LB-1997-1813
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-01 |
| Publisert: | LB-1997-01813 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal namsrett Nr. 97-00341 D - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01813 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: Solbergmoen Fysikalske Institutt v/Berit og Ivan Kristensen (Prosessfullmektig: Advokat Roar Arvid Lehn). Kjæremotpart: Nedre Eiker kommune (Prosessfullmektig: Advokat Liv Torill Evenrud Kjeldsberg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, 3. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1 |
I begjæring om midlertidig forføyning av 22 mai 1997 til Eiker, Modum og Sigdal namsrett nedla Solbergmoen Fysikalske Institutt v/Berit og Ivan Kristensen påstand om at Nedre Eiker kommune "skal opprettholde 2,55 hjemler ved Solbergmoen Fysikalske Institutt f.o.m. april måned 1997 og inntil noe annet blir bestemt av kompetent forvaltningsorgan i kommunen - subsidiært inntil forvaltningsklagen fra instituttet er avgjort". Bakgrunnen for begjæringen var at kommunen - etter saksøkerens oppfatning med urette - stanset utbetaling av driftstilskudd til den ene av de tidligere godkjente stillingshjemler ved Instituttet med virkning fra og med april 1997.
Eiker, Modum og Sigdal namsrett avviste saken i kjennelse av 27 mai 1997 med den begrunnelse at saksøkeren av prosessuelle grunner ikke kunne få dom for sitt krav, og at saksøkeren dermed heller ikke kunne få medhold i begjæringen om midlertidig forføyning.
Solbergmoen Fysikalske Institutt v/Berit og Ivan Kristensen har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, og Nedre Eiker kommune har tatt til gjenmæle.
Kjærende part anfører at namsretten feilaktig har lagt til grunn at Instituttet ikke kan få dom for kravet om at kommunen skal opprettholde 2,55 hjemler ved Instituttet inntil noe annet blir bestemt av kompetent forvaltningsorgan i kommunen, eller eventuelt inntil forvaltningsklagen fra Instituttet er avgjort. Det er vist til at kravet er i samsvar med det som ble bestemt av Hovedutvalget for helsevern og sosial omsorg i møte 10 september 1990. De vedtak som senere er fattet av kommunens administrasjon, er ugyldige av flere grunner. Administrasjonen har ikke avgjørelsesmyndighet i saker om inngåelse eller endringer av avtaler med privatpraktiserende fysioterapeuter. Selv om retten skulle komme til at kommuneadministrasjonen har slik myndighet, har retten full prøvelsesadgang med hensyn til om det foreligger saksbehandlingsfeil, om avgjørelsen er lovstridig eller om det skjønn administrasjonen har utøvet må betegnes som myndighetsmisbruk, slik det er anført fra kjærende parts side.
Med hensyn til namsrettens henvisning til Rt-1996-342, anføres at man i nærværende sak nettopp står overfor administrative avgjørelser som "griper inn i en bestående tilstand", og at det er særlig grunn til å bruke midlertidig forføyning selv om det skulle være slik at domstolene ikke kan gi "pålegg om naturaloppfyllelse", slik Kjæremålsutvalgets flertall i kjennelsen av 1996 åpner for.
Til namsrettens avsluttende bemerkninger om at det kan synes tvilsomt om Instituttet overhodet kan gis medhold i et krav om midlertidig forføyning så lenge den avtalte klageordning som følger av overenskomst mellom Kommunenes Sentralforbund og Norske Fysioterapeuters Forbund ikke er uttømt, bemerkes at kjærende part ikke har skriftlig avtale med kommunen om at nevnte overenskomst er gjort gjeldende. Den kjærende part har dessuten forsøkt nettopp å utnytte klagemulighetene innen kommunen før det eventuelt reises søksmål eller voldgiftssak. Kommunen har imidlertid ikke villet behandle klagen.
Solbergmoen Fysikalske Institutt v/Berit og Ivan Kristensen har lagt ned slik påstand:
Prinsipal
Eiker, Modum og Sigdal namsretts kjennelse av 27.05.97 i sak nr 97-00341 D oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten.
Subsidiær
Begjæringen tas til følge.
I begge tilfelle
Nedre Eiker kommune v/ordføreren idømmes saksomkostninger ved namsrett og lagmannsrett.
Nedre Eiker kommune hevder at namsrettens avgjørelse er riktig og kan i hovedsak tiltre namsrettens bemerkninger. Poenget er at selv om retten mot all formodning skulle komme til at det forvaltningsorgan som har truffet avgjørelsen ikke har den nødvendige kompetansen, at det foreligger saksbehandlingsfeil, avgjørelsen er lovstridig og/eller at det foreligger myndighetsmisbruk, kan domsslutningen bare gå ut på at avgjørelsen er ugyldig. Domstolene kan ikke treffe noen realitetsavgjørelse i saken. Solbergmoen Fysikalske Institutt har ikke anført og følgelig heller ikke sannsynliggjort at det foreligger et hovedkrav som går ut på at kommunen skal tilpliktes å treffe et bestemt vedtak. Begjæring om midlertidig forføyning må da avvises, jf bl.a. Rt-1989-201 og Rt-1993-103.
Det er forøvrig uklart om Instituttets hovedkrav i saken må forstås som et krav om at saken skal tas under klagebehandling i kommunen. Et eventuelt krav om klagebehandling faller utenfor tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, jf Rt-1996-342 og Rt-1975-1171. Det kan ikke gis midlertidig forføyning inntil en forvaltningsklage er endelig avgjort.
Subsidiært er anført at hverken hovedkrav eller sikringsgrunn er sannsynliggjort.
Nedre Eiker kommune har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Eiker, Modum og Sigdal namsrettes kjennelse av 27.05.97 i sak 97-341 D stadfestes.
Subsidiært:
Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
I begge tilfelle:
Solbergmoen Fysikalske Institutt tilpliktes å betale sakens omkostninger ved namsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten og bemerker:
Det fremgår av begjæringen om midlertidig forføyning at kjærende part er av den oppfatning at kommunens avgjørelse om å stanse utbetaling av driftstilskuddet til en av de godkjente fysioterapeutstillingene ved Instituttet med virkning fra april 1997 er ugyldig. Avgjørelsen har sin bakgrunn i at kommunen etter tidligere vedtak av helse- og sosialsjefen har inngått direkte avtale med en av Instituttets tidligere fysioterapeuter om privat praksis på annet sted. Instituttet hevder at også dette vedtaket er ugyldig. Det er anført flere ugyldighetsgrunner, bl.a. at helse- og sosialsjefen ikke har kompetanse til å fatte vedtak av denne art, men også at vedtaket griper inn i de rettigheter Instituttet ble gitt i vedtak av Hovedutvalget for helsevern og sosial omsorg den 10 september 1990. Det anføres at det fremgår av den skriftlige innstillingen i saken av 1990 at vedtaket må forstås slik at alle driftsavtalene skulle forbli ved Instituttet, og at ingen av de fysioterapeuter som praktiserte der kunne ta avtalene med seg ved eventuell flytting. Det heter i kjæremålserklæringen at kjærende part "vil fastholde/hevde at det er fullt mulig å få dom for sitt hovedkrav om at kommunen skal opprettholde 2,55 hjemler ved instituttet inntil noe annet blir bestemt av kompetent forvaltningsorgan i kommunen (og slik det ble bestemt av Hovedutvalget for helsevern og sosial omsorg i møte 10.09.90), eller eventuelt inntil forvaltningsklagen fra Instituttet/den kjærende part er avgjort". Lagmannsretten finner derfor at den kjærende part ikke begrunner begjæringen om midlertidig forføyning med et hovedkrav som går ut på at kommunen skal tilpliktes å treffe et bestemt vedtak, men at anførselen går ut på at det må kunne gis dom for at vedtakene er ugyldige.
I begjæringen om midlertidig forføyning er det nedlagt påstand om at kommunen "skal opprettholde 2,55 hjemler ved Solbergmoen Fysikalske Institutt f.o.m april måned 97 inntil noe annet blir bestemt av kompetent organ i kommunen - subsidiært inntil forvaltningsklagen er avgjort".
Instituttet må oppfattes slik at det mener å ha krav på driftstilskudd også for den fysioterapeutstilling som ble "inndratt" etter at kommunen inngikk særskilt avtale med en fysioterapeut som sluttet ved Instituttet, og at dette kravet står ved lag inntil det på lovlig måte måtte bli fattet annet vedtak i kommunen. Det er prosessuelt intet til hinder for å gå til søksmål med krav om dom for dette. Det kan da etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke prosessuelt være noe til hinder for å fremme en begjæring om midlertidig forføyning med det materielle innhold at kommunen inntil videre plikter å utbetale tilskudd til Instituttet med det beløp som gjaldt før det påstått ugyldige stansingsvedtaket ble fattet, og Instituttets påstand i begjæringen må oppfattes på denne måte.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, idet saken hjemvises til fortsatt behandling av begjæringen om midlertidig forføyning. Spørsmålet om saksomkostninger for namsretten blir å avgjøre under den videre behandling i namsretten.
Når det gjelder saksomkostninger i anledning av kjæremålet, finner lagmannsretten at Nedre Eiker kommune, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd bør erstatte kjærende parts nødvendige omkostninger. Omkostningsoppgave er ikke inngitt. Lagmannsretten fastsetter beløpet skjønnsmessig til kr 5.000 med tillegg av rettsgebyret, som utgjør kr 3030.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Eiker, Modum og Sigdal namsretts kjennelse av 27.05.97 i sak nr 9700341 D oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nedre Eiker kommune innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Solbergmoen Fysikalske Institutt v/Berit og Ivan Kristensen 8.030 - åttetusenogtretti - kroner.