LB-1998-3519
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-18 |
| Publisert: | LB-1998-03519 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 98-0661 D - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03519 K. |
| Parter: | Kjærende part: As konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Per Omreng). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Stein Fagerhaug). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, 2. Lagdommer Petter A. Lossius, 3. Lagdommer Jørgen F. Brunsvig |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §181, Husleieloven (1939), Sameigelova (1965) §13, §14, §15, §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, §3-3, §5-17, §6-1 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålssaken gjelder saksomkostningsavgjørelse.
A gikk konkurs i juni 1995. Ved konkursåpningen eide han og hans kone, B, en leilighet sammen i - - -sletta borettslag i Oslo. Konkursboet begjærte tvangssalg av borettslagsleiligheten under henvisning til sameieloven §15. I mars 1998 satte konkursboet fram begjæring ovenfor Oslo namsrett om at A og B skulle kastes ut fra leiligheten. Begge ektefellene tok til motmæle. I prosesskriv 26 oktober 1998 begjærte konkursboet og B saken hevet som forlikt, og slik at hver av partene skulle bære sine egne saksomkostninger. I prosesskriv 9 november 1998 opplyste konkursboet at det, etter at tvisten med B nå var forlikt, ikke lenger hadde behov for å få A kastet ut. Konkursboet begjærte saken hevet, og krevet seg tilkjent saksomkostninger fra A. A gjorde gjeldende at konkursboet i praksis hadde frafalt saken, og krevde seg tilkjent saksomkostninger.
Oslo namsrett avsa 26 november 1998 kjennelse med slik slutning:
1. Sak 98-0661 D heves.
2. I saksomkostninger betaler A, hans konkursbo v/bostyret til A 8 500 - åttetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.Namsretten avgjorde omkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvistemålslovens §175 første ledd. Namsretten la da til grunn at konkursboet ikke ville ha nådd fram med sin begjæring om fravikelse overfor A.
Konkursboet har påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Boet gjør i hovedsak gjeldende:
Boet fikk rettens medhold i en begjæring om tvangssalg av borettslagsleiligheten. B gjorde gjeldende en rekke innsigelser mot begjæringen, som lagmannsretten betegnet som grunnløse i den kjennelsen hvor kravet om tvangssalg ble tatt til følge. Som følge av hustruens trenering anla boet søksmål mot henne med krav om blant annet erstatning for tapte leieinntekter. Saken ble avsluttet med rettsforlik, der B blant annet aksepterte å betale boet erstatning for tapte inntekter det kunne ha fått ved utleie av leiligheten. Konkursboet har trådt inn i leiekontrakten for leiligheten. Boet etablerte seg dermed som leietaker, og konkursskyldneren og hustruens besittelsesforhold var derved ikke regulert av husleieloven, jf tvangslovens §13-2 tredje ledd e). Det må være helt klart at boet kunne fått kastet ut skyldneren, dersom man ser bort fra at hustruen bodde i leiligheten. Namsretten er kommet til at boet ikke hadde noen mulighet til å få kastet ut hustruen, og at konkursskyldneren derved kunne bebo leiligheten. Dette er åpenbart uriktig. For det første må skyldnerens og hustruens forhold vurderes hver for seg. Konkursskyldneren kan ikke påberope seg at han kunne fortsette å bo som følge av at hustruen bodde i leiligheten. Boet mener dessuten at det hadde mulighet for å få kastet ut hustruen. Hun har ved rettsforliket erkjent at boet eide en ideell halvpart av leiligheten. Hustruen har urettmessig hindret boet i å utnytte leiligheten siden 1995, og hun har erkjent erstatningsansvar for dette, jf sameielovens §13. For så vidt gjelder muligheten til å få kastet ut hustruen, vises også til sameielovens §3 annet ledd og §14. Det må ansees helt klart at hustruen ikke i årevis kan hindre mannens konkursbo i å oppebære leieinntekter fra leiligheten, uten at boet har noen mulighet til å få iverksatt tvangsfravikelse. I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
A, hans konkursbo, v/bostyret, tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.
A gjør i tilsvar gjeldende at namsrettens omkostningsavgjørelse er riktig. Namsretten har lagt til grunn at boets krav om tvangsfravikelse ikke kunne føre fram. Det foreligger ingen feil ved namsrettens lovanvendelse, jf tvistemålslovens §181 annet ledd. Den kjærende part har heller ikke anført at avgjørelsen skulle være i strid med denne bestemmelsen. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A, hans konkursbo v/bostyret til A kr 750.
I nytt prosesskriv gjør konkursboet gjeldende at namsrettens omkostningsavgjørelse åpenbart er i strid med loven, jf tvistemålslovens §181 annet ledd. Det er vist til Schei: Tvistemålsloven (I) side 387: Hvis en saksomkostningsavgjørelse er truffet etter §175 første ledd, og det ut fra en uriktig lovanvendelse legges til grunn at søksmålet ikke ville ført fram, må dette gi grunnlag for opphevelse etter §181 annet ledd, jf Rt-1987-113.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Konkursboet har trukket sin begjæring om utkastelse av A tilbake, og på denne bakgrunn er saken hevet, jf tvangsfullbyrdelseslovens §6-1 annet ledd første punktum sammenholdt med §5-17 første ledd b).
Ved saksomkostningsavgjørelsen har namsretten benyttet hovedregelen i tvistemålslovens §175 første ledd jf tvangsfullbyrdelseslovens §3-3. Lagmannsrettens kompetanse er i kjæremålssaken begrenset til spørsmålet om dette er uriktig lovanvendelse, eventuelt om namsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves.
Konkursboet har ikke uttrykkelig angitt hvilken bestemmelse boet mener skulle vært anvendt i saken. Det går imidlertid fram av kjæremålserklæringen at boet mener at det skulle vært tilkjent saksomkostninger i saken, og hjemmelen for dette må være tvistemålslovens §175 annet ledd. Bestemmelsen tar sikte på det tilfellet der det har bestått en forpliktelse, i dette tilfellet en forpliktelse for A til å fravike leiligheten, men hvor denne forpliktelsen er bortfalt etter saksanlegget. I dette tilfellet gjør imidlertid konkursboet ikke gjeldende at denne forpliktelsen er bortfalt. Boet har besluttet seg for ikke å fortsette saken mot A fordi det ikke lenger har noen interesse i å gjennomføre utkastelse av ham etter at det har inngått rettsforlik med hans hustru. At saksøkeren ikke lenger ser seg tjent med å gjennomføre saken, er imidlertid et tilfelle som etter lagmannsrettens mening ikke faller inn under §175 annet ledd.
I en slik situasjon blir det derfor ikke avgjørende for omkostningsspørsmålet om begjæringen om utkastelse ville blitt tatt til følge dersom boet hadde fastholdt den. Namsretten har imidlertid også drøftet dette spørsmålet. Et vilkår for å tilkjenne omkostninger ut fra en slik tankegang, er i så fall at det må ansees helt på det rene at forpliktelsen har bestått, jf blant annet Rt-1994-1199 og Rt-1990-468. Noen omfattende prejudisiell vurdering av faktiske og rettslige spørsmål kreves ikke i denne forbindelsen. Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, bemerker lagmannsretten at den er enig med namsretten i at det ikke kan anses utvilsomt at fravikelsesbegjæringen ville bli tatt til følge overfor A.
Etter dette er det ingen feil at namsretten har benyttet hovedregelen i tvistemålslovens §175 første ledd. Konkursboet har ikke påberopt seg unntaksbestemmelsene i tvistemålslovens §175 første ledd. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at det etter omstendighetene ikke var noen saksbehandlingsfeil at namsretten ila omkostninger etter §175 første ledd uten å gi noen nærmere redegjørelse for hvorfor den ikke fant grunn til å benytte unntaksbestemmelsene samme sted.
Etter dette må kjæremålet forkastes. I samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd tilkjennes A saksomkostninger for lagmannsretten etter oppgave med 750 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler As konkursbo 750 - sjuhundreogfemti - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.