LB-1994-866

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-01
Publisert:	LB-1994-00866
Stikkord:	Erstatningsrett, Culpa
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. 93-00974 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-00866 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Vister, Oslo). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Bergljot Webster, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann, Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, §5-1, Arbeidsmiljøloven (1977) §19, Plan- og bygningsloven (1985) §74

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning for personskade. Forhandlingen og pådømmelsen er delt i medhold av tvistemålsloven §151, annet ledd, slik at avgjørelsen av kravets omfang er utsatt.

Skadelidte, A, kom til Oslo lufthavn, Fornebu, med fly fra Trondheim om kvelden 7 februar 1990. Passasjerene gikk gjennom den såkalte satelitt A fra flyet til ankomsthallen. De fire satelittene på Fornebu lufthavn (A,B,C,D) forbinder rullebanene med ekspedisjonsbygget, slik at passasjerene kan bevege seg innendørs til de forlater lufthavnbygningen.

Fornebu lufthavn er utbygget i flere etapper, som følge av økt trafikk. Det ble etter hvert også behov for økte ventearealer. Utvidelsen av satelitt A skulle bl.a. møte dette behovet. Byggeprosjektet ble gjennomført ved at den ene ytterveggen ble revet og korridoren utvidet i bredden.

Satelitt A er en relativt lang korridor som betjener flere utganger (gates). Bæresøylene fra den veggen som ble revet, står fortsatt. Korridoren er innredet slik at det er gangbane på den ene siden av søylerekken og sittegrupper, utganger m.v. på den andre siden. Ved overgangen til ekspedisjonsbygget er søylerekken noe forskjøvet.

Satelitt A - som betjener deler av innenlandstrafikken - ble formelt åpnet 5 februar 1990. Det hadde imidlertid vært trafikk i disse arealene under hele byggeperioden. Midlertidig brukstillatelse ble gitt 26 januar 1990. Arbeidstilsynet hadde tidligere gitt samtykke til utbyggingen, jf arbeidsmiljøloven §19. Ferdigattesten er datert 9 mars 1990. Her er angitt at det ved den avsluttende besiktigelsen ikke er "funnet noe som strider mot vilkårene for tillatelsen etter de gjeldende bestemmelser i bygningslovgivningen".

Det var mange passasjerer med flyet fra Trondheim denne kvelden. Passasjerene passerte gjennom den nyåpnede satelitt A på vei til ekspedisjonsbygget. A gikk i relativt rask gange og innhentet to personer som gikk og pratet. Disse to - som beveget seg i moderat tempo - ble passert av andre passasjerer. Det var også As intensjon. Personen som gikk på høyre side tok imidlertid noen steg ytterligere ut mot høyre. A valgte da å gå mellom de to personene, istedenfor å passere på utsiden mot høyre. Han kolliderte da med en søyle som han ikke hadde sett, og pådro seg skader. Senere på kvelden reiste A til legevakten, hvor han ble behandlet for skader han pådro seg i hodet/ansiktet.

Den søylen A støtte mot, er plassert i overgangen mellom det gamle ekspedisjonsbygget og den nye korridoren (satelitt A). Sett i retning fra flyankomst mot ankomsthallen, er dette den første søylen i den forskjøvede søylerekke i korridoren. Søylen er senere blitt polstret.

Behandlingen av erstatningskravets omfang er utsatt. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på omfanget av de skader A har fått som følge av sammenstøtet med søylen i satelitt A. Det er ikke bestridt at han har pådratt seg skader som følge av sammenstøtet, men det nærmere omfang vil måtte avgjøres senere. A har fremholdt at han har pådratt seg store hodesmerter, at han har fått alvorlige problemer med synet og at hans arbeidskapasitet og livskvalitet generelt er blitt betydelig redusert som følge av ulykken.

A anla søksmål mot staten/Samferdselsdepartemenet ved stevning datert 29 mars 1993. Asker og Bærum herredsrett avsa 14 januar 1994 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. A dømmes til å betale i saksomkostninger til Staten v/Samferdselsdepartementet kr 15650 - kronerfemtentusensekshundreogfemti - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

A har anket herredsrettens dom. Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen ble avholdt 31 oktober og 1 november 1995. Den ankende part møtte og avga forklaring. I tillegg avga tre vitner forklaring. Satelitt A på Fornebu lufthavn ble befart. To av vitnene, arkitekt Harald Hille og prosjekteringsjef Arne Egge var tilstede under befaringen.

A nedla slik påstand:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet er erstatningsansvarlig for de skader A pådro seg på Fornebu Flyplass den 7. februar 90, dog med unntak av lidt tap, i perioden fram til 29. mars 90.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Staten v/Samferdselsdepartementet nedla slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på uriktig bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Staten er erstatningsansvarlig både på grunnlag av uaktsomhet og på ulovfestet objektivt grunnlag.

Hjemmelen for ansvar på objektivt grunnlag er skadeserstatningsloven §2-1 - arbeidsgiveransvaret - og det ulovfestede organansvar. Det sentrale er i begge tilfeller at søylen - som hadde skarpe kanter rettet mot de gående - var meget uheldig plassert og at den representerte et betydelig faremoment for de reisende. Luftfartsverket har handlet uaktsomt ved ikke å ha sørget for enten en annen plassering eller at søylen ble utformet/sikret på en forsvarlig måte, slik at en ulykke av denne typen kunne ha vært unngått.

Søylen var plassert midt i gangbanen. Etter plan- og bygningsloven §74 skal bygninger med oppholdsrom for mennesker ha forsvarlig planløsning. Byggeforskriftene stiller ytterligere krav. Indre kommunikasjonsveier fra hovedinngang eller en likeverdig inngang til deler av bygning som skal være tilgjengelig for publikum skal være lett å finne, lett å ferdes på og ikke ha uventede hindre. Disse kravene er nedfelt i byggeforskriften §41:42 og anbefalinger fra Norges byggforskningsinstitutt.

Plasseringen av denne søylen - midt i gangbanen - er i strid med de krav som følger av bygningslovgivningen. Formålet med disse reglene er nettopp å hindre sammenstøt og skader på person og gods som lett vil kunne oppstå i bygg som er beregnet på stor persontrafikk. Overtredelser av disse vernebestemmelsene må i utgangspunktet føre til at staten blir erstatningsansvarlig. Om dette vises til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (3. utgave) side 120 flg. Dersom retten kommer til at dette ikke er avgjørende for ansvarsspørsmålet, må overskridelsen av disse skrevne normene under enhver omstendighet tillegges stor vekt i den samlede vurdering, jf Rt-1987-1346.

Det fritar ikke for ansvar at bygningen er godkjent av kontrollmyndighetene. Det er begrenset hva bygningsmyndighetene rent faktisk kontrollerer. Byggherren har under enhver omstendighet et selvstendig ansvar for det bygg som oppføres. Dette følger av så vel juridisk teori som rettspraksis, jf mindretallets votum i Rt-1991-1303.

Det anføres ikke at søyler i bygg generelt representerer en risiko som innebærer at byggets eier blir erstatningsansvarlig hvis det skulle komme til sammenstøt eller lignende. Denne konkrete søylen har imidlertid en slik utforming og en slik plassering at den representerer en betydelig risiko for skade. Dette dreier seg om en H-bjelke med skarpe kanter som står mot gangretningen. En slik søyle plassert midt i gangbanen har stor skadeevne og representerer et betydelig risikomoment som burde ha vært forebygget. Det er også gjort i ettertid. Søylenble polstret kort tid etter ulykken, sannsynligvis på bakgrunn av As henvendelse til bygningsmyndighetene.

Polstringen viser at det var mulig å forebygge alvorlige skadefølger med enkle og rimelige midler. Skaderisikoen kunne også ha vært redusert på andre måter, f.eks. ved bruk av sterkere kontrastfarger, lys eller fysiske avvisere.

Det forhold at ytterligere skader ikke er registrert, er ikke noe bevis for at søylen slik den den gang fremsto ikke var farlig for omgivelsene. Satelitt A var nyåpnet. Han var den første - og den uheldige - som kolliderte med denne bjelken. I tillegg til polstringen, er det senere også blitt satt opp avvisere av forskjellig slag. Det er sannsynligvis disse tiltakene som har avverget ytterligere skader.

Skaderisikoen var både synbar og påregnelig. Staten må holdes ansvarlig etter culparegelen. Dette har sterk støtte både i rettspraksis og juridisk teori. Anførselen om at folk må se seg for og at man selv må bære risikoen for uoppmerksomhet, er for lettvin. Dette dreier seg om sterkt trafikkerte arealer, hvor publikum må kunne forvente at faremomenter som dette blir varslet på en forsvarlig måte.

Staten er også erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Søylen representerte en risiko som er stadig, typisk og ekstraordinær for drift av flyplass. I gangveiene til og fra flyene er det typisk at mange mennesker forflytter seg samtidig. Den enkelte reisende har begrenset mulighet til å ha full oversikt over omgivelsene.

Den søylen A kolliderte med er en del av byggets bærende konstruksjon. Den er permanent og representerte - slik den fremstod - en stadig risiko for skade. Bjelken er plassert midt i en gangtrasé og kommer derfor - i de typiske forflytningssituasjonene fra fly til ankomsthall - helt uventet på passasjerene. Den som er så uheldig å kollidere med en slik stålbjelke med skarpe kanter vil lett pådra seg hodeskader. Både skadesituasjonen og skadens art er typisk utslag av virksomheten - her drift av flyplass. Skaderisikoen kan være typisk selv om lignende skader ikke har skjedd tidligere, jf Lødrup l.c. side 226.

Søylens plassering og utforming representerte en skaderisiko ut over den man vanligvis møter på trafikkerte steder. Denne søylen var ikke godt synlig. Den var malt i en dus grønnfarge, som de øvrige søylene. Lysforholdene var ikke særlig gode. I en typisk ankomstsituasjon med mye folk og stor trafikk er det meget vanskelig å oppdage denne søylen i tide for en alminnelig aktsom reisende. En slik utformet søyle med denne plasseringen er et helt ekstraordinært faremoment i en trasé beregnet på stor trafikk.

Selv om retten skulle komme til at det ligger innenfor dagliglivets risiko å støte på en slik plassert søyle, er skadens art - alvorlige personskader - slik at skaderisikoen likevel er ekstraordinær. Personer som uforvarende går på en slik søyle, vil lett kunne pådra seg alvorlige skader.

Når det forelå en risiko som både var stadig, typisk og ekstraordinær for virksomheten, er staten utvilsomt erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Dette er imidlertid ikke absolutte vilkår for ansvar. Dissekriteriene vil imidlertid være sentrale momenter i en helhetsvurdering. Det vises til Lødrup l.c.side 216 flg. med henvisning til rettspraksis.

De bærende hensyn bak interessehensynet - at den som har fordel av et tiltak er nærmest til å bære eventuelle omkostninger - tilsier også at staten holdes ansvarlig på objektivt grunnlag. Fornebu lufthavn drives med stort overskudd. Selv om dette brukes til å dekke underskudd ved andre lufthavner, er det først og fremst staten som har de økonomiske interessene i driften. Alternativet til overskuddsfordelingen ville ha vært at underskudd andre steder måtte dekkes over statsbudsjettet. Staten må i denne sammenheng likestilles med private økonomiske interesser.

Staten har mulighet til å pulverisere kostnadene ved denne type ulykker ved å tegne forsikring. De som reiser har nok også mulighet til å forsikre seg, men det er mest nærliggende at flyplasseieren gjør det. Det forhold at staten har valgt å være selvassurandør, bringer ikke saken i noen annen stilling. Det vises til Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar, side 45 flg.

Prevensjonshensynet tilsier også at staten holdes erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. I en sak som denne, hvor forholdene iallfall er tilnærmet culpøse, vil et objektivt ansvar bidra til å skjerpe aktpågivenheten. Dette forholdet må tillegges stor vekt når søylen kunne ha vært gjort sikrere ved enkle midler. Om dette vises til Rt-1991-1303 og Lødrup l.c. side 37. Staten har som byggherre valgt en billig og lite heldig løsning. Ved bedre planlegging og mindre sparing kunne risikoen ved denne søylen ha værteliminert. Det er høyst urimelig om A som var så uheldig å kollidere med denne søylen, ikke skal få dekket det tap han er blitt påført.

Det er ikke grunnlag for bortfall eller reduksjon av erstatningen etter skadeserstatningsloven §5-1, slik staten har anført. Han var normalt aktpågivende og kan ikke bebreides for ikke å ha sett søylen før sammenstøtet var et faktum. Et bortfall eller nedsettelse av erstatningen er dessuten heller ikke rimelig.

Staten v/Samferdselsdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger ikke noe erstatningsgrunnlag - verken culpaansvar eller ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag. Uhellet skyldtes at A ikke var tilstrekkelig aktsom.

Organansvar kan under ingen omstendighet være aktuelt. Ansvar på culpagrunnlag forutsetter at vilkårene for arbeidsgiveransvar foreligger, jf skadeserstatningsloven §2-1. Ansvar på dette grunnlag er betinget av at søylens plassering og utforming må anses som uaktsom. Dette bestrides. Fornebu lufthavn er bygget ut i flere etapper. Den økte trafikken har nødvendiggjort utvidelser også etter at etableringen av ny hovedflyplass var vedtatt. Satelitt A er en av fire satelitter som er bygget i de senere år. Den er et midlertidig bygg hvor man i planleggings- og byggeprosessen hadde begrensninger av ulik karakter, så vel økonomiske som geografiske og tidsmessige. Den løsningen som ble valgt med å beholde de eksisterende søyler, er kanskje ikke optimal, men det er ikke avgjørende. Det er ikke den perfekte norm som ermålestokken for forsvarlig adferd. Skadeevnen er et sentralt moment når retten skal ta standpunkt til om søylens utforming og plassering er uaktsom. Hvis skadefrekvensen er liten, foreligger det i utgangspunktet ingen ansvarsbetingende uaktsomhet med mindre den skaden som kan inntre er meget betydelig. Det vises til Rt-1971-41, og til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (3. utgave), side 91 flg.

Skadeevnen ved denne aktuelle søylen er beskjeden. Skadefrekvensen er liten. Luftfartsmyndighetene har ikke registrert andre uhell enn As, som skjedde rett etter at satelitt A ble åpnet. Etter den tid har ca 12 millioner personer passert gjennom denne korridoren uten at ulykker har skjedd. Det er ingen holdepunkter for at dette skyldes at den søylen A støtte mot senere er blitt polstret. Det er mange slike søyler i alle satelittene på Fornebu. Søylene er malt i en kontrastfarge, de er godt synlige, og lysforholdene er tilfredsstillende. Den som er alminnelig aktsom og ser seg for, observerer søylene og unngår sammenstøt.

Kravene til aktsomhet skjerpes på områder hvor det er risiko for stor skade. Det er ikke tilfelle her. Faremomentene forbundet med kollisjon med en søyle, kan ikke sammenlignes med skadepotensialet for innretninger hvor for eksempel menneskeliv lett kan gå tapt, hvis noe først skulle gå galt. Culpanormens krav er ikke at det skal iverksettes så omfattende tiltak at skade aldri kan inntreffe. Det som kreves er at den som iverksetter et tiltak tar et tilstrekkelig hensyn. Det vises til Rt-1980-272.

At skaderisikoen kunne ha vært avverget ved forebyggende tiltak, er et moment i den samlede vurdering, men ikkenødvendigvis utslagsgivende, jf Rt-1974-41. Dette aspektet må vurderes mot skadeevnen. Når skadeevnen er liten, kan det ikke oppstilles krav om sikkerhetstiltak ut over de som var gjennomført. Den ankende part har fremholdt at andre tiltak, for eksempel avvisere, ville ha redusert skadepotensialet. Dette er neppe riktig. I slike trafikkerte arealer vil fysiske avvisere, skilt o.l., utgjøre andre faremomenter.

Den søylen A støtte mot er senere polstret. Dette er ingen erkjennelse av at søylen utgjorde noe ekstraordinært faremoment. Den eneste virkelige garantien mot den type uhell A var utsatt for, er at alle søyler fjernes. Dette er imidlertid et helt urealistisk tiltak, som forutsetter et helt annet bygg.

Det bestrides at søylen er i strid med lov eller forskrift. Bygget er godkjent, uten at noen kontrollinstans har hatt bemerkninger. Kravet i plan- og bygningsloven §74 om "forsvarlig planløsning" medfører ikke andre krav enn de som følger av culpanormen. Etter byggeforskriftene, jf §41:42, er det krav om at innvendige kommunikasjonsveier skal være lette å ferdes på og at de skal være uten uventede hindre. Det sentrale innholdet i dette kravet er at de hindre som finnes, skal synliggjøres. Virkemidlene for å oppnå det er bruk av lyset, fargemetting og fargetone. Søylene i satelitt A var tilstrekkelig market både med farge og belysning i rommet. Den representerte derfor ingen uventet hindring.

Dersom retten kommer til at søylen var i strid med de generelle reglene i bygningslovgivningen, fører det ikke uten videre til ansvar for staten. Dette vil bare være ett av flere momenter i den samlede vurdering, hvor også skadelidtes egetforhold må tillegges vekt. Dette er fastslått i rettspraksis, jf Rt-1974-41 og Rt-1991-1124. Sammenstøtet med søylen skyldes at A ikke var tilstrekkelig oppmerksom. Det må tillegges avgjørende vekt.

Arbeidsgiveransvar forutsetter under enhver omstendighet at de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt, jf skadeserstatningsloven §2-1. Dersom retten kommer til at det foreligger brudd på aktsomhetsnormen, gjøres subsidiært gjeldende at dette vilkåret ikke er oppfylt. For offentlige servicevirksomheter -herunder drift av flyplasser - gjelder en lempeligere culpanorm. Det vises til Ot.prp.nr.48 (65-66) side 56 flg. om lov om skadeserstatning i visse forhold. Luftfartsverket drives av hensyn til de reisende, ikke av hensyn til staten selv. I denne vurderingen må det også legges vekt på at dette dreier seg om en nødvendig, men midlertidig utvidelse av Fornebu lufthavn i påvente at ny hovedflyplass. Dette tilsier at det ikke kunne brukes ubegrenset med midler med sikte på optimale og varige tekniske løsninger. Det er således ikke grunnlag for erstatning på culpagrunnlag.

As krav er heller ikke hjemlet i det ulovfestede objektive erstatningsansvar. Søylen er en permanent innretning. Det bestrides ikke at vilkåret om at det må foreligge en stadig risiko for fare er oppfylt. Ansvar på objektivt grunnlag krever også at risikoen må være typisk for drift av en flyplass. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Lignende ulykker har ikke skjedd, verken før eller senere.

Søylen representerte heller ingen ekstraordinær risiko, som også er et vilkår for erstatningsansvar på objektivt grunnlag.Det må da foreligge faremomenter som i vesentlig grad overstiger de man ellers møter i dagliglivet. Risikoen må være av en viss størrelse, både når det gjelder hyppighet og omfang. Det vises til Hagstrøm l.c. side 159 flg. med henvisninger til rettspraksis. Denne søylen innebærer ikke noe vesentlig risikomoment og frembyr ikke et betydelig avvik fra de farer og hindre man ellers møter.

For at et risikomoment skal anses som ekstraordinært, må det være upåregnelig for skadelidte. En person som beveger seg i trafikkerte arealer uten å se seg for, vil lett støte bort i både mennesker og fysiske hindringer. Det var nettopp situasjonen her. Sammenstøtet var derfor ikke upåregnelig for A.

Subsidiært gjøres gjeldende at de hensyn som for øvrig tillegges vekt ved en totalvurdering, heller ikke taler for at staten holdes erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Prevensjonshensynet kan alltid anføres. I prinsippet er det alltid mulig å gjøre mer, men det kan ikke være avgjørende. Det må trekkes grenser, og grensen må settes ved behovet. Den søylen A kolliderte med var malt i kontrastfarge, og lysforholdene var gode. Prevensjonshensynet kan da ikke begrunne ansvar på objektivt grunnlag.

Interessehensynet innebærer at den som har fordel av et tiltak, også skal bære dets omkostninger. Denne tankegangen lar seg ikke uten videre overføre til offentlige servicevirksomheter, slik som drift av en flyplass. Flyplasser i Norge drives i allmennhetens og samfunnets interesser, ikke av hensyn til staten selv. Interessehensynet har derfor begrenset rekkevidde for det offentliges erstatningsansvar. Pulveriseringshensynet har også liten gjennomslagskraft for spørsmålet om å pålegge det offentlige ansvar på objektivt grunnlag. Dette er et hensyn som kan anføres i de fleste skadesituasjoner, og vil i sin ytterste konsekvens innebære at det offentlige blir en sosialforsikrer jf Hagstrøm l.c. side 175 flg. Det var dessuten like nærliggende for A å tegne forsikring som for flyplasseieren.

Rimelighetshensyn fremstår ikke som et særlig relevant moment i denne saken, i og med at A kan bebreides fordi han ikke så seg for.

Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at erstatningen må falle bort eller reduseres på grunn av skadelidtes egen medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Den ankende part har - i tillegg til arbeidsgiveransvar - også påberopt at det ulovfestede organansvar gir hjemmel for erstatningskravet mot staten på subjektivt grunnlag. Anførselen er ikke nærmere utdypet. Etter lagmannsrettens vurdering, er ansvar på dette grunnlag ikke aktuelt i denne saken. Organansvar gjelder ansvar for feil og forsømmelser som begås av et selskaps organer - typisk et selskaps bedriftsforsamling, styre eller administrerende direktør. Spørsmålet i denne saken er om staten - som arbeidsgiver - er erstatningsansvarlig etter regelen i skadeserstatningsloven §2-1. Ansvar på dette grunnlag forutsetter uaktsomhet.

På Fornebu lufthavn er i de senere årene bygget flere såkalte satelitter som forbinder det opprinnelige ekspedisjonsbyggetmed rullebanene. Satelitt A er et langstrakt bygg med flere stasjoner for ankomst/avgang, såkalte gates. Trafikkarealet er oppdelt. En søylerekke markerer et skille mellom rene gangarealer på den ene siden og arealer beregnet på avgang - sittegrupper, skranker m.m. - på den andre siden. Ved overgangen mellom gammelt og nytt bygg, er denne søylerekken forskjøvet. For de som ankommer Fornebu lufthavn via satelitt A innebærer dette at gangarealet forskyves noe til høyre.

Denne satelitten ble planlagt utvidet i 1988, som følge av økt trafikk. Tilbygget skulle dekke et behov for økte ventearealer for det reisende publikum på innlandsrutene. Tilbygget er godkjent av bygningsmyndighetene, og Arbeidstilsynet har gitt samtykke etter arbeidsmiljøloven §19. Midlertidig brukstillatelse ble gitt 26 januar 1990. Ferdigattesten er datert 9 mars 1990, ca én måned etter at A skadet seg i sammenstøtet med den aktuelle søylen. Det fremgår av ferdigattesten at bygningsmyndighetene ved den avsluttende besiktigelse ikke har funnet noe som strider mot vilkårene for tillatelsen etter gjeldende bestemmelser i bygningslovgivningen.

Forskyvningen i søylerekken er ikke den heldigste løsning. Men bygget er ikke av den grunn nødvendigvis i strid med bestemmelsene i bygningslovgivningen. Etter plan- og bygningsloven §74 skal oppholdsrom for mennesker ha forsvarlig planløsning, herunder tilfredsstillende lysforhold, isolasjon m.v. Dette planløsningskravet rekker neppe lenger enn det som følger av culpanormen.

Byggeforskriften har utfyllende regler med nærmere krav til innvendige kommunikasjonsveier. Ifølge §41:42 skal kommunikasjonsveier i bygninger som skal være tilgjengeligefor publikum være lette å finne, lette å ferdes på og være "uten uventete hindre". Lagmannsretten er enig med staten i at byggeforskriften på dette punkt ikke kan forstås som et forbud mot hindre av ulike typer på offentlige trafikkerte områder, men som et krav om at hindre skal være tilstrekkelig markerte. Lysforholdene på stedet er tilfredsstillende. Alle søylene er malt i en dus grønn kontrastfarge. De er godt synlige for publikum som beveger seg til og fra flyene. Selv om bruddet i søylerekken ikke er noen god løsning, er den etter lagmannsrettens vurdering ikke i strid med bygningslovgivningens bestemmelser.

Både plasseringen av denne søylen - som første i den forskjøvede søylerekken - og utformingen, kunne ha vært heldigere. Slik lagmannsretten ser det, representerer søylen likevel ikke noen skaderisiko av betydning for de reisende. Dette dreier seg om en ganske rett korridor. Søylene er malt slik at de er godt synlige. Korridoren er godt opplyst. Det er ikke holdepunkter for at lysforholdene er særlig annerledes i dag enn de var rett etter åpningen i februar 1990. Lagmannsrettens vurdering er at alle søylene - også den første i den forskjøvede søylerekken - er synlige på rimelig avstand for de reisende som kommer fra flyene i retning utgang, også når det er mange mennesker i korridoren på samme tid.

For lagmannsretten fremstår As egen opptreden som det dominerende trekk i det hendelsesforløp som førte til sammenstøtet med søylen. Det var relativt mange passasjerer med dette flyet fra Trondheim. Lagmannsretten legger til grunn at A beveget seg i rask gange og at han tok igjen andre passasjerer som gikk saktere. Det legges videre til grunn at han var så opptatt av å passere disse at han ikke registrerte omgivelsene rundt seg. De som gikk foran må klart nok må ha endret noe på gangretningen, nettopp for å unngå å støte mot søylen. Når A som den eneste av de reisende gikk rett på denne søylen, er det en sterk indikasjon på at han var uoppmerksom. Dette styrkes av det forhold at andre tilsvarende sammenstøt ikke er registrert, hverken før eller senere til tross for stor daglig trafikk. Denne aktuelle søylen ble riktignok polstret etter As uhell. På det tidspunkt hadde imidlertid mange mennesker passert den nyåpnede satelitten. Det er heller ikke registrert uheell av noe slag etter at søylen ble polstret. Slik lagmannsretten ser det, skyldes skadeomfanget i denne saken først og fremst As egen opptreden. Søylens skadeevne i forhold til de reisende som utviser en rimelig grad av oppmerksomhet, må bedømmes som beskjeden.

Den ankende part har fremholdt at risikoen for skade kunne ha vært eliminert eller iallfall sterkt redusert ved enkle forebyggende tiltak som fysiske avvisere, mer markert varsling i form av lys o.l. eller ved polstring. Lagmannsretten deler statens vurdering om at søylene i satelitt A er tilstrekkelig synbare for reisende som beveger seg i korridoren med rimelig grad omtanke og forsiktighet. For aktsomhetsvurderingen er det da ikke avgjørende at ytterligere tiltak med sikte på å unngå uhell, kunne ha vært iverksatt.

Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens helhetsvurdering om at søylens utforming og plassering kunne ha vært heldigere, men at den ikke var uforsvarlig. Vilkårene for å holde staten ansvarlig som arbeidsgiver foreligger da ikke.

Ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag forutsetter at det foreligger en ekstraordinær risiko for skade, jf Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar 159 flg. og Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (3. utg.) 214 flg., begge med henvisninger til rettspraksis. Søylens skadeevne fremstår som nevnt som beskjeden, selv om plasseringen og utformingen kunne ha vært heldigere. Det er ikke registrert andre uhell, hverken med skader på personer eller gods, som følge av sammenstøt med søyler i noen av satelittene på Fornebu. Ved sammenstøt vil utformingen av disse bjelkene sannsynligvis ha et større skadepotensiale enn f.eks. avrundede søyler. Utformingen innebærer likevel ikke at søylen må anses som en farlig innretning. Spørsmålet om skadeevne må ses i sammenheng med den risiko for skade som alltid er til stede i et moderne samfunn. Reisende med offentlige transportmidler - tog, T-baner, fly m.v. - møter ulike typer hindringer når de beveger seg fra et sted til et annet. Godt synlige hindringer, som denne søylen, representerer i en slik sammenheng ikke noe ekstraordinært faremoment. Forholdene i denne saken ligger således vesentlig annerledes an enn i "Gulvlukedommen", Rt-1991-1303, hvor en restaurantgjest hadde falt ned gjennom en usikret gulvluke i et gjennomgangsrom i bygget. En slik usikret luke i gulvet representerer en langt større skaderisiko enn den forskjøvede søylerekken i satelitt A. Den søylen A var så uheldig å kollidere med representerer ikke en skaderisiko som i vesentlig grad overstiger den man ellers møter i et moderne kommunikasjonssamfunn. Det er etter dette ikke nødvendig for retten å vurdere om de øvrige vilkår for objektivt ansvar er til stede.

A var meget uheldig og skadet seg i sammenstøtet med denne søylen på vei fra flyet. Noe grunnlag for erstatningsansvar foreligger imidlertid ikke.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. A har forgjeves anvendt anke og ilegges saksomkostninger for behandlingen i lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten. Regjeringsadvokaten v/advokat Webster har fremlagt omkostningsoppgave med et samlet krav på kr 21960. Av dette utgjør kr 18000 salær. Det er ikke fremsatt bemerkninger til omkostningskravet, som tas til følge. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes til kr 21960.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Samferdselsdepartementet 21960 - tjueentusennihundreogseksti - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.