LB-1998-25
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-21 |
| Publisert: | LB-1998-00025 |
| Stikkord: | Daglig omsorg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 97-00718 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00025 A/03 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Vibeke Olavesen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jon Erik Holm) |
| Forfatter: | 1. Lagmann Berit Fosheim, formann 2. Lagdommer Karin Stang 3. Kst. lagdommer Nils Simonsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, §34, §35a, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene fellesbarna C født xx.xx.1986 og D født xx.xx.1990 skal bo hos etter skilsmisse.
Den ankende part A, født xx.xx.1964 og ankemotparten B, født xx.xx.1957 inngikk ekteskap 1 november 1985. I ekteskapet er ovennevnte fellesbarn. De ble separert i juni 1996. I separasjonssøknaden oppga partene at de skulle ha felles foreldreansvar og at barna skulle bo både hos mor og far. De avtalte seg i mellom at barna skulle bo en uke hos hver av dem, og den ordningen har vært praktisert til nå.
Ved stevning av 29 mai 1997 reiste A sak for Fredrikstad byrett med påstand om at hun skulle tilkjennes den daglige omsorg for barna, mens B skulle ha vanlig samværsrett. B tok til gjenmæle. I første omgang la han ned påstand om at gjeldende ordning med delt omsorg skulle fortsette, men endret siden påstanden til at han skulle ha den daglige omsorg mens A skulle ha vanlig samværsrett.
Fredrikstad byrett avsa 10 oktober 1997 dom med slik domsslutning:
I hovedsøksmål.
1. B frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
I motsøksmål.
1. B skal ha den daglige omsorgen for barnet D, født xx.xx.90 og C, født xx.xx.86.
2. A skal ha vanlig samværsrett med barna D, født xx.xx.90 og C, født xx.xx.86.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.
A har rettidig anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Fredrikstad 16 og 17 september 1998. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. 11 vitner møtte og ga forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Under en pause i rettsforhandlingene 16 september hadde rettens formann en samtale med de to barna.
Den ankende part, A har i hovedsak anført:
Spørsmålet om hvor barna skal bo fast skal avgjøres etter barneloven §35a jf §34 etter en konkret vurdering av hva som er til barnas beste. Hun bestrider ikke at faren er skikket til å ta seg av barna, men mener de vil få det best hos henne.
Ved denne vurderingen kan det ikke legges utslagsgivende vekt på barnas uttalelse om at dersom man ikke kan fortsett som før, vil de helst bo hos faren. Det reises spørsmål om barna har følt seg tvunget av faren, og at de har syntes synd på ham slik at de ikke vil såre ham. I denne situasjonen er ikke retten bundet av barnas uttalelser, jf Rt-1985-707 og Rt-1989-176.
Barna vil få best samlet foreldre - og familiekontakt ved at de bor fast hos moren. Hun har best samarbeidsevner og er flinkere til å holde barna unna voksenkonflikter. Hun bor i nærheten av sin søster som har en datter som har god kontakt med døtrene. Hun har også sin mor i nærheten. B vanskeliggjør kontakten med disse når barna bor hos ham. Han har heller ikke like godt nettverk av familie og venner med barn i nærheten.Etter As syn er B svært kontrollerende i forhold til barna og lar dem i liten grad får utfolde seg alene med venninner, på trening og liknende. På den andre siden har han tidligere vist manglende ansvar ved å gå fra dem mens de var alene eller under tilsyn av fremmede. Han er lite flink til å sette grenser for dem og hun betviler også at de får et tilstrekkelig sunt kosthold hos ham.
Hun har nå fått en samboer som er svært glad i barna og som stiller opp for dem. Han har en datter på fire år som går godt sammen med døtrene. De skal flytte inn i nytt rekkehus nærmere skolen der barna kan få hvert sitt rom. Hun mener derfor hun kan tilby en stabil og normal familiesituasjon der også kontakten med henne familie vil opprettholdes.
A viser også til at saken dreier seg om to jenter der den ene er kommet i puberteten og der kontakten med mor blir særlig viktig.
Det er nedlagt påstand
1. A skal ha den daglige omsorg for barna D født xx.xx.1990 og C født xx.xx.1986.
2. B skal ha vanlig samværsrett med barna D født xx.xx.1990 og C født xx.xx.1986.
3. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Ankemotparten, B har i hovedsak anført:
Han er enig i utgangspunktet om at saken skal avgjøres etter hva som er til beste for barna, men mener at det er best for dem at han får den daglige omsorgen.
B peker på at barna har gitt uttrykk for at de, dersom man ikke kan fortsette som før, ønsker å bo hos ham. Dette ønsket må tillegges stor betydning, jf barneloven §31. Det finnes ikke noe grunnlag for å si at han har påvirket dem eller at de synes synd på ham og er redde for å såre ham. Barna har gitt uttrykk for samme ønske overfor to domstoler, og det må derfor være uttrykk for et festnet syn.
Begge partene kan tilby gode fysiske boforhold for barna. B peker likevel på at han bor i huset der barna har vokset opp, og der de har alle vennene sine i nærheten.
C har lese- og skrivevansker på skolen og sliter i flere fag. B mener han har fulgt henne opp bedre på skolen og med lekser enn A har gjort. En slik oppfølging er helt nødvendig for datteren. Han mener også han har bedre forutsetninger for å gjøre det i fremtiden.
B stiller seg uforstående til at han ikke sørger for et sunt kosthold for barna. Han viser til at i lange perioder under ekteskapet var det han som laget middag hver dag. Han er heller ikke enig i anførslene om at han ikke setter nødvendige grenser for barna og om at han blander dem inn i voksenkonflikter.
Etter Bs syn er ikke en far dårligere egnet til å ta seg av døtre i puberteten enn en mor. Han regner med å kunne mestre en slik situasjon ved å vise åpenhet og lytte til døtrene.
Partene har ikke samarbeidet godt. Dette kan imidlertid ikke tillegges den ene part alene, begge har ansvar for at samarbeidet ikke har fungert som det skal.
Det er nedlagt påstand:
1. Byrettens dom pkt 1. og 2. i motsøksmålet stadfestes.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Lagmannsretten bemerker:
Da partene ble separert, ble B boende i den felles bolig. Han bodde der sammen med sin far som døde sommeren 1998, 81 år gammel. A flyttet først til egen lelighet. Hun flyttet for ett år siden sammen med vitnet E i hans leilighet, men de skal flytte sammen i nytt rekkehus første oktober i år. Dette rekkehuset ligger nær den skolen barna går på.
Siden separasjonen har partene praktisert den ordning at begge barna har vært en uke hos hver av foreldrene. Lagmannsretten oppfatter det slik at ordningen har fungert i den forstand at ingen av partene har søkt å boikotte ordningen eller lagt hindringer i veien for en gjennomføring etter forutsetningene. B var opprinnelig av den oppfatning at ordningen burde fortsette, men partene mener nå begge at det beste for barna er å bo fast ett sted og at den andre av foreldrene har vanlig samværsrett.
Rettens formann har hatt en samtale med begge døtrene. De ga begge klart uttrykk for at de i utgangspunktet hadde ønsket at de skulle fortsette som før, men hvis det ikke lot seg gjøre, ønsket de å bo hos pappa. De pekte særlig på at pappa bodde i barndomshjemmet deres og at de hadde alle vennene sine i det nabolaget.
Etter barneloven §35a jf §34 skal avgjørelsen av hvor barna skal bo fast først og fremst rette seg etter det som er til barnas beste. Etter barneloven §35a kan ikke retten bestemme at barna skal bo hos begge foreldrene.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i hovedsak slutte seg til den begrunnelse som er gitt der.
Lagmannsretten vil, som byretten, peke på at begge foreldrene synes vel egnet til å gi døtrene et godt hjem. De kan begge tilby gode boligforhold i nærheten av skole og venner. De kan begge tilby stabil omsorg og trygghet i det daglige. Begge er opptatt av at døtrene skal få omgås sine venner og at de skal få delta i fritidsaktiviteter, samtidig som de begge er opptatt av å gjøre ting sammen med døtrene hjemme i dagliglaget. Etter lagmannsrettens syn er begge foreldrene også opptatt av å følge opp barna i forhold til skole, håndballtrening og liknende. Bevisførselen har ikke gitt grunnlag for annet enn at begge foreldre fyller sine forpliktelser til slik oppfølging på en tilfredstillende måte.
A er produksjonsarbeider på Stabburet. B har vært fabrikkarbeider, og etter en sykeperiode er han nå på attføring. Han er utplassert som assistent ved skolefritidsordningen og som støtte for en elev med problemer i undervisningssituasjonen ved den skole barna går på. Det har ikke kommet frem noe som tyder på at arbeidssituasjonen til noen av foreldrene skaper problemer for omsorgsevnen.
Etter bevisførslen legger lagmannsretten til grunn at foreldrene har en litt forskjellig grunnholdning til oppdragelsen, i det A legger noe større vekt på faste rutiner og grensesetting enn B. Dette får imidlertid ikke avgjørende vekt da det ikke er kommet frem noe som tyder på at B ikke også i tilstrekkelig grad ivaretar rutiner og grenser. Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkter for at B ikke ivaretar det daglige hustell og kostholdet på en tilfredstillende måte.
Det er tydelig at partene i saken har problemer med å kommunisere på en konstruktiv måte. Dette har også gått ut over barna, som naturlig nok opplever det som ubehagelig. Bevisførselen har for en stor del bestått i redegjørelser for en lang rekke enkeltepisoder, delvis langt tilbake i tid. Lagmannsretten har lagt liten vekt på dette. Ingen av episodene som partene har trukket frem, er så graverende at de sier noe avgjørende om den annen parts omsorgsevne og evne til samarbeid. En del episoder har funnet sted i tiden rundt separasjonen, der følelsene naturlig nok var opprevet. Etter lagmannsrettens syn må avgjørelsen baseres på hva som ut fra situasjonen i dag vil gi den beste løsningen for barna fremover.
A og hennes nye samboer vil utvilsomt kunne gi døtrene et meget stabilt og godt hjem med god kontakt til familie ellers. E virker oppriktig glad i jentene og er svært positiv til å følge dem opp, også sammen med sin egen datter på fire år. Hun har samvær med sin far annenhver uke fra torsdag til søndag.
C har relativt alvorlige lese- og skrivevansker og generelt problemer med endel fag. Vitnet Tor Erik Jakobsen er hennes lærer. Han har forklart at hun har hatt en så god utvikling som mulig, og at dette i stor grad skyldes den oppfølging faren har gitt henne både i samarbeid med skolen og i hjelp med leksene. Han har ikke noe negativt å si om moren, men pekte på at det særlige engasjementet faren har vist, har vært en forutsetning for den positive utviklingen. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at B i noe større grad enn A vil være i stand til å følge opp Cs særlige behov for støtte.
Når lagmannsretten har kommet til at det er best for døtrene å bo fast hos B, har det særlig sammenheng med deres uttrykte ønske. Både C og D har klart gitt uttrykk for at de, dersom någjeldende ordning ikke kan fortsette, ønsker å bo hos sin far. Det har skjedd overfor rettens formann og er blitt bestyrket ved vitneførselen. Det er ikke holdepunkter for at barna er blitt presset på noen måte til å innta dette standpunktet.
C er 12 år. Etter barneloven §31 annet ledd skal det legges stor vekt på hva barnet mener når det gjelder spørsmålet om hvor hun skal bo fast. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke tilstrekkelig sterke grunner i saken til at hennes syn bør fravikes. D er åtte år, og hennes ønske får ikke like klare rettslige konsekvenser. Det bør likevel tillegges vekt. I denne saken er det også helt uaktuelt at barna skilles.
B har nedlagt påstand om at A skal ha vanlig samværsrett og det vil bli avsagt dom i samsvar med dette. Spørsmålet om samværsrettens omfang har ikke vær noe tvistepunkt mellom partene i det de hadde likelydende påstander på det punktet.
Lagmannsretten vil likevel peke på at siden barna til nå har bodd like mye hos hver av foreldrene og at disse fra 1 oktober bor relativt nær hverandre, bør det kunne utvises en fleksibel holdning til et noe utvidet samvær dersom barna ønsker det. De bør, sammen eller hver for seg, kunne besøke sin mor og holde kontakten med hennes familie selv om det ikke faller direkte inn under lovens ordning med vanlig samværsrett. Dette vil gjelde i økende grad ettersom døtrene blir eldre. Lagmannsretten anser det svært viktig at en rettsavgjørelse ikke skal forhindre en naturlig, god kontakt til moren.
Etter dette blir byrettens dom stadfestet.
Saksomkostninger
Anken har ikke ført frem og etter tvistemålsloven §180 første ledd skal A betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke særlige grunner for å frita for omkostningsansvaret. Det vises særlig til at saken i hovedsak står i samme stilling som for byretten. B er tilstått fri sakførsel for lagmannsretten. Advokat Holm har fremlagt omkostningsoppgave med kr 17685.- som i sin helhet er salær. Salæroppgaven er lagt til grunn ved salærfastsettelsen. B s egenandel er kr 4646.-. Omkostningsansvaret fordeles derfor med kr 13090.- til det offentlige og kr 4646.- til B.
Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. Byrettens dom i motsøksmålet stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige kr 13039.- kroner trettentusenog trettini - og til B kr 4646.- kroner firetusensekshundreogførtiseks - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.