LB-1996-886

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-03-17
Publisert:	LB-1996-00886
Stikkord:	Erstatningsrett, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. 95-757 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00886 A.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Rune Njøs Jacobsen). Motpart: Steinar Kulsrud (Prosessfullmektig: Advokat Tor Ingebrigtsen).
Forfatter:	Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann, Lagdommer Steingrim Bull, Tilkalt dommer, byrettsdommer Jon G. Kapelrud
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §180, §98, §14

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning etter whiplashskade forårsaket av bilulykke.

Steinar Kulsrud kjørte i en egen bil fredag 8 februar 1980, da han ble påkjørt bakfra. Kollisjonen var så kraftig at seteryggen i Kulsruds førersete brakk. I de påfølgende dager fikk Kulsrud smerter og stivhet i nakke, skuldrene og ryggen. Kulsrud var på dette tidspunkt daglig leder i selskapet Klimateknikk AS, og mandag 11 februar 1980 oppsøkte han bedriftslegen. Den 1 september 1980 avga bedriftslegen, dr Knut Haug, legeerklæring til forsikringsselskapet hvor det fremgikk at nakken ble utsatt for "piskesnert" skade med smerter i nakke, rygg og skuldrene. Haug uttalte også at det ville bli nødvendig med langvarig behandling, men at skaden sannsynligvis ikke ville medføre livsvarig invaliditet.

Kulsrud gjennomførte omfattende behandlinger av fysioterapeut og kiropraktor frem til sommeren 1984. Storebrand dekket fortløpende de utgifter Kulsrud hadde til denne behandling m v. Kulsrud fikk ny stilling i en annen virksomhet i konsernet som Klimateknikk AS tilhørte fra 1 januar 1983. Den nye stillingen innebar mer manuelt arbeid, og plagene ble etter hvert verre. Kulsrud var sykemeldt en måned høsten 1983 på grunn av problemer med skuldre og nakke. I september 1984 sluttet Kulsrud i sin stilling og begynte for seg selv som rådgiver i ventilasjon. Han drev mest med administrativt arbeid og merket da mindre til problemene i nakke, skuldre og rygg. Høsten 1991 måtte han gå over i mer manuelt arbeid, og plagene meldte seg for fullt. Kulsrud ble sykemeldt i februar 1992. I 1994 ble Kulsrud tilstått uførepensjon med 100 %, fra 1 februar 1993.

Etter at Kulsrud i 1989 hadde mottatt den siste utbetalingen fra Storebrand, var det ikke kontakt med forsikringsselskapet før Kulsruds daværende advokat henvendte seg til selskapet ved brev av 23 mars 1992 og fremsatte krav om erstatning. Kulsrud ble undersøkt av spesialist i ortopedisk kirurgi, overlege Ørnulf Jaer, som avga erklæring 1 juli 1992. Overlege Jaer fant at skaden skyldtes ulykken og medførte medisinsk invaliditet på 10%. Ervervsmessig invaliditet ble anslått til ca 25%. Nevrolog Robert Holmsen avga erklæring 25 februar 1994. Denne konkluderte med at den skadebetingede varige medisinske invaliditet gradsmessig ansettes til 15-20%.

Storebrand avviste erstatningskravet og begrunnet dette med manglende årsakssammenheng og foreldelse.

Stevning ble uttatt 23 mars 1995 og med påstand om at Storebrand er fullt ut erstatningsansvarlig overfor Steinar Kulsrud etter trafikkulykken. I stevningen ble det imidlertid ikke presisert nærmere hva det kreves erstatning for bortsette fra at det innledningsvis heter at "saken gjelder spørsmålet om hvorvidt krav om erstatning i forbindelse med personskade etter trafikkulykken 8 februar 1980 er foreldet". Det ble tatt forbehold om å kreve fullbyrdelsesdom.

I prosesskrift av 4 juli 1995 ba Storebrand bekreftet at det bare var foreldelsesspørsmålet som skulle behandles i den berammede hovedforhandling. Det fremgikk også av prosesskriftet at selskapet i motsatt fall ba om at retten besluttet deling av behandlingen og pådømmelsen etter tvistemålsloven §98 annet ledd og §151 annet ledd. Det reiste spørsmål blir ikke berørt under den videre saksforberedelse. I hovedforhandlingen ble det kun forhandlet om foreldelsesspørsmålet. Asker og Bærum herredsrett avsa dom 22 desember 1995 med slik domsslutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS er fullt ut erstatningsansvarlig overfor Steinar Kulsrud etter trafikkulykken 08.02.1980.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale i saksomkostninger til Steinar Kulsrud 40.910 - førtitusennihundreogti - kroner.

Storebrand har i rett tid påanket herredsrettens dom. Steinar Kulsrud har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandlingen ble holdt 30 januar 1997. Steinar Kulsrud møtte og avga forklaring. Storebrand var representert med sin prosessfullmektig. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Under ankeforhandlingen ble det avklart at Storebrand har andre innsigelser mot kravet enn foreldelse, og at selskapet hadde oppfattet herredsrettsbehandlingen slik at forhandlingene var delt. Kulsrud presiserte at han vil kreve mnerstatning, tap i fremtidig erverv og inntektstap fra 24 mars 1992 samt påførte utgifter fra samme tidspunkt. Lagmannsretten påpekte at forhandlingne for herredsretten i realiteten var delt etter tvistemålsloven §98 idet det ble forhandlet særskilt om foreldelsesinnsigelsen. Med det resultat herredsretten kom til, skulle det ikke vært avsagt dom, men forhandlingene skulle ha fortsatt. Partene ga uttrykk for at de ikke ønsket herredsrettens dom opphevet. Dersom lagmannsretten kommer til at kravet ikke er foreldet, ba partene om at forhandlingene fortsetter til behandling av de øvrige deler av saken.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det bestrides at foreldelsen ble avbrutt ved erkjennelse etter foreldelsesloven §14. Det var naturlig for Storebrand å medvirke til at opplysninger ble fremskaffet da Kulsrud tok saken opp igjen i mars 1992. I Storebrands brev av 20 mai 1992 ble det tatt uttrykkelig forbehold om å påberope foreldelse. Det innebærer heller ikke erkjennelse å forhandle om forlik, slik det ble gjort i 1993 og 1994.

Kravet er foreldet etter foreldelsesloven §9 nr 1. Stevningen av 23 mars 1995 er fristavbrytende, og skjæringstidspunktet blir derfor 23 mars 1992. Det anføres at Kulsrud før dette tidspunkt hadde eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden. I februar 1992 fikk Kulsrud et akutt tilbakefall. Senest på dette tidspunkt begynte treårs fristen å løpe. I denne forbindelse vises til avgjørelse i Rt-1967-1182. Vedtaket om uførepensjon i 1993 har ikke betydning for fristspørsmålet, jf avgjørelse i Rt-1996-1134.

Kravet er også foreldet etter 10-års fristen i foreldelsesloven §9 nr 2, slik bestemmelsen lød før lovendringen av 5 januar 1996. Kulsrud fikk plager dagen etter ulykken og oppsøkte lege. Det følger av legeerklæringen av 1 september 1980 at nakken ble utsatt for "piskesnert" skade ved påkjørselen. Han hadde vedvarende plager og var under fysikalsk behandling til juni 1984. Han var sykemeldt en periode i september 1983. Han fikk etter hvert problemer med å arbeide og kunne ikke gjøre noe fysisk, som idrett, hagearbeid o l. Dersom lege var blitt kontaktet i denne periode, ville han ha fått en utredning som konkluderte med at det var en varig skade. Det kreves ikke at skaden er klarlagt i detalj. Foreldelsesfristen begynner å løpe selv om størrelsen av tapet er forbundet med usikkerhet.

Det er vist til avgjørelser i Rt-1992-64 og Rt-1994-682, samt uttalelse i Ot.prp.nr.46 (1987-1988) side 7, annen spalte.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Steinar Kulsrud, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Storebrand har erkjent ansvar ved den foreliggende korrespondanse mellom partene våren og sommeren 1992. Det må tas utgangspunkt i at Storebrand erkjente ansvar like etter at ulykken fant sted. Selskapet dekket Kulsruds utgifter og siste utbetaling var 14 november 1989. Da Kulsrud kommer tilbake til saken i 1992, ba Storebrand om at det ble innhentet spesialisterklæring og etter at denne forlå, ba man om at det ble fremsatt et krav. Senere ble det avholdt forliksforhandlinger mellom partene. Under disse omstendigheter har det ikke betydning at Storebrand i brevene av 20 mai 1992 og 26 november 1992 tok forbehold om å påberope foreldelse.

Stevningen er uttatt innenfor treårs fristen i foreldelsesloven §9 nr 1. Det var først da overlege Ørnulf Jaer, spesialist i ortopedisk kirurgi, avga sin erklæring 1 juli 1992 at Kulsrud fikk den nødvendige kunnskap om skaden. Det kan ikke bebreides Kulsrud at han ikke skaffet seg denne kunnskap tidligere. Det følger av dr Haugs erklæring av 1 september 1980 at han regnet med at pasienten ville bli bra. Denne forståelse hadde Kulsrud gjennom 1980-årene. Det ble ordinert fysikalsk behandling, og gjennom 1980årene var plagene til å leve med. Det må også legges stor vekt på at nakkeslengskader ikke så lett kan oppdages ved nevrologiske undersøkelser, og at det først var et godt stykke ut i 1980-årene at slike skader ble kjent. Det var først ved dr Holmsens erklæring 25 februar 1994 at varige skader ble påvist. Kulsrud hadde heller ikke inntektstap før han ble sykemeldt i febraur 1992.

Foreldelsesfristen på 10 år i foreldelsesloven §9 nr 2 er heller ikke utløpt. Det var først ved de to legeerklæringer at skaden ble påvist. Det var ingen objektive funn før Holmsen avga sin erklæring.

Kulsrud har til støtte for sine anførsler vist til avgjørelser i Rt-1992-603, Rt-1967-1184, Rt-1972-965.

Steinar Kulsrud har nedlagt slik påstand:

1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes.

2. Steinar Kulsrud tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Det følger av foreldelsesloven §14 at foreldelse avbrytes når skyldneren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som løfte om betaling eller ved å betale rente. Storebrand har ikke erkjent ansvar for så vidt gjelder den del av erstatningskravet som denne sak gjelder. Spørsmålet er om Storebrand har erkjent ansvar ved konkludent adferd.

Foreldelsesloven §14 må forstås slik at det avgjørende er hvordan skyldneren ved rimelighet kan oppfatte fordringshaveren. Det vises til Asbjørn Kjønstad og Steinar Tjomsland: Foreldelsesloven (1983), side 107.

Storebrand erkjente ansvar for skaden umiddelbart etter ulykken i 1980. I brev av 23 mai 1980 fra Storebrand til Kulsrud heter det:

Vi viser til Deres brev til oss datert den 14. d.s. hvor De gjør kjent at De fremdeles ikke er fullt helbredet etter trafikkuhellet den 8. februar 1980. Så snart det foreliger noe økonomisk tap eller utlegg, ber vi om at dette blir legitimert og sendt vårt selskap.

Vi vil gjenta at skulle det senere påløpe ytterligere omkostninger, ber vi om å få høre fra Dem.

Selskapet dekket Kulsruds utgifter i perioden 1981 - 1984. Kulsrud måtte purre på den siste utbetalingen, og denne fant sted i november 1989. Det var deretter ikke kontakt mellom partene før Kulsrud gjennom sin advokat tok saken opp igjen i mars 1992. Det framgår av Storebrands brev til Kulsruds advokat av 30 mars 1992 at selskapet ba om at det innhentes en legeerklæring til klargjøring av om det var årsakssammenheng mellom ulykken og plagene. Etter lagmannsrettens oppfatning kan dette brevet ikke oppfattes som erkjennelse av ansvar. Selskapet ønsket å få klarlagt saken nærmere og tok ikke stilling til ansvarsspørsmålet. Storebrands brev av 15 mai 1992 har samme karakter. Det ble bedt om at Kulsrud henvises til en spesialistundersøkelse for blant annet vurdering av eventuell varig invaliditet etter trafikkuhellet.

I brevet av 20 mai 1992 tok Storebrand et klart forbehold om at foreldelse kan bli påberopt. I brevet av 30 september 1992 ba Storebrand om en oversikt over det som kreves erstattet. Dette brev må ses i sammenheng med de nevnte brev, herunder brevet av 20 mai 1992 hvor det ble tatt uttrykkelig forbehold om å påberope foreldelse.

Storebrands betaling av utgiftene til spesialisterklæringen og fysikalsk behandling er bare erkjennelse av ansvar for disse utgiftene, og har ingen betydning ved vurderingen av de krav som denne sak omhandler. Forlikstilbudet som ble framsatt muntlig ved forhandlingene i 1993 og 1994 innebærer heller ingen erkjennelse. Det vises til C Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer (1946), side145 hvor det fremgår at tilbud om forlik ikke avbryter foreldelse uten i sepesielle tilfeller som lagmannsretten ikke kan se foreligger i denne sak.

Etter dette finner lagmannsretten at Storebrand ikke har erkjent ansvar for de krav denne saken gjelder.

Foreldelsesloven §9 nr 1 fastsetter at foreldelsesfristen er tre år. Utgangspunktet for fristen er den dag da skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg slike kunnskaper om skaden og den ansvarlige at han hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til positivt resultet. Det vises til rettsprakis om dette spørsmål, herunder avgjørelsen i Rt-1992-64. Stevningen ble uttatt 23 mars 1995, og foreldelsesspørsmålet vil bero på om skaden kunne vært konstatert før 23 mars 1992.

Steinar Kulsrud var frisk før bilulykken. Han var aktiv i fritiden, blant annet med sport og hagearbeid. Kulsrud er utdannet sivilingeniør, og på tidspunktet for ulykken var han dalig leder i Klimateknikk AS, en stilling han hadde hatt siden 1974. De første dagene etter ulykken var Kulsrud plaget av stivhet og smerter i nakken, skuldrene og ryggen. Han oppsøkte bedriftslege Knut Haug etter et par dager. Haug mente problemene ville gå over og ordinerte fysikalsk behandling. Av erklæring på skjemaet fra forsikringsselskapet som Haug ga til Storebrand 1 september 1980, fremgår det følgende: 8/2-80. Påkjørt bakfra. Nakken var utsatt for "piskesnert" skade.

Senere vondt i nakken med nedsatt bevegelighet. Fikk samtidig vondt i ryggen og skuldrene.

På spørsmålet i skjemaet om det er sannsynlig at skaden vil medføre livsvarig invaliditet, skrev Haug:

Nei, men den har nødvendiggjort langvarig behandling både av fysioterapeut og kiropraktor. Han må ennå holde på med behandling.

Kulsrud gjennomførte en rekke behandlinger hos fysioterapeut og kiropraktor frem til november 1980. Kulsrud skiftet da til et nytt fysikalsk institutt hvor han fikk behandlinger til juni 1984. I februar 1984 hadde han kontakt med doktor Harald Mast. Sommeren 1984 tok Kulsrud det med ro og forsøkte så mye som mulig å være passiv fysisk sett.

Kulsrud har forklart at han etter sommeren 1984 ikke hadde særlige plager hvis han fullstendig unnlot fysisk aktivitet. Så snart han begynte å belaste kroppen, f eks bære ting, måke snø eller pusse båt, kom plagene tilbake. Legene ga imidlertid uttrykk for at plagene ville gå over, og dette trodde også Kulsrud selv.

Fra 1 januar 1983 fikk Kulsrud en annen stilling i det konsern som Klimateknikk AS tilhørte. Den nye stillingen medførte mer fysisk arbeid, og plagene ble mer følbare. Han var sykemeldt en måned i 1983, grunnet problemer med skuldre og nakke.

Etter at Kulsrud sluttet i konsernet i september 1984 og begynte for seg selv, hadde han mest administrativt arbeid. Han merket da mindre til problemene. Kulsrud måtte imidlertid bruke all sin energi i sitt arbeide, og hadde ingen kapasistet til å utføre de fritidsaktiviteter han drev med før ulykken. Høsten 1991 måtte han igjen utføre mer fysisk arbeid. Problemene kom da tilbake for fullt. Han ble sykemeldt i februar 1992 og har siden ikke vært i arbeid. Overlege Ørnulf Jaer, spesialist i ortopedisk kirurgi, undersøkte Kulsrud 29 mai 1992. I hans erklæring av 1 juli 1992 utalles blant annet følgende:

Han har stadig stivhet og smerter i nakken gjennom disse årene, med utstråling til begge armer, og med nummenhet i hender og fingre ved bruk av armene. Han kan ikke arbeide med løftede armer, ikke løfte eller bære, eller delta i noen tyngre fysiske aktiviteter som idrett og liknende. Reparasjoner i hus og hage, båtpuss etc. må sønnen ta seg av.

I tillegg til de nevnte smerteplager har han i alle disse årene vært plaget av nedsatt hukommelse og konsentrajsonevne. Han merker dette tydelig i sitt arbeide, klarer ofte ikke følge gangen i diskusjoner, må stadig spørre om igjen, får ikke med seg alle data.

Han har også blitt mye mer trett enn tidligere, det hender sogar han dupper av under møter, noe som aldri skjedde tidligere. Familien og hans kolleger klager dessuten over at han har blitt irritabel og vanskelig. alt dette er symptomer som aldri var tilstede før den aktuelle skade i 1980, men har holdt seg helt konstant gjennom de siste 10 år.

Tross manglende dokumentasjon fra tiden før den aktuelle skade, vil hendelsesforløpet sammen med hans symptomer være tilstrekkelig til at det er overveiende sannsynlig at hans kroniske smertetilstand i nakke og armen skyldes skaden i 1980. Det samme gjelder hans mentale problemer med nedsatt hukommelse og konsentrasjonsevne. Dette som en helt typisk tilstand av type "Whiplashsyndrom". Derimot mener jeg bestemt at hans plager i venstre skulder fra februar 92 er en akutt peritendinitt som ikke har noe med hans tidligere skade å gjøre. Jeg vil derfor holde dette utenfor en beregning av hans invaliditet. Hans tilstand er stabil, og kan ikke ventes å endre seg med tiden. Han har lært seg å leve med sine plager, men på bekostning av fysisk aktiviteter som han ikke klarer. I sitt arbeide er han åpenbart hemmet, men har altså klart å finne en arbeidsform han kan klare.

Nevrolog Robert Holmsen undersøkte Kulsrud 11 oktober 1993 og senere. I hans erklæring av 35 februar 1994 fremgår blant annet:

De ortopeder som har undersøkt skadede tidligere har alle funnet uttalte muskelsmerter ved palpasjon slik at et kronisk muskelsmertesyndrom synes å foreligge.

I tillegg synes jeg ikke man kan avvise at det kan foreligge en lettere grad av ryggmargsskade i nakkeområdet, såkalt cervical vertebrogen myelopati, kan ha sammenheng med skaden. Han ble da påkjørt bakfra. Hodet og ryggen må ha blitt kastet bakover da ryggstøttet brakk. Det er ikke sikkert at det har vært noen klar nakkeslengmekanisme med i bildet, men opplysningene om bevisstløshet kunne tale i retning av en hjernerystelse.

Tilstanden i dag kan karakteriseres som kronisk muskelsmertesyndrom pluss mulig cervical følge. Ut fra dette synes jeg det er naturlig å vurdere å øke invaliditetsprosenten noe i forhold til det som er foreslått tidligere, og jeg foreslår grovt skjønnsmessig en skadebetinget varig medisinsk invaliditet på 15-20%.

Etter lagmannsrettens oppfatning kunne de skader som legene Jaer og Holmsen påviste, ha vært diagnostisert før skjæringstidspunktet etter foreldelsesloven §9 nr 1, nemlig 23 mars 1992. Umiddelbart etter ulykken oppsto det smerter og problemer. Etter rettens mening var det rimelig grunn for Kulsrud til å se tiden an de første årene. De leger han hadde kontakt med stilte ham i utsikt at han ville bli bra når han tok tiden til hjelp. Imidlertid hadde den fysikalske behandling som ble avsluttet i 1984 ingen særlig effekt. Det var ikke blitt noen bedring, bortsett fra noen midlertidige forbedringer i perioder. Hovedsaklig ble smertene og plagene større ettersom tiden gikk. Fra midten av 1980-tallet var det etter det opplyste ikke mulig for Kulsrud å utføre fysisk arbeid eller fritidsaktiviteter slik som idrett, hagearbeid og båtpuss. Han fikk også store problemer ved å løfte på ting. Det hadde gått fem år siden ulykken. Etter denne perioden måtte Kulsrud ha skjønt at denne tilstanden hadde sammenheng med trafikkulykken, og det måtte fremstå som nærliggende for ham å få årsaksforholdene og skadens omfang og varighet vurdert. Da hadde han gjennom mange år vært tvunget til å redusere sine tidligere fritidsaktiviteter i betydelig grad, og han forstod at han ikke kunne makte de fysiske utfordringer som fulgte av hans nye arbeid. Kulsrud har riktignok forklart at han så sent som i 1984 trodde han skulle bli bedre ved å slutte med fysikalsk behandling og ta det med ro fysisk. På slutten av 1980-tallet var det imidlertid gått flere år uten at dette førte til bedring, og det var gått nesten ti år siden ulykken. Han måtte da skjønne at det dreide seg om en varig skade. Da var det dessuten blitt godt kjent at bilpåkjørsler bakfra kunne medføre whiplashskader. Etter lagmannsrettens oppfatning måtte det i hvert fall på dette tidspunkt ha vært klart for Kulsrud at han ville ha fått en utredning som konstaterte skaden hvis han hadde kontaktet lege, slik at han kunne fått grunnlag for krav om erstatning, tap i fremtidig erverv og mnerstatning.

Etter lagmannsrettens oppfatning er saksforholdet i nærværende sak forskjellig fra det som forelå i avgjørelsen i Rt-1992-603. I nærværende sak ble det tidlig klart at Kulsruds plager hadde sammenheng med ulykken og skaden manifisterte seg på en måte som ga grunn til å regne med varig invaliditet. I saksforholdet i Høyesterettsavgjørelsen var forholdet at skadelidte var frisk etter at hun ble utskrevet fra sykehuset etter ulykken. Hun levet et normalt liv såvel yrkesmessig som i fritiden i nesten 10 år før følgene av ulykken kom igjen.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at erstatningskravet er foreldet etter foreldelsesloven §9 nr 1 og går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet om det også er foreldet etter §9 nr 2.

Storebrand Skadeforsikring AS blir etter dette å frifinne.

Lagmannsretten finner at saken har voldt slik tvil at det var fyldesgjørende grunn for Kulsrud til å prøve saken for retten. Partene må derfor bære hver sine omkostninger både for lagmannsretten og herredsretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller herredsretten.