LB-1997-2594

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-12-04
Publisert:	LB-1997-02594
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Follo herredsrett Nr. 97-004 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02594 K/04.
Parter:	Kjærende part: Idé Skeidar AS (Prosessfullmektig: Advokat Ida Espolin Johnson, Oslo). Kjæremotparter: 1. Idé Kim Tvedt AS 2. Idé Møbelhuset AS (Prosessfullmektig: Advokat Clement Endresen, Forus).
Forfatter:	1. Lagdommer Anders Bøhn, formann, 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, 3. Lagdommer Vincent Galtung. Mindretall: Lagdommer Bøhn
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §53, §54, Domstolloven (1915) §153, §179, Tvistemålsloven (1915)

Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål på grunn av manglende rettslig interesse.

Idé Kim Tvedt AS, Idé Møbelhuset AS og Idé Skeidar AS er medlemmer av en kjedeorganisasjon for møbel- og interiørvarehus, Idé-Kjeden A/S. Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS gjør gjeldende at Idé Skeidar AS har misligholdt samarbeidsavtalen som ble inngått i forbindelse med opprettelsen av kjeden.

Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS tok ut stevning ved Indre Follo herredsrett mot Idé Skeidar AS den 12 desember 1996 og nedla slik påstand:

Prinsipalt:

1. Idé Skeidar AS er utelukket fra Idé-Kjeden A/S.

2. Idé Skeidar AS dømmes til innen 14 dager fra forkynnelse av dommen å fjerne all kjedemerking fra butikken, biler o.a. samt opphøre med bruk av kjedesymboler i annonsering og annen markedsføringsvirksomhet.

3. Idé Skeidar AS dømmes til å betale erstatning til Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS for tap påført ved mislighold av Samarbeidsavtalen, fastsatt etter rettens skjønn.

4. Idé Skeidar AS dømmes til å erstatte Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS sine samlede saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Subsidiært:

1. Idé Skeidar AS er forpliktet til innen 14 dager å tre ut av Idé-kjeden med mindre det løpende mislighold bringes til opphør ved at NKL avvikler sitt eierskap og styrepresentasjon i Idé Skeidar AS samt at Idé Skeidar AS' grossistfunksjon for Det norske Møbelsenter AS avvikles - alt innen samme frist.

2. Idé Skeidar AS dømmes til innen 14 dager fra forkynnelse av dommen ved uttreden å fjerne all kjedemerking fra butikker, biler o.a. samt opphøre med bruk av kjedesymboler i annonsering og annen markedsføringsvirksomhet.

3. Idé Skeidar AS dømmes til å betale erstatning til Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS for tap påført ved mislighold av Samarbeidsavtalen, fastsatt etter rettens skjønn.

4. Idé Skeidar AS dømmes til å erstatte Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS sine samlede saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Atter subsidiært:

1. Idé Skeidar AS dømmes til å betale erstatning til Idé Møbelhuset AS begrenset oppad til kr 15000000,- og til Idé Kim Tvedt AS begrenset oppad til kr 45000000,-.

2. Idé Skeidar AS plikter i forhold til Idé Møbelhuset AS og Idé Kim Tvedt AS å medvirke til å gjenopprette en selvstendig kjedeorganisasjon tilsvarende organisasjonen slik denne var før kjedefunksjoner ble overført til Idé Skeidar AS.

3. Idé Skeidar AS dømmes til å erstatte Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS sine samlede saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Idé Skeidar AS har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Saken avvises.

2. Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS dømmes til in solidum å erstatte Idé Skeidar AS' samlede saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Subsidiært:

1. Saken avvises forsåvidt gjelder saksøkernes prinsipale og subsidiære påstand samt den atter subsidiære påstand punkt 2.

2. For øvrig blir Idé Skeidar AS å frifinne.

3. Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS dømmes til in solidum å erstatte Idé Skeidar AS' samlede saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Atter subsidiært:

1. Idé Skeidar AS frifinnes.

2. Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS dømmes til in solidum å erstatte Idé Skeidar AS' samlede saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Indre Follo herredsrett avgjorde spørsmålet om avvisning av saken samt en tvist mellom partene om fremleggelse av en del dokumenter ved kjennelse av 11 juli 1997. Den har slik slutning når det gjelder avvisningsspørsmålet:

1. Saken fremmes.

Retten besluttet at saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, men dette ble ikke medtatt i slutningen.

Idé Skeidar AS har påkjært herredsrettens kjennelse. Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS har tatt til gjenmæle. Kjæremålet ble erklært for sent, og det ble begjært oppreisning i medhold av domstolloven §153 flg. Indre Follo herredsrett avsa kjennelse 5 september 1997 om at oppreisningsbegjæringen tas til følge. Denne avgjørelse er ikke angrepet.

I avvisningsspørsmålet har Idé Skeidar AS nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

Prinsipalt:

Sak nummer 97-00004 A/01 for Indre Follo herredsrett avvises.

Subsidiært:

Sak nummer 97-00004 A/01 for Indre Follo herredsrett avvises forsåvidt gjelder Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS' prinsipale og subsidiære påstand samt den atter subsidiære påstand punkt 2.

Atter subsidiært:

Sak nummer 97-00004 A/01 for Indre Follo herredsrett avvises forsåvidt gjelder Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS' prinsipale påstand punkt 1 og 2, den subsidiære påstand punkt 1 og 2 samt den atter subsidiære påstand punkt 2.

I alle tilfeller:

Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS dømmes til in solidum å erstatte Idé Skeidar AS' samlede omkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter kjennelsens forkynnelse til betaling skjer.

Til støtte for dette er anført:

Herredsretten har lagt til grunn en for vid tolkning av tvistemålsloven §53 og §54 når den er kommet til at kjæremotpartene har den nødvendige rettslige interesse i å få saken fremmet. Særlig gjelder dette så langt kjæremotpartenes påstand går ut på fastsettelsesdom for Idé Skeidar AS' rettsstilling overfor Idé-Kjeden A/S, som ikke er part i saken, samt krav i tilknytning til disse påstander.

Idé Skeidar AS er i utgangspunktet enig i herredsrettens innledende bemerkninger om at det må bygges på saksøkernes pretensjoner ved avgjørelsen av hvorvidt en sak skal fremmes eller ikke. Det må imidlertid avgrenses mot pretensjoner som direkte går ut på at en dom i samsvar med påstanden vil få betydning for saksøkers aktuelle rettsstilling (totalt sett). Dersom f. eks. rettsforholdene i tilknytning til tredjemenn uansett utfall i saken mot saksøkte vil innebære en uttømmende og uforandret regulering av saksøkers rettsstilling, vil saksøker mangle rettslig interesse i søksmålet mot den aktuelle motpart. I en slik forbindelse må saksøker sannsynliggjøre at en dom, til tross for rettsforholdene i tilknytning til tredjemann, likevel vil få aktuell virkning for saksøkers rettsstilling. Spørsmålet om en slik innvirkning kan anses sannsynliggjort vil være underlagt vanlig realitetsprøving fra domstolens side. Det vises til avgjørelser inntatt Rt-1996-330 og Rt-1996-994. Avgjørelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg 6 mars 1997, som kjæremotpartene påberoper seg, har ikke relevans i saken.

Idé-Kjeden A/S har en eksklusiv rett til å inngå avtaler om andres utnyttelse av varemerker. Enkeltaksjonærer, som kjæremotpartene, har akseptert denne eksklusive rett for Idé-Kjeden A/S. Kjæremotpartene kan ikke nå påberope seg Idé-Kjeden A/S' rettigheter. Idé Skeidar kan heller ikke se at kjæremotpartene har pretendert å ha slike rettigheter.

Retten til å ekskludere aksjonærer fra Idé-Kjeden A/S er en rettighet som tilligger selskapet. Samarbeidsavtalens paragraf 16 annet og tredje ledd legger eksplisitt denne myndighet til kjedens generalforsamling.

Aksjonærrettslige regler vil kunne komme inn, men Idé Skeidar AS kan ikke se at disse regler gir kjæremotpartene en direkte rett til å bestemme over deltakere i Idé-Kjeden A/S eller dette selskaps avtaleforhold. Herredsretten har i sin kjennelse ikke tatt hensyn til disse forhold.

Selv om kjæremotpartene pretenderer å ha et direkte avtaleforhold til Idé Skeidar AS, er dette ikke tilstrekkelig for å begrunne rettslig interesse i å få dom overensstemmende med punktene 1 og 2 i henholdsvis den prinsipale og subsidiære påstand i stevningen, som er slike direkte rettighetsspørsmål i tilknytning til aksjeselskapet Idé-Kjeden A/S.

Så langt kjæremotpartene pretenderer å ha et avtaleforhold til Idé Skeidar AS som er misligholdt, kan de gå til erstatningssøksmål basert på disse pretensjoner. Disse pretensjonene er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for rettighetsforholdene mellom Idé Skeidar AS og Idé-Kjeden A/S, som ikke er part i saken. Det følger av kjennelsen i Rt-1996-330 at kjæremotpartene etter en realitetsprøving må sannsynliggjøre både at en fastsettelsesdom overensstemmende med påstanden vil ha betydning for kjæremotpartenes aktuelle rettsstilling i forhold til Idé-Kjeden A/S og Idé Skeidar A/S, samt at det må sannsynliggjøres at Idé Skeidar AS i forhold til Idé-Kjeden AS er uberettiget til å fortsette som aksjonær/kjedemedlem og til å benytte dette selskaps varemerke. Kjæremotpartenes pretensjoner går bare på eksistensen og det påståtte mislighold av et avtaleforhold med Idé Skeidar AS og kan derfor ikke anses tilstrekkelig til nødvendig sakstilknytning for så vidt gjelder påstander som angår Idé-Kjeden AS' rettigheter. Søksmålet må således avvises når det gjelder punktene 1 og 2 i henholdsvis den prinsipale og subsidiære påstand i stevningen. Det skal også bemerkes at en dom overensstemmende med disse punkter i henholdsvis den prinsipale og subsidiære påstand, ikke vil være en rettskraftig avgjørelse verken i forholdet mellom kjæremotpartene og IdéKjeden A/S eller i forholdet mellom Idé Skeidar AS og Idé-Kjeden A/S.

Den kjærende part går ut fra at punktene 3 i henholdsvis den prinsipale og subsidiære påstand i stevningen er knyttet til punktene 1 og 2 på en slik måte at det ikke har selvstendig betydning ved siden av punkt 1 i den atter subsidiære påstand, dersom saken avvises for så vidt gjelder punktene 1 og 2 i den prinsipale og subsidiære påstand. Resultatet må derfor i tilfelle bli fullstendig avvisning av begge disse alternative hovedpåstander.

Under den atter subsidiære påstands punkt 3 kreves dom for at Idé Skeidar AS i forhold til kjæremotpartene er forpliktet til å medvirke til gjenopprettelse av en "selvstendig kjedeorganisasjon tilsvarende organisasjonen slik denne var før kjedefunksjonene ble overført til Idé Skeidar AS". Dette punkt er for lite konkretisert til at det kan gis dom for denne. Denne del av saken må uansett avvises.

Subsidiært anføres at spørsmålet om organisering av et aksjeselskap er en avgjørelse som hører inn under selskapets organer, og enkeltaksjonærer vil i utgangspunktet ikke ha rettslig interesse i å fremme krav om slike forhold overfor andre aksjonærer.

Punkt 1 i den atter subsidiære påstand gjelder et erstatningskrav mot Idé Skeidar AS. Også dette punkt er knyttet til punkt 2 i påstanden og vil bortfalle dersom kjæremotpartene ikke får dom for omorganisering av IdéKjeden A/S. Dette vil i tilfelle medføre at hele den atter subsidiære påstand må avvises. Idé Skeidar AS er imidlertid i tvil om dette er riktig forståelse av påstanden, og det er ikke kommet noen klargjøring fra kjæremotpartenes side på dette punkt.

Ide Kim Tvedt AS og Ide Møbelhuset AS har ikke nedlagt noen påstand i kjæremålstilsvaret. Det fremgår av tilsvaret at kjæremotpartene henholder seg til herredsrettens kjennelse såvel i resultat som begrunnelse.

Det anføres at Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS fremsetter krav i stevningen, basert på egen posisjon som deltaker i Idé-Kjeden A/S. De krav som fremmes er ikke avledet av kjedens posisjon, men er basert direkte på kjededeltakernes forpliktelser overfor hverandre. Det er kjæremotpartenes pretensjoner i denne relasjon som må legges til grunn.

De økonomiske interesser ligger ikke hos kjeden, men er i sin helhet lagt direkte til deltakerne. Det vises til samarbeidsavtalens paragraf 14, hvor det heter at kostnader ved drift av kjeden skal dekkes av kjedens medlemmer, slik at selskapet skal drives på "nonprofit" basis. Når det gjelder den prinsipale påstand punkt 1, er denne ikke knyttet til selskapet Idé-Kjeden A/S. Det er et fastsettelsessøksmål fra to av fem kjedemedlemmer for å få en nødvendig avklaring av om Idé Skeidar AS fortsatt er medlem i kjeden. Det er truffet utelukkelsesvedtak i kjedens styre som er omgjort av medlemsmøtet, og det er et akutt behov for å få spørsmålet avklaret. Kjedeorganisasjonen er i dag handlingslammet og fungerer ikke i tråd med sine forutsetninger. Kjæremotpartene er de to deltakere som rammes av Idé Skeidar AS' mislighold. Kjæremotpartene er de selskaper som det er mest nærliggende for å gå til søksmål, det finnes ingen alternativer.

Når det gjelder punkt 2 i den prinsipale påstand, vises til samarbeidsavtalens paragraf 17, som forplikter Idé Skeidar AS direkte overfor kjæremotpartene til å forholde seg slik som angitt i dette punkt i påstanden.

Vedrørende punkt 3 i den prinsipale påstand, er partene enige om at kjæremotpartene kan fremme erstatningssøksmål for eget tap.

Angående den subsidiære påstand, punkt 1, har Idé Skeidar AS ikke gjort noen forsøk på å påvise manglende rettslig interesse. Kravet går ut på at Idé Skeidar AS er forpliktet til å tre ut av kjeden dersom misligholdet ikke opphører.

Når det gjelder den atter subsidiære påstand, ber kjæremotpartene om dom for at Idé Skeidar AS i forholdet til dem er forpliktet til som kjededeltaker å forholde seg på en nærmere bestemt måte.

Det erstatningskrav som atter subsidiært fremmes, gjøres uavhengig av de krav det for øvrig måtte bli ansett prosessuell adgang til å gi dom for.

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet i saken er om Idé Kim Tvedt AS og Idé Møbelhuset AS har rettslig interesse i søksmålet, jf tvistemålsloven §53 og §54.

I 1990 besluttet tolv selskaper innen møbelbransjen å etablere et samarbeid i form av en såkalt kjede. Det ble også opprettet et aksjeselskap, Idé-Kjeden A/S, med selskapene som aksjonærer. Lagmannsretten legger til grunn at hvert av medlemmene har inngått en likelydende samarbeidsavtale med Idé-Kjeden A/S. Et eksemplar av avtalen er lagt fram i saken. Det følger av paragraf 1 i samarbeidsavtalen at:

Idé-Kjeden A/S' målsetting er å skape et grunnlag for samarbeide aksjonærene imellom som kan gi vesentlige forretningsmessige fordeler på kort og lang sikt. Selskapet kan drive handel og agenturvirksomhet og hva derved står i forbindelse. .....

En tilsvarende bestemmelse er inntatt i formålsbestemmelsen i Idé-Kjeden A/S' vedtekter.

Etter stifelsen er det skjedd omorganiseringer. De gjenværende medlemmer i kjeden er Idé Skeidar, Idé Kim Tvedt, Idé Ru-Bo, Idé Møbelhuset og Idé E-18 Møbelsenter.

Tidligere hadde Idé-Kjeden A/S egen administrasjon. I 1995 ble denne avviklet og kjedens administrasjon ble overtatt av Idé Skeidar AS som solgte disse tjenestene til kjeden.

Høsten 1996 ervervet Det norske Møbelsenter Holding AS 40 % av aksjene i Idé Skeidar AS. Førstnevnte selskap eies i sin helhet av Norges Kooperative Landsforening og driver konkurrerende virksomhet i forhold til Idé-kjeden gjennom sine datterselskaper. Omtrent samtidig ble det inngått avtale mellom Det norske Møbelsenter AS (heleiet av holdingsselskapet) og Idé Skeidar Engros AS (heleiet av Idé Skeidar AS) om at Idé Skeidar Engros AS skulle overta engrosfunksjonene etc for Det norske Møbelsenter AS. Kjæremotpartene er av den oppfatning at dette innebærer at Idé Skeidar AS har gått sammen med en av Idé-Kjeden A/S' hovedkonkurrenter og slik at samarbeidsavtalen mellom partene er misligholdt. Kjæremotpartene har reist en rekke krav mot Idé Skeidar AS i denne forbindelse.

Saksøkte påstår søksmålet avvist.

Lagmannsretten forstår saksøktes prinsipale avvisningsanførsel slik at selskapet mener at samarbeidsavtalens paragraf 16 avskjærer de enkelte aksjonærene (medlemmene) av Idé-Kjeden A/S fra å gjøre gjeldende de kravene som er reist i søksmålet. Saksøkerne gjør på sin side gjeldende at samarbeidsavtalen ikke kan forstås slik at den avskjærer adgangen til søksmålet.

Saksøktes anførsel er i realiteten en anførsel om at medlemmene av Idé-Kjeden A/S gjennom avtale har fraskrevet seg adgangen til å forfølge visse krav gjennom rettsapparatet. Det er adgang til å fraskrive seg søksmålsadgang ved avtale, på samme måte som det er adgang til for eksempel å avtale voldgift i stedet for alminnelig domstolsprøvning. Hvis søksmål reises i strid med slik avtale, må søksmålet avvises. Partenes pretensjoner omkring forståelsen av samarbeidsavtalen på dette punkt, er derfor pretensjoner om søksmålsbetingelsene, og ikke pretensjoner om de materielle kravene som gjøres gjeldende. Lagmannsretten må da prøve disse pretensjonene i forbindelse med avvisningsspørsmålet.

Det er uenighet i lagmannsretten med hensyn til forståelsen av samarbeidsavtalens paragraf 16. Uenigheten gjelder adgangen for saksøkerne til gjennom søksmål å kreve at Idé Skeidar AS skal utelukkes fra Idé-Kjeden A/S (den prinsipale påstandens punkt 1 og den subsidiære påstandens punkt 1) og adgangen til å kreve fjerning av kjedemerking osv (den subsidiære påstandens punkt 2).

Flertallet, lagdommerne Dæhlin og Galtung, bemerker at samarbeidsavtalen er inngått mellom kjedens parter, herunder Idé Kim Tvedt AS, Idé Møbelhuset AS og Idé Skeidar AS. Idé-Kjeden A/S er, etter flertallets oppfatning, å betrakte som et administrativt redskap for å utføre dette samarbeidet. Kjæremotpartene pretenderer å ha krav mot Idé Skeidar AS for brudd på samarbeidsavtalen som alle er parter i. Kjæremotpartene har ikke rettet noen krav mot selskapet Idé-Kjeden AS.

I likhet med herredsretten er flertallet kommet til at kjæremotpartene har den nødvendige rettslige interesse.

Domstolene må legge saksøkerenes pretensjoner om faktum og rettsregler til grunn ved avgjørelsen av spørsmålet om søksmålskompetansen så langt det materielle krav, som er fremmet, bygger på disse pretensjonene. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 142. Slik flertallet forstår anførslene til Idé Skeidar AS, hevdes det at kjæremotpartene i realiteten påberoper seg Idé-Kjeden A/S' rettigheter. Herunder anføres at retten til å ekskludere aksjonærene fra kjeden tilligger Idé-Kjeden A/S. Etter flertallets mening kan disse anførsler ikke føre fram. At Idé-Kjeden A/S er tillagt funksjoner ved ett av medlemmenes mislighold, kan ikke hindre de øvrige medlemmer i kjeden å reise krav på bakgrunn av angivelig mislighold av samarbeidsavtalen. Etter flertallets mening er det samarbeidsavtalen som regulerer de rettslige forhold mellom medlemmene i kjeden. Riktignok har samarbeidsavtalen ingen bestemmelse om mislighold utover bestemmelsene i paragraf 16, men dette kan ikke ha avgjørende betydning. De vanlige regler om mislighold kommer til anvendelse. Etter flertallets oppfatning måtte det ha fulgt uttrykkelig av samarbeidsavtalen hvis det hadde vært meningen at partene i denne hadde fraskrevet seg retten til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende ved angivelig mislighold av denne avtale. Flertallet kan heller ikke se at det er et vilkår for søksmål vedrørende mislighold av samarbeidsavtalen at den nevnte prosedyre i avtalens paragraf 16 først er fulgt. Det skal dessuten bemerkes at denne prosedyre er fulgt, men kjæremotpartene gjør gjeldende at vedtaket i medlemsmøtet 25 november 1996 som omgjorde styrets vedtak om utelukkelse, er ugyldig på grunn av inhabilitet.

Idé-Skeidar AS har til støtte for sitt syn henvist til avgjørelser inntatt i Rt-1990-1203, Rt-1993-20 og Rt-1996-330 og Rt-1996-994. Etter flertallets mening er de faktiske forhold i disse saker vesentlig annerledes enn i nærværende sak. Disse avgjørelser har derfor etter flertallets oppfatning ikke betydning i saken. I de to første sakene var det nettopp spørsmål om hvem som kan aksjonere når det gjelder et aksjeselskaps rettigheter og plikter, mens nærværende sak gjelder en samarbeidsavtale mellom aksjonærene, og det er spørsmål om mislighold av denne. De to siste avgjørelser gjelder henholdsvis spesielle forhold i forbindelse med aksjonærenes stilling i Kreditkassen da aksjene ble nedskrevet ved kongelig resolusjon, og spørsmål om rettslig interesse knyttet til gyldigheten av et vedtak om etterberegning av merverdiavgift etter at kravet på tilbakebetaling var foreldet.

Mindretallet, lagdommer Bøhn, mener at samarbeidsavtalen, som er bindende partene imellom selv om den formelt er inngått mellom det enkelte medlem og kjedeselskapet, gjennom paragraf 16 må forstås slik at dersom det er spørsmål om å utelukke noe medlem fra kjeden, må dette skje slik denne paragrafen foreskriver. Bestemmelsen må forstås slik at partene har bundet seg til å følge denne framgangsmåten ved utelukkelse, og samtidig avskåret seg adgangen til å gjøre utelukkelseskrav gjeldende på egen hånd. Regelen er etter mindretallets mening godt begrunnet i behovet for flertallsvedtak i et slikt spørsmål. Det er for eksempel rimelig å forstå paragraf 16 slik at det ikke er meningen at bare en eller noen få av medlemmene i kjeden på egen hånd skal kunne gå til sak og kreve et annet medlem utelukket når et flertall av medlemmene mener at det ikke foreligger mislighold, og ikke ser grunn til å ekskludere vedkommende medlem. Etter mindretallets mening må derfor den subsidiære påstandens punkt 1 avvises. Det samme gjelder den subsidiære påstandens punkt 2, som gjelder forskjellige følger av at Idé Skeidar AS går ut av kjeden. Når medlemmene har avskåret seg adgangen til selvstendig å kreve eksklusjon gjennom rettsapparatet, må de også anses avskåret fra å kunne gjøre gjeldende tiltak som forutsetter slik eksklusjon, i hvert fall så lenge det ikke er på det rene at slik eksklusjon er vedtatt på foreskrevet måte.

Mindretallet er imidlertid enig med flertallet i at den prinsipale påstandens punkt 1 må fremmes, men med en annen begrunnelse enn flertallet. Mindretallet oppfatter denne påstanden slik at den går ut på å få fastlagt at styrevedtaket av 23 oktober 1996 om blant annet å utelukke Idé Skeidar AS fra kjeden er gyldig og virksomt. Samarbeidsavtalen kan ikke anses for å avskjære det enkelte medlem adgangen til å reise et slikt fastsettelsessøksmål.

Når det gjelder saksøkernes krav om erstatning, dvs den prinsipale påstandens punkt 2 og 3, den subsidiære påstandens punkt 3 og den atter subsidiære påstandens punkt 1, er lagmannsretten enstemmig kommet til at det ikke er grunnlag for avvisning. Lagmannsretten forstår kravene slik at det gjelder den enkelte saksøkers pretenderte tap knyttet til påstått mislighold fra Idé Skeidar AS' side. Samarbeidsavtalen inneholder ikke bestemmelser som innebærer at partene har fraskrevet seg adgangen til å gjøre en slik misligholdsvirkning gjeldende, og det er heller ikke annet grunnlag for avvisning. Idé Skeidar AS synes å anføre at det ikke foreligger noe erstatningskrav dersom saksøkernes krav om at saksøkte skal utestenges fra kjeden, avvises. Om det foreligger et erstatningskrav, er imidlertid et materielt spørsmål, og en slik innsigelse kan eventuelt føre til frifinnelse, men ikke avvisning, jf Rt-1993-876. Den atter subsidiære påstandens punkt 2 er uklart formulert. Den går ut på at Idé Skeidar AS skal dømmes til å "medvirke til å gjenopprette" visse rettslige ordninger. Slik den nå er formulert, er den for uklar med hensyn til hva Idé Skeidar AS skal pålegges å foreta seg, til at den kan anses for å gjelde et "krav" i den forstand dette begrepet benyttes i tvistemålsloven §53. Dersom påstanden skal forstås som et krav om fastsettelsesdom, foreligger ikke en tilstrekkelig spesifisert rettighet/forpliktelse, jf tvistemålsloven §54. Lagmannsretten ser likevel ikke grunn til formelt å avvise denne påstanden. Saksøkerne må, om nødvendig med rettens hjelp, eventuelt klargjøre hvilke tiltak saksøkte skal pålegges å utføre, og omformulere påstanden i samsvar med dette.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens beslutning om å utsette avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for herredsretten, og finner at også saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse, slutningen punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten og lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.