LB-1996-2042
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-19 |
| Publisert: | LB-1996-02042 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-02286 A/15 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02042 K. |
| Parter: | Kjærende part: Gram Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjort). Kjæremotpart: Kjell Ranstorp (Prosessfullmektig: Advokat Ketil Brønner). |
| Forfatter: | Lagmann Christian Borchsenius. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §181, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §62, §66 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger ved hevning av kjæremålssak.
Kjell Ranstorp ble ved brev av 8. mars 1996 oppsagt fra sin stilling som daglig leder i Gram Norge AS, med fratreden etter utløpet av oppsigelsestiden på seks måneder. Ranstorp bestred gyldigheten av oppsigelsen.
Gram Norge AS fremsatte 15. mars 1996 begjæring til Oslo byrett om kjennelse for at Ranstorp skulle fratre sin stilling under behandlingen av oppsigelsessaken, og opplyste at man oppfattet et brev av 12. mars 1996 fra Ranstorps advokat som varsel om at søksmål ville bli reist. I begjæringen er det vist til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.
Kjell Ranstorp påsto begjæringen avvist fra byretten. Påstanden er i tilsvaret begrunnet med at Ranstorp ikke har noen plikt til å fratre sin stilling i oppsigelsestiden. Hans rett til å stå i stillingen er således ikke hjemlet i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, og kravet om fratreden med hjemmel i denne bestemmelse må derfor avvises.
Byretten holdt 24. april 1996 saksforberedende rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet. Før retten tok stilling til spørsmålet, ble Kjell Ranstorp 8. mai 1996 avskjediget fra stillingen på grunn av forhold inntruffet etter oppsigelsen. Ranstorp innga 9. mai 1996 begjæring til Oslo namsrett om rett til å stå i stillingen med hjemmel i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 i.f. Ved kjennelse av 10. mai 1996 tok namsretten Ranstorps begjæring til følge. Etter begjæring fra Gram Norge AS avholdt namsretten muntlig forhandling, og avsa deretter 28. mai 1996 ny kjennelse, hvorved Ranstorps begjæring ikke ble tatt til følge.
Oslo byrett hadde i mellomtiden - 15. samme måned - avsagt kjennelse i sin sak med slik slutning:
1. Sak nr 96-02286 A/15 avvises.
2. Gram Norge AS tilpliktes å betale kr 11.500,- -ellevetusenfemhundre- i saksom kostninger til Kjell Ranstorp innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Såvel namsrettens kjennelse som byrettens kjennelse ble påkjært til Borgarting lagmannsrett; den førstnevnte kjennelsen av Kjell Ranstorp og den sistnevnte av Gram Norge AS. I namsrettssaken avsa lagmannsretten 28. august 1996 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises fra namsretten.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kjennelsen er rettskraftig.
Det fremgår av sakens dokumenter at Kjell Ranstorp har anlagt søksmål ved Oslo byrett med krav om at avskjedigelsen av 8. mai 1996 skal kjennes ugyldig, og om erstatning. I den nye saken har Ranstorp krevet rettens kjennelse for at han kan stå i sin stilling under sakens behandling.
Ved prosesskrift av 31. oktober 1996 har Gram Norge AS begjært kjæremålssaken vedrørende byrettens avvisningskjennelse av 15. mai 1996 hevet under henvisning til at Ranstorp ikke lenger står i stillingen, slik at begjæringen om fratreden ikke lenger er aktuell. Gram Norge AS har nedlagt slik påstand:
1. Saken heves.
2. Gram Norge AS tilkjennes saksomkostninger.
Hevningsbegjæringen er meddelt Kjell Ranstorp, som i prosesskrift av 12. november 1996 har nedlagt slik påstand:
Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes og Kjell Ranstorp tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten med kr 6.000,-.
Gram Norge AS har vedrørende omkostningsspørsmålet i det vesentlige anført:
Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Når bestemmelsen taler om at "forpliktelsen er falt bort ved etterfølgende omstendigheter", må vurderingen knyttes til spørsmålet om Gram Norge AS ville ha fått medhold i sin begjæring om fratreden, hvis dette spørsmål var blitt realitetsbehandlet. Dette spørsmål ble behandlet av Oslo namsrett i kjennelsen av 28. mai 1996, etter begjæring fra Ranstorp om å stå i stillingen. Namsretten fant at uansett om oppsigelsen ble kjent ugyldig eller ei, måtte arbeidsmiljøloven §62 første ledd, annet punktum komme til anvendelse, og Ranstorp hadde derfor ikke rett til å bli i stillingen, og kunne heller ikke få medhold i en midlertidig forføyning som går ut på det samme.
Lagmannsretten tok ikke stilling til realitetsspørsmålet, idet saken ble avvist fra namsretten. Det fremgår imidlertid av namsrettens kjennelse at Ranstorp hadde plikt til å fratre, samtidig som kjæremålet over byrettens kjennelse i realiteten bortfalt som følge av etterfølgende omstendigheter. At lagmannsretten senere opphevet namsrettens kjennelse av prosessuelle grunner, endrer ikke realitetsvurderingen.
Subsidiært anføres at hver av partene må dekke egne saksomkostninger i såvel byrett som lagmannsrett, jf tvistemålsloven §175 første ledd. Når søksmålet ender uten realitetsavgjørelse, har det sin årsak i Ranstorps egen illojale opptreden, som utløste avskjed. Gram Norge AS er ikke på noen måte å bebreide for disse etterfølgende omstendigheter som har resultert i at nærværende sak ender uten realitetsavgjørelse.
Forholdet er at Gram Norge AS opprinnelig, og kontinuerlig, har hatt rett i realiteten, nemlig at det ikke skal bestå noe arbeidsforhold mellom partene i påvente av rettskraftig dom. Noe grunnlag for å tilkjenne Ranstorp saksomkostninger i den foreliggende sak er det uansett ikke.
Kjell Ranstorp har om saksomkostningsspørsmålet i det vesentlige anført:
Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken må avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, jf §175 første ledd. For saksomkostningene i første instans må kjæremålsrettens prøvingsadgang være begrenset, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Byrettens omkostningsavgjørelse kan således bare endres dersom den er i strid med loven. Dette er ikke tilfelle, og er heller ikke påberopt av Gram Norge AS.
Subsidiært anføres at Gram Norge AS' begjæring om fratreden ikke har vært realitetsbehandlet i denne sak. Det kan heller ikke treffes slutninger fra en namsrettsavgjørelse som lagmannsretten senere har avvist fra namsretten og som gjaldt et annet spørsmål. Det kan derfor vanskelig hevdes, som motparten gjør, at Ranstorp ville ha hatt en plikt til å fratre. Dersom Gram Norge AS ikke hadde begjært saken hevet, ville begjæringen om fratreden ventelig blitt avvist av lagmannsretten, uavhengig av at Gram Norge AS senere fjernet Ranstorp fra stillingen ved avskjed.
Avskjedigelsen av Ranstorp hadde utelukkende sin årsak i Gram Norge AS' faste målsetting om å få Ranstorp fjernet fra stillingen uansett grunn. Det bestrides at han har opptrådt illojalt eller på noen måte i strid med bedriftens interesser.
Lagmannsretten tar hevningsbegjæringen til følge.
I saksomkostningsspørsmålet har lagmannsretten full kompetanse etter tvistemålsloven §181 første ledd til å prøve spørsmålet om saksomkostningene for byretten. Utgangspunktet er at dette spørsmål skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten kommer til i kjæremålssaken. Dette utgangspunkt kan imidlertid tenkes fraveket ved at situasjonen på tidspunktet for den påkjærte avgjørelse legges til grunn for vurderingen. Når, som her, kjæremålet ikke realitetsbehandles, må lagmannsretten prejudisielt ta stilling til hvilket utfall kjæremålssaken ville ha fått dersom den var blitt avgjort i realiteten.
Byrettens avvisningskjennelse er begrunnet med at begjæringen om fratreden er fremsatt uten at det forelå søksmål eller varsel om søksmål fra Ranstorps side. En subsidiær anførsel fra Gram Norge AS om at begjæringen fritt kunne fremsettes når forhandlingene etter arbeidsmiljøloven var avsluttet, førte heller ikke frem. Lagmannsretten er enig med byretten, såvel i resultatet som begrunnelsen. Lagmannsretten tilføyer at avvisningsspørsmålet i den sak som foreligger for lagmannsretten, ikke er kommet i noen gunstigere stilling for den kjærende part ved at Kjell Ranstorp senere faktisk har fratrådt sin stilling, så vidt forstås umiddelbart etter avskjedigelsen av 8. mai. Tvert i mot er det dermed oppstått spørsmål om Gram Norge AS hadde rettslig interesse i å opprettholde sin begjæring. Dette behøver imidlertid ikke lagmannsretten ta stilling til.
Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse, som stadfestes.
Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175. Gram Norge AS har anført at annet ledd i §175 skal anvendes. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Bestemmelsen forutsetter at det ut fra de opplysninger som foreligger ved avsigelse av hevningskjennelsen, må anses helt på det rene at den forpliktelse som er bortfalt, tidligere har bestått, jf Rt-1977-707 og Rt-1990-468. Dette kan ikke ses å være tilfelle i den foreliggende sak. Det bemerkes i den forbindelse at namsrettens kjennelse av 28. mai 1996, som ga Gram Norge AS medhold, gjelder et fratredelsesspørsmål på et annet faktisk og rettslig grunnlag enn det som forelå i den sak lagmannsretten nå behandler.
Også denne del av omkostningsavgjørelsen må dermed avgjøres etter §175 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at angivelig illojalitet fra Kjell Ranstorps side eller andre omstendigheter gir grunnlag for å frita Gram Norge AS for omkostningsansvar etter hovedregelen i denne bestemmelse.
Kjell Ranstorps prosessfullmektig har krevet 6.000 kroner i omkostninger for lagmannsretten. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålssaken heves.
2. Byrettens kjennelse, slutningens punkt 2, stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gram Norge AS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 6.000 -sekstusen- kroner til Kjell Ranstorp.