LB-1996-3359
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-14 |
| Publisert: | LB-1996-03359 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-02542 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03359 K. |
| Parter: | Kjærende part: Axel Kolle (Prosessfullmektig: Advokat Knut Fredrik Thorne). Kjæremotparter: Norges Fotballforbund Ski- og Fotballklubben LYN (Prosessfullmektig: Advokat Jens Edvard Frode Grotmol). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Melheim 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen Det ble |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §175, §176, §180, §452, §93, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om avvisning av søksmål på grunn av manglende rettslig interesse mv.
Axel Kolle hadde kontrakt som fotballspiller med Ski- og Fotballklubben LYN (heretter kalt LYN) fra 1. januar 1994 til 31. desember 1995. Kontrakten var inngått ved bruk av Norges Fotballforbunds (heretter som hovedregel kalt NFF) standardformular. I §12 er det her inntatt bestemmelse om overgang til annen klubb. Den klubb som forlates, kan kreve økonomisk vederlag av den nye klubben for dispensasjon (frigivelse). Spilleren har ikke krav på noen del av vederlaget, men noe annet kan såvidt man forstår avtales i visse tilfeller som del av betalingen, jf §16 i spillekontrakten med LYN (vedlegg 1 til stevningen).
Den 20. oktober 1995 inngikk Kolle kontrakt med Stabæk IF (heretter kalt Stabæk), jf vedlegg 4 til stevningen. Kontrakten er gjort gjeldende allerede fra 1. desember 1995 og løper til utgangen av november måned 1997. Det fremgår av §6 at tvister som følge av kontrakten, kan hver av partene bringe inn for tvistenemnda i NFF.
Den 20. oktober 1995 ble det også inngått avtale mellom Stabæk og Cambridgekuren AS i forbindelse med kjøp og eventuelt videresalg av Kolle, jf vedlegg 5 til stevningen. Av avtalens pkt 7 fremgår at partene for denne kontrakt har vedtatt Oslo byrett som verneting. Det er dog en forutsetning for gyldigheten av avtalen at denne ikke på noen måte er i strid med EF-traktatens artikkel 48. Så vel Cambridgekuren AS som Stabæk er forpliktet til å rette seg etter den avgjørelse som på et senere tidspunkt vil bli fattet av EF-domstolen i den såkalte Bosmansaken (693J0415). Partene er således enige om og innforstått med at avgjørelse i nevnte sak kun vil få betydning etter utløp av Kolles avtale med Stabæk.
Den 21. mars 1996 fremsatte Kolle begjæring for Oslo byrett om midlertidig forføyning. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Det vises til Oslo byretts kjennelse av 2. april 1996 (dok nr 3).
Byretten holdt særskilt rettsmøte til behandling om spørsmålet om saken skulle avvises, jf tvistemålsloven §93. Den 10. september 1996 avsa Oslo byrett kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Axel Kolle erstatter Norges Fotballforbund og Ski og fotballklubben Lyn saksomkostninger med kr 49.950 - førtinitusennihundreogfemti -.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Axel Kolle har ved faks av 1. oktober 1996 påkjært kjennelsen. Faksen er ikke etterfulgt av prosesskrift i brevs form. Lagmannsretten legger under noen tvil til grunn at kjæremålet er rettidig og at formkravet er oppfylt selv om det ikke foreligger et dokument med original underskrift. Kjæremotparten har formelt ikke gjort innsigelser på dette punkt, men har bedt retten vurdere om den udaterte kjæremålserklæringen pr faks er rettidig.
Ved udatert prosesskrift, innkommet til byretten 21. november 1996, har Kolle utdypet kjæremålet. Det er formelt ikke lagt ned noen påstand, men det fremgår av dokumentene at man mener byrettens avgjørelse er uriktig og at saken således skal fremmes.
Kjæremotpartene har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. NFF og Lyn tilkjennes ytterligere saksomkostninger i kjæremålssaken.
Den kjærende part, Axel Kolle, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Kolle ikke har rettslig interesse i saken.
Når det gjelder den kjærende parts prinsipale påstand post 1 for byretten, har retten tatt feil når den er kommet til at LYN ikke er rett saksøker fordi LYN ikke lenger er Kolles arbeidsgiver. Retten ser fullstendig bort fra det faktum at det er LYN som i egenskap av tidligere arbeidsgiver krever overgangssum og stiller betingelser i forbindelse med at Kolle søker arbeid hos ny arbeidsgiver. Den kontrakt som er inngått mellom LYN og Kolle, danner grunnlaget for de krav LYN kan stille i medhold av fotballforbundets regelverk.
Når det gjelder fotballforbundet, er dette korrekt saksøkt. Forbundet administrerer et regelverk som åpenbart er i strid med intensjonen i arbeidsmiljøloven om retten til fritt å kunne velge arbeidssted og arbeidsgiver. Fotballforbundets regelverk og håndhevelsen av dette er i strid med grunnleggende rettigheter som tilkommer en arbeidstaker.
Det "sperre- og overgangssystem" som NFF har pålgt fotballspillere å følge, kunne i verste fall ha ført til at Kolle mot sin vilje ble bundet til LYN som arbeidsgiver dersom ikke andre arbeidsgivere var villige til eller hadde mulighet til å betale den sum som krevet av LYN. Regelverket og den utøvelse LYN har forestått, representerer en innskrenkning i den frie ervervsutøvelse. Når det gjelder den del av byrettens begrunnelse som bygger på at Kolle ikke har den nødvendige rettslige partsinteresse, er det uttalt:
Synspunktene retten anfører på side 5 i dommen er, selv om den formelt sett kan synes riktig, uholdbar da det i for det tilfellet at en kontrakt opphører med en spiller, så skal det automatisk betales en godtgjørelse for Kolle, og denne godtgjørelsen pålegges den klubb som er interessert i å ansette ham. Den økonomiske forpliktelsen er av et varierende, men et ikke ubetydelig omfang, og medfører en innskrenkning i spillerens avtalefrihet. Rettens anførsel om at den økonomiske rettighet og forpliktelser som ligger i bestemmelsen om overgangssum således hviler på klubbene og ikke på spilleren, er således etter Kolles oppfatning uholdbar.
Det anføres i den forbindelse at arbeidsretten i Madrid i forbindelse med en sak anlagt av De Spanske Profesjonelle Fotballspilleres Forening hadde anlagt mot De Spanske Profesjonelle Fotballklubbers Forening kom til det motsatte resultat av det Oslo byrett har kommet til.
Det er videre anført at Kolle også er materielt berettiget idet han selv, via låneopptak fra sin far, har betalt kr 237000,- av overgangssummen. Det er vist til avtalen mellom Stabæk og Cambridgekuren AS. Det er bebudet at dokumentasjon for transaksjonen i form av kopi av bankbilag, vil følge i senere prosesskrift.
Kjæremotpartene, Norges Fotballforbund og Ski og Fotballklubben LYN, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens kjennelse er korrekt og må stadfestes.
Når det gjelder forholdet til LYN, er det åpenbart at klubben ikke er rett saksøkt når det gjelder påstandenes pkt 1. LYN kan ikke være rett saksøkt når det gjelder spørsmålet om NFF's regler er lovstridige. LYN er heller ikke rett saksøkt for så vidt gjelder påstandenes pkt 2. LYN er ikke den part som har råderett over om NFF's regler skal komme til anvendelse når Stabæk ber NFF om spilletillatelse for Kolle. Søksmålet mot LYN må således under enhver omstendighet avvises.
Når det gjelder forholdet til NFF, er det ikke bestridt at forbundet i utgangspunktet er riktig saksøkt.
Den argumentasjonen som er fremført i den kjærende parts prosesskrift på side 2, er imidlertid ikke holdbar.
Kolle har ikke den nødvendige rettslige interesse, jf tvistemålsloven §54. Avtalen mellom Stabæk og LYN er undertegnet også av Kolle, som dermed har akseptert at det ble betalt et vederlag i forbindelse med overgangen. Kontrakten mellom Stabæk og LYN er endelig. Den kan ikke endres uansett utfallet i nærværende sak. Det er ikke tatt noe forbehold. Stabæk er ikke part i saken. Selv om Stabæk skulle ha et tilbakebetalingskrav, kan ikke Kolle fremme dette eller basere sin rettslig interesse i saken på dette. Det reelle forhold er at Kolle har fått spilletillatelse. Han er ansatt hos Stabæk og spiller fotball for Stabæk. Det er ikke adgang til å få dom for at forholdet kunne ha vært ordnet på en alternativ måte. Den kjærende parts anførsel om at han har rettslig interesse i å få avklart hvorvidt det kreves et vederlag i forbindelse med en eventuell fremtidig overgang fra Stabæk til en annen norsk klubb, er ikke tilstrekkelig etter gjeldende rett. Det er hypotetisk om en slik overgang vil bli aktuell, og om reglene for overganger mellom norske klubber da vil være som de er nå.
Saksøkeren må ha en aktuell interesse i søksmålet, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer side 130. Det fremgår av teori og rettspraksis at det må foreligge et klart behov for en rettslig avklaring. Kolle har ikke et slikt klart, aktuelt behov. Kjæremotpartene har her vist til diverse rettsavgjørelser som er omtalt i tilsvaret på side 3 - 4.
Kjæremotpartene har videre anført at det ikke gir tilstrekkelig tilknytning til søksmålgjenstanden om saksøkeren har en økonomisk interesse i kravet uten å være formell rettighetshaver. Det er vist til Rt-1987-590, Rt-1975-1166 og Hov: Rettergang i sivile saker (annen utgave) side 166-171.
I et etterfølgende prosesskrift av 29. november 1996 (dok nr 18) har kjæremotpartene fremhevet at anførselen om at Kolle via låneopptak fra sin far har betalt en vesentlig del av overgangssummen, ikke er tilstrekkelig til at han oppfyller betingelsene i henhold til tvistemålsloven §54. Det er fortsatt i beste fall kun en hypotetisk, indirekte økonomisk interesse den kjærende part kan ha av saken.
Det bestrides at den spanske dommen som det er referert til i tillegget til kjæremålserklæringen, er relevant for avgjørelsen i nærværende sak. Det fremgår av referatet at den spanske domstolen synes å ha lagt til grunn at de reglene som var bestridt, hadde en indirekte betydning for spillerne. Dette er imidlertid ikke under noen omstendighet tilstrekkelig til å oppfylle det prosessuelle krav som gjelder i norsk rett.
Endelig er det i tilsvaret vist til NFF's regler om selvdømme. Etter NFF's lov kapittel 12 §12-1 skal tvister løses innenfor organisasjonen. Overprøving kan dog skje i den utstrekning dette følger av Norges Idrettsforbunds lov §2-18. I den utstrekning norsk rett tilsier at tvister kan bringes inn for domstolene, skal sakene avgjøres ved voldgift. Ved voldgiftsbehandlingen gjelder tvistemålsloven kapittel 32 og Norges Idrettsforbunds lov §2-18 om at idrettens voldgiftsrett skal benyttes.
Etter NFF's lov §12-4 skal saken først forelegges for tvistenemnda, idet den gjelder gyldigheten av et vedtak om nektet spilletillatelse. Tvistenemnda er et uavhengig organ selv om den oppnevnes av NFF. Lederen skal ha de kvalifikasjoner som kreves for å være dommer ved herreds- og byrett. Dersom reglene om voldgift kommer til anvendelse, skal voldgiftsretten bestå av tre dommere med juridisk embetseksamen, jf Norges Idrettsforbunds lov §2-18, jf tvistemålsloven kapittel 32.
Det er ikke grunnlag for å underkjenne reglene om selvdømme og voldgift. Dersom reglene om oppsigelser og avskjed i arbeidsmiljøloven hadde kommet til anvendelse, ville selvdømmebestemmelsene måtte settes til side. Denne sak gjelder imidlertid ikke et tilfelle hvor arbeidsmiljøloven prosessuelle regler kommer til anvendelse. Etter rettspraksis kan det ikke oppstilles særlig strenge krav til ordlyden i vedtektene før man kommer til at domstolsprøvelse er avskåret. Det er vist til Woxholth: Foreningsrett side 481-482.
Lagmannsretten skal bemerke:
Kjæremålserklæringen er meget ufullstendig og inneholder ingen påstand. I det etterfølgende udaterte prosesskrift (innkommet 21. november 1996) er det foretatt en utdypning av anførsler, men heller ikke her er det nedlagt noen påstand.
De anførsler som fremgår av nevnte etterfølgende prosesskrift, går i sin helhet på spørsmålet om rettslig interesse. Forholdet til reglene om selvdømme/voldgift er ikke berørt. Det er i kjæremålet heller ikke vist til anførslene for byretten på dette punkt. For byretten ble det etter det man kan se, gjort gjeldende noen anførsler som må tolkes derhen at Kolle ikke mener seg bundet av reglene om selvdømme og voldgift. Det vises til byrettens referat av anførslene i kjennelsen på side 3 tredje siste avsnitt.
Som det fremgår av byrettens kjennelse, er post 2 i den prinsipale påstand og post 2 i den subsidiære påstand i stevningen ikke lenger aktuelle. Den subsidiære påstand pkt 1 er etter det lagmannsretten kan se unøyaktig eller ufullstendig. Når man sammenholder påstanden med anførslene i stevningen (side 4), ser det ut til at en tiltenkt henvisning til EØS-avtalen artikkel 48 og muligens artikkel 58, er falt ut (idet man bare har henvist til artikkel 53).
Hva angår den del av kjæremålserklæringen som gjelder forholdet til LYN, er lagmannsretten enig med byretten i at søksmålet mot LYN må avvises. Kolles forhold til LYN må anses som avgjort med oppfyllelsen av avtalen av 9 april 1996. Kolle har fra 10 april 1996 spilt for Stabæk. Dersom han etter 30 november 1997 ønsker å gå over til en annen klubb, vil dette kunne aktualisere spørsmål om gyldigheten av en eventuell overgangssum som Stabæk måtte kreve da og - i den forbindelse - forholdet mellom NFFs overgangsregler og arbeidsmiljølovens, eventuelt EØS-rettens regler, se nedenfor. LYN vil imidlertid i forbindelse med en slik eventuell overgang ikke ha noe krav å stille med hjemmel i sin utløpte og oppfylte kontrakt med Kolle og forbundets regelverk. Kolle har derfor ikke en aktuell rettslig interesse i å få prøvet sin sak i forhold til LYN.
Som det fremgår av kjæremålstilsvaret, er det ikke bestridt at NFF i utgangspunktet er rett saksøkt når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av dets regelverk. Spørsmålet er her i første rekke om Kolle har den nødvendige rettslige interesse til at saken kan fremmes, jf tvistemålsloven §54.
Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med byretten i at slik Kolles subsidiære påstand post 1 er formulert, er det ikke spørsmål om løsning av et abstrakt rettsspørsmål slik motparten har anført. Motparten kan heller ikke gis medhold i at Kolle ikke har den nødvendige aktuelle interesse i å få prøvet hvorvidt det kan kreves vederlag i forbindelse med en eventuell overgang fra Stabæk til en annen norsk klubb. Kolle må med sin alder, bakgrunn og sitt renommé regnes som en spiller hvor det meget vel kan bli aktuelt med overgang til en ny klubb ved utgangen av 1997. Som påpekt av byretten, er det sannsynlig at de vilkår han vil kunne tilbys av en annen innenlandsk klubb, vil avhenge av om Stabæk vil eller kan kreve en overgangsum. Dette forhold fremstår ikke som et rent hypotetisk spørsmål som anført av motparten. Kolle har vitterlig interesse av å få klarlagt disse spørsmål i tide. Dersom han skal vente til det er avtalt eller ikke avtalt en overgang og de nærmere betingelser for dette, kan han i praksis bli utestengt for en hel sesong.
Det gjenstår da å vurdere om Kolle har den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden, eller hva byretten omtaler som et spørsmål om rettslig partsinteresse. Herunder må det vurderes om saken nå stiller seg annerledes for lagmannsretten, idet det er anført at Kolle selv er materielt berettiget fordi han via låneopptak har betalt kr 237000,- av overgangssummen.
Hva angår sistnevnte spørsmålsstilling, er det i tillegget til kjæremålet bebudet nærmere dokumentasjon, men uten at dette har skjedd. På den annen side er det ikke bestridt av kjæremotparten at Kolle selv har bidratt med finansieringen som anført. Man legger derfor til grunn at så har skjedd.
Lagmannsretten antar at saken etter dette stiller seg noe annerledes enn for byretten, som la til grunn at Kolle ikke en gang hadde en avledet rett til økonomisk fordel av at Stabæks krav på overgangssum måtte falle bort. Det er riktignok så, som påpekt av kjæremotpartene, at Kolle rent økonomisk egentlig skulle være interessert i å opprettholde de nåværende regler. Ved en endring av reglene som nå påstått, vil han ikke få tilbake noe av den del han har betalt av overgangssummen.
Denne innsigelse vil imidlertid bare ha økonomisk betydning ved den første overgang etter en eventuell dom i Kolles favør. Hans søksmål må sees som et angrep på en ordning som ellers vil gjelde for fremtiden og resten av hans fotballkarrire. Han må derfor anses å ha rettslig interesse i å få prøvet disse spørsmål med virkning for førstkommende overgang og de senere år. At Kolles økonomiske interesse er negativ i første omgang, kan ikke være avgjørende for hans tilknytning til tvistegjenstanden jf Schei: Tvistemålsloven I side 133 med henvisninger.
Det fremgår av teori og praksis at både i privatrettslige forhold og i offentligrettslige forhold kan en mer indirekte interesse være nok til å kunne reise sak. Det vises til Schei: Tvistemålsloven I side 131 følgende og Backer: Rettslig interesse side 126 følgende.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet de foreliggende bestemmelser om selvdømme nå må være til hinder for at saken fremmes for byretten.
Lagmannsretten er enig med kjæremotpartene i at det må legges til grunn at Kolle på kontraktsrettslig grunnlag har vedtatt NFF's regler om selvdømme. Det er riktignok i den spesielle avtale som er inngått mellom Stabæk og Cambridgekuren AS truffet vedtak om Oslo byrett som rett verneting. Denne bestemmelse kan imidlertid ikke endre forholdet til NFF som part i nærværende søksmål.
Som påpekt av kjæremotpartene, må det være tilstrekkelig at det er vist til reglene om selvdømme i §6 i kontrakten med Stabæk. I kontrakten med LYN er det i §14 vist til NFF's vedtekter (kapittel 12). Kontrakten med LYN er riktignok ifølge Kolle ikke underskrevet av ham. Det er imidlertid kontrakten av 20. oktober 1995 med Stabæk.
Det som kunne tale for å sensurere en bestemmelse av denne art, er at man befinner seg på et område som gjelder vedkommendes inntektsgrunnlag. Slik forholdene ligger an, vil en fotballspiller i praksis være henvist til å følge de regler som forbundet legger frem hvis vedkommende i tide skal bli spilleklar. Situasjonen får således noe preg av en monopolordning. Det vises til Woxholth: Foreningsrett side 438-439.
På den annen side er det i de fastsatte regler etablert et institusjonelt selvdømme som anført av kjæremotpartene. En avveining av disse forhold tilsier at det ikke er grunnlag for å underkjenne selvdømmebestemmelsen slik saken nå ligger an, jf Rt-1967-1373.
Når det derimot gjelder et eventuelt spørsmål om voldgift, er det ikke opplyst noe om dette i §6 i kontrakten med Stabæk. Det kan derfor være noe tvilsomt om tvistemålsloven strenge krav til skriftlighet her er oppfylt, jf tvistemålsloven §452 og Mæland: Voldgift side 59. P.g.a oppbygningen i regelverket vil det imidlertid være en fordel for Kolle å kunne ha i behold adgangen til voldgift som en ankeordning. Lagmannsretten antar derfor at reglene om voldgift kan påberopes av partene.
Når det gjelder saksomkostningene for byretten, har den kjærende part fått medhold i sin anførsel om rettslig interesse i forhold til NFF. NFF har fått medhold etter sin subsidiære anførsel. Lagmannsretten finner at saken omfatter så mange tvilsomme rettslige spørsmål at Kolle bør fritas for å betale saksomkostninger til NFF. Kolle og NFF bør derfor bære hver sine omkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §175 første ledd i.f. Hva angår forholdet til LYN, foreligger ikke en slik tvil. Kolle bør derfor erstatte LYN den del av omkostningene som var nødvendig for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten finner at det bare er en liten del av arbeidet som relaterer seg til LYN. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 5000, jf tvistemålsloven §176.
Kjæremålet har vært forgjeves. Den kjærende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte motpartene sakens omkostninger. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 5700,-, som etter omstendighetene legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse pkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Axel Kolle til Ski- og Fotballklubben LYN 5 000 -femtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av byrettens kjennelse. For øvrig bærer partene hver sine omkostninger for byretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Axel Kolle til Norges Fotballforbund og Ski- og Fotballklubben LYN i fellesskap 5.700 - femtusensyvhundrekroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.