LB-1998-1224
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-07-03 |
| Publisert: | LB-1998-01224 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Halden byrett Nr. 97-00319 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01224 K/04 |
| Parter: | Kjærende part: Karrestad Nord Velforening (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Thorer Ytterbøl, Sarpsborg) Kjæremotpart: Halden kommune (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Launy, Oslo) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø. 2. Lagdommer Egil F Jensen. 3. Lagdommer Sverre Mitsem |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §176, §180 |
Kjæremålet gjelder byrettens avvisningskjennelse av en velforenings søksmål mot kommunen. Velforeningen krever fastsettelsesdom for at et kommunalt salg av kabelnett var rettsstridig og krever erstatning til "beboerne" med kr 1 500 000. Ved stevningen er opplyst at velforeningen omfatter eierne av boligeiendommer i Karrestad Nord. Halden kommune har stått som utbygger av tomtene i dette feltet.
Ved overskjøtning til de enkelte kjøpere, ble det tatt inn bestemmelse om at den enkelte eier var forpliktet til å dekke sin forholdsmessige del av utgiftene til å bygge ut og drive felles TV- og radioanlegg. De første årene ble anlegget drevet av Halden kommune ved Halden elverk.
Ved avtale 30 november 1989 overdro kommunen anlegget til Halden Antenneservice. Medlemmene har siden betalt de årlige utgiftskostnadene til dette selskapet.
Karrestad Nord Velforening (KNV) ble stiftet i 1989 med det formål å fremme medlemmenes interesse i distriktet og virke for stedets forskjønnelse og trivsel. Foreningen opptar til behandling enhver sak som kan tjene disse formål.
Medlemsskap er åpent for enhver som bor eller har eiendom på foreningens område og som har betalt medlemskontingent.
Det har vært misnøye med måten Halden Antenneservice har drevet anlegget på. Dette gjelder blant annet programtilbudet.
Karrestad Nord Velforening valgte å reise søksmål mot Halden kommune. Etter endring lyder påstanden slik:
1. Halden kommunes salg av kabelanlegget var rettsstridig.
2. For rettsstridig å ha solgt kabelanlegget til Halden
Antenneservice tilpliktes kommunen å betale erstatning til beboerne med kr 1 500 000.
3. Halden kommune tilpliktes å erstatte saksøkeren sakens omkostninger.
Halden kommune har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Sak 97-00319 A ved Halden byrett avvises.
Subsidiært:
Halden kommune frifinnes.
For begge tilfeller:
Karrestad Nord Velforening og Thomas Lindskog betaler saksomkostninger, en for begge og begge for en, til Halden kommune med kr 33000,-, med tillegg av 12% morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Thomas Lindskog er formann i velforeningen.
Den 23 mars 1998 avsa Halden byrett kjennelse med slik slutning:
1. Halden byretts sak nr. 97-00319 A avvises
2. I saksomkostninger for byretten dømmes Karrestad Nord Velforening å betale til Halden kommune kr 33. 000 - kronertrettitretusen - med 12 % forsinkelsesrente p. a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Karrestad Nord Velforening har påkjært byrettens kjennelse og lagt ned slik påstand:
1. Saken fremmes
2. Halden kommune v/ordføreren tilpliktes å erstatte Karrestad Nord Velforening sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Halden kommune har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Halden byretts kjennelse i sak 97- 00319 A stadfestes.
2. Karrestad Nord Velforening og Thomas Lindskog betaler i saksomkostninger for lagmannsretten, en for begge og begge for en, til Halden kommune, kr 5 000, med tillegg av 12 % morarente p. a. fra oppfyllelsefristen til betaling skjer.
Karrestad Nord Velforening har påkjært byrettens kjennelse. I prosesskriv av 6 mai d å skriver prosessfullmektigen at "saksøkerne har funnet det korrekt å foreta en presisering av partsangivelsen således at det fremgår at velforeningen opptrer på vegne av de av velforeningens medlemmer som har gitt sin aktive tilslutning til det aktuelle søksmål". For å klarlegge hvilke eiendomsbesittere som aktivt har gitt sin tilslutning til søksmålet "fremla" han som bevis en liste over eiendomsbesittere. I tilslutning til dette anførte han at saken fremstår på samme måte som den sak Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet 22 april d å under lnr 236 K/1998.
For øvrig har velforeningen i det vesentligste gjort gjeldende at byretten bygget på uriktig faktum. Etter at Halden Antenneservice overtok driften fra 1 januar 1990 har beboerne ikke lenger fått tilfredsstillende programtilbud, og kvaliteten på produktet som leveres er utilfredsstillende. Det er tvingende nødvendig å komme ut av forholdet til Halden Antenneservice. Dette har vist seg umulig, idet selskapet påberoper seg å ha eiendomsretten til kabelanlegget og rett til å nekte fremføring av et alternativt kabelanlegg. Den eneste grunnen til at søksmålet ikke er rettet mot Halden Antenneservice, er at beboerne ikke har noe kontraktsmessig forhold til dette selskapet, slik man har med Halden kommune.
Etter at beboerne konstaterte manglene ved programtilbudet, ble velforeningen anmodet om å engasjere seg for å finne en løsning. Dette har foreningen arbeidet aktivt med i åtte år. Den enkelte beboer har ikke engasjert seg. Derimot har velforeningen sørget for å ha solid forankring for de standpunkter som har vært forfektet gjennom kontakt med den enkelte beboer. For å illustrere dette er det vist til resultatet av en spørreundersøkelse der "velforeningen sørget for å innhente den enkelte beboers standpunkt til det aktuelle spørsmål". Velforeningen har opptrådt i samsvar med resultatet av spørreundersøkelser og de oppfatninger som har kommet til uttrykk fra beboerne i velforeningens organer.
Kabelsaken har vært et dominerende spørsmål i foreningen. Den har ikke bare en rett til å aksjonere rettslig, men også en plikt etter mandatet gitt gjennom spørreundersøkelsen. Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det ikke eksisterer noen underliggende avtale mellom velforeningen og den enkelte beboer. Det er også uriktig at det ikke eksisterer andre omstendigheter som tilsier at velforeningen har kompetanse til å handle på medlemmenes vegne.
Tungtveiende reelle hensyn tilsier at velforeninger må kunne aksjonere i saker som dette. For den enkelte beboer gjelder det beskjedne verdier. Søksmålsrisikoen ville bli urimelig stor dersom det enkelte medlem skulle tvinges til å gå til søksmål. Det er unaturlig å organisere et eget rettsobjekt for formålet - spesielt fordi det er velforeningen som har vært engasjert over lengre tid.
Slik tvistemålsloven §54 er tolket, kan organisasjoner fremme søksmål for å ivareta de interesser organisasjonen skal fremme jf Rt-1952-554 og Rt-1980-569. Avgjørende er den faktiske tilknytning organisasjonen har til søksmålsgjenstanden. At enkeltmedlemmer kunne reist sak, utelukker ikke at foreningen gjør det.
Det er vist til Scheis kommentar til tvistemålsloven bind I side 137 fg.
Halden kommune har i det vesentligste gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Velforeningen har ikke den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden og mangler rettslig interesse. Velforeningen pretenderer ikke selv å ha krav og mangler søksmålskompetanse. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for at foreningen har fått bemyndigelse fra noen av sine medlemmer til å reise søksmål på dens vegne, jf Rt-1997-713. Det er lagt ned påstand til fordel for "en uklar samling beboere" og ikke til fordel for saksøker.
Det er reist en annen sak for Halden byrett der byretten la til grunn at Halden Antenneservice var rette berettigede i forhold til tinglyste heftelser på den enkelte eiendom på Karrestad Nord.
Kommunen har pekt på en rekke problemer knyttet til å finne frem til hvem som vil ha krav på erstatning etter en eventuell dom i vellets favør. Hvilke krav har for eksempel medlemmer som er kommet til etter overdragelsen ? Hvilke rettigheter har fremleiere eller beboere som bor i området, men som ikke er medlemmer av vellet. Skal erstatningen utbetales velforeningen eller fordeles ?
Hensett til foreningens opplysninger om sin økonomi, synes det å være små muligheter for kommunen til å nå frem med tvangsinndrivning av eventuelle tilkjente saksomkostninger. Å tillate velforeningen å reise søksmål er derfor en pulverisering av saksomkostningsansvaret på beboernes hånd.
Styreformannen bør være solidaransvarlig for saksomkostningene.
Til vellets "presiseringen" for lagmannsretten om partsforholdet har kommunen anført at det spørreskjema som velforeningens prosessfullmektig viser til, er utdelt til 95 medlemmer av velforeningen. Av disse har 79 svart. I spørsmålet om partsforhold kan dokumentet etter sitt innhold ikke oppfattes slik velforeningens prosessfullmektig hevder. Dokumentet er ikke annet enn en oppsummering av de svar medlemmer ga om servicegraden fra antenneanlegget. Skal velforeningen opptre på vegne av medlemmer som har gitt aktiv tilslutning til det aktuelle søksmål, må denne aktive deltakelsen dokumenteres. Det foreligger ikke slik dokumentasjon.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Slik lagmannsretten ser det, er det uklart om vellets prosessfullmektig med den "presisering" han kom med om partsforholdet, mente å gi uttrykk for at enkeltmedlemmer - en gruppe av dem - skulle være å anse som reelle parter på saksøkersiden - eller om vellet fremdeles skulle stå som part. Opplysningene om hvem av medlemmene som angivelig står bak søksmålet er så uklare at det etter lagmannsretten vurdering ikke er grunnlag for å anse disse som parter. Den påberopte spørreundersøkelsen gir bare opplysninger om medlemmers reaksjon på spørsmål om antenneanleggets drift - og reaksjonen fra dem som har svart på spørsmålene. Spørsmål om søksmål er ikke nevnt i spørreundersøkelsen, og det er ikke gitt noen fullmakt til vellet om å gå til søksmål. Slik lagmannsretten ser det, endres ikke partsforholdet ved prosessfullmektigens presisering. Det synes heller ikke å ha vært meningen med utspillet. Blant annet er partsforholdet ikke endret i prosesskriftet der "presiseringen" fremkom. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger grunnlag for å trekke enkelmedlemmer inn i saken som parter - med alt det kan innebære. Forholdene er således ikke de samme som i de sakene Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde i kjennelsene av 15 og 22 april d å, jnr 58 og 105/98, som vellet har vist til. I begge de sakene forelå det opplysninger som ga grunnlag for å anse medlemmene som de reelle parter i søksmålene. I den ene saken forelå det en liste som gjorde det klart hvem foreningen opptrådte på vegne av.
Da vellet fortsatt må bli å behandle som part, blir spørsmålet - som for byretten - om vellet har rettslig interesse i å få dom for de to krav som er fremsatt.
Når det gjelder kravet om erstatning, slutter lagmannsretten seg til den begrunnelse byretten har gitt. Foreningen har ikke rettslig interesse i å fremme betalingskrav for medlemmene. En dom i vellets favør vil heller ikke avklare hvilke beløp den enkelte skal ha. Kravet må bli å avvise.
Kravet om dom for at salget av kabelanlegget "var rettsstridig" kan stå i en noe annen stilling. Selv om vellet lettere kan innrømmes partsstilling i et slikt fastsettelsessøksmål, er det noe delte meninger i juridisk teori om det overhodet kan gis dom for et slikt krav, jf Hov: Rettergangen i sivile saker (1994), side 135, Skoghøy: Tvistemål, side 272 og Schei: Tvistemålsloven I, side 129 første avsnitt. Etter forholdene i saken her er lagmannsretten kommet til at også dette kravet må bli å avvise, og slutter seg til den begrunnelse som byretten har gitt side 10 og i de første avsnitt side 11. Lagmannsretten legger vekt på at de to krav er knyttet sammen. Vinner saksøkeren frem med kravet om erstatning, kan det vanskelig sees å være noe poeng i tillegg å få dom for at kommunen handlet rettstridig. At erstatningskravet avvises, er i denne forbindelse utenbetydning. Det forhold at kravet om rettsfølge - erstatning - avvises, tilsier at også kravet om dom for at salget var rettsstridig avvises.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves. I i medhold av hovedregelen tvistemålsloven §180 første ledd bør den kjærende part erstatte motparten omkostningene ved lagmannsrettens behandling. Omkostningene fastsettes i samsvar med kravet på kr 5 000, som finnes nødvendig for betryggende utførelse, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Heller ikke lagmannsretten finner å burde pålegge velforeningens formann plikt til å betale saksomkostninger, og slutter seg til den begrunnelse byretten har gitt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger til Halden kommune betaler Karrestad Nord Velforening 5 000 - femtusen - kroner til Halden kommune innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt, med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.