LB-1998-3110

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	2000-06-23
Publisert:	LB-1998-03110
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-02252 M/61 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03110 M/03 og LB-1999-00782 M/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01021.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Morten Yggeseth) mot 1. A (Forsvarer: Advokat Fridtjof Feydt) 2. B (Forsvarer: Advokat Janne Kristiansen).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Svein Dahl. Herredsrettsdommer Erik Stillum. 4 lagrettemedlemmer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §344, §353, §436, §437

Tiltalte nr 1 A er født den *.*. 1971. Han er frisør og bor i - - -veien 9, X. Tiltalte oppgir sin inntekt til ca kr 270.000 brutto pr år og sier seg uformuende. Han er gift og har to barn.

A er tidligere ustraffet.

Tiltalte nr 2 B er født den *.*. 1960. Han er uføretrygdet og bor i - - -vei 24, Oslo. Tiltalte oppgir at han mottar i uføretrygd ca kr 14.000 brutto pr måned og sier seg uformuende. I tillegg mottar han sosialstønad med ca kr 3.000 pr måned netto. Tiltalte er gift, har tre barn og er stefar til sin kones første sønn.

B er tidligere straffet fem ganger slik det fremgår av utskriften fra strafferegisteret.

Ved tiltalebeslutning av 9 juli 1997 utferdighet av Oslo statsadvokatembeter ble A og B satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:

Straffeloven §162 annet og femte ledd, jf. første ledd

For ulovlig å ha innført narkotika, og hvor overtredelsen er grov særlig for det legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantum og overtredelsens karakter, eller medvirket hertil.

Grunnlag for følgende forhold eller medvirkning til dette:

Tirsdag 8. april 1997 om morgenen innførte han med fergen M/S Stena Saga fra Danmark til Norge med ilandføring i Oslo, 10,42 kg hasjisj. Hasjen var gjemt bak panelet i bildøren til en Chevrolet varebil med dansk kjennemerke - - -.

Foruten straff tas forbehold om å påstå dom for inndragning.

Oslo byrett avsa 8 september 1998 dom med slik domsslutning:

1. A, f. *.*. 71 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf. første og femte ledd til fengsel i 3 -tre- år. I straffen fragår 86 -åttiseks- dager for utholdt varetektsfengsel.

2. B, f. *.*. 60 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf. første og femte ledd til fengsel i 2 -to- år. I straffen fragår 28 -tjueåtte- dager for utholdt varetekt.

Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom side 4-7, og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De tiltalte har i rett tid påanket dommen. As anke gjelder straffutmålingen, mens Bs anke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 4 november 1998 ble ankene henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo Tinghus 20-22 juni 2000.

De tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Som det videre fremgår av rettsboken, er ankene forenet til felles behandling i medhold av straffeprosessloven §353 tredje ledd.

Lagretten er forelagt et hovedspørsmål og tilleggsspørsmål vedrørende tiltalte nr 2 B. Begge spørsmålene er besvart med ja. Retten legger kjennelsen til grunn. B blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd.

Når det gjelder tiltalte nr 1 A, er saken som nevnt en ren straffutmålingsanke. De fire lagrettemedlemmene som er trukket ut i anledning straffutmålingen vedrørende B, deltar også under behandlingen av straffutmålingen vedrørende A.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

A har hatt en meget sentral rolle. Uten hans initiativ ville det ikke ha blitt noen narkotikasak. A var ikke i noen presset situasjon økonomisk sett. Han handlet ut fra et rent profittmotiv. Det er riktig at han i noen grad har medvirket til sakens opplysning. Dette skjedde imidlertid først i avhøret den 20 mai 1997. Utover dette foreligger ingen formildende omstendigheter. Straffeprosessloven §344 kommer til anvendelse.

B har hatt en viktig rolle med sikte på den videre håndtering av hasjen i Norge. Han skulle blant annet skaffe penger, idet oppgjør først skulle skje når stoffet ble levert til den endelige mottaker i Norge. Også i Bs tilfelle foreligger et rent profittmotiv. B har ikke på noen måte bidratt til sakens opplysning. Den av byretten fastsatte straff, er for lav.

Statsadvokaten har vist til Rt-1995-5, Rt-1997-1309 og Rt-1999-1511.

Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:

Nr 1 A, f. *.*.71

Anken forkastes. Saksomkostninger påstås ikke.

Nr 2 B, f. *.*.60

dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første og femte ledd til en straff av fengsel i 2 -to- år og 6 -seks- måneder. Til fradrag i straffen går 28 -tjueåtte- dager for utholdt varetekt. Saksomkostninger påstås ikke.

Tiltalte nr 1, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved vurderingen av As rolle må man legge til grunn det alminnelig prinsipp om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode, jf Rt-1998-1945.

Dette tilsier at A bare kan bedømmes som en mellommann og i hvert fall ikke strengere enn en vanlig kurer.

Det må legges vesentlig vekt på at A har medvirket til sakens opplysning. Han var i en vanskelig familiesituasjon i det aktuelle tidsrom. Det er også vist til hans nåværende veletablerte situasjon. Det opprinnelige opplegg var å smugle sigaretter.

Forsvareren har særlig vist til Rt-1982-25, Rt-1993-336, Rt-1995-636 og noen lagmannrettsdommer.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Tiltalte ansees på mildeste måte.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Tiltalte nr 2, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger få opplysninger om Bs delaktighet i saken. Den tvil som foreligger med hensyn til hans rolle, må komme han til gode. B skulle ikke selv kjøpe hasjen. Det må legges til grunn at han skulle opptre som en ren formidler av stoffet. Da skal han vurderes mildere enn en kurer, jf Rt-1998-1673.

I formildende retning må det tas hensyn til Bs personlige forhold og den vanskelige familiesituasjonen som foreligger. Dette er utdypet, blant annet ved dokumentasjon av tre erklæringer.

Det må videre tas hensyn til at saken er blitt over tre år gammel uten at B kan lastes for dette.

Forsvareren har særlig vist til Rt-1982-25, Rt-1992-211, Rt-1998-1673 og noen lagmannrettsdommer.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Tiltalte ansees på mildeste måte.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Lagmannsretten skal bemerke:

Ifølge A var det opprinnelig bare spørsmål om å smugle sigaretter fra Danmark til Norge. Da det oppsto problemer med leveransen, bestemte A seg for å smugle hasj i steden. Han hadde først tatt sikte på innførsel av ca 20 kg, noe som senere ble redusert til ca 10 kg. Ifølge A skulle han få kr 50.000 når hasjen kom til mottakeren i Norge. I og med at kvantumet ble redusert, er det uttalt at fortjenesten ville ha blitt tilsvarende redusert. Lagmannsretten bemerker at dette i så fall synes å ha vært en uvanlig liten betaling for et oppdrag av denne art.

A hadde ikke selv penger til å betale kontant i Danmark. Det legges derfor til grunn at han fikk handle på kreditt. Han trengte en medhjelper i Norge som både kunne bistå med den videre håndtering av stoffet og oppgjøret. A tok da kontakt med B som han hadde kjent fra ca 1995. Det er noe uklart om smugleropplegget hva angår hasjen var avtalt med B før A reiste fra Norge. Uansett ble avtale inngått over telefon fra København. Det legges til grunn at B fikk alle opplysninger fra A om stoffet og mengden hasj.

Lagmannsretten legger til grunn at begge de tiltaltes forsett omfatter hele det innsmuglede parti, det vil si 10,42 kg hasj.

Når det gjelder A, anses han å ha hatt en meget sentral rolle. Han tok initiativet til smuglingen og organiserte opplegget i København. Han fikk formidlet hasjen som ble pakket og sendt med to kurerer. A ordnet som nevnt også med kreditt inntil endelig overlevering i Norge. Det legges også til grunn at A fikk ordnet det slik at B om nødvendig skulle sørge for en midlertidig lagerplass i en garasje. At A hadde en sentral rolle, fremgår også av det forhold at han selv ikke lot seg involvere i kurervirksomheten. Da han ankom Fornebu dagen før stoffet kom til Oslo, ble han mottatt av blant annet B.

Etter lagmannsrettens oppfatning hadde A en mer sentral rolle enn de to kurerene og B.

Det legges til grunn at A i noen grad har medvirket til sakens opplysning. Dette er et moment som skal tillegges vekt i formildende retning. Retten deler imidlertid ikke forsvarerens oppfatning av omfanget og betydningen av medvirkningen. A tilsto først i det tredje politiavhøret den 20 mai 1997, det vil si ca halvannen måned etter pågripelsen. At han da bragte Bs navn inn i saken, lettet politiets arbeid noe. På dette tidspunkt hadde man imidlertid blant annet kartlagt de mange telefonsamtalene mellom A og B. Det er derfor overveiende sannsynlig at B, blant annet på grunnlag av de tre telefonsamtalene den 8 april 1997, ville ha blitt pågrepet uansett. A har heller ikke senere bidratt til sakens opplysning, idet han i stor grad har nektet å forklare seg om B både i byretten og i lagmannsretten.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder straffutmålingen vedrørende A.

Rettens flertall, alle unntatt lagrettens ordfører, finner ikke at det foreligger noen formildende omstendigheter utover det som fremgår foran vedrørende informasjonen om Bs delaktighet. Flertallet finner derfor at det ikke er noe misforhold mellom den idømte straff og den straffbare handling. Anken blir derfor å forkaste, jf straffeprosessloven §344.

Rettens mindretall, finner at det bør tillegges vekt at A delvis har vært med å oppklare saken. Over tre år har gått siden overtredelsen skjedde. Han er nå etablert i X i fast jobb, er gift og har to små barn.

Mindretallet mener at det da kan gis deldom, idet det vises til fremlagte underrettsdommer. Ordføreren stemmer derfor for at straffen bør fastsettes til fengsel i tre år, hvorav et år gjøres betinget med to års prøvetid.

Når det gjelder B, er det ingen tvil om at han har vært et viktig bindeledd i As opplegg. Han forberedte en eventuell bruk av en garasje som midlertidig lagerplass og traff avtale om en betalingsordning i forbindelse med overlevering til den endelige mottakeren i Norge. Hvem dette skulle være, er ikke avklart. B sto i telefonforbindelse med A i København og i Oslo og var tilgjengelig da A ankom Fornebu.

Lagmannsretten finner at Bs rolle var mer sentral enn den som man vanligvis tilligger en ren formidler (intern kurer).

Ved straffutmålingen vedrørende B er det lagt noe vekt på at han er og har vært i en noe vanskelig situasjon. Det er opplyst at han har søkt om å bli utredet med sikte på behandling for hyperaktivitet. Det vises også til de opplysninger som fremgår av de fremlagte erklæringer vedrørende hans familiesituasjon. Disse forhold kan imidlertid ikke tillegges stor vekt i en sak hvor sterke allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende. På denne bakgrunn er lagmannsretten noe i tvil om ikke byrettens dom er for mild slik det fremgår av aktors påstand for lagmannsretten. Det må her også tas hensyn til at B ikke på noe tidspunkt har bidratt til sakens opplysning. Da saken er blitt noe gammel på grunn av utsettelser som B ikke kan lastes for, har lagmannsretten under noen tvil kommet til at straffen bør settes til fengsel i to år. Til fradrag i straffen går 28 dager for utholdt varetektsfengsel.

Begge de tiltaltes anker har etter dette vært forgjeves. De skal da etter hovedregelen i straffeprosessloven §436 annet ledd ilegges saksomkostninger. Påtalemyndighetene har likevel ikke lagt ned påstand om saksomkostninger, men retten plikter å vurdere dette. Partenes representanter fikk anledning til å uttale seg om spørsmålet.

Lagmannsretten finner at det vil være i strid med den lovendring som ligger til grunn for den nåværende §436 annet ledd om man unnlater å ilegge saksomkostninger når de tiltalte ikke er ubemidlet, jf §437. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 3.000 for begge de tiltaltes vedkommende.

Dommen er enstemmig når det gjelder B, men det foreligger dissens som foran nevnt når det gjelder A.

Domsslutning og slutning:

1. As anke forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 3.000 -tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. B dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd til en straff av fengsel i 2 -to- år.

Til fradrag i straffen går 28 -tjueåtte- dager for utholdt varetektsfengsel.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 3.000 -tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.