LB-1995-1382
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-01 |
| Publisert: | LB-1995-01382 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-05115 A/69 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01382 A. |
| Parter: | Ankende part: Marius Ødegaard (Prosessfullmektig: Advokat Arild Humlen). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Thor Henning Pedersen): |
| Forfatter: | Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann, Lagdommer Sissel Rydman Langseth, Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965), Militærnekterloven (1965) §1 |
Dom:
Saken gjelder spørsmål om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf militærnekterloven §1.
Oslo byrett avsa 24. februar 1995 dom i saken med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita Marius Ødegaard for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Marius Ødegaard har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 19. januar 1996. Marius Ødegaard møtte og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Marius Ødegaard, har i det vesentlige anført:
Hans overbevisning har en slik styrke, dybde og fasthet at den tilfredsstiller lovens krav om alvorlig overbevisning. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 9 kan for øvrig forstås som en skranke mot å innfortolke kvalifikasjonskrav m.h.t. den overbevisning som beskyttes.
Innholdsmessig oppfyller hans overbevisning de krav som stilles etter gjeldende rett. De reservasjoner han tar i forhold til en absolutt pasifisme, ligger innenfor grensen for det Høyesterett har godtatt. Det er heller ikke diskvalifiserende at han ikke tar avstand fra at andre avtjener militærtjeneste.
Bevisbyrdereglene i straffeprosessen må anvendes, slik at enhver rimelig tvil ved bevisbedømmelsen skal komme den ankende part til gode. Det vises til Rt-1982-685 (Sandberg) på side 686, samt til den grundige drøftelsen i Ryfylke herredsretts dom av 15. mars 1995 i sak nr. 95-00018 A. For øvrig vises til anførslene for byretten, som opprettholdes.
Marius Ødegaard har nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita Marius Ødegaard for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er til stede.
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i det vesent lige anført:
Ødegaards overbevisning tilfredsstiller ikke de krav som oppstilles i militærnekterloven §1, hverken når det gjelder overbevisningens innhold eller dens styrke.
Det er fortsatt utgangspunktet at man må ha en pasifistisk grunnholdning, men man tillater visse reservasjoner. Ødegaards reservasjoner går ut over det som aksepteres av domstolene. Det vises til følgende passus i rapporten om hans politiforklaring:
Klager mener at Norge må ha et forsvar. Han mener at Norge i fredstid kanskje bør satse på mer frivillig militærtjeneste med en høyere lønn til de som velger å være menige. Militærtjenesten vil kanskje på dette grunnlag stå sterkere, istedet for at mange menige går rundt og er misfornøyde med ordningen slik den fungerer i dag.
Hvis han forutsetter at forsvaret eksisterer, men selv ikke vil delta, kan han ikke fritas. Ødegaard aksepterer fullt ut at FN og politiet yter beskyttelse, men ikke at forsvaret gjør det samme. Dette innebærer at han fullt ut godtar resultatet - bruk av vold. Han går dermed lenger enn det som ble godtatt i Rt-1971-769 (Såheim) og Rt-1976-1157 (Finstad), og det som ble ansett utilstrekkelig for fritakelse i Rt-1973-170 (Dahl).
Rt-1969-1285 (Hokstad m. fl.), som Ødegaard har vist til, er ikke noe egentlig prejudikat, siden ingen av søkerne ble fritatt.
Det krav til fasthet og styrke ved søkerens overbevisning som oppstilles i loven og rettspraksis er ikke i strid med EMK.
Ødegaard har ved sesjonen oppgitt at han ønsket siviltjeneste, men har likevel avtjent deler av førstegangstjenesten, hvor han deltok i såkalt USK-kurs og i Hærens jegertropp i Nord-Norge. Dette lar seg vanskelig forene med en fast pasifistisk overbevisning.
Staten slutter seg til byrettens begrunnelse for at kravet om alvorlig overbevisning ikke er oppfylt i dette tilfellet, og viser for øvrig til sine anførsler for byretten, som fastholdes.
Bevisbyrdereglene i denne type saker er de som gjelder i sivilprosessen.
Staten har nedlagt slik påstand:
Byrettens dom stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
Den militære tjenesteplikt er i utgangspunktet en byrde som påhviler alle menn, og i sin ytterste konsekvens innebærer en plikt til å ofre livet. Ut fra et likhetsprinsipp stilles det derfor strenge krav til den overbevisning som etter militærnekterloven §1 skal kunne lede til fritakelse. Utgangspunk tet er at søkeren må ha en pasifistisk grunnholdning, og at denne grunnholdning har en slik fasthet og styrke at den kan karakteriseres som en alvorlig overbevisning. Etter rettspraksis kreves det imidlertid ingen ubetinget pasifisme. Det er søkerens standpunkt på domstidspunktet som er avgjørende ved vurderingen av overbevisningens innhold.
I
Justisdepartementets vedtak av 23. november 1993 begrunnes avslaget på Ødegaards søknad under henvisning til det avsnitt i hans politiforklaring som er gjengitt ovenfor på side 3. Deretter skriver departementet:
Departementet legger etter dette til grunn at mannskapet ikke tar avstand på et væpnet forsvar på et prinsipielt pasifistisk grunnlag, men at han bare reserverer seg for egen del og overlater til andre den oppgaven han selv ikke er villig til å utføre.
Departementet antar etter dette at mannskapets søknad i det vesentligste skyldes andre årsaker og ikke en slik gjennomtenkt og reflektert pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.
I sin utførlige forklaring for lagmannsretten har Marius Ødegaard bl.a. forklart:
Alle hans kamerater har utført militærtjeneste. Selv var han i tvil når han diskuterte spørsmålet om militærtjeneste i kameratflokken, og krysset av for ønske om siviltjeneste i klassifiseringsskjemaet på sesjonen. Det ble likevel ikke til at han sendte inn noen fritakelsessøknad. Hans standpunkt var på dette tidspunkt under utvikling, og han forklarer det som en slags tankemessig latskap at han ikke dengang la nok arbeid i prosessen med å klargjøre sitt syn.
Han møtte deretter til førstegangstjenesten med den innstilling at han skulle gjennomføre den. Han meldte seg også til USK-linjen (utkommandert sersjantkurs), og så på denne opplæringen som en utfordring. Etter to uker på kurset følte han imidlertid at det ikke var riktig av ham å tjenestegjøre som sersjant. Det var ingen konkret ytre foranledning til dette, men tanker om at militære metoder var uegnet til å løse konflikter, begynte å oppta ham. Han vendte tilbake til ordinær tjeneste, og ble sendt til jegertroppen i Skjold garnison. Han var i tjeneste 3 1/2 måned etter at han trakk seg fra sersjantkurset. I denne perioden utviklet hans syn seg stadig sterkere i retning av at konfliktløsningsmetodene var uegnet og at militærtjeneste ikke var riktig for ham. Han deltok i våpenopplæring og - trening på vanlig måte, men forklarer at han etter hvert fikk sterk motvilje mot å skyte, og han bommet med vilje når det skulle skytes på blinker som var formet som mennesker. Hans kamerater, som han forela problemet for, rådet ham til å fullføre tjenesten, men selv kom han etter hvert til at dette var moralsk umulig for ham. Under en øvelse fjernet han med vilje magasinet fra våpenet for å slippe å skyte. Vendepunktet kom da han var på ildlederkurs og fikk instruksjon om hvor effektivt artilleriet var til utryddelse av fienden. Selv om han fra før var fullstendig klar over at man kan måtte drepe andre mennesker som ledd i militærtjeneste, kom det likevel som et sjokk på ham da han innså hva dette innebar. Dette var den konkrete foranledning til fritakelses søknaden, som han skrev uten bistand fra andre. Begrunnelsen for søknaden er fortsatt dekkende for hans syn. På dette tidspunkt var han ikke lenger i tvil. Innholdet i hans oppfatning er også riktig oppfattet og gjengitt av byretten. Hans pasifistiske grunnsyn bygger på en samvittighet overfor alle andre mennesker, som går ut på at han ikke kan ta liv og ikke kan delta i den form for konfliktløsning som det militære forsvar tar sikte på.
Selv mener han at Norge må ha et ikkevoldelig forsvar. Han respekterer imidlertid at de som har en annen mening, har en demokratisk rett til å ytre sin mening ved å delta i forsvaret. Det er likevel ikke riktig å si at han aksepterer dette; han godtar ikke deltakelse i forsvaret i den forstand at han gir sin tilslutning til at andre deltar.
Rapporten om hans politiforklaring av 21. juli 1993 gir et misvisende bilde av hans syn på forsvaret. Han oppfattet politiets spørsmål som om forutsetningen var at forsvaret eksisterer, og at spørsmålet gjaldt hvordan det da bør organiseres. Han fastholder at dersom ikkevold ikke er et mulig alternativ, bør forsvaret bygges på frivillige.
Et ikkevoldelig forsvar bør etter Ødegaards mening benytte midler som sabotasje, den brente jords taktikk og andre metoder som ikke medfører tap av menneskeliv. Selv kan han tenke seg å dele ut flyveblader, delta i sanitet og i enkeltstående sabotasjehandlinger - også med virkemidler som sprengstoff, forutsatt at det ikke blir brukt vold mot mennesker. Derimot kan han ikke delta i organisert sabotasjevirksomhet, slik som Milorg drev under krigen. Opprettelsen av en slik sabotasjegruppe som han kan tenke seg å delta i, måtte skje spontant.
Ødegaard kan tenke seg å delta i organisert ikkevoldelig forsvar. Han har ingen problemer med å ta imot ordrer fra andre. Det er ingen betingelse at han selv skal kunne avgjøre om den enkelte aksjon bør gjennomføres.
I en krigssituasjon ville han nok, om nødvendig, ha drept for selv å overleve. Dette kunne han muligens også gjøre helt spontant sammen med andre, hvis han og andre var truet i fellesskap. I en slik konkret situasjon ville han også ha støttet en organisert aksjon. Hvis den samme situasjonen oppsto på nytt, ville han igjen - helt spontant - ha gjort det samme. Den moralske forskjell mellom dette og det ordinære militærvesen er hans forutsetning om et konkret angrep.
Overfor aggressive nabostater må man etter Ødegaards mening aksjonere med økonomisk blokade og fredsforhandlinger. Gulfkrigen burde således ha vært avverget ved forhandlinger, eventuelt ved at Kuwait selv hadde satt fyr på oljebrønnene. Han aksepterer likevel de flernasjonale styrkers intervensjon, siden Irak hadde angrepet et langt mindre naboland. Han ville heller ikke hatt innvendinger mot at man samtidig hadde tatt Saddam Hussein og dermed spart mange andre liv. På samme måte anser han attentatet mot Hitler i 1944 som en riktig handling.
Selv kunne han ikke ha deltatt i intervensjonen i Kuwait, eller i andre aksjoner med militært formål. Han kunne heller ikke ha deltatt i FN-styrken i f. eks. Bosnia, som formidler hjelpesendinger til nødstilte, men han respekterer at de som deltar i styrken, bruker våpen i den utstrekning det er nødvendig for å få frem sendingene. Forutsetningen for hans aksept er at dette kan ses som en politiaksjon, ikke som en militæraksjon. På samme måte aksepterer han at politiet i en situasjon der Norge blir invadert, kan bruke vold mot inntrengerne for å beskytte borgernes liv, men heller ikke slik politivirksomhet kan han selv delta i.
Lagmannsretten finner at de reservasjoner Ødegaard tar m.h.t. egen voldsanvendelse - alene eller kollektivt - må sies å ligge innenfor det som aksepteres av Høyesterett. Det som volder tvil, er hans holdning til andres voldsanvendelse, herunder opprettholdelse av et militært forsvar. Retten legger til grunn at politirapporten av 21. juli 1993 ikke er dekkende for hans syn på forsvaret i dag. Han mener nå at Norge bør ha et ikkevoldelig forsvar. Dersom dette er umulig, bør deltakelse i forsvaret bygge på frivillighet. Han tar imidlertid ikke avstand fra at andre tjenestegjør i forsvaret, og heller ikke fra at andre foretar en militær aksjon som intervensjonen i krigen mellom Irak og Kuwait.
Spørsmålet er om det er tilstrekkelig at han selv erklærer seg ute av stand til å bruke våpen, eller om det også må kreves at han tar avstand fra andres våpenbruk.
I
St.meld.nr.70 (1983-84) sies det følgende på side 14: ...Det er søkerens egen personlige innstilling, og om han selv kan tenke seg å gjøre militærtjeneste, som er avgjørende.
Spørsmålet er også behandlet av daværende regjeringsadvokat Hans M. Michelsen i Tidsskrift for rettsvitenskap 1971, hvor han i artikkelen "Politisk militærnekting" skriver på side 520-21:
Det er klart at det ikke kan komme den vernepliktige til skade at han erklærer at han tolererer andres bruk av våpen. Militærnekteren som krever respekt for sitt eget standpunkt, må med rette kunne respektere og tolerere en annen oppfatning.
Spørsmålet er om vedkommende må ta avstand fra andres bruk av våpen.
Det prinsipielt riktige synspunkt må være at det ikke kan forlanges av en vernepliktig at han skal ta avstand fra andres bruk av våpen. Det avgjørende etter loven kan sies å være vedkommendes oppfatning av hva han kan eller ikke kan gjøre.
Dette er imidlertid bare et utgangspunkt. Den religiøse militærnekter kan kanskje hevde at andres bruk av våpen ikke angår ham som sørger for sin egen salighet. Den som grunner sin militærnekting på moralske betraktninger kan kanskje, skjønt det blir vel vanskelig å gi ham rett, hevde at han sondrer mellom sin og andres moraloppfatning. Den politiske militærnekter må imidlertid etter min oppfatning ta avstand fra andres bruk av våpen. Gjør ikke den politiske militærnekter det, synes det etter min mening vanskelig å legge til grunn at det hos ham foreligger en alvorlig overbevisning.
Den politiske militærnekter må tenke samfunnsmessig og ikke egosentrisk. Han må da legge det syn til grunn at også andre må unnlate å gripe til våpen.
Lagmannsretten har vanskelig for å se at den prinsipielle grensen i dette spørsmål går mellom militærnekting på henholdsvis religiøst og moralsk grunnlag. Om den som søker seg fritatt på moralsk grunnlag, vil man ikke benytte ord som å sørge for sin salighet. Realiteten kan likevel være den samme; at det å gripe til våpen innebærer brudd på et ubrytelig moralsk imperativ for vedkommende person. Etter rettens syn kan man dermed ikke stille strengere krav om konsekvenstenkning til søkere på moralsk grunnlag enn til søkere på religiøst grunnlag.
Spørsmålet om betydningen av søkerens holdning til andres våpenbruk kan ikke ses å være avgjort av Høyesterett. Lagmannsrettenes praksis er ikke enhetlig på dette punkt. Borgarting (eller tidligere Eidsivating) lagmannsrett har imidlertid i flere dommer lagt til grunn at søkerens aksept av at andre utfører militærtjeneste, ikke kan virke diskvalifiserende. Som eksempel vises til dom av 7. november 1994 i ankesak nr. 94-01314 A.
På grunnlag av det ovennevnte materiale er lagmannsretten under tvil kommet til at Ødegaards syn på andres utførelse av militærtjeneste ikke kan virke diskvalifiserende. Hans overbevisning innebærer en slik pasifistisk grunnholdning som gir grunnlag for fritakelse for militærtjeneste.
Retten går så over til spørsmålet om overbevisningen har den nødvendige fasthet og styrke.
Ødegaards fritakelsessøknad ble i sin tid oversendt Distriktskommando Nord-Norge med følgende uttalelse fra hans militære overordnede:
Undertegnede mener at soldatens søknad er vel gjennomtenkt og at den er sterk. ......
I rapportskriverens bemerkninger i politirapporten av 21. juli 1993 heter det:
Klager virket meget oppriktig i sine synspunkter, og hans overbevisningsgrunner virket overveide og gjennomtenkte.
Også i oversendelsesbrevet fra politikammeret til Justisdepartementet anbefales søknaden, riktignok under tvil. Det er vist til Ødegaards avtjening av 5 måneders militærtjeneste etter at han først hadde gitt uttrykk for at han ønsket siviltjeneste, noe som kunne ses som "et alvorlig skår i hans overbevisningsfasthet".
Lagmannsretten har dannet seg det inntrykk at Ødegaard er oppriktig, og at hans pasifistiske grunnholdning representerer en alvorlig overbevisning for ham. Retten legger liten vekt på at han opprinnelig ønsket siviltjeneste, men likevel påbegynte førstegangstjenesten og var sterkt motivert for å gjøre en god innsats. Det er naturlig at personer i den aktuelle aldersgruppe gjennomgår en modningsprosess. Et opphold i forsvaret kan i seg selv gi innsikt som bidrar til avklaring av fundamentale spørsmål for den enkelte.
På bakgrunn av at Ødegaard er student, finner lagmannsretten at hans standpunkter med hensyn til de nærmere konsekvenser av en pasifistisk holdning, til dels virker naive og utilstrekkelig gjennomtenkt. Det dreier seg imidlertid om svært vanskelige spørsmål, og lagmannsretten finner etter en konkret vurdering at disse mangler ikke er nok til å frata hans holdning karakteren av alvorlig overbevisning.
Retten har ikke vært i slik tvil om bevisbedømmelsen at det har vært nødvendig å ta stilling til hvilke bevisbyrderegler som gjelder for denne type saker.
Uten at det er avgjørende for lagmannsrettens resultat, nevnes at det nå i St.meld.nr.22 (1995-96) er foreslått en ny bestemmelse i militærnekterloven, hvoretter det ved kongelig resolusjon kan bestemmes at vernepliktige kan fritas på grunnlag av egenerklæring om at de ikke kan utføre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. En tilsvarende ordning er tidligere innført i Danmark, Sverige og Finland.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita Marius Ødegaard, født xx.xx.1972, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er oppfylt.