LB-1996-559
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-03 |
| Publisert: | LB-1996-00559 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-00559 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet Statsadvokat Inger Wiig mot A (Forsvarer: Advokat Sverre Næss). |
| Forfatter: | Ola Melheim, rettens formann, Erik Melander, Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Alkoholloven (1989) §10-1, §3-1, §8-1, §8-2, §8-5, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §344, §436 |
Kjennelse:
Moss forhørsrett avsa dom 29 januar 1996 som i forhold til A hadde slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.51 dømmes for overtredelse av strl §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd, strl §162 første ledd, jfr. femte ledd, alkoholloven §10-1 første ledd, jfr. §8-1, alkoholloven §10-1 første ledd, jfr. §3-1 første ledd, alkoholloven §10-1 første ledd, jfr. §8-2 og alkoholloven §10-1 første ledd, jfr. §8-5 til en straff av fengsel i 3 -tre- år.
Til fradrag i straffen kommer 148 -etthundreogførtiåtte- dagers varetekt.
2. Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen. I dommen er det den feil at forhørsretten ikke har gjort rede for om den i forbindelse med straffen har funnet anvendelse for strl §62 eller §63 annet ledd.
Domfelte erklærte anke over dommen. Anken gjelder straffutmålingen, i det domfelte mener at straffen er for strengt utmålt. Lagmannsretten henviste saken til ankeforhandling ved beslutning den 20 februar 1996. Ankeforhandling ble avholdt i dag i lagmannsrettens lokaler i Rosenkrantzgaten 9 i Oslo. Domfelte møtte og forklarte seg. Dokumentasjonen framgår av rettsboken.
Forsvareren la ned påstand om at A anses på mildeste måte. Han viste særlig til dom inntatt i Rt-1991-360, Oslo byretts dom av 31 mai 1995 og Eidsiviating (nå Borgarting) lagmannsretts dom av 2. juni 1995.
Aktor la ned påstand om at anken forkastes. Hun har vist til dom inntatt i Rt-1991-193 og to dommer inntatt i Rt-1994-1215 (lnr 121 b og lnr 112 b).
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes, og bemerker:
Domfellelsen gjelder bl a kjøp av til sammen minst 560 gram amfetamin, som det må legges til grunn at domfelte i det vesentlige tok sikte på å selge videre med fortjeneste. Det dreier seg om kjøp foretatt over en periode på ca ett år. En del av stoffet solgte han videre til forskjellige personer i lokaldistriktet. Beslaget på 290 gram (siktelsens post I b), som politiet foretok den 12 april 1995, viste en renhetsgrad på 91 %, som er meget høy. Det er domfeltes befatning med amfetamin som står sentralt ved straffutmålingen. Sett under ett er det tale om et betydelig kvantum. Når opplysningene om renhetsgrad sammenholdes med kvantumet amfetamin, må det kunne sluttes at stoffets spredningsfare i distriktet var omfattende.
Lagmannsretten kan ikke se at det er tilstrekkelig dekning for forsvarerens anførsel om at domfeltes forhold til amfetaminet ikke hadde noe profesjonelt preg. Som nevnt foregikk hans omgang med stoffet over en lengre periode, inntil han ble pågrepet av politiet. Han hadde søkt å holde det skjult på forskjellige steder.
Domfeltes tilståelse kan heller ikke tillegges særlig vekt i formildende retning. Lagmannsretten viser til at hans tilståelse først kom etter at han i noen tid hadde sittet varetektsfengslet. Domfelte har ifølge siktelsen ikke kastet lys over hvilke kilder han mottok amfetaminet fra.
Forsvareren har vist til domfeltes psykiske og fysiske helsetilstand. Det er bl a opplyst at han for tiden står på venteliste ved sykehus i Askim for behandling av sine psykiske plager. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at domfeltes helsetilstand er slik at det tilsier endring i forhørsrettens fastsettelse av straffen.
Domfellelsen gjelder også salg av i alt 130 gram hasjisj, til tid som faller sammen med domfeltes befatning med amfetaminet. I seg selv tilsier disse salgene av hasjisj straff av fengsel, jf strl §62. Det samme gjelder forholdene i siktelsens post III og IV, som gjelder fremstilling og salg av hjemmebrent, mens forholdene i siktelsens post V og VI isolert ville tilsagt straff av bøter, jf strl §63 annet ledd. Som nevnt foran er dette spørsmål som forhørsretten feilaktig ikke har tatt stilling til, men feilen tilsier ikke at det bør utformes ny domsslutning.
Etter dette kan ikke lagmannsretten se at det er noe åpenbart misforhold mellom den straff som forhørsretten har utmålt og de straffbare handlinger som domfelte har begått, jf strpl §344.
Anken blir å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått, jf strpl §436 annet ledd, og domfelte har heller ikke fått anledning til å uttale seg om saksomkostningsspørsmålet. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.