LB-1995-2113
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-03 |
| Publisert: | LB-1995-02113 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-02253 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02113 K. |
| Parter: | Kjærende part: Petter Kristiansen AS' klubbstyre v/leder Aksel Johansen (Prosessfullmektig: Advokat Karl Nandrup Dahl, Oslo). Hjelpeintervenient, sterk: Fellesforbundet, v/leder Kjell Bjørndalen (Prosessfullmektig: Advokat Karl Nandrup Dahl). Kjæremotparter: 1. Bjørn Hansen Construction AS v/styrets formann Kari Thorbjørnsen, Sandefjord 2. Petter Kristiansen AS v/styrets formann Ragnar Syvertsen, Kongsberg 3. Staten v/Kommunal og arbeidsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Stephan L. Jervell). 4. Petter Kristiansen AS dets konkursbo v/boestyreren Advokat Ståle Sommernes, Oslo. |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Sysselsettingsloven (1947) §27, §103, §180, Dekningsloven (1984) §7-3 |
Saken gjelder spørsmålet om avvisning av fastsettelsessøksmål på grunn av manglende rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven §54.
Ved stevning av 22. mars 1995 til Oslo byrett reiste hovedtillitsutvalget hos Petter Kristiansen AS v/leder Aksel Johansen med Fellesforbundet v/leder Kjell Bjørndalen som sterk hjelpeintervenient søksmål mot 1) Bjørn Hansen Construction AS, 2) Petter Kristiansen AS og 3) Staten v/Kommunal og arbeidsdepartementet. I prosesskrift av 29. mars 1995 endret saksøkeren betegnelsen på saksøkeren til Petter Kristiansen AS' klubbstyre v/lederen Aksel Johansen.
Bakgrunnen for søksmålet var en avtale inngått 13. januar 1995 mellom Petter Kristiansen AS, i det følgende også benevnt som Kristiansen, og Bjørn Hansen Construction AS, i det følgende også benevnt som Hansen, hvoretter Hansen påtok seg å utføre betongarbeider for Kristiansen på byggeplassen Tønsberg Sykehus i Tønsberg. I stevningen ble det gjort gjeldende at avtalen fremstår som en avtale om utleie av arbeidskraft fra Hansen til Kristiansen, og at en slik avtale er ulovlig etter sysselsettingsloven av 27. juni 1947, nr. 9, §27. Overfor Staten er søksmålet begrunnet med at Kommunal- og arbeidsdepartementet har godkjent "i det vesentlige tilsvarende avtaledokumenter" som det mellom Hansen og Kristiansen "på sviktende grunnlag når det gjelder såvel faktum som lovanvendelsen". Det er i denne forbindelse vist til to fremlagte kontrakter som Hansen har inngått med Rolf Holm AS og med Nye Teglfasader AS og som begge er godkjent av Arbeidsdirektoratet. Søksmålet omfatter videre et krav om erstatning rettet mot alle tre saksøkte for pådratte utgifter i forbindelse med undersøkelser og granskning av saksforholdet.
I stevningen er det nedlagt slike påstander:
I forhold til saksøkte nr 1:
I fastsettelsessøksmålet:
1. Saksøkte nr. 1's utleievirksomhet hos saksøkte nr. 2 er/var ulovlig.
I forhold til saksøkte nr. 2:
I fastsettelsessøksmålet:
1. Saksøkte nr. 2's innleie av arbeidskraft fra saksøkte nr. 1 er/var ulovlig.
I forhold til saksøkte nr. 3:
I fastsettelsessøksmålet:
1. Saksøkte nr. 3's plikter/pliktet å bringe innleieforholdet mellom saksøkte nr. 1 og saksøkte nr. 2 til opphør og stanset.
I forhold til samtlige saksøkte:
I fullbyrdelsessøksmålet:
1. Saksøkte nr. 1, nr. 2 og nr. 3 dømmes insolidum til å betale saksøker en erstatning stor kr 7.326,95.
2. Saksøkte nr. 1, 2 og 3 dømmes insolidum å betale sakens omkostninger.
I tilsvar av 28. april 1995 fra advokat Ole Petter Breistøl på vegne av Bjørn Hansen Construction AS og av 4. mai 1995 fra Regjeringsadvokaten på vegne av Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet, ble saken påstått avvist. Petter Kristiansen AS var ved Kongsberg skifteretts kjennelse av 4. april 1995 tatt under behandling som konkursbo. Ved prosesskrift av 29. mai 1995 til byretten har saksøkeren trukket konkursboet inn i saken i medhold av tvistemålsloven §103 annet ledd i forhold til påstanden om fullbyrdelsesdom. Etter at konkursboet var trukket inn i saken, sluttet boet seg til det som var anført for de øvrige saksøkte og nedla påstand om avvisning.
Byretten avgjorde spørsmålene om sakens fremme ved kjennelse og beslutning av 5. juli 1995. Avgjørelsen har slik slutning:
Kjennelsen:
1. Oslo byretts sak nr. 95-02253 A/22 avvises hva fastsettelsessøksmålet angår.
2. I saksomkostninger betaler Petter Kristiansen AS's klubbstyre innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse kr 3.000,- - tretusen 00/100 - til Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet, kr 1.000,- - ettusen 00/100 - til Bjørn Hansen Construction AS og kr 1.000,- - ettusen 00/100 - til Petter Kristiansen AS, dets konkursbo.
Beslutningen:
Oslo byretts sak nr. 95-02253 A/22 fremmes hva fullbyrdelsessøksmålet angår.
Klubbstyret i Petter Kristiansen AS har, med tilslutning av hjelpeintervenienten, påkjært kjennelsen i rett tid. I kjæremålet er det nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts sak nr. 95-02253 A/22 fremmes for behandling av fastsettelsessøksmålene.
Staten har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Bjørn Hansen Construction AS, som ikke har prosessfullmektig for lagmannsretten, har gitt sin tilslutning til Statens kjæremålstilsvar. Hverken Petter Kristiansen AS eller konkursboet har inngitt tilsvar til kjæremålet.
Den kjærende part og hjelpeintervenienten har i det vesentlige anført:
Byretten tar feil når den forutsetter at avtalen av 13. januar 1995 ikke kan bli gjenstand for rettslig bedømmelse av domstolene. Byretten tar også feil når den, under henvisning til at retten ikke kan tolke avtaledokumentet uten samtidig å trekke inn konkrete og materielle omstendigheter på den aktuelle arbeidsplass, har lagt til grunn at den kjærende part og hjelpeintervenienten ikke har rettslig interesse i saken. Således har retten tatt feil når det gjelder Kommunal- og arbeidsdepartementets utøvelse av sin forvaltningsmyndighet. Det er ikke riktig at retten ikke kan ta stilling til den rettslige grenseoppgang mellom avtaler som fremstår som henholdsvis avtaler om entrepriser og avtaler om utleie av arbeidskraft. Den kjærende part og hjelpeintervenienten har et klart behov for en rettslig avklaring av hvorvidt dokumentet fremstår som en entreprisekontrakt eller en kontrakt om utleie av arbeidskraft. Disse parter har da en "overordnet" rettslig og prinsipiell interesse i at saken fremmes i forhold til fastsettelsessøksmålet. En behandling av avtalen ved domstolene kan få prejudikatsvirkning.
Det er videre feil rettsanvendelse fra byrettens side når den ikke har tatt i betraktning det reelle hensyn som ligger bak søksmålet. Avtaler om utleie av arbeidskraft som presenteres som entrepriser, vil normalt utløpe lenge før det tidsmessig kan oppnås rettskraftig dom i sakene. Selv om Kristiansen er gått konkurs etter at stevningen ble tatt ut, består den rettslige interesse i å få dom i fastsettelsessøksmålene. Dersom avvisningen av disse søksmål opprettholdes, vil norsk fagbevegelse, herunder den kjærende part og hjelpeintervenienten, bli fratatt adgangen til å få prøvet et helt sentralt rettsområde, særlig i byggebransjen, for domsstolene. Det gjøres også gjeldende at retten har tatt feil når den legger til grunn at den kjærende part ikke lenger har noen aktuell interesse i å få dom i søksmålene. Det avtaledokument som er sakens gjenstand, er nå kjent i hele byggebransjen og på andre områder i næringslivet. Avtaler om utleie av arbeidskraft blir basert på modellen i den foreliggende avtale fordi den er akseptert av forvaltningsmyndigheten, Kommunal- og arbeidsdepartementet. Enhver som i dag anvender modellen, lar derfor være å søke om dispensasjon. Søkes det om dispensasjon, blir søknadene returnert fra departementet uten å bli registrert og behandlet.
Det gjøres også gjeldende at det har betydning at saken har slik prinsipiell betydning, både for partene i saken og for næringslivet generelt at saken må kunne fremmes. Tvisten dreier seg i realiteten om hvilke krav som stilles til innholdet av en entrepriseavtale. I denne forbindelse er det også henvist til NHO/LO-overenskomsten §2.c.
Kjæremotparten, Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet med tilslutning av Bjørn Hansen Construction AS har i det vesentlige anført:
Det er tre grunner for at tvisten må avvises forsåvidt angår fastsettelsessøksmålene, nemlig 1) at tvisten gjelder et abstrakt rettsspørsmål, 2) at den gjelder et fortidig rettsforhold og 3) at den, i forhold til Staten, gjelder et hypotetisk rettsforhold.
I kjæremålserklæringen er det presisert at de kjærende parters krav går ut på at domstolene skal avgjøre et abstrakt spørsmål om en rettsregel er til eller ikke. Det innebærer at de kjærende parters interesse er å få dom for en rettssetning, noe som i seg selv er en avvisningsgrunn, jfr. Schei Tvistemålsloven, bind 1, side 127. Både stevningen og kjæremålserklæringen bærer tydelig preg av at det som ønskes i den foreliggende sak, er en generell tolkning av sysselsettingsloven §27.
I kravet om aktuell rettslig interesse ligger at saksøkeren må påvise et klart behov for en rettslig avklaring. Som hovedregel må tvister om fortidige rettsforhold da avvises, jfr. Rt-1978-1571. Det er heller ikke tilstrekkelig å hevde at man tidligere har hatt en rett, jfr. Rt-1991-1468. Klubbstyret ved Petter Kristiansen AS har intet slikt sterkt behov for en rettslig avklaring. Som følge av konkursen eksisterer verken bedriften eller den omstridte avtale i dag. En dom vil følgelig ikke løse en konkret konflikt, og den vil heller ikke ha noen som helst konkret betydning for klubbstyret i fremtiden. Klubbstyret vil hverken erverve rettigheter for gjennomføring av konkrete krav eller få endret sin rettslige posisjon gjennom en dom i saken.
Partene er enige om at man står overfor et hypotetisk rettsforhold. Forholdet er at arbeidsmarkedsmyndighetene aldri har vurdert den omstridte avtale og noe vedtak er aldri truffet. Spørsmålet om Kristiansens kjøp av arbeidsprestasjoner fra Hansen innebar ulovlig arbeidskraft har aldri vært vurdert av arbeidsmarkedsmyndighetene. Man har derfor aldri godtatt den konkrete avtale som saken gjelder. Det er korrekt at myndighetene har godtatt to andre avtaler som er påberopt i saken. Dersom det søkes om dispensasjon fra forbudet mot utleie av arbeidskraft eller meldes inn et slikt forhold, vil søknaden bli behandlet på vanlig måte etter de regler som fremgår av forskrift av 11. mars 1983 om unntak fra forbudet mot utleie av arbeidskraft.
Ettersom den konkrete sak aldri har vært behandlet av arbeidsmarkedsmyndighetene, innebærer søksmålet at de kjærende parter ber domsstolene om hypotetisk å vurdere hvorledes arbeidsmarkedsmyndighetene ville ha anvendt sysselsettingsloven i det konkrete tilfellet og deretter ta standpunkt til en slik hypotetisk rettsanvendelse. De kjærende parter bør i stedet følge normal prosedyre, det vil si innklage et forhold til arbeidsmarkedsmyndighetene og deretter eventuelt prøve et vedtak for retten dersom man mener at det foreligger feil rettsanvendelse.
Under enhver omstendighet er det umulig for en domstol å gi dom i samsvar med påstanden i stevningen om at arbeidsmarkedsmyndighetene plikter å bringe avtalen "til opphør og stanset". Dersom en slik påstand skal følges opp av domstolene, må domstolene også utøve det frie skjønn som er tillagt arbeidsmarkedsmyndighetene. Det ligger utenfor domstolenes kompetanse.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet retter seg mot byrettens avgjørelse om å avvise saken for så vidt angår fastsettelsesøksmålet. Petter Kristiansen AS' konkursbo er bare trukket inn i saken for så vidt angår fullbyrdelsessøksmålet som byretten har fremmet. Kjæremålet må da avvises som gjenstandsløst for såvidt det er rettet mot konkursboet.
Når det gjelder spørsmålet om sakens fremme vedrørende fastsettelsessøksmålet, er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Etter tvistemålsloven §54 kan det reises søksmål med påstand om fastsettelsesdom dersom saksøkeren har "en retslig interesse av, at det blir fastsat ved dom, at et retsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til". Forsåvidt søksmålet er rettet mot Bjørn Hansen Construction AS og Petter Kristiansen AS er lagmannsretten enig med byretten i at det forelå tilstrekkelig rettslig interesse i søksmålet overfor disse på det tidspunkt stevningen innkom til byretten. Den påstand som er nedlagt i stevningen i forhold til disse saksøkte, innebærer i realiteten et angrep på avtalen av 13. januar 1995, gående ut på at avtalen er ugyldig som følge av at den er i strid med arbeidsmarkedsloven §27. Lagmannsretten er enig i at klubben ved Petter Kristiansen AS hadde rettslig interesse i å fremme et slikt krav slik saken lå an på tidspunktet for stevningen. Det var da ikke søkt om dispensasjon fra forbudet i sysselsettingsloven §27 første ledd, og avtalen ville dermed måtte ansees ugyldig såfremt den falt inn under forbudet i bestemmelsens første ledd. Spørsmålet om avtalen er i strid med sysselsettingsloven §27 ville da, etter lagmannsrettens oppfatning, kunne ha hatt aktuell betydning for klubbens eller klubbmedlemmenes rettsstilling forsåvidt som arbeidstagernes arbeidsplikt i forhold til arbeidsgiveren ville bli berørt av løsningen på dette spørsmål.
Som følge av at konkurs ble åpnet i Petter Kristiansen AS etter at stevningen var tatt ut, har avtalen falt bort. Lagmannsretten legger til grunn at konkursboet ikke har trådt inn i avtalen, jfr. dekningsloven §73. Det bemerkes i denne forbindelse at boets inntreden i saken kun gjelder fullbyrdelsessøksmålet, ikke det fastsettelsessøksmål som byretten har avvist.
Lagmannsretten er enig med byretten i at den endring i saksforholdet som er inntrådt som følge av konkursåpningen hos Petter Kristiansen AS, må medføre at kravet til rettslig interesse ikke lenger er oppfylt hverken for den kjærende parts eller for hjelpeintervenientens vedkommende, og henviser i det alt vesentlige til byrettens begrunnelse for dette. Den aktuelle rettslige betydning som forelå for klubbens medlemmer, det vil si arbeidsstokken hos Kristiansen, i å få fastslått at avtalen mellom Kristiansen og Hansen er ugyldig, foreligger nå ikke lenger. Fastsettelsessøksmålet dreier seg således nå om et fortidig rettsforhold som det ikke kan sees at lenger har noen rettslig realitet for de kjærende parter.
Når det gjelder forholdet til Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet, finner lagmannsretten at søksmålet måtte avvises allerede slik saken sto da stevningen ble uttatt. Det er på det rene at hverken Hansen eller Kristiansen hadde forelagt avtalen for Arbeidsdirektoratet eller departementet med søknad om dispensasjon etter sysselsettingsloven §27, annet ledd. Det forelå således intet vedtak fra arbeidsmyndighetenes side i saken. Lagmannsretten er under disse omstendigheter enig med Regjeringsadvokaten i at i forhold til departementet dreide søksmålet seg allerede ved saksanlegget om et hypotetisk rettsspørsmål som etter saksøkerens fremstilling ikke ga grunnlag for noen slik søksmålsinteresse som tvistemålsloven §54 tar sikte på.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part og hjelpeintervenienten må, i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostninger er bare påløpt for Statens vedkommende. Omkostningsbeløpet settes til kr 2.500,- som i sin helhet er godtgjørelse til Statens prosessfullmektig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises for så vidt det er rettet mot Petter Kristiansen AS, dets konkursbo.
2. Byrettens kjennelse stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Petter Kristiansen AS's klubbstyre og Fellesforbundet in solidum 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.