LB-1997-3147
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-23 |
| Publisert: | LB-1997-03147 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-6313 M/77 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03147 M/01 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Per Reehorst) mot A (Forsvarer: Advokat Truls Dramer) |
| Forfatter: | 1 Lagmann Jan Martin Flod, formann 2 Ekstraordinær lagdommer Grete Gørvell Halvorsen 3 Sorenskriver Lars Mæhlumshagen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §63, Våpenloven (1961), §444 |
Borgarting lagmannsrett avsa 14 august 1998 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.58, dømmes for de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 15 november 1996, sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd til en straff av fengsel i 22 - tjueto - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år. Ved eventuell fullbyrdelse er den utmålte straff å anse som sonet i varetektsfengsel.
2. A frifinnes for tiltalens post I a), I b) og II b).
3. Saksomkostninger idømmes ikke verken for byretten eller lagmannsretten.
De tiltaleposter A ble frifunnet for gjelder oppbevaring av heroin ved to anledninger, henholdsvis 47,529 gram og 11,83 gram, samt salg av flere gram heroin i tidsrommet fra midten av februar til 13 mars 1996. De tiltaleposter, som A var dømt for i byretten og som ikke var omfattet av ankesaken i lagmannsretten, gjelder heleri av en pistol og en bærbar PC samt overtredelse av våpenloven ved å ha vært i besittelse av pistolen uten tillatelse.
A ble pågrepet 13 mars 1996 og varetektsfengslet dagen etter. Han satt fengslet frem til lagmannsrettens domsavsigelse 14 august 1997, dvs 523 dager.
Ved Oslo byretts dom av 15 november 1996 ble A funnet skyldig i samtlige tiltaleposter og dømt til fengsel i 3 år og 3 måneder med 251 dagers fradrag for utholdt varetektsfengsel. Straffen var en fellesstraff med Oslo forhørsretts dom av 20 juni 1995.
I lagmannsretten stemte to dommere for å tilsidesette lagrettens kjennelse, mens en stemte for å legge kjennelsen til grunn.
A har 13 november 1998 fremmet krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, og nedlagt slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning til A med kr 75000.- og oppreisning med kr 150000.-.
Oslo statsadvokatembeter har tatt til motmæle, og nedlagt slik påstand:
Staten ved Justisdepartementet frifinnes.
A har i det vesentlige anført:
Varetektstiden, som er på 523 dager, er usedvanlig lang, og det er grunnlag for oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446. En såvidt langvarig frihetsberøvelse innebærer at lovvilkåret om at "særlige grunner taler for det", er oppfylt, jf Andenæs: Norsk straffeprosess bind II side 259. Også vilkårene i straffeprosessloven §445, som er en forutsetning for oppreisning etter §446, er tilstede. Vurderingsmomentene vil langt på vei være de samme i begge bestemmelsene. Det følger av rettspraksis at det ikke gjelder de samme strenge vilkår for oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446, jf Rt-1951-1529. Bestemmelsen i straffeprosessloven §444 påberopes ikke.
I forhold til straffeprosessloven §445 må det tas hensyn til at A helt fra april 1996 og frem til lagmannsrettens frifinnende dom 14 august 1997, hevdet å være uskyldig i de forholdene han da ble frifunnet for. Varetektstiden tilsvarer avsoning av en dom på ca 2 år og 2 måneder dersom det tas hensyn til prøveløslatelse etter 2/3 soningstid. En så lang varetektstid har vært særlig vanskelig for A som ikke tidligere har vært undergitt varetektsfengsel. Han har heller ikke sonet fengselsstraff tidligere idet han bare har en betinget dom fra før.
Også varetektstiden fra Oslo byretts dom og til ankeforhandlingen i lagmannsretten er meget lang. A er ikke å laste for dette. Saken ble for øvrig av statsadvokaten søkt hurtigberammet, og i forbindelse med kjæremål av 4 april 1997 over forhørsrettens fengslingskjennelse av samme dato, ble det av siktede gjort gjeldende at varetektstiden ville bli uforholdsmessig lang.
Det vises også til NOU 1996:18 der det er foreslått å fjerne vilkåret i straffeprosessloven §444 om at siktede må sannsynliggjøre sin uskyld og at straffeprosessloven §445 blir opphevet.
Forsåvidt gjelder utmåling av oppreisningsbeløpet vises til Rt-1989-894 og Rt-1994-924. I henhold til senere års rettspraksis er et beløp på kr 150 000 passende.
A var sykmeldt da han ble pågrepet og varetektsfengslet. Hans siste jobb hadde han fått gjennom sysselsettingstiltak, og han var stilt i utsikt å få en ny jobb så snart han ble frisk. Beregningen av tapt inntekt som følge av varetektsfengslingen er vanskelig, men det bør i alle fall fastsettes et skjønnsmessig beløp på kr 75 000.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:
A erkjente i politiavhør 12 desember 1995 kjøp og oppbevaring av det første heroinpartiet som ble beslaglagt 11 desember 1995. Politiforklaringen ble ikke endret forut for ny pågripelse 13 mars 1996. Også i den politiforklaringen som da ble opptatt, erkjente A erverv og oppbevaring av det nye stoffpartiet som ble funnet i leiligheten hans. Erkjennelsen ble opprettholdt i forhørsretten 16 mars og 12 april 1996. A fastholdt det samme overfor politiet helt frem til 25 april 1996 da han i et politiavhør fremholdt at han ikke hadde hatt noen befatning med de to partier heroin som var beslaglagt.
Ut fra hans forklaring, sammenholdt med de beslag som er gjort i saken, måtte A regne med å bli siktet, fengslet og tiltalt, jf straffeprosessloven §444 annet ledd.
Avgjørende er således om vilkårene for oppreisning i straffeprosessloven §445 og §446 pga av det lange varetektsoppholdet er til stede.
Prinsipalt gjøres gjeldende at det ikke foreligger slike særlige grunner som kreves etter straffeprosessloven §446 for å kunne gi A oppreisning. Det gjøres gjeldende at etterforskningen og saksbehandlingen for øvrig har foregått på ordinær måte og med nødvendig fremdrift. Videre er det ikke dokumentert at A ble påført psykiske følger av fengslingen. Forholdet ligger således annerledes an enn i Rt-1994-924. Subsidiært anføres at et eventuelt oppreisningsbeløp ikke må overstige kr 50 000.
Erstatning er det ikke grunnlag for ettersom det ikke er ført bevis for at fengslingen ledet til noe inntektsbortfall.
Lagmannsretten bemerker:
Kravet om erstatning for inntektsbortfall i fengslingsperioden finnes ikke i tilstrekkelig grad å være underbygget. A var uten inntektsgivende arbeid da han ble pågrepet og fengslet. Hans anførsel om at han var stilt i utsikt en jobb, uten nærmere angivelse av hva slags arbeid og hos hvilken arbeidsgiver, kan ikke innebære at det er påvist at han i løpet av fengslingsperioden ville ha hatt arbeidsinntekt. Dette selv om det tas hensyn til at han var fengslet såvidt lenge som 523 dager.
Av straffeprosessloven §446 følger at dersom vilkårene for erstatning i straffeprosessloven §444 eller §445 foreligger, kan oppreisning ytes dersom "særlige grunner taler for det". I nærværende sak er det ikke anført at vilkårene for erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 er til stede. Avgjørende for anvendelsen av straffeprosessloven §446 er følgelig at vilkårene for erstatning i medhold av straffeprosessloven §445 og lovvilkåret i straffeprosessloven §446 samtidig er til stede. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, inntatt i Rt-1991-1521, lå saksforholdet annerledes an idet vilkårene for erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 der var oppfylt.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det naturlig at det slik skilles mellom tilfeller der siktede har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han var siktet for, og hvor han ikke gjør det. Bare i sistnevnte situasjon kreves det at siktede er påført "særlig eller uforholdsmessig skade" ved strafforfølgningen som det "etter forholdene fremstiller seg som rimelig" at han får kompensert gjennom en oppreisning dersom også vilkåret etter straffeprosessloven §446 er til stede.
Av Rt-1987-95 følger at det kreves kvalifiserte rimelighetsgrunner for å ta til følge krav etter straffeprosessloven §445. Det må foreligge et ekstraordinært tilfelle samtidig som det fremstår som urimelig om siktede ikke skulle få erstatning.
Det sier seg selv at momentene som inngår i vurderingene etter straffeprosessloven §445 og §446 vil flyte noe over i hverandre. Sentralt i den aktuelle saken står det faktum at siktede etter 523 dager i varetektsfengsel ble idømt en straff av betinget fengsel i 22 dager. Varetektsfengslingen var dessuten begrunnet i de tiltaleposter siktede ble frifunnet for. I utgangspunktet fremstår et slikt utfall av saken som såvidt ekstraordinært at lovvilkårene i straffeprosessloven §445 synes å være oppfylt. Imidlertid kommer det til at siktede selv, ved sin tilståelse, kan synes å ha medvirket til fengslingen og at den ble såvidt langvarig som den ble. Tilståelsen ble opprettholdt over et forholdsvis langt tidsrom, og det er åpenbart at denne har vært ett, rett nok blant flere, momenter i de vurderinger av mistankekravet som har ligget til grunn for de avsagte fengslingskjennelser i saken. Hvilken relativ vekt As første politiforklaringer har hatt, sett på bakgrunn av det øvrige bevisstoff i saken, er det vanskelig å ha noen sikker formening om. Lagmannsretten finner likevel at det må legges til grunn at siktede, ved sin tilståelse, forsettlig har medvirket til at saken kom ut slik den gjorde. Forsåvidt gjelder fengslingsperioden etter byrettens dom, må det imidlertid legges til grunn at domsutfallet har hatt adskillig vekt og at siktedes tilståelse har hatt tilsvarende mindre betydning.
Selv om toinstansreformen nødvendigvis leder til en mer langvarig saksgang enn tidligere, er likevel en total fengslingsperiode på 523 dager i en sak som den foreliggende, uakseptabelt lang. Det avgjørende i vurderingen bør ikke være hva som er vanlig og påregnelig ut fra den faktiske situasjon i politiet, påtalemyndigheten og i domstolene, men hva som - sett fra siktedes synsvinkel - er rimelig å forvente av fremdrift i en sak som den aktuelle. Hensett til dette, og at det utvilsomt har vært belastende for siktede å sitte fengslet så lenge som han gjorde før han ble frifunnet, finnes det rimelig å tilkjenne siktede en viss oppreisning. Noen spesielle skadevirkninger ved fengslingen er rett nok ikke anført, men det kan ikke være et vilkår når fengslingstiden har vært såvidt lang som her. Ut fra en helhetlig rimelighetsvurdering, der også siktedes medvirkning hensyntas som en reduserende faktor ved utmålingen, finner lagmannsretten at et oppreisningsbeløp på kr 75 000 er passende.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Staten v/Justisdepartementet betaler oppreisning til A med 75 000 - syttifemtusen - kroner.