LB-1996-1688

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-09-24
Publisert:	LB-1996-01688
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-05106 A/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01688 K.
Parter:	Kjærende part: Thor Reidar Andersen (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Erling Christie Hjort, Oslo). Kjæremotpart: KPMG AS (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Idar Moljord, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Christian Borchsenius, Lagdommer Petter A. Lossius, Lagdommer Ingse Stabel
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §181, Arbeidsmiljøloven (1977) §55, §179, §401

Det ble avsagt slik kjennelse:

Saken gjelder kjæremål over en avgjørelse angående saksomkostningene, idet det påberopes at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.

Oslo byrett avsa den 15 mai 1996 dom i sak mellom statsautorisert revisor Thor Reidar Andersen på den ene side og KPMG AS på den annen side. Thor Reidar Andersen har vært ansatt som partner og revisor i det saksøkte revisjonsselskapet.

Byrettens domsslutning lyder:

1. KPMG AS dømmes til å betale til Thor Reidar Andersen kr 543850,- -kronerfemhundreogførtitretusenåttehundreogfemti- med 12% - rente p.a. fra 1. juli 1995 til betaling skjer. I beløpet kan gjøres fradrag for inntil kr 271925,- -kronertohundreogsyttientusennihundreogtjuefem- for beløp KPMG AS måtte ha innbetalt til Thor Reidar Andersens skattetrekkonto hos Kemneren i Bærum i 1996. Betaling skal skje innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Omkostningsavgjørelsen er i rett tid påkjært av Thor Reidar Andersen, v/prosessfullmektig høyesterettsadvokat Erling C Hjort. I kjæremålserklæringen, datert 4 juni 1996, anføres at byrettens omkostningsavgjørelse ikke er i samsvar med tvistemålsloven §172 idet Andersen skulle ha vært tilkjent saksomkostninger fordi han vant saken fullt ut, og det ikke knyttet seg tvil til avgjørelsen.

Videre uttales det i kjæremålserklæringen at Andersens prinsipale anførsel var at KPMG AS som arbeidsgiver, etter den preseptoriske regel i arbeidsmiljøloven §55 nr 3, ikke kunne gjøre fradrag i Andersens lønn for det påståtte motkrav. Om denne anførsel uttalte byretten:

På denne bakgrunn er det overhodet ikke tvilsomt at KPMGs tilbakeholdelse er ulovlig etter aml §55, nr. 3. Retten kan ikke se at nærværende forhold faller inn under noen av de unntak som loven oppstiller.

Ifølge kjæremålserklæringen kan denne konklusjon ikke forenes med kriteriet "hvis saken var så tvilsom" i tvistemålsloven §172 annet ledd. Det hevdes derfor at byrettens omkostningsavgjørelse er lovstridig og kan påkjæres etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Videre uttaler den kjærende part at det er bemerkelsesverdig at retten bare har vist til det andre kriteriet i tvistemålsloven §172, annet ledd, nemlig til "at saksøkte hadde fyldesgjørende grunn til å la saken komme for retten". Heller ikke dette kriteriet kan imidlertid sies å være oppfylt så lenge grunnen bare gjaldt Andersens subsidiære anførsel om at motkravet ikke forelå. Andersen fikk medhold i sin prinsipale anførsel og det var derfor ikke nødvendig for resultatet å drøfte den subsidiære anførsel. Retten innså dette, men valgte likevel å behandle den subsidiære anførsel på grunn av KPMGs omfattende anførsler og bevisføring herom, jfr. rettens bemerkning på side 15:

"Saksøker har prinsipalt anført at saksøkte med dette har foretatt ulovlig lønnstrekk i henhold til arbeidsmiljøloven §55. Det ville således vært naturlig å behandle denne anførsel først. Slik denne saken er blitt prosedert for retten i løpet av tre rettsdager - med all bevisførsel omkring motkravene - finner retten det allikevel riktig først å ta stilling til om KPMGs tre motkrav er berettiget."

Det gjøres videre gjeldende i kjæremålserklæringen at selv om man bare skulle se hen til Andersens subsidiære anførsel om at KPMG's tre motkrav uansett ikke var berettiget, kunne det sies å være grunn for KPMG til å bringe saken for retten. De tre motkrav gjaldt:

"Tap på beholdning" NOK 355000,-

"Kostnader tilknyttet anbudskonkurranse" NOK 86077,-

"Timelister og tidsforbruk" NOK 243000,-

Tilsammen NOK 684077,-

Om disse poster uttales det i kjæremålserklæringen at retten fant i sine obiter dictum betraktninger at kravene på NOK 355000,- og NOK 86077,- i sin helhet var uberettigete mens retten for kravet på NOK 243000,- ga KPMG delvis medhold for inntil NOK 144760,-. KPMG fikk således medhold i mindre enn 1/4 -del av sine totale krav.

Andersen vant saken fullstendig på sin prinsipale anførsel som det ikke krevet meget arbeid å fremføre. Andersens omkostninger ble pådratt i det alt vesentlige til den subsidiære anførsel som besto i forsvaret mot de tre motkravene som KPMG reiste, og det var behandlingen av disse poster som nødvendiggjorde en hovedforhandling på tre dager og føring av 10 vitner. Sett i lys av at retten fant at det overhodet ikke var tvilsomt at Andersens prinsipale anførsel måtte gis medhold, kan man i etterhånd si at

Andersens omkostninger i forbindelse med sin subsidiære anførsel var bortkastet. Dette er imidlertid ikke det samme som at det var uforsvarlig av Andersen å forberede sakførselen også for den subsidiære anførsel.

Avslutningsvis heter det i kjæremålserklæringen:

Arbeidsmiljøloven §55, nr. 3, gir arbeidstagere en preseptorisk rett til å få sin lønn utbetalt uten fradrag. Dette retten blir illusorisk dersom arbeidsgiveren kan påføre arbeidstageren store omkostninger med å inndrive sitt lønnskrav ved å fremsette krav som etter lovens system ikke kan bringes i motregning, men som eventuelt må reises i særskilt søksmål, jfr. rettens bemerkninger herom i dommens side 20 sitert ovenfor.

Ved hovedforhandlingens avslutning og før retten ble hevet opplyste begge prosessfullmektiger at saksomkostningsoppgave ville bli innsendt. Administrator aksepterte dette og oppfordret prosessfullmektigene til å forevise sine respektive omkostningsoppgaver til hverandre før innsendelse til retten.

Dommen ble avsagt den 15. mai, hvilket var på den 5 arbeidsdag etter avslutning av hovedforhandlingen og før prosessfullmektigene hadde rukket å forevise hverandre sine omkostningsoppgaver. I betraktning av byrettens standpunkt i saksomkostningsspørsmålet hadde den heller ikke behov for oppgave over saksomkostningenes størrelse og det er vel grunnen til at retten fant å kunne avsi dommen før omkostningsoppgavene forelå som avtalt. Regelen i tvistemålsloven §179, annet ledd, kan under disse omstendigheter ikke avskjære Andersens rett til å få saksomkostningene erstattet.

Det nedlegges slik påstand:

1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved byretten.

2. KPMG AS betaler Thor Reidar Andersen saksomkostninger for lagmannsretten.

Den kjærende part har ved sin prosessfullmektig også innsendt omkostningsoppgave, datert 4 juni 1996, på i alt kr 203 074. Dette beløp dekker alt arbeid fra og med saksforberedelsen til og med hovedforhandlingen, inklusive Thor Reidar Andersens eget arbeid.

I tilsvaret har advokat Kåre Moljord, på vegne av KPMG AS, blant annet anført at dette selskap ikke har tapt saken fullstendig i forhold til tvistemålsloven §172 første ledd. Det hevdes i den forbindelse:

Byrettens omkostningsavgjørelse må ses på bakgrunn av at kjærende part i sitt innledningsforedrag for Byretten uttrykkelig anmodet Byretten om å drøfte de for kjærende part subsidiære andørsler vedrørende motkravene, selv om Byretten skulle komme til å avgjøre saken utelukkende etter Arbeidsmiljøloven §55. Den kjærende part begrunnet dette med at en slik drøftelse var i den kjærende parts interesse og i kjæremotpartens interesse for å avklare spørsmålet om eventuell anke. Kjæremotparten erklærte seg enig i dette og anmodet Byretten om å drøfte de subsidiære spørsmål for dette tilfelle. Kjærende parts interesse i rettens vurdering av motkravene viser at den reelle tvist mellom partene var knyttet til motkravene. Det fremgår også av saksforberedelsen at kjærende part var meget opptatt av at han ikke skulle kunne klandres for eget forhold i de tre motkravene. Den kjærende part har utdannelse som revisor. Dette forhold sammenholdt med hans konsulentvirksomhet gjør det forståelig at han ville "renvaskes" på materielt grunnlag.

Dette var den reelle tvist. Dette var også kjærende parts motiver for å anmode byretten om å realitetsbehandle også de subsidiære spørsmål.

Det er således positivt feilaktig når den kjærende part uttaler at det var retten som "valgte" å behandle de subsidiære anførsler.

Tvisten mellom partene dreiet seg som allerede nevnt i realiteten om den kjærende part hadde misligholdt sine plikter som partner og medaksjonær i kjæremotparten i forhold til tre konkrete motkrav som kjæremotparten mente å ha mot kjærende part.

I stevningen ble det i samsvar med dette lagt ned fastsettelsespåstand om at kjæremotparten skulle oppfylle en nærmere angitt fratredelsesavtale.

Senere endret kjærende part påstand til fullbyrdelsespåstand, fortsatt uten å ta opp spørsmålet om arbeidsmiljøloven §55.

Spørsmålet om forholdet til arbeidsmiljøloven §55 var altså ikke oppe under saksforberedelsen, og ble først tatt opp i den kjærende parts innledningsforedrag. Dette må legges den kjærende part til last. Frem til dette punkt hadde kjærende part utelukkende gjort gjeldende materielle innvendinger i forhold til motkravene.

Kjæremotparten gjør på denne bakgrunn gjeldende at kjæremotparten ikke har tapt saken "fullstendig" i forhold til RGL §172 første ledd. I den reelle tvist ble saken dels vunnet dels tapt. Det følger derfor av Rt-1988-345 at retten kan bestemme at hver av partene skal bære egne omkostninger.

Det poengteres videre at det avgjørende er den påstand som ble nedlagt i stevningen, med eventuelle senere endringer.

Etter byrettens dom er det klart at Th R Andersen ikke ville ha fått medhold i sin opprinnelige påstand; hans krav ville ha blitt redusert med kr 144.760. (Lagmannsretten viser om denne reduksjon til byrettens dom side 15-19.) Det påpekes også at Andersen forsøkte å endre sin påstand under hovedforhandlingen, men måtte oppgi dette, og fikk for så vidt ikke fullt medhold i det han ønsket.

I relasjon til reglene om saksomkostninger gjøres det gjeldende i kjæremålstilsvaret:

Sett i sammenheng må byrettens omkostningsavgjørelse forstås slik at byretten fant at det kunne legges kjærende part til last at det kom til sak. Dette framgår ved byrettens henvisning til rettens merknader til de enkelte motkrav. Det avgjørende må være det reelle, ikke om byretten har vist til en annen hjemmel for sitt standpunkt, når det finnes annen tilstrekkelig hjemmel.

I tillegg må det legges kjærende part til last at spørsmålet om arbeidsmiljøloven §55 ikke ble påberopt før under hovedforhandlingen. Dette sammen med anførslene i saksforberedelsen gav kjæremotparten det inntrykk at kjærende part ønsket å få rettens avgjørelse av de materielle spørsmål knyttet til motkravene.Om utmålingen av saksomkostningene anføres at salæret til advokat Hjort er stipulert for høyt, og at Andersens eget arbeid med saken ikke kan regnes som saksomkostninger, jf Rt-1987-1563.

Endelig er det anført at omkostningsoppgaven fra den kjærende part ikke ble levert innen den frist som var satt, jf følgende i tilsvaret om dette:

Ved avslutning av hovedforhandlingen onsdag 8. mai 1996 anmodet kjærende part om utsettelse med innlevering av omkostningsoppgave.

Dette ønske ble imøtekommet, dog slik at retten presiserte at oppgaven måtte være retten i hende innen torsdag 9. mai 1996 senest fredag 10. mai 1996.

Det er på denne bakgrunn på det rene at kjærende part ikke har levert omkostningsoppgave innen den fastsatte frist. Det følger derfor av Rt-1985-808 at omkostninger ikke kan tilkjennes.

Byretten har ikke vist til dette som begrunnelse for sitt standpunkt, men det er på det rene at byretten kunne bygget sitt standpunkt på denne bestemmelse.

I tilsvaret har advokat Kåre Moljord nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Kjærende part betaler til KPMG AS saksomkostninger med kr 7000,- innen fjorten dager med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

I sitt oversendelsesbrev til lagmannsretten, datert 18 juni 1996, har byretten uttalt:

Byretten viser til tilsvaret side 4 hvor byretten anmodes om å avgi uttalelse etter tvistemålsloven §401 m.h.t. den fastsatte frist for å inngi omkostningsoppgave og kjærende parts anmodning om å realitetsbehandle motkravene.

Det er korrekt at partene fikk frist for innlevering av omkostningsoppgaver. Dessverre er ikke dette inntatt i rettsboken.

Undertegnede mener å erindre at prosessfullmektigene ble bedt om å sende disse til retten "i løpet av uken" eller "i løpet av en uke".

Forøvrig er det riktig, som anført av advokat Hjort i kjæremålet, at prosessfullmektigene ble oppfordret til å forevise hverandre sine respektive oppgaver. Siste rettsdag var onsdag 8. mai; dommen ble avsagt onsdag 15. mai. Etterfølgende torsdag og fredag var h.h.v. Kristihimmelfartsdag og 17. mai. Retten mottok ingen omkostningsoppgaver fra noen av partene før advokat Hjort sendte sin oppgave sammen med kjæremålet.

Hva angår motkravene, fremholdt begge advokatene under sine innledningsforedrag at sakens omfang først og fremst skyldtes saksøktes motkrav som også ble hovedtema under hele hovedforhandlingen. I sin prosedyre fremholdt advokat Hjort at selv om saken kunne avgjøres alene på grunnlag av arbeidsmiljøloven §55, ble administrator oppfordret til å skrive dommen slik at den ikke oppmuntret saksøkte til å reise ny sivil sak om motkravene.

Høyesterettsadvokat Hjort har i prosesskrift av 21 juni 1996 bemerket følgende til tilsvarets punkter:

Ad. 1 og 2:

Andersens anførsler og den rekkefølge de ble fremsatt i under hovedforhandlingen er korrekt gjengitt i byrettens dom.

Saksforberedelsen for byretten og deretter saksfremstillingen og bevisføringen under hovedforhandlingen ble - sett i relasjon til resultatet - unødig omfattende av to grunner som Andersen ikke hadde herredømme over og som utelukkende kan bebreides KPMG:

1. Fremsettelsen av motkravene og den omfattende bevisføringen forbundet dermed.

2. KPMG unnlot å etterkomme mine utallige provokasjoner i prosesskrift om fremleggelse av det nødvendige dokumentunderlag slik at Andersen kunne beregne sitt lønnskrav. Slik dokumentunderlag ble aldri fremlagt og Andersen ble derfor nødt til å beregne sitt lønnskrav på ufullstendig grunnlag. Først under hovedforhandlingen aksepterte KPMG beløpets størrelse, men bestred at det var et lønnskrav.

Det er riktig at jeg - på bakgrunn av den omfattende saksfremstilling og bevisførsel under hovedforhandlingen som skyldtes de to ovennevnte grunner - fant det riktig å be retten kommentere KPMGs anførsler i domspremissene selv om slike kommentarer ikke ville være nødvendig for resultatet. Da var imidlertid omkostningene med sakførselen allerede påløpt og rettens arbeid med å skrive premissene i dommen er ikke omfattet av Andersens krav på saksomkostninger. Min oppfordring til retten - som det sto retten helt fritt ikke å etterkomme - ville selvsagt ikke ha blitt fremført dersom den skulle bli brukt som begrunnelse for at

Andersen ikke skulle tilkjennes saksomkostninger i det som ellers ville være en tilnærmet inkassosak.

Ad. 4

Jeg oppfattet ikke at retten satte noen frist for innlevering av omkostningsoppgaven og betviler derfor at den gjorde det. Retten oppfordret prosessfullmektigene til å forevise hverandre omkostningsoppgavene før innsendelse til retten, hvilket det ville ha blitt liten anledning til dersom der var satt slik frist som påstått i tilsvaret. Jeg finner det videre bemerkelsesverdig i så fall at heller ikke KPMGs prosesskrift har overholdt noen slik frist.

Advokat Moljord har i prosesskrift av 26 juni 1996 kommentert det foranstående prosesskrift og blant annet anført at det aldri har vært tvist om størrelsen av Andersens hovedkrav. Dette var beregnet allerede pr 7 juli 1995. Tvisten gjaldt motkrav fra KPMG AS.

Om frist for innlevering av omkostningsoppgaven (jf punkt 4 i advokat Hjorts prosesskrift av 21 juni 1996, se ovenfor), uttaler advokat Moljord:

Det anføres i første setning at kjærende parts prosessfullmektig ikke oppfattet at det ble satt frist for innlevering av omkostningsoppgave. Denne oppfatning er han alene om å ha etter byrettens uttalelse ved oversending av kjæremålet til lagmannsretten.

Uttalelsen i annen setning om forevisning av omkostningsoppgaver, ser ut til å måtte forstås slik at prosessfullmektigen heller ikke oppfattet anmodningen fra byretten om dette. Også dette er han alene om. Etter hovedforhandlingen vekslet prosessfullmektigene noen ord om forevisning av omkostningsoppgaver. Undertegnede opplyste da at jeg nok ikke ville rekke dette i løpet av torsdagen samme uke.

Det er korrekt at KPMG ikke har levert omkostningsoppgave innen fristen. KPMG er like overrasket som den kjærende part over at byretten avsa dom så tidlig etter at fristen for å innlevere omkostningsoppgave var utløpt. Dette endrer likevel ikke det faktum at den kjærende part ikke har levert omkostningsoppgave innen den satte frist.

Lagmannsretten skal bemerke:

I byretten nedla saksøkeren, Thor Reidar Andersen, slik påstand:

1. KPMG AS dømmes til å betale til Thor Reidar Andersen kr 543.850,- med 12% rente p.a. fra 1. juli 1995 til betaling skjer. I beløpet kan gjøres fradrag for inntil kr 271.925,- for beløp KPMG AS måtte ha innbetalt til Thor Reidar Andersens skattetrekkonto hos Kemneren i Bærum i 1996.

2. KPMG AS dømmes til å erstatte Thor Reidar Andersen saksomkostninger.

KPMG AS nedla påstand om frifinnelse og saksomkostninger. Retten bemerket at kravet på kr 543.850 var basert på KPMG's egne regnskapstall, og KPMG AS hadde derfor ikke bestridt kravets størrelse, men hevdet å ha motkrav som var større enn Andersens restkrav. Dette protesterte Andersen mot, under henvisning til forbudet mot lønnstrekk i arbeidsmiljøloven §55 nr 3. Byretten uttalte i sine bemerkninger ( dommen side 15) at det ville ha vært naturlig å behandle denne anførsel først, men fant det likevel riktig - slik "saken er blitt prosedert for retten i løpet av tre rettsdager - med all bevisførsel omkring motkravene - først å ta stilling til om KPMG's motkrav er berettiget".

Retten kom her til at KPMG AS hadde rett til å redusere Andersens godtgjørelse med kr 144.760, som følge av lav arbeidsinnsats i oppsigelsestiden. Dette krav var ikke fremsatt som motsøksmål, men som anførsel i anledning av Andersens frifinnelsespåstand. Byretten fant imidlertid videre at som følge av forbudet mot lønnstrekk i arbeidsmiljøloven §55 nr 3, var det ulovlig av KPMG AS å holde tilbake det nevnte beløp. Selv om Andersens stilling i KPMG AS ble betegnet som "partner", gikk han inn under arbeidsmiljøloven §55 nr 3; retten pekte på at alle utbetalinger fra firmaet til ham var konsekvent behandlet som lønn. Byretten konkluderte slik:

På denne bakgrunn er det overhodet ikke tvilsomt at KPMG's tilbakeholdelse er ulovlig etter aml. §55 nr. 3. Retten kan ikke se at nærværende forhold faller inn under noen av de unntak som loven oppstiller....

Saksøkte har således tapt saken fullstendig og skal etter tvistemålsloven §172, første ledd, i utgangspunktet pålegges å erstatte saksøker hans saksomkostninger. Retten finner imidlertid at saksøkte hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten, jfr. rettens merknader til det enkelte motkrav, slik at unntaksbestemmelsen i §172, annet ledd bør komme til anvendelse. I denne forbindelse tar ikke retten hensyn til at saksøkte - slik saken ble prosedert - burde ha anlagt motsøksmål forut for hovedforhandlingen. Retten finner etter dette at hver av partene bør bære egne omkostninger.

Dette vil si at Andersens påstandsbeløp ble lagt til grunn, slik at KPMG AS skulle betale ham de kr 543.850, men med adgang til å gjøre fradrag for eventuelt innbetalt beløp til Andersens skattetrekkonto oppad begrenset til kr 271.925.

For byretten forelå det således to spørsmål: dels spørsmål om KPMG AS hadde motkrav mot Andersen, og dels spørsmål om det kunne gjøres fradrag for disse krav i Andersens lønnskrav; men det var ikke nødvendig for byretten å ta standpunkt til begge. Lagmannsretten er tilbøyelig til å forstå det slik at det er avgjørelsen med hensyn til §55 nr 3 som er truffet med størst sikkerhet.

Når byretten i det følgende bemerker at etter tvistemålsloven §172 skulle KPMG AS i utgangspunktet erstatte motpartens omkostninger, men så sier at KPMG AS hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten, synes dette ikke å henge helt godt sammen. Lagmannsretten vil videre peke på at alternativet "fyldestgjørende grunn "i §172 er knyttet til det foregående, jf ordene "så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til ...". Denne tvilsomme beskaffenhet er altså noe som må selvstendig konstateres, og som så skal kvalifiseres ved "fyldestgjørende grunn". De to temaer henger imidlertid tydelig sammen.

Hvis retten kom til at arbeidsmiljøloven §55 nr 3 var til hinder for å motregne KPMG's motkrav mot Andersens lønnskrav, behøvde retten ikke ta standpunkt til motkravene. Og omvendt: Hvis man fant at KPMG AS ikke hadde motkrav mot Andersen, behøvde retten ikke ta standpunkt til spørsmålet om §55 nr 3 ville avskjære motregning. Byretten har imidlertid uttalt seg om begge spørsmål. Den tok først for seg motkravene og kom til at KPMG AS var berettiget til å redusere Andersens godtgjørelse for 1995 med kr 144.760. Dette krav var ikke fremsatt som motsøksmål, men som anførsel til KPMG's frifinnelsespåstand. Dette stred, ifølge Andersens innsigelse, mot forbudet mot å foreta trekk i lønn i arbeidsmiljøloven §55 nr 3.

Når en domstol, som i foreliggende tilfelle, har løst et spørsmål på grunnlag av flere anførsler/ innsigelser, kan det lett oppstå uklarhet om hva domstolen egentlig har ment. Det er en fordel om en domstol ikke tar standpunkt til mer enn nødvendig for resultatet. I det foreliggende tilfellet fant byretten (1) at Andersens godtgjørelse kunne reduseres med kr 144.760, men fant samtidig (2) at KPMG AS ikke var berettiget til å holde Andersens tilgodehavende tilbake, jf arbeidsmiljøloven §55 nr 3. Den siste slutning presenteres som en sikker oppfatning fra byrettens side. Men i et følgende avsnitt heter det at retten fant at saksøkte (dvs KPMG AS) hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Dette gjør det uklart hvilken begrunnelse retten egentlig har brukt for sin omkostningsavgjørelse. Dertil kommer at byretten ikke har uttalt seg om avgjørelsen bød på tvil, slik som angitt i tvistemålsloven §172 annet ledd. For å bruke alternativet om "fyldestgjørende grunn for den tapende part" til å la saken komme for retten, er det en forutsetning at saken er funnet tvilsom. Her er det også en uklarhet i begrunnelsen for rettens saksomkostningsavgjørelse. Lagmannsretten finner etter dette at omkostningsavgjørelsen bør oppheves og saken for så vidt hjemvises til ny behandling i byretten.

Som følge av lagmannsrettens resultat, anser man det ikke nødvendig å gå nærmere inn på alle de enkelte innsigelser angående omkostningsspørsmålet som er fremsatt under kjæremålsbehandling i lagmannsretten. Det forutsettes at byretten, under sin nye behandling, vil gi begge parter frist for å innlevere eventuell justert omkostningsoppgave, og at partene gis anledning til gjensidig å uttale seg om oppgavene.

Etter resultatet bør Thor Reidar Andersen tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålet. I samsvar med inngitt oppgave settes beløpet til kr 7.000.

Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse i dom av 15 mai 1996 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling av omkostningsspørsmålet i byretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler KPMG AS 7.000 -syvtusen- kroner til Thor Reidar Andersen innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.