte. Det er ikke grunnlag for erstatning for tap i fremtidig erverv eller for ikke-økonomisk skade.
Vital har førøvrig vist til rettspraksis og litteratur, herunder Skien og Porsgrunn byrets dom av 13. april 1993 og Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1989) side 223, 237 og 349.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og vil bemerke:
Etter lagmannsrettens oppfatning er Strøm bundet av Vitals arbeidsreglement. Det fremgår av Vitals tilbud om stilling av 21. august 1991 at Strøm må rette seg etter de instrukser selskapet gir, og at han ikke uten samtykke fra selskapet kan overta noe annet arbeid. Ved påtegning på tilbudsbrevet av 23. august 1991 har Strøm bekreftet at han vedtar betingelsene for stillingen. Reglementet som gjaldt på den tid Strøm ble ansatt, hadde følgende bestemmelse:
Som hovedregel gjelder at det ikke skal drives ervervsvirksomhet av noe omfang, hverken økonomisk eller tidsmessig, utenom Vital.
Eventuelle unntak må i hvert enkelt tilfelle avtales med selskapets ledelse eller personalavdelingen. Man kan heller ikke ha styreverv i næringsvirksomhet utenom Vital Forsikring A.S, med mindre selskapets ledelse/personalavdeling har gitt sitt samtykke til dette.
Reglementet ble endret i 1992, men dette har ikke betydning for saken.
Etter lagmannsrettens oppfatning er disse bestemmelser lovlige, anvendt på forholdet i nærværende sak. De er ikke i strid med arbeidsmiljøloven eller andre regler. Det er ikke grunnlag for å innfortolke en begrensning om at det må foreligge særlige grunner for slike innskrenkninger. Til støtte for at det må foreligge særlige grunner har Strøm påberopt seg en avgjørelse i Rt-1959-900. Etter lagmannsrettens mening er denne avgjørelse ikke relevant. Det forelå i denne sak ikke noe arbeidsreglement som det var spørsmål om å anvende.
Etter lagmannsrettens oppfatning var Strøms deltagelse i begravelsesbyrået av en slik art at den var i strid med reglementet.
Etter lagmannsrettens mening vil det virke støtende overfor kundene når selgere av livs- og pensjonsforsikringer samtidig er engasjert i drift av et begravelsesbyrå. Det er videre risiko for at kundene vil få den oppfatning at det er en sammenheng mellom Vital og begravelsesbyrået. Det vises i denne forbindelse til at alle selgerne ved kontoret i Moss var aksjonærer i begravelsesbyrået, og at Strøm i to brev betegnet seg som forsikringsrådgiver ved henvendelser til forretningsforbindelser av begravelsesbyrået. Lagmannsretten er enig med Vital i at en slik sammenblanding kan få uheldig innvirkning på Vitals virksomhet.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at deltakelsen i begravelsesbyrået var noe langt mer enn en passiv pengeplassering. Det ble ikke søkt om samtykke til virksomheten, og lagmannsretten finner det påfallende at de tre stifterne alle gikk inn som varamedlemmer i styret. Dette kan tyde på at man bevisst forsøkte å holde virksomheten skjult. Lagmannsretten finner at de tre stifterne var aktive ved oppstartingen av begravelsesbyrået, og at dette særlig gjaldt Strøm. Han kjente bransjen og hadde kontakter gjennom tidligere yrkeserfaring. Strøm var aktiv ved oppstartingen i form av korrespondanse, tilrettelegging av formelle forhold, leie av lokaler og ansettelser i byrået. Lagmannsretten legger til grunn at Strøm også i den påfølgende tid deltok aktivt, herunder i form av deltagelse i begravelsessermonier. Det legges også til grunn at han var spesielt engasjert etter at Lybek sluttet som daglig leder i februar 1993.
For lagmannsretten står det klart at driften av byrået tok bort tid og oppmerksomhet fra de tre distriktssjefer i arbeidet for Vital. Det er også på det rene at virksomheten i begravelsesbyrået i ikke liten utstrekning har foregått i Vitals lokaler i Moss. Det dreier seg om ved møtevirksomhet, telefoner og telefaxer. Videre er det på det rene at Strøm og Fjeldstad samarbeidet slik at de hadde en felles poliseportefølje. Dette må ha blitt gjort for å kunne tilpasse arbeidet i begravelsesbyrået til arbeidet for Vital. Den ene kunne derved ta seg av forsikringskundene, mens den andre arbeidet med begravelsesbyrået når det var behov for det. Det må antas at dette har skjedd ved flere anledninger.
At det slik ble drevet egen næringsvirksomhet i arbeidsgivers lokaler, med bruk av kontorutstyr, endog slik at det ble etablert egne arbeidsrutiner på arbeidsplassen for å kunne ta seg av den private næringsvirksomheten, må betegnes som graverende og alvorlige brudd på arbeidsavtalen og arbeidsreglementet. Dertil kommer at da de faktiske forhold ble bragt på det rene, forsøkte Støm så lenge som mulig å fastholde at det dreide seg om en passiv kapitalplassering. Etter lagmannsrettens mening fører disse forhold og hans aggresive opptreden overfor selskapets ledelse, etter en helhetsvurdering, til at Strøm har gjort seg skyldig i vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Vilkårene for avskjed i arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 er således til stede.
Lagmannsretten kan ikke slutte seg til Strøms anførsel om at det foreligger slik forskjellsbehandling i forhold til reaksjonene overfor Fjeldstad og Huse at avskjeden ikke er rettmessig. Lagmannsretten er av den oppfatning at Fjeldstads og Huses forgåelser er av en annen karakter enn Strøms. De var mer passive i virksomheten og innrømmet dessuten de faktiske forhold kort tid etter at virksomheten var blitt kjent for selskapets ledelse. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det heller ikke ved vurderingen legges vekt på at Strøm var en dyktig selger.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at avskjeden er rettmessig. Dette medfører at det ikke er grunnlag for kravet om erstatning.
Anken har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Strøm betale saksomkostninger til Vital Forsikring AS idet unntaksregelen i bestemmelsen ikke finnes anvendelig. Advokat Arne Johannessen har fremlagt saksomkostningsoppgave for lagmannsretten med til sammen kr 56405 hvorav kr 42000 er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og fastsetter omkostningene til kr 56405.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rune Morgan Strøm til Vital Forsikring AS 56.405 - femtisekstusenfirehundreogfem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.