LB-1997-2425
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-22 |
| Publisert: | LB-1997-02425 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A96-906 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02425 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: Ticon AS (Prosessfullmektig: Advokat Fred Arne Gade, Oslo). Kjæremotpart: K-Finans AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjersti Jensen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn 2. Lagdommer Sveinung Koslung 3. Kst. lagdommer Nils Simonsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §175, §179, §69, §100, §177, §180, §181, §197, §58, Tvistemålsloven (1915), Panteloven (1980) |
Gjensidige Kredittforsikring AS (her også kalt Gjensidige) reiste i mai 1996 søksmål mot Ticon AS og K-Finans AS ved Drammen byrett. I stevningen ble det overfor begge de saksøkte krevet fastsettelsesdom for at en pantobligasjon på 1,2 millioner kroner i tre eiendommer i Stavanger "er effektiv for sitt pålydende med tillegg av renter i henhold til pantelovens bestemmelser." Senere endret Gjensidige sitt søksmål mot Ticon AS til å gjelde fullbyrdelsesdom for betaling av et krav på 1,2 millioner kroner, og fastsettelsesdom for at Gjensidige var berettiget til å realisere pantobligasjonen dersom Ticon ikke betalte kravet.
K-Finans AS påsto seg frifunnet. I tilsvaret reiste selskapet samtidig søksmål, betegnet som regressøksmål, mot Ticon AS, med påstand om at Ticon skulle dømmes til å erstatte K-Finans samtlige omkostninger som ikke ble dekket av Gjensidige i anledning saken (post 1). Regressøksmålet hadde sammenheng med at Ticon hadde solgt til K-Finans de eiendommene pantobligasjonen heftet på. I et senere prosesskriv utvidet K-Finans regressøksmålet til å omfatte en påstand om at i den grad K-Finans måtte gjøre opp pantobligasjonen i forhold til Gjensidige, skulle K-Finans ha rett til å tre inn i Gjensidiges pengekrav overfor Ticon (post 2).
Ticon påsto både søksmålet fra Gjensidige og fra K-Finans avvist. Overfor KFinans gjorde Ticon blant annet gjeldende at søksmålet ikke var noe regressøksmål etter tvistemålsloven §69, men et ordinært erstatningskrav, at søksmålet ikke var reist på riktig måte, ettersom det ikke var reist ved stevning, og at påstandens post 2 måtte føre til avvisning av samme grunner som anført i Gjensidiges søksmål mot Ticon.
Drammen byrett avgjorde avvisningsspørsmålene ved kjennelse 3 januar 1997. Søksmålet fra Gjensidige mot Ticon ble fremmet. For så vidt gjelder tvisten mellom K-Finans og Ticon, hadde kjennelsen slik slutning:
2. Regressøksmålet avvises forsåvidt gjelder det krav som fremgår av påstandens post 1. Krav om avvisning av det krav som fremgår av påstandens post 2 tas ikke til følge.
3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken.
Byretten fant at påstandens post 1 ikke var noe regressøksmål som kunne fremmes etter tvistemålsloven §69. Det var derimot ikke grunnlag for å avvise påstandens post 2.
Ticon påkjærte kjennelsen i forhold til Gjensidige. Avgjørelsen i forholdet mellom K-Finans og Ticon ble ikke påkjært.
I prosesskriv 27 april 1997 fremmet K-Finans slikt nytt punkt 1 i regressøksmålet mot Ticon:
1. Det gis fastsettelsesdom på hvorvidt Gjensidige Kredittforsikring AS har eller ikke har rett til å kreve oppgjør under pantobligasjon stor kr 1200000,- opprinnelig fra AS Teknisk Isolering, nå Ticon AS til opprinnelig Forsikringsselskapet Norge AS, nå Gjensidige Kredittforsikring AS, tgl. 4.8.83, i henhold til pantsettelseserklæring av 17.11.84 opprinnelig fra Ticon Industrier AS, nå Ticon AS til fordel for opprinnelig Forsikringsselskapet Norge AS, nå Gjensidige Kredittforsikring AS, og underliggende gjeldsbrev av 9.11.84 opptatt av Karl Støle hos opprinnelig Forenede Finans AS, nå Gjensidige Kredittforsikring AS.
K-Finans opprettholdt som punkt 2 i påstanden kravet om på visse vilkår å tre inn i Gjensidiges pengekrav mot Ticon.
Ticon krevde den nye påstanden fra K-Finans avvist.
I prosesskriv 3 juni 1997 trakk Gjensidige sitt søksmål mot Ticon, og tilbød seg i samsvar med avtale å betale 50000 kroner i saksomkostninger. Ved Drammen byretts kjennelse 25 juni 1997 ble saken mellom Gjensidige og Ticon hevet. Ticon begjærte da saken hevet for så vidt gjaldt K-Finans krav om å få tre inn i Gjensidiges eventuelle krav mot Ticon, post 2 i påstanden av 27 april 1997, ettersom dette kravet ikke lenger var aktuelt etter at Gjensidige hadde frafalt sitt krav mot Ticon. K-Finans motsatte seg ikke dette, men det var uenighet mellom partene om saksomkostningsspørsmålet. Ticon opprettholdt sin påstand om avvisning av kravet fra K-Finans om fastsettelsesdom for at Gjensidige hadde rett til å kreve oppgjør etter pantobligasjonen, påstandens post 1.
Drammen byrett avsa 31 juli 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Regressøksmålet mellom K-Finans AS og Ticon AS heves forsåvidt gjelder KFinans AS' påstandspost 2.
2. Regressøksmålet avvises forsåvidt gjelder K-Finans AS' påstandspost 1.
3. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger i anledning Drammen byretts kjennelse av 3.1.97 hvor saksomkostningsspørsmålet ble utsatt til avsluttende dom/kjennelse, jfr. tvistemålsloven §179.
4. I spørsmålet om avvisning av påstandspost 1 i regressøksmålet tilpliktes K-Finans AS å erstatte Ticon AS saksomkostninger med kr 8500,-, - kroneråttetusenfemhundre - tillagt 12% rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.
Byretten fant at påstandens post 2 måtte avvises fordi denne utvidelsen av saken ikke var hjemlet verken i tvistemålsloven §58 eller §69.
Ticon har påkjært kjennelsens punkt 3 til Borgarting lagmannsrett. Selskapet anfører at ved avgjørelsen er lagmannsretten ikke bundet av byrettens bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum. Selskapet gjør videre i hovedsak gjeldende:
Byrettens lovanvendelse er uriktig når byretten ikke har tilkjent Ticon saksomkostninger i anledning hevingen av påstandens post 2. Byretten har benyttet unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd. Frafallelsen av denne påstanden er en følge av at Gjensidige trakk sitt søksmål mot Ticon. Det er i strid med loven når byretten her har benyttet alternativet om at utfallet av saken skyldes omstendigheter utenfor K-Finans' kontroll. Etter den kjærende parts mening foreligger det ikke et regressøksmål i vanlig forstand. K-Finans har bare krevet dom for å tre inn i et pengekrav som saksøkeren i hovedsøksmålet har reist mot en medsaksøkt. Unntaket i §175 første ledd kommer ikke til anvendelse, fordi søksmålet ikke var berettiget. Det er her ikke tale om et tilfelle hvor utfallet ikke kan lastes saksøkeren. K-Finans har krevet å tre inn i et krav som ble reist på et svært sviktende grunnlag av Gjensidige. Da Gjensidige etter hvert innså dette, trakk de søksmålet mot Ticon. Når man som saksøkt tar ut søksmål mot en tredjemann etter tvistemålsloven §69, tar man en risiko i forhold til saksomkostningsansvaret. Denne risikoen er knyttet til om saksøkerens krav består, om det vil føre frem og om det eksisterer på domstidspunktet. Dersom Ticon, og for så vidt også K-Finans, hadde fått medhold i frifinnelsespåstanden i hovedsøksmålet fra Gjensidige, ville K-Finans likevel vært ansvarlig for Ticons saksomkostninger i regressøksmålet. Saksomkostningsavgjørelsen kan ikke bli annerledes selv om saksøkeren innser at han ikke har noe krav før saken tas opp til doms, og trekker kravet. KFinans har etter dette ikke reist sitt søksmål berettiget, slik byretten legger til grunn. Dette er et selvstendig og tilstrekkelig vilkår for å tilkjenne Ticon saksomkostninger. Ticon har vist til avgjørelse i Rt-1989-203. Som påpekt i en tilsvarende avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett 22 april 1994, kunne kravet mot saksøkte i regressaken vært sikret ved at saksøkeren prosessvarslet saksøkte, jf avgjørelse av Høyesterett i kjennelse 23 februar 1957. Det vises også til avgjørelse i RG-1996-1386. Her ble saksøkte i hovedsøksmålet frifunnet, og et regressøksmål mot tredjemann ble derfor hevet som gjenstandsløst. Saksøkeren i regressøksmålet ble dømt til å erstatte omkostningene til saksøkte i regressøksmålet, men fikk disse omkostningene tilkjent av saksøker i hovedsøksmålet.
Etter unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §175 første ledd kreves det videre at saksøkeren hadde fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål, og forlangte saken hevet så snart han skjønte eller burde ha skjønt at søksmålet ikke ville føre fram, jf Rt-1989-203 og Rt-1977-707. K-Finans burde ha trukket saken på et langt tidligere stadium. Ticon har helt siden november 1996 gjort gjeldende at hovedsøksmålet fra Gjensidige på dette punkt ble reist mot bedre vitende. At dette søksmålet var helt uten fundament overfor Ticon, var så opplagt at K-Finans må ha innsett dette. Det er tilstrekkelig at det er åpenbart at selskapet burde ha innsett dette. K-Finans har prosedert omfattende for at Gjensidige hadde et krav overfor Ticon, faktisk i større grad enn hva Gjensidige selv har gjort. Det er ikke riktig som anført fra K-Finans at merarbeidet for Ticon har vært lite. Ticon er påført et betydelig arbeid med å tolke anførslene og argumentere mot dem.
Kravet fra Ticon om å bli tilkjent saksomkostninger, omfatter alle omkostningene knyttet til imøtegåelsen av søksmålet fra K-Finans. Det går fram av byrettens kjennelse at ingen av partene tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjennelse avsagt av byretten 3 januar 1997. Byretten har her bygget på tvistemålsloven §174 første ledd. Ticon anfører at dette synes å være i strid med forutsetningene for Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse om å utsette saksomkostningsspørsmålet i den tilsvarende tvisten mellom Gjensidige og Ticon. Kjennelsen av 3 januar 1997 gjaldt spørsmålet om avvisning av to påstandsposter fra K-Finans. Den ene av postene ble avvist av byretten. Den alt overveiende delen av omkostningene knyttet seg til denne delen av saken. Det er på denne bakgrunn uriktig at byretten ikke har drøftet anvendelsen av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd. KFinans fikk bare medhold på et mindre punkt, og det vesentlige av Ticons omkostninger er påløpt for det punktet Ticon fikk medhold i. Videre var det det punktet som Ticon fikk medhold i, som var grunnen til at det ble tvist mellom Ticon og K-Finans. Det var denne posten som ble reist av K-Finans i det opprinnelige tilsvaret.
Subsidiært anfører Ticon at byrettens avgjørelse må oppheves fordi det foreligger et klart urimelig skjønn. Selskapet gjør i denne sammenheng rede for utviklingen av saken. Det har påløpt betydelige omkostninger knyttet til de uholdbare forsøkene fra K-Finans' side til å trekke Ticon inn i saken. Byrettens avgjørelse innebærer at Ticon selv må bære saksomkostninger med mer enn 60000 kroner. Saken er trukket i langdrag særlig av K-Finans, som i realiteten har opptrådt som saksøker nr 2. Saksomkostningsavgjørelsen er så klart urimelig at lagmannsretten må kunne prøve skjønnsutøvelsen. Etter den kjærende parts mening er dette en av de få sakene hvor tvistemålsloven §177 kan komme til anvendelse. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
1. Drammen byretts kjennelse post 3 oppheves.
2. K-Finans AS tilpliktes å erstatte Ticon AS dets saksomkostninger for behandlingen i Borgarting lagmannsrett med kr 13.080 tillagt 12% rente fra forkynnelsen av kjennelsen.
K-Finans gjør i tilsvaret innledningsvis rede for den faktiske utviklingen i saken. Etter selskapets mening viser en gjennomgang av prosesskrivene i saken i anledning de to punktene i regressøksmålet som Ticon krevet avvist, at arbeidet hovedsaklig har knyttet seg til det punktet i regressøksmålspåstanden som K-Finans ble gitt medhold i at kunne fremmes. Byrettens avgjørelse må på dette punktet derfor være korrekt.
Det må videre være riktig når Drammen byrett har funnet at det forhold at regressøksmålet endte uten dom, skyldes forhold som ikke kan legges K-Finans til last. Det nevnes at K-Finans på det sterkeste motsatte seg at Gjensidige skulle trekke denne delen av søksmålet. Når Ticon og Gjensidige så valgte å inngå en forliksavtale for så vidt gjaldt saksomkostninger i forbindelse med at Gjensidige trakk hovedsøksmålet mot Ticon, og når dette ble gjort uten at K-Finans ble bragt inn i saken, må Ticon anses for å ha akseptert det omforenede omkostningsbeløp som fullt og endelig oppgjør i saken. Med utgangspunkt i avgjørelsen i RG-1996-1386, ville løsningen, dersom saksomkostningsspørsmålet var blitt forelagt domstolen, antakelig vært at Gjensidige i realiteten måtte dekke alle Ticons omkostninger i anledning det tvistepunktet der Gjensidige trakk saken. K-Finans minner videre om at man valgte å ta ut regressøksmål i anledning dette tvistepunktet for å unngå full behandling i voldgiftsrett, som var den løsningsordningen som var fastsatt i kontrakten mellom K-Finans og Ticon i forbindelse med salget av eiendommene. I denne sammenheng forsøkte K-Finans å prosessvarsle Ticon for å unngå dobbeltbehandling av sakskomplekset. Ticon motsatte seg imidlertid dette, på samme måten som de motsatte seg stansing av voldgiftssaken. Omkostningsspørsmålet må også ses på bakgrunn av at hele saken kom i stand som følge av at Ticon anbefalte K-Finans å la være å innfri Gjensidige Kredittforsikrings krav om oppfyllelse av pantobligasjonen. Det er ikke riktig at K-Finans har ventet utilbørlig lenge med å trekke sitt regressøksmål tilbake. Regressøksmålet ble frafalt så snart Gjensidige hadde frafalt sitt krav og dermed også K-Finans' mulighet til å kreve inntreden i Gjensidiges rett.
K-Finans anfører at det er byretten som antakelig har best forutsetninger for å foreta en konkret skjønnsutøvelse i saksomkostningsspørsmålet. Tross gjentatte oppfordringer fra K-Finans har Ticon unnlatt å bidra til avklaring av spørsmålet om Gjensidiges rett til oppgjør etter pantobligasjonen. Hvis det foreligger en misforståelse mellom Ticons prosessfullmektig og K-Finans' prosessfullmektig her, må Ticon selv bære ansvaret for ikke å ha oppklart en slik misforståelse. K-Finans ville på samme måte som Gjensidige vært spart for betydelige omkostninger i sakskomplekset hvis Ticons innsigelser i brev 15 desember 1995 ikke hadde vært fremmet. At Ticon, som selv har bidratt til at denne rettstvisten er kommet i stand, blir henvist til å dekke egne saksomkostninger, kan neppe være urimelig.
Det er ikke lagt ned noen formell påstand i tilsvaret, men det er opplyst at saksomkostninger kreves dekket i kjæremålssaken.
I senere prosesskriv 5 september 1997 imøtegår Ticon anførslene om at selskapet kan bebreides for at saken har trukket i langdrag, og gjør nærmere rede for en del forhold i denne forbindelse. Selskapet krever at en kronologisk oversikt utarbeidet i anledning voldgiftssak mellom partene og lagt fram som bilag til tilsvaret, skal tas ut av saken under henvisning til tvistemålsloven §197. Lagmannsretten viser ellers til anførslene i prosesskrivet. Der anføres blant annet at hvis lagmannsretten kommer til at saksomkostninger ikke kan tilkjennes Ticon i medhold av tvistemålsloven §175, kreves saksomkostninger erstattet i medhold av tvistemålsloven §177. K-Finans har både trukket saken utilbørlig i langdrag og gjort den utilbørlig vidløftig. I enkelte prosesskriv fra K-Finans forekom det direkte usannheter, og §177 første ledd kommer derfor også til anvendelse. Om anførslene knyttet til dette viser lagmannsretten til prosesskrivet. I et senere prosesskriv har Ticon lagt fram voldgiftsdom i forbindelse med krav fra K-Finans og Ticon knyttet til påstått mislighold i forbindelse med overdragelsen av de aktuelle eiendommene. Her ble Ticon frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
K-Finans har i prosesskriv 11 november 1997 gjort nærmere rede for sitt syn på voldgiftsdommen, og anført at denne bare avgjør spørsmålet om mislighold/erstatning for så vidt gjelder den kjøpekontrakten som er inngått mellom partene. Voldgiftsretten tar ikke standpunkt til om K-Finans kan kreve kompensasjon på annet grunnlag.
Det foreligger også et prosesskriv fra Ticon av 13 november 1997.
Lagmannsretten er kommet til at byrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves.
Ticon har for lagmannsretten krevet at en kronologisk oppstilling som er utarbeidet av motpartens prosessfullmektig i forbindelse med en voldgiftssak mellom partene, tas ut av saken i medhold av tvistemålsloven §197. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å ta begjæringen til følge. Det gjelder prosessfullmektigens egen kronologiske framstilling med tilhørende karakteristikker av sakens forskjellige utviklingstrinn. Denne framstillingen kunne uten videre vært tatt inn i hennes prosesskriv på vanlig måte. Formodentlig for å spare tid og utgifter har hun i stedet lagt ved prosesskrivet et tidligere oppsett om de samme forhold. Lagmannsretten kan ikke se at dette er i strid med tvistemålsloven §197. Dokumentet er for øvrig uten betydning for lagmannsrettens avgjørelse.
Ticon har angitt at kjæremålet gjelder punkt 3 i byrettens kjennelse. Punktet gjelder avgjørelsen av omkostningene knyttet til kjennelsen av 3 januar 1997. Det går imidlertid klart fram av kjæremålserklæringen og prosesskrivene senere at kjæremålet også gjelder byrettens unnlatelse av å tilkjenne Ticon saksomkostninger for så vidt gjaldt utgiftene knyttet til påstandspost 2, der regressøksmålet ble hevet. Denne saksomkostningsavgjørelsen er ikke kommet direkte til uttrykk i byrettens kjennelse, men omfattes altså av kjæremålet.
Lagmannsrettens kompetanse i kjæremålssaken er begrenset i samsvar med tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan som utgangspunkt bare prøve byrettens lovanvendelse, herunder om byrettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves. Ettersom saken ikke er avsluttet ved dom eller realitetskjennelse, er lagmannsretten i dette tilfelle ikke bundet av byrettens bevisbedømmelse. Det følger imidlertid av kompetansebegrensningen at lagmannsretten ikke kan prøve byrettens skjønnsmessige avgjørelser med hensyn til bruk av fakultative unntaksbestemmelser i saksomkostningskapitlet.
Omkostningsavgjørelsen gjelder saksomkostninger knyttet til byrettens kjennelse 3 januar 1997, der omkostningsavgjørelsen ble utsatt, og omkostningene knyttet til den kjennelsen som nå er påkjært.
Ved kjennelsen 3 januar 1997 ble Ticons påstand om avvisning av et av kravene fra K-Finans tatt til følge, mens det andre kravet fra K-Finans ble fremmet. Denne avgjørelsen er rettskraftig. Byretten valgte her å utsette avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.
Etter tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum kan saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken dersom retten finner at den "ikke kan avgjøre kostnadsspørsmålet særskilt" for den delen av saken som er avsluttet. Det følger imidlertid av lengre tids rettspraksis at bestemmelsen her ikke tas på ordet. Selv om det er klart at retten "kan" fastsette omkostningene knyttet til den deltvisten som er avgjort, har rettspraksis godtatt at omkostningsavgjørelsen utsettes dersom retten alt i alt finner dette mest hensiktsmessig.
Byretten har i sin siste kjennelse vurdert saksomkostningene knyttet til kjennelsen av 3 januar 1997 etter reglene i tvistemålsloven §174. Hvis saksomkostningsavgjørelsen den gangen ikke hadde vært utsatt, men avgjort i kjennelsen, er lagmannsretten enig i at dette ville vært den riktige betraktningsmåten. Alternativet måtte vært å bedømme det kravet som ble avvist særskilt etter tvistemålsloven §175, mens det krav saksøkeren fikk fremmet, måtte bedømmes etter regelen i tvistemålsloven §172 om at saksøkeren hadde vunnet denne delen av saken. I alminnelighet må det imidlertid være riktig å vurdere denne delen av saken, altså "avvisningssaken", under ett, slik at den anses dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner støtte for dette hos Schei Tvistemålsloven I side 343-344: Ved avgjørelsen av flere omtvistede krav sees resultatet under ett ved saksomkostningsavgjørelsen.
I stedet for å avgjøre saksomkostningsspørsmålet i den første kjennelsen, utsatte byretten altså omkostningsspørsmålet. Hensikten med dette vil vanligvis være å se omkostningsspørsmålet i forhold til det endelige utfallet av saken. Det kravet som ikke ble avvist, var K-Finans' krav om på visse vilkår å tre inn i Gjensidiges pengekrav mot Ticon. Da Gjensidige senere trakk tilbake sitt pengekrav mot Ticon, ble denne delen av K-Finans' regressøksmål hevet. Situasjonen er altså at det kravet Ticon tidligere påsto avvist, senere likevel endte uten dom.
Byretten har likevel i sin avsluttende saksomkostningsavgjørelse valgt ikke å vurdere omkostningene knyttet til kjennelsen fra januar i lys av det endelige utfallet, men valgt å se på tvisten fra januar isolert. Et spørsmål i saken er om byretten hadde adgang til dette.
Schei i nevnte bok side 379 annet og tredje avsnitt synes å forutsette at retten i en situasjon som dette er forpliktet til å se det utsatte omkostningsspørsmålet i lys av det endelige utfallet av saken. Parallellen synes å være at dersom en part ikke får medhold i en avvisningspåstand, men deretter får medhold i realiteten, skal han anses for å ha vunnet saken fullt ut, jf samme bok note 4 til kapittel 13. Denne betraktningen tar sikte på det tilfellet at avvisnings- og realitetsspørsmålet avgjøres under ett, men Schei synes å mene at det samme må gjelde i de tilfellene hvor avvisningspåstanden behandles særskilt på et tidligere tidspunkt og omkostningene knyttet til denne avgjørelsen utsettes. Lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet er løst i rettspraksis. I dette tilfellet er saken dessuten ikke avsluttet i form av realitetsavgjørelse.
Avgjørelsen i Rt-1993-131 synes å forutsette at selv om retten har utsatt et omkostningsspørsmål, kan den likevel bedømme den opprinnelige tvisten isolert i forhold til saksomkostningsavgjørelsen. Spørsmålet er også berørt i Rt-1996-990. De sakene som kan forekomme av denne typen er imidlertid nokså forskjellige, og en rimelighetsvurdering av om en tidligere tvist bør sees isolert eller i forhold til sluttresultatet, kan falle nokså forskjellig ut etter omstendighetene i saken. Se i denne sammenheng Schei i nevnte bok side 379 tredje avsnitt, der det sies at en part som vinner prosessuelle deltvister, for eksempel om framleggelse av dokumenter, bør tilkjennes saksomkostninger for disse selv om vedkommende taper hovedsaken. I saker av den typen som foreligger her, kan det anføres at det ikke nødvendigvis bør være slik at en part som taper en innledende tvist om avvisning av en påstand, senere uten videre skal tilkjennes saksomkostninger for deltvisten når kravet bortfaller av andre grunner.
På bakgrunn av de nokså forskjellige situasjonene som kan oppstå når saksomkostningsavgjørelsen utsettes, antar lagmannsretten at vedkommende domstol som hovedregel må stå fritt med hensyn til om den vil vurdere omkostningsavgjørelsen isolert i forhold til den opprinnelige tvisten, eller om den vil vurdere avgjørelsen i forhold til sakens endelige resultat. Regelen i §179 første ledd siste punktum gjelder tidspunktet for omkostningsavgjørelsen, men regulerer ikke hvilke materielle saksomkostningsregler som kommer til anvendelse. Det er derfor ikke uriktig lovanvendelse når byretten i dette tilfellet har valgt å vurdere den opprinnelige avgjørelsen i forhold til tvistemålsloven §174 første ledd. Som påpekt av Schei vil det i et slikt tilfelle vanligvis ikke ha vært noen grunn til å utsette omkostningsavgjørelsen, men byretten måtte ha adgang til å gjøre det på denne måten.
Byretten har kort skrevet at det ikke er grunnlag for anvendelse av tvistemålsloven §174 annet ledd. Normalt er dette en tilstrekkelig begrunnelse for ikke å benytte en unntaksbestemmelse i saksomkostningskapitlet, og lagmannsretten finner at begrunnelsen var tilstrekkelig også i dette tilfellet. Byretten må forstås slik at den anså den påstanden som ble fremmet for ikke å være et tvistepunkt av liten betydning, at den ikke anså utgiftene knyttet til den påstanden som ble avvist som de vesentlige utgiftene i tvisten, og at søksmålet ikke kan anses voldt av den delen av saken der Ticon fikk medhold i avvisning. Denne vurderingen, som lagmannsretten kan prøve, er lagmannsretten enig i. Det hadde vært knyttet en del prosedyre fra begge parter til begge avvisningspåstandene. Ticon hadde flere innvendinger mot det kravet som ikke ble avvist, og disse ble imøtegått av K-Finans. At den påstanden som ble fremmet, først ble satt fram av K-Finans på et senere tidspunkt, innebar ikke i seg selv at regressøksmålet måtte anses "voldt" av den delen av saken som K-Finans tapte, og heller ikke dette alternativet kunne etter lagmannsrettens mening komme til anvendelse i dette tilfellet.
Lagmannsretten kan ikke se at Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse om å utsette saksomkostningsavgjørelsen i tvisten mellom Gjensidige og Ticon har noen utslagsgivende betydning for bedømmelsen av om byrettens avgjørelse om å benytte §174 første ledd var i samsvar med loven. Det er ikke grunnlag for den kjærende parts anførsel om at denne delen av saksomkostningskjennelsen innebærer et uforsvarlig eller grovt urimelig skjønn. Det var ikke grunn til å benytte tvistemålsloven §177.
Etter dette finner lagmannsretten at byrettens avgjørelse om ikke å tilkjenne noen av parten omkostninger knyttet til den avgjørelsen som ble truffet 3 januar 1997, ikke er i strid med loven.
Ticon har som nevnt også påkjært byrettens avgjørelse 31 juli 1997 om ikke å tilkjenne saksomkostninger knyttet til påstandspost 2, der søksmålet ble hevet.
Byretten har her vurdert omkostningene knyttet til den påstanden som ble hevet, og den påstanden som ble avvist, hver for seg. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om dette er riktig, eller om begge kravene skulle vært vurdert under ett i forhold til tvistemålsloven §175. Spørsmålet har sammenheng med om det er korrekt å heve en sak i forhold til særskilte påstandsposter som frafalles eller blir gjenstandsløse, eller om det er tilstrekkelig å konstatere slikt bortfall i premissene til den dommen eller kjennelsen som avslutter saken. Valget av løsning har ikke betydning ut fra det resultatet lagmannsretten er kommet til, men retten viser til at det etter tvistemålsloven §100 er søksmålet som sådant som eventuelt skal heves.
Byretten har unnlatt å tilkjenne Ticon saksomkostninger tilknyttet påstandspost 2 etter unntaksregelen i §175 første ledd om at utfallet, dvs at saken ender uten dom, skyldtes omstendigheter som ikke kunne legges saksøkeren til last. Dette er etter lagmannsrettens mening uriktig lovanvendelse. Forutsetningen for å benytte unntaksbestemmelsen er at saksøkeren har hatt fyllestgjørende grunn til å gå til søksmål, og har trukket kravet tilbake eller forlangt saken hevet så snart han skjønte at grunnlaget sviktet, jf Rt-1977-707.
Dette kravet fra K-Finans, som gjaldt retten til å tre inn i Gjensidiges pengekrav på visse betingelser, ble reist etter at Gjensidige hadde reist sitt pengekrav mot Ticon. En forutsetning for at K-Finans' krav overhodet skulle bli aktuelt, var at Gjensidiges pengekrav mot Ticon eksisterte, noe Ticon med styrke gjorde gjeldende ikke var tilfelle. K-Finans var kjent med Ticons innvendinger mot pengekravet allerede i slutten av 1996. Lagmannsretten anser det bevist at innvendingene fra Ticons side førte til at Gjensidige senere trakk tilbake dette søksmålet og var villig til å betale saksomkostninger til Ticon i denne forbindelse. K-Finans hadde en selvstendig plikt til å vurdere Ticons innsigelser, og kan ikke sies å ha trukket sitt søksmål mot Ticon tilbake på et så tidlig tidspunkt som kreves etter unntaksbestemmelsen i §175 første ledd. Hvis man anså det tilstrekkelig til å la unntaksregelen i §175 første ledd komme til anvendelse at regressaksøkeren trakk sitt krav så snart det var på det rene at hovedsaksøkers krav ikke førte fram, ville det bli hovedregelen at regresssaksøkte ikke var berettiget til saksomkostninger hos regresssaksøkeren i slike tilfeller. Dette er ikke i samsvar med rettspraksis.
Etter dette må byrettens kjennelse oppheves for så vidt byretten har fritatt K-Finans AS for å betale saksomkostninger knyttet til hevingen av påstandspost 2, og saken må på dette punktet hjemvises til fortsatt behanding i byretten.
Kjæremålet har delvis ført fram, ettersom Ticon har fått medhold i at deler av byrettens omkostningsavgjørelse må oppheves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd tilkjennes ikke saksomkostninger i kjæremålssaken for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å benytte noen av unntaksbestemmelsene i §174 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves for så vidt byretten har fritatt K-Finans AS for å betale saksomkostninger knyttet til hevningen av saken for påstandens post 2, og denne avgjørelsen hjemvises til fortsatt behandling ved byretten. For øvrig forkastes kjæremålet.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.