LB-1995-3008

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-06-21
Publisert:	LB-1995-03008
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sarpsborg byrett Nr. 1034/94 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-03008 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen). Motpart: Sarpsborg kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Eian).
Forfatter:	Lagdommer Hilde Wiesener Haga, Lagdommer Karin Stang, Ekstraordinær lagdommer Sigurd Müller, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-19, §4-20, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §213, §482, Tvistemålsloven (1915), Barneloven (1981) §31, Adopsjonsloven (1986) §6, Barnevernloven (1992)

Dom:

Saken gjelder rettslig overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak om å frata foreldreansvaret for tre barn i medhold av barnevernloven av 1992 med henblikk på adopsjon.

A har i alt seks barn. Det eldste barn B, født i 1976 har i alle år hovedsakelig bodd hos sin mor. De to nesteldste barn C, født 1977 og D, født 1979 har vært under barnevernets omsorg siden 1981. De har begge vært plassert i fosterhjem og frem til 87/88 med sperret adresse. Etter dette har det vært en begrenset og kontrollert besøksordning med mor. Denne sak omfatter de tre yngste barn, E, født 1982, F, født 1988 og G, født 1989. Moren har hatt foreldreansvaret alene etter at barnas far den 20. januar 1991 ble skutt og døde. Barna ble etter §11-vedtak av 21. august 1991 akutt plassert utenfor hjemmet. Skjeberg kommune ved klientutvalget fattet 15. oktober 1991 vedtak om omsorgsovertakelse, som ble stadfestet av fylkesmannen i Østfold den 6. februar 1992. Saken ble deretter av mor innbrakt for Sarpsborg byrett med krav om tilbakeføring av omsorgen. Mor frafalt siden saken, og denne ble hevet ved Sarpsborg byretts kjennelse av 26 januar 1994.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold fattet 20. september 1994 enstemmig vedtak med slik konklusjon:

1. Foreldreansvaret fratas A for hennes barn E, født 82, F, født 88 og G, født 89.

2. Sarpsborg kommune v/barneverntjenesten pålegges å sørge for at det oppnevnes verge for E, F og G.

3. Fylkesnemnda gir i As sted samtykke til adopsjon av E, F og G.

4. Det skal ikke være samvær mellom A og barna E, F og G.

5. A gis ikke rett til å vite hvor E, F og G er.

A reiste 19. oktober 1994 sak mot Sarpsborg kommune v/barneverntjenesten med krav om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Sarpsborg byrett avsa 31. oktober 1994 kjennelse om at dommerne ved Sarpsborg byrett anses inhabile i saken. Ved beslutning av 25. november 1994 oppnevnte fylkesmannen i Østfold settedommer.

Sarpsborg byrett, som ble satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg, avsa 19. september 1995 enstemmig dom med slik domsslutning:

Sarpsborg kommune frifinnes.

Om partenes anførsler for byretten og sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har rettidig påanket byrettens dom til lagmannsretten på grunn av uriktig bevisvurdering og rettsanvendelse. Sarpsborg kommune v/barneverntjenesten har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg tinghus i dagene 29., 30. og 31. mai 1996. I medhold av lov om sosialtjenester §9-10 fjerde ledd var retten satt med to fagkyndige og to lege meddommere. A møtte og avga forklaring. For ankemotparten møtte barnevernsleder Eli Harboe Solli og barnevernskurator Kari Irene Englund. Begge var tilstede under forhandlingene, jfr tvistemålsloven §213, og forklarte seg som vitner. Retten mottok forklaring fra 7 vitner, hvorav 2 er nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Lagmannsretten skal treffe sin avgjørelse ut fra de faktiske forhold, slik disse er når saken tas opp til doms. Det er derfor nødvendig kort å redegjøre for hva som er skjedd etter forhandlingene i byretten.

Den 13. september 1995 begjærte A tilbakeføring av omsorgen for alle 3 barn. Begjæringen ble av fylkesmannen for sosialsaker i Østfold avvist 17. november 1995. Avvisningsvedtaket ble forelagt Barne- og familiedepartementet, som meddelte at vedtaket bare kunne overprøves av herreds- og byretten. Begjæringen ble 18. desember 1995 bragt inn for Sarpsborg byrett, som i kjennelse av 21. mars 1996 avviste saken på grunn av formelle mangler.

Sarpsborg byrett oppnevnte i forbindelse med rettslig prøving av fylkesmannens vedtak om omsorgsovertakelse to sakkyndige barnepsykiater, Berit Koppang og psykolog Terje Larsen. Ingen av disse møtte som vitner for lagmannsretten, men deler av deres rapport av 10. januar 1994 er dokumentert. Ved den rettslige prøving av fylkesnemndas vedtak om fratakelse av foreldreansvaret oppnevnte Sarpsborg byrett to nye sakkyndige, barnepsykiater dr. Wolfram Løllke og psykolog Målfrid Kvam. Disse har også vært sakkyndige for lagmannsretten. Dr. Wolfram Løllke fulgte hele hovedforhandlingen, mens psykolog Kvam bare var til stede den første dagen. De sakkyndige har avgitt en sakkyndig erklæring som de har utdypet og supplert ved forklaring i retten.

De tre barn som saken omfatter har også etter byrettens dom fortsatt å bo i sine respektive fosterhjem.

Den ankende part - A - har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten skal ta stilling til om vilkårene i barnevernsloven §4-20 er til stede. Retten må prøve dette for hvert enkelt av de tre barn.

Den ankende part bestrider at lovens vilkår er oppfylt. I bestemmelsens annet ledd bokstav a er det et vilkår at det må regnes som sannsynlig at "foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg". A lever i dag et rolig og alminnelig liv og er i stand til å gi barna den omsorg de trenger. Det erkjennes at hun i en periode etter at barnas far døde, i februar 1991 og frem til sommeren 1992, ikke klarte sin omsorgsoppgave. Men både før farens død og etter at hun sluttet med å drikke alkohol, har hun vært i stand til å gi barna forsvarlig omsorg. Fra sommeren 1992 har vilkårene for omsorgsovertakelse ikke være oppfylt.

Derimot er vilkårene for tilbakeføring av omsorgen til mor oppfylt, jfr §4-21 første punktum. Unntaket i §4-21 første ledd annet punktum er det samme som annet alternativ i §4-20 annet ledd bokstav a. Den ankende part vil ikke se bort fra at særlig de to yngste barna, F og G, kan ha fått god tilknytning til sine fosterfamilier. Men tilknytningen er ikke så sterk at det vil skade barna om de flytter til deres biologiske mor. Dette gjelder særlig E, som var stor da omsorgen ble fratatt A. E har holdt kontakten i disse år og sendt kort og brev både til sin mor og til storesøsteren B.

Lagmannsretten skal ved vurdering av om foreldreansvaret skal overtas av Sarpsborg kommune, for at kommunen kan samtykke i adopsjon, legge avgjørende vekt på hva som må anses for å være til barnets beste, jfr §4-20 Litra b. Dette er en ren rimelighetsvurdering som må foretas for hvert enkelt barn. Det vises til det biologiske prinsipp som det skal meget sterke grunner til å fravike. Det som kan se ut som å være til barnets beste i dag, behøver ikke å være det på sikt. A kommer fra en omstreiferfamilie med sterke bånd og røtter. Barna har derfor sterkere bånd til sin biologiske familie enn andre barn har. Den ankende part tror ikke at en adopsjon vil være til barnas beste. En adopsjon vil innebære at alle bånd til den biologiske familie vil bli brutt, og dette vil være mer skadelig for barna.

Loven oppstiller ytterligere et vilkår under litra c som vedrører fosterfamilien. Adressen har vært sperret for alle tre barna, og A kjenner ikke de tre fosterfamilier, og har derfor vanskeligheter med å uttale seg om dette. Det kan dog synes som om fosterforeldrene ikke er tilstrekkelig skikket. Det vises til Larsen og Koppangs rapport av 10. januar 1994, hvorav det fremgår at barna fortsatt viser store angstsymptomer og at utviklingen går langsomt.

Adopsjon vil føre til at all kontakt med den biologiske familien opphører, og det er ikke mulig for retten å fastsette noen form for samvær. Et grunnvilkår for å gi adopsjonssamtykke er ifølge lovens forarbeider at det må regnes som sannsynlig at foreldrene ikke vil få foreldreansvaret tilbake, jfr Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 53.

Etter adopsjonsloven §6 er det nødvendig med samtykke fra barnet, dersom det er fylt 12 år. Barneloven §31 får også analogisk anvendelse i disse saker. E er over 12 år, og det er opplyst at hun har gitt sitt samtykke til adopsjon. Etter å ha hørt Kari Englunds forklaring, tviler A på at E forstår hva en adopsjon betyr. Mor er blitt fremstilt som "et skremsel", og retten vet ikke nok om hva E er blitt fortalt. Dette må tillegges stor vekt ved den rimelighetsvurdering som skal foretas.

Løllke forklarte for lagmannsretten at mor de første år av barnas liv har utvist en omsorgssvikt som har ført til at barna i dag avviser henne. Dette bestrides. Barnas avvisning av mor skyldes at de, da omsorgen ble overtatt av barnevernet, har følt seg sviktet av sin biologiske mor og hennes slekt.

Den frykt som fosterfamiliene, barnevernet og de sakkyndige har uttrykt når det gjelder samværet mellom mor og barn, er ikke reell. Det er vesentlig for barnas utvikling at det er samvær mellom mor og barn, og såvel lovgiver, jfr §4-19 som rettspraksis har lagt stor vekt på dette. Frykten er diffus- for noe de ikke har kjennskap til og bygger kanskje på de rykter som har versert om As familie. A har klart og utvetydig gjentatte ganger gitt uttrykk for at hun vil overholde en samværsavtale og ikke kontakte barna eller fosterfamiliene utover det avtalte.

Retten kan bare gi ankemotparten medhold dersom den finner at A varig åpenbart ikke kan ivareta omsorgen for sine barn på en forsvarlig måte, jfr Rt-1990-1274. Det vises også til Rt-1991-557 som er relevant for denne sak.

Den ankende parts krav om samvær fastsatt etter rettens skjønn, innebærer ikke overnattingssamvær. En opptrappingsplan for samværet må etableres, og det foreslås samvær annenhver måned i 2 timer for E og en gang hver tredje måned for de to yngste. Etter et år kan samværsordningen vurderes og justeres.

A har nedlagt slik påstand:

1. A beholder foreldreansvaret for sine barn pike født 82, gutt født 88 og pike født 89.

2. A gis samværsrett med barna, fastsatt etter rettens skjønn.

3. A gis rett til å vite hvor barna er.

Ankemotparten - Sarpsborg kommune - har i hovedtrekk anført:

Omsorgsovertakelsen skjedde i 1991. En omsorgsovertakelse antas i utgangspunktet å være midlertidig, jfr §4-21. Dersom A på et senere tidspunkt kan gi barna forsvarlig omsorg, skal omsorgsovertakelsen oppheves. Vurderingene må skje i forhold til hvert barns særlige omsorgsbehov. På tross av om foreldrene kan gi barnet denne kvalifiserte omsorg skal tilbakeføring ikke skje hvis hensynet til barnet tilsier det, jfr bestemmelsens annet punktum. Har barnet fått en slik tilknytning til sine fosterforeldre at det kan skades varig, det vil si på lengre sikt, skal det ikke tilbake til de biologiske foreldre selv om de har omsorgsevne, jfr Rt-1995-479.

Sakens hovedspørsmål er om samtlige vilkår i §4-20 tredje ledd er til stede. Den ankende parts henvisning til Rt-1990-1270 er ikke relevant. Ot.prp.nr.44 (91-92) side 53 angir at det er tilstrekkelig at det må "anses sannsynlig" at foreldrene ikke kan gi barnet forsvarlig omsorg. Loven oppstiller ikke krav om at dette skal være åpenbart. Med hensyn til hva som ligger i lovens vilkår og hensynene bak, vises for øvrig til den fremlagte rettspraksis. Hovedhensynet i denne rettspraksis, som gjelder overtakelse av foreldreansvaret, er å skape trygghet for barnet.

Alle tre barn som omfattes av denne sak, har helt fra 1991 blitt beskrevet som utrygge og særlig sårbare barn. Samtlige sakkyndige relaterer dette til hendelser i den tidlige barndom i det biologiske hjem. For ankemotparten er det viktig å ivareta det særlige behov for trygghet som disse tre barn har. Adopsjon er et adekvat virkemiddel for å sikre trygghet og er til barnets beste. For barna og for deres fosterforeldre er usikkerheten om A i fremtiden vil kreve omsorgen tilbake, jfr §4-21 siste ledd, så traumatisk at trygghet ikke kan oppnås. Et år etter forrige vedtak kan krav om tilbakeføring av omsorgen på nytt fremmes. Man har ingen garanti for at mor ikke igjen, om et år, vil fremme krav om å få omsorgen. En adopsjon vil sementere ro og dermed trygghet for barna.

Det er idag ikke mulig å tenke seg en samværsordning for noen av barna. E har klart sagt i fra at dette er for tidlig. Hun må anses som en talsperson for sine yngre søsken. Man vet at det for hvert barn etter hvert vil melde seg et behov for kontaktetablering med A. Men man vet ikke når. Det er grunn til å tro at de tre fosterfamilier vil medvirke når tiden er inne og forvalte et samvær, som vil være til barnets beste. Det er ikke grunnlag for å si at fosterfamiliene vil bremse kontakten, tvert i mot.

Det må legges til grunn at alle lovens grunnvilkår er oppfylt. Det er ikke på sikt sannsynlig at tilbakeføring kan tenkes. Det er til barnas beste at foreldreansvaret overføres slik at samtykke til adopsjon kan gis. Fosterforeldrene har i perioden fra 1991 og frem til i dag vist at de er skikket til å oppdra barna som sine egne. E har i tillegg uttrykkelig sagt til Koppang og Larsen, Løllke og Kvam, Kari Englund og til tilsynspersonen at hun ønsker å bli adopert. Retten må tillegge hennes ønske stor vekt.

Det er umulig å argumentere subsidiært for en samværsordning med A. De samme argumenter som taler for adopsjon taler mot en samværsordning. Det samme er tilfelle for spørsmålet om adressen fortsatt skal være sperret.

Retten må foreta en helhetsvurdering hvor det sentrale er hensynet til barnas beste.

Sarpsborg kommune har nedlagt slik påstand:

Sarpsborg byretts dom av 19. september 1995, i sak 94-00912A stadfestes.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Retten skal i en barnevernssak prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, jfr tvistemålsloven §482. Denne prøving skal skje på grunnlag av forholdene på domstidspunktet, hvilket innebærer at barnas forhold og As omsorgsevne må vurderes ut fra situasjonen i dag.

Grunnvilkårene for å frata foreldreansvaret med henblikk på at fylkesnemnda siden skal samtykke i adopsjon, fremgår av barnevernloven §4-20 tredje ledd. Vilkårene i bostavene a til c er kumulative, og innebærer at vilkåret under hver bokstav må være oppfylt for at samtykke til adopsjon kan gis. Under bokstav a foreligger to alternative vilkår.

Første vilkår er at det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Dette er sammenfallende med vilkåret i §4-21 om tilbakeføring av omsorgen. Retten viser til Ot.prp.nr.44 (91-92) side 53 hvor det fremgår at det er tilstrekkelig med sannsynslighetsovervekt. Dommen i Rt-1990-1270 er avsagt før den nye barnevernlov av 1992 ble gitt og dommen kan ikke tillegges vekt forsåvidt gjelder forståelsen av lovens ordlyd. Selv om retten kommer til at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg skal vedtak om å frata foreldreansvaret opprettholdes, dersom barnet har fått en slik tilknytning til fosterhjemmet at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Lagmannsretten må derfor først ta standpunkt til mors omsorgsevne, og dernest til om flytting kan føre til alvorlige problemer for hvert enkelt av de tre barna.

Som det fremgår innledningsvis har det her vært en omfattende saksbehandling, og det foreligger en rekke uttalelser fra forskjellige instanser og sakkyndige som direkte omhandler omsorgsspørsmålet eller forhold som kan belyse dette spørsmål.

Mor har forklart at hun siden sommeren 1992 har vært rusfri, og siden da har levet et rolig og stabilt liv sammen med den eldste datter, B. Hun drikker ikke lenger alkohol og bruker ingen form for medikamenter. B fødte i 1991 en pike som moren har vært dagmamma for, mens B tok en 1-årig hjelpepleierutdannelse. Mor er også ofte ellers barnevakt. Det er ikke bestridt av ankemotparten at mor i dag lever et rusfritt liv under stabile forhold, men det anføres at mor ikke vil kunne ivareta disse tre barns særlige omsorgsbehov. De to sakkyndige barnepsykiater Berit Koppang og psykolog Terje Larsen konkluderer i sin rapport av 10. januar 1994 slik:

Det er vår vurdering at mor ikke har tilstrekkelig omsorgsevne til å dekke disse skadede barnas store omsorgsbehov. Det foreligger en overhengende fare for en alvorlig skjevutvikling hos alle tre dersom de tilbakeføres til sin biologiske mor. Vi vil sterkt fraråde en slik tilbakeføring.

Barna har med sin bakgrunn spesielt sterke behov for det helt basale i all omsorg. Trygghet, stabil livssituasjon, tilknytning til følelsesmessig forutsigbare voksne, lek aktivitet og omgang med jevnaldrede barn. Dette er ivaretatt gjennom de fosterhjemsplasseringene som er foretatt.

I en uttalelse til Sarpsborg Sosialkontor av 10. januar 1994 uttaler de samme sakkyndige:

Det dreier seg utvilsomt om svært uttrygge barn. Kildene til angst er mange. Den eldste, E, vil bryte med sin fortid. De to yngste blir sterkt urolige av alt som minner om tiden hjemme hos biologisk mor. I tillegg benekter de sin forhistorie og forsøker å etablere den illusjon at de har blitt født av sine fostermødre.

Dette bekreftes av de to rettslig oppnevnte sakkyndige overlege Wolfram Løllke og psykolog Målfrid Kvam som i sin rapport til Sarpsborg byrett datert 12. juni 1995 uttaler om det enkelte barn:

E er et særskilt sårbart barn, og må anses som et risikobarn med fare for alvorlig skjevutvikling om hun ikke sikres maksimalt trygge oppvekstkår i lang tid fremover.

F har levd under massiv omsorgssvikt i sine første leveår, og blir han minnet om mor får han fortsatt svære angstreaksjoner. F er et sterkt skadet barn, som til tross for maksimal trygging i fosterhjemmet fortsatt er særdeles sårbar for forandringer i rutiner.

Han er i en god utvikling som det skal lite til for å forstyrre. Han trenger maksimal trygging over lang tid for om mulig å bøte på skadene etter omfattende omsorgssvikt i sine tidligste leveår.

G er et sensitivt og sårbart barn, preget av grunnleggende utrygghet. Under maksimalt trygge forhold har hun hatt en fin utvikling og framstår for oss sakkyndige som velfungerende og trygg.

Men tryggheten kan lett forstyrres, bilder av biologisk familie er nok. Dette ble ytterligere understreket av de sakkyndiges forklaringer i retten. Lagmannsretten legger til grunn at alle tre barn har et særlig stort omsorgsbehov og er særdeles sårbare og avhengige av en trygg og forutsigbar tilværelse.

Lagmannsretten antar at mors omsorgsevne er bedret, men er usikker på om hun ville kunne ivareta de særlige behov for omsorg som E, F og G har. Det er ikke fra noen av partene lagt opp til bevisføring rundt dette spørsmål.

Retten går ikke nærmere inn på dette, idet den uansett finner det alternative vilkår i §4-20 tredje ledd bokstav a oppfylt. E som blir 14 år har bodd hos sin fosterfamilie siden mars 1992, det vil si i 4 år, og har knyttet sterke bånd til denne. De sakkyndige Koppang og Larsen uttalte i januar 1994 om E:

Det var en trygg og varm atmosfære mellom dem, og E har åpenbart knyttet seg til fosterforeldrene med sterke positive bånd.

De rettsoppnevnte sakkyndige Løllke og Kvam uttaler i sin rapport om E:

Vi ser at E husker sin mor og sin øvrige familie godt, og skal hun få "gjort opp med sin fortid" og bearbeidet vanskelige og skremmende opplevelser, så blir hun på et eller annet tidspunkt nødt til å møte sin mor. Men for å klare dette må E bli trygg på at hun får beholde sin nåværende trygge omsorgssituasjon og at også mor unner henne å ha det trygt og godt.

I sin forklaring for retten ga Løllke uttrykk for at det var særlig viktig for E, som går inn i puberteten at hennes tilknytning til fosterforeldrene sikres gjennom en adopsjon.

Kurator Kari Englund forklarte at Es situasjon er ytterligere forbedret det siste året, etter hun begynte på ungdomsskolen og klarer seg bra der. Fosterforeldrene støtter henne med lesing av lekser, noe som er nødvendig på grunn av hennes store lesevansker. Denne hjelp er E avhengig av for å få gode karakterer, og fremgangen har medført at hennes selvfølelse er økt og utryggheten minsket.

E har gjentatte ganger selv gitt uttrykk for at hun ønsker å bli adoptert av sine fosterforeldre. Overlege Løllke forklarte at hun hadde bekreftet sitt ønske til ham og psykolog Kvam. Kurator Kari Englund opplyste at E så sent som i månedsskiftet mars/april 1996 til henne hadde sagt at hun ville adopteres.

Gjennom vitneforklaringene ble det også klart for retten at E ikke på nåværende tidspunkt ønsker kontakt med sin biologiske familie. Retten legger derfor til grunn at det biologiske prinsipp ikke kan tillegges avgjørende betydning i dette tilfelle, hvor det synes ganske klart at E har et sterkt tilknytningsforhold til sine fosterforeldre. Retten legger stor vekt på Es egne uttalelser til flere personer om at hun ønsker å bli adoptert. Etter en samlet helhetsvurdering finner retten at det vil kunne påføre E alvorlig skade dersom hun blir flyttet fra sin fosterfamilie. Vilkårene i bokstav a annet alternativ anses dermed oppfylt for E.

F har bodd hos sine fosterforeldre fra november 1991, da var han tre og ethalvt år gammel. I sin rapport fra januar 1994 uttaler Koppang og Larsen følgende om hans tilknytning til fosterforeldrene:

Barnet virker trygg på begge fosterforeldre. Han er sterkt knyttet til dem, og snakker med dem i et direkte språk med en fortrolig tone.

Han viser tegn på sterk identifikasjon med FF og han forsøker å etablere den illusjon at FM også er hans biologiske mor.

F er idag en gutt på nesten 8 år, og hans utvikling etter skolestart, har gått bra ifølge Kari Englund. Løllke forklarte også at han har en sterk tilknytning til sine fosterforeldre og at denne tilknytning bør styrkes gjennom en adopsjon. Løllke og Kvam uttaler i sin rapport:

Adopsjon vil kunne være et tiltak for å prøve å sikre tilhørighet.

Skjerming av adressen er et annet tiltak, fordi F ikke vil tåle besøk (uanmeldt eller anmeldt) fra sin mor, heller ikke telefonkontakt. Alt som kan trygge F må settes inn for at han skal få en optimal trygging.

Retten finner det bevist at F har etablert en slik sterk tilknytning til sine fosterforeldre at det vil påføre ham varig skade om han blir flyttet, og at vilkåret under bokstav a annet alternativ er oppfylt også for F.

Retten legger også til grunn at dette vilkår er oppfylt for det yngste barn G. Hun blir 7 år i august og har bodd hos sin fosterfamilie siden hun var 2 år. Hun har dermed bodd mesteparten av sitt liv hos fosterfamilien. Kari Englund har forklart at hun er en glad, sosial jente som stort sett klarer seg bra, men fremdeles sliter med utrygghet og angst. Fosterforeldrene forsøker å hjelpe G med dette gjennom psykolog. G har etter Englunds vurdering et nært og varmt tilknytningsforhold til fosterforeldrene.

De sakkyndige Løllke og Kvam har uttalt i sin rapport:

G er et sensitivt og sårbart barn, preget av grunnleggende utrygghet. Under maksimalt trygge forhold har hun hatt en fin utvikling og framstår for oss sakkyndige som velfungerende og trygg.

Men tryggheten kan lett forstyrres, bilder av biologisk familie er nok. Adopsjon kan være ytterligere et middel til å trygge Gs nødvendige behov for tilhørighet. Sperring av adresse trygger fosterforeldrene, og derigjennom vil de kunne formidle sin emosjonelle trygghet til G. Uten adressesperring vil fosterforeldrenes utrygghet for at Gs biologiske familie kan ta kontakt uten avtale øke. G er avhengig av at omsorgsforeldre er trygge for å kunne formidle og bygge opp Gs trygghet.

Retten legger til grunn at G har knyttet seg så sterkt til sin fosterfamilie at hun vil påføres varig skade om kontakten endres. Retten finner videre at vilkåret i bokstav b er oppfylt for alle tre barns vedkommende. Det er fra samtlige instanser og sakkyndige som har uttalt seg, og som har hatt befatning med saken, gitt uttrykk for at det vil være til barnas beste om de blir adoptert av sine fosterforeldre. Retten nøyer seg i denne forbindelse med å vise til ovenstående sitater samt til følgende fra Løllkes og Kvams rapport.

Fra før foreligger det mye og fyldig dokumentasjon i saken. Både i forbindelse med den direkte omsorgsovertakelsen og i forbindelse med forberedelse til domstolsbehandling primo 1994 finnes meget omfattende sakkyndige utredninger og annen dokumentasjon om barnas forhold i hjemmet, deres påførte skader, og deres omsorgsbehov (og behandlingsbehov) også på lang sikt. Konklusjonen fra de sakkyndige, barnepsykiater Berit Koppang og psykolog Terje Larsen, av 10/1-94 er at alle tre barna har store basale omsorgsbehov som best kan sikres gjennom: Stabilitet i livssituasjon, tilhørighet til det miljøet de lever i og videreføring av tilknytningen til barnas respektive fosterforeldre.

A ga under sin forklaring også klart uttrykk for at hun ikke tvilte på at barna hadde det bra i sine fosterhjem, og at hun ønsket at de skulle fortsette med å bo der. Hun ønsket imidlertid å beholde foreldreansvaret for å få en besøksordning med barna, slik at en kontakt kunne opprettholdes. Men en samværsordning kan ikke fastsettes av retten dersom det gis samtykke til adopsjon. Lagmannsretten har full forståelse for mors ønske og behov for kontakt. Mor har også i tillegg til det biologiske prinsipp fremhevet at det må tillegges vekt at det er av særlig betydning for barna å bevare en kontakt med hennes familie, fordi de er av taterslekt og har et særlig kulturelt samhold. Retten er etter en samlet vurdering kommet til at det beste for barna, både på kort og lang sikt, er å vokse opp i sine respektive fosterfamilier.

De tre fosterfamilier har til de sakkyndige gitt klart og utvetydig uttrykk for at de ønsker å adoptere barna. Barnevernsleder Eli Harboe Solli, som i 1991 fattet beslutningen om at barna måtte akutt plasseres, har forklart at fosterfamiliene er valgt ut med henblikk på mulighet for adopsjon. To av fosterfamiliene er barnløse, og den tredje har ikke den daglige omsorg for andre barn enn fosterbarnet. Det ble lagt vekt på at all oppmerksomhet fra fosterforeldrene skulle gå til det enkelte fosterbarn. Retten legger til grunn at det gjennom bevisføringen er åpenbart at fosterforeldrene er skikket til å oppdra E, F og G som sine egne barn. Samtlige vilkår i §4-20 tredje ledd anses dermed oppfyldt for alle tre barns vedkommende. Det er derfor ikke aktuelt for retten å vurdere omfanget av samvær mellom mor og hennes tre barn.

Avslutningsvis vil retten imidlertid peke på at barnas visshet om at biologisk mor og hennes familie eksisterer er reell og må ansees å vare ved. Den konflikt og urovekkende nysgjerrighet dette medfører må derfor også antas å ha en plass i det enkelte barnets bevissthet gjennom dets videre utvikling. Det har kommet klart frem, i samtlige av de sakkyndige uttalelser, at barna etter hvert vil få et behov for å etablere kontakt med sin biologiske familie. Ved adopsjon på denne bakgrunn bør adoptivforeldrene hele tiden være åpne for å vurdere om et begrenset samvær med biologisk mor og familie kan korrigere og dempe uhyggesforestillinger i barnets fantasi. Samværet må skje på barnas premisser og i det tempo barna ønsker. Retten har tillitt til at fosterfamiliene vil bistå og støtte det enkelte barn når behovet måtte melde seg.

Retten finner å måtte stadfeste byrettens dom.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Sarpsborg byretts dom av 19. september 1995 stadfestes.