LB-1998-412
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-26 |
| Publisert: | LB-1998-00412 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 97-01965 D - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00412 K/04 - Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1998-00511 K. |
| Parter: | Kjærende part: Jan Henry Nilsen (Prosessfullmektig: Advokat Niels A Bugge v/advokatfullmektig Ove Aurstad, Oslo). Kjæremotpart: Staten v/Oslo kemnerkontor (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Toril Kristiansen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Magne Spilde. Lagdommer Erik Chr Stoltz. Mindretall: Lagdommer Egil F Jensen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, §149, Skattebetalingsloven (1952) §40a, §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-7, §5-16, §7-26, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Kjæremålet gjelder avvist klage til namsretten over utleggsforretning vedrørende skattekrav.
Kemneren i Oslo avholdt 2 mai 1997 utleggsforretning for krav på restskatt for Jan Henry Nilsen for årene 1978, 1979 og 1980 på kr 177 435, samt restskatt for årene 1982, 1983 og 1984 og forskuddsskatt for 1982 på kr 91 257, tilsammen kr 268 693 med tillegg av omkostninger.
Det ble tatt utlegg i bankkonti i Kreditkassen og Postbanken pålydende henholdsvis kr 24.125 og kr 54125. Etter begjæring av 2 juni 1997 ble beløpene anvist til innkrevning 16 juli 1997, og kort tid deretter utbetalt fra de to bankene til kemneren i Oslo.
Ved klage datert 1 august 1997 krevet Nilsen prøving av ligningen for årene 1978-80. Det ble nedlagt slik formell påstand:
1. Likningen for inntektsårene 1978, 1979 og 1980 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Foretatt utleggsforretning for ikke betalt restskatt for inntektsårene 1978, 1979 og 1980 oppheves på grunn av at den foretatte likning er ugyldig.
Oslo namsrett kom til at klagen var fremsatt for sent og at Nilsen dessuten ikke hadde rettslig interesse i klagen fordi de anviste beløp var utbetalt. Namsretten mente at Nilsen manglet rettslig interesse også fordi anvisningsbeløpene tilsammen kr 78 250 ikke var større enn at de dekkket de ubestridete skattekravene for 1982-1984. Namsretten avsa 19 desember 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Klage over utleggsforretning den 2 mai 1997 forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Den kjærende part, Jan Henry Nilsen, har i rett tid påkjært avgjørelsen til lagmannsretten, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Klagen til namsretten gjelder utleggsforretningen for ligningsårene 1978-80 og den ligning som ligger til grunn for utleggene. Ligningsvedtaket som fastsetter restskatten, er ulovlig og saken er begjært overført til behandling i søksmåls former.
Etter skattebetalingsloven §48 nr 5 1. punktum er fristen for å reise søksmål normalt 6 måneder fra melding om endringsvedtak er sendt skattyteren. I bestemmelsens 3. punktum er det dessuten bestemt at det ved tvangsfullbyrdelse av skattekrav alltid kan klages innen tre måneder etter den forføyning det klages over. I såfall kan ligningsavgjørelsen bringes inn til prøving ved namsretten.
Skattebetalingsloven går foran tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser. Noe annet følger ikke av skattebetalingsloven §40a som bestemmer at tvangsfullbyrdelsesloven regler om gjennomføring av utleggsforretningen skal gjelde, "hvis ikke annet er bestemt i denne lov". §48 nr 5 bestemmer noe annet ved tvangsfullbyrdelse av skattekrav. Dette gjelder spesielt i forhold til fristene i tvangsfullbyrdelsesloven §5-16. Det innebærer at det alltid kan klages over en utleggsforretning med krav om prøving av ligningsavgjørelsen innen tre måneder etter at utlegget er tatt. Denne tolkning støttes av formålet med bestemmelsen - den skal tjene som en sikkerhetsventil i skattesaker.
Det bestrides at klagefristen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 er gått ut.
Det spiller ingen rolle for avgjørelsen at beløpene fra de to bankkonti er utbetalt til kjæremotparten. Det er ikke selve utleggene det er klaget over, men at de underliggende ligningsspørsmål er uriktig avgjort. Retten til å få prøvet disse spørsmål, er i behold selv om beløpene er utbetalt til kemneren.
Jan Henry Nilsen har fortsatt rettslig interesse i saken. Det er uriktig å legge til grunn at det utlagte beløp ikke en gang dekker skattekravet for perioden 1982 - 1984, som ikke er bestridt. De utlagte bankkonti må avregnes mot de eldste beløp først, dvs for perioden 1978 - 1980 som klagen vedrører. Klagen etter tre måneders fristen ble innlevert rettidig. Subsidært kreves oppreisning mot eventuell oversittelse.
Den kjærende part, Jan Henry Nilsen, har nedlagt slik påstand:
1. Forkastningen av klagen i kjennelse av Oslo namsrett i sak nr 97-1965 D oppheves.
2. Klagen hjemvises til Oslo namsrett for behandling.
3. Staten v/kommunnekassereren i Oslo dømmes til å betale Jan H. Nilsen saksomkostninger.
Kjæremotparten, Staten v/Oslo kemnerkontor, har tatt til motmæle og i det vesentlige anført:
Klagen er fremsatt for sent. Adgangen til å klage over utleggsforretningen faller bort når tvangsdekning er begjært, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-26. Når tvangsdekningen er avsluttet, består det ikke lenger noen klageadgang, jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-16.
Da klagen ble fremsatt, var utlegget allerede anvist til innkrening.
Fristen i de nevnte bestemmelser skal legges til grunn også ved anvendelse av skatteoppkreverens tvangsfullbyrdelse, jf skattebetalingsloven §40a.
Selv om det skulle gjelde en tre måneders klagefrist etter skattebetalingsl §48 nr 5, er klagefristen oversittet. Utgangspunktet for fristberegninger er utleggsforretningen som fant sted 2 mai 1997. Hensett til helgen, løp fristen ut 4 august. Klagen ble innlevert Oslo kemnerkontor 6 august.
Den kjærende part har ikke rettslig interesse i at klagen behandles. Det beløp som er inndrevet gjennom utlegget, er mindre enn det det er enighet om at Nilsen skal betale i skatt for de aktuelle år. Kreditor kan velge hvilke tilgodehavender han vil avregne i når debitor ikke har gitt anvisning i forbindelse med betalingen.
Kjæremotparten, Staten v/Oslo kemnerkontor har nedlagt slik påstand:
1. Jan Henry Nilsens klage til Oslo namsrett, datert 1 august 1997, avvises.
2. Jan Henry Nislen pålegges å dekke statens omkostninger i anledning saken med kr 3 000.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommerne Spilde og Stoltz - har kommet til et annet resutat enn namsretten.
Søksmål fra en skattepliktig til prøving av ligningsavgjørelse må som hovedregel reises innen 6 måneder regnet fra utlegging av skattelisten til ettersyn eller melding til skattyteren om endringsvedtak, jf skattebetalingsloven §48 nr 5 1. setning. Ved tvangsforføyning av skattekravet begynner det imidlertid å løpe en særskilt frist etter at forføyningen er foretatt. Bestemmelse om dette er inntatt i §48 nr 5 3. setning og innebærer en utvidet adgang til å få prøvet ligningen i ettertid. Fristen er 3 måneder og løper fra tidspunktet for den forføyning det klages til namsretten over.
Nilsen klaget den 1 august 1997 over utleggsforretning avholdt av kemneren som namsmann 2 mai 1997. Utleggsforretningen gjaldt blant annet restskatt for årene 1978-1980 og Nilsen krevet i klagen i henhold til skattebetalingsloven §48 nr 5 3. setning prøving av den ligning som lå til grunn for utleggene. Det ble samtidig begjært overføring i søksmåls former. Det gjøres i klagen nærmere rede for skattyterens innvendinger mot ligningen.
Oslo namsrett har avvist klagen med henvisning til at tvangsfullbyrdelsesloven frister for å klage er utløpt.
Flertallet kan ikke se at dette er riktig.
Skattebetalingsloven §48 nr 5 3. setning har ingen fristbestemmelsen utover 3 månedersfristen fra forføyningen, og ordlyden og lovgrunnen taler mot at tvangsfullbyrdelsesloven fristregler skal gjelde.
Etter at det i første og annen setning i §48 nr 5 er sagt at den alminnelige frist for søksmål for prøving av ligningsavgjørelse er 6 måndeder fra utlegging av skattelisten eller melding om endringsvedtak, og at dette også gjelder ligningsavgjørelser som bringes inn for namsretten, heter i tredje setning at prøving "likevel alltid (skal) kunne kreves inntil 3 måneder etter den forføyning som det klages over". I lovforarbeidene ble det diskutert om det i det hele tatt burde være noe forlenget frist for å angripe ligningen. Departementet sluttet seg til de sakkyndige som hadde blitt stående ved at skattyteren alltid burde ha en viss frist til å prøve ligningen etter at tvangsforføyning var foretatt. I samsvar med dette ble det i utkastet til §48, nytt nr 4, tilføyd en bestemmelse "som vil innebære at fristen for å angripe ligningen på denne måten ikke i noe tilfelle vil løpe ut før 3 måneder etter den tvangsforføyning m. v. som namsrettsklagen er rettet mot", se Ot.prp.nr.32 (1960-61) s 10 og PM fra de sakkyndige i vedlegg til proposisjonen.
Det ble ikke oppstilt noen ytterligere frister i bestemmelsen og ikke gjort henvisning til fristreglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Adgangen til å få prøvet ligningen gjelder således uavhengig av de rent innfordringsmessige regler i tvangsfullbyrdelsesloven utover vilkåret om at det må være gjennomført en tvangsforføyning og at det klages til namsretten innen 3 måneder med krav om prøving av ligningen.
Det avgjørende vil etter dette være om Nilsen har klaget innen 3 måneder etter utleggsforretningen av 2 mai 1997. 3-månedersfristen løp ut 2 august 1997, men forlenges i henhold til domstolsloven §149 første ledd til mandag 4 august 1997, fordi 2 august var en lørdag.
Klagen til Oslo byrett er datert 1 august 1997 og stemplet mottatt Oslo byfogdembete 6 august 1997. Advokatfullmektig Ove Aurstad har i prosesskift av 8 februar 1998 opplyst at klagen ble levert i postkasse mandag 4 august og han var sammen med advokat Niels Andreas Bugge da klagen ble levert posten. Flertallet legger dette til grunn og klagen var da rettidig, jf domstolloven §146 annet ledd.
Namsmannen anviste utlegget til innkrevning ved beslutning av 16 juli 1997 og innestående i Kreditkassen og i Postbanken ble utbetalt til skatteoppkreveren. Staten gjør gjeldende at Nilsen etter dette ikke lenger har rettslig interesse i prøving av tvangsfullbyrdelsen. Videre gjøres det gjeldende at han ikke har rettslig interesse i at klagen behandles fordi anvisningsbeløpet er mindre enn det han ubestridt skal betale og at kemneren som kreditor kan bestemme hvilket beløp som skal avskrives.
Dette er imidlertid ikke avgjørende i forhold til retten til å få prøvet ligningen.
Hvis ligningen blir opphevet, eller endret slik det er krevet, vil det normalt kunne føre til tilbakebetalingskrav. Dette er tilstrekkelig til å begrunne rettslig interesse i å prøve ligningen, jf Rt-1994-530. Saken gjaldt et gjennomført lønnstrekk hvor Høyesterett kom til at det var tilstrekkelig å ha interesse i prøving av ligningsavgjørelsen og at skattyteren hadde nødvendig rettslig interesse når endret ligning kunne medføre tilbakebetaling.
Saken kan ikke stille seg annerledes i dette tilfelle. Nilsen krever prøving av ligningen og han har nødvendig interesse når endret ligning kan medføre at det samlede beløp det er tatt utlegg for, kan bli redusert, eventuelt at han får et tilbakebetalingskrav hvis hele beløpet er eller blir inndrevet.
Jan Henry Nilsen har etter dette rett til å få prøvet ligningsavgjørelsen og saken hjemvises til namsretten for videre behandling.
Mindretallet - lagdommer Jensen - er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:
Den kjærende parts argumentasjon i forhold til fristreglene i tvangsfullbyrdelsesloven og skattebetalingsloven er ikke like klar i alle deler. Mindretallet legger imidlertid til grunn at den kjærende part er enig i at tvangsfullbyrdelsen var avsluttet da klagen ble fremsatt helt i begynnelsen av august 1997, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §5-16. Dette bygger på den forutsetning at de beløp som det var tatt utlegg i faktisk også var utbetalt til kemneren før klage ble inngitt. Den kjærende part er således innforstått med at han ikke lenger kan angripe den avholdte utleggsforretningen eller den senere inndekningsaksjonen. Det eneste spørsmål som da gjenstår er hvorvidt den kjærende part - uavhengig av fristreglene i tvangsfullbyrdelsesloven - kan kreve namsrettsbehandling i henhold til skattebetalingsloven §48 nr. 5 3. punktum. I så fall er det bare ligningsavgjørelsene som skal prøves.
Hovedreglen for søksmålsfrist etter skattebetalingsloven §48 nr. 5 for å prøve en ligningsavgjørelse fremgår av bestemmelsens 1. punktum der fristen er knyttet til utleggingen av skattelisten, eventuelt melding til skattyteren. I 3. punktum er oppstilt en unntaksregel som innbærer at skattyteren kan forholde seg passiv og avvente en mulig tvangsinndrivelse av eventuelt skattansvar. Denne ordningen er fremstilt som en sikkerhetsventil for skattyteren, og det er i utgangspunktet en naturlig regel ettersom skattyteren uansett vil ha mulighet for å angripe tvangsavgjørelser etter tvangsfullbyrdelseloven og i den forbindelse reise innsigelser mot den underliggende ligning. Men det er vanskelig å se at den omstendighet at det er innledet tvangsfullbyrdelse rekker så langt at den skulle gi skattyteren behov for og rett til å prøve ligningen etter at fulbyrdelsen er avsluttet. Etter mindretallets vurdering vil det for øvrig være lite hensiktsmessig å pålegge namsretten - i en situasjon der tvangsinndrivelsen er avsluttet - å behandle en sak som utelukkende gjelder spørsmålet om rettmessigheten av en foretatt ligningsavgjørelse.
Ordlyden i skattebetalingsloven §48 nr. 5 3. punktum gir tilsynelatende dekning for den fortolkning som flertallet tar til orde for. Lovformuleringen er imidlertid ikke helt presis, og mindretallet finner ikke holdepunkter i lovforarbeidene for å anta at unntaksregelen også skulle få anvendelse i de tilfelle der tvangsfullbyrdelsen allerede er avsluttet. Mindretallet viser i denne forbindelse til det som uttales i Rt-1984-184 om bakgrunnen for og hensikten med unntaksregelen. Problemstillingen i denne saken var nok en noe annen, men merknadene her er likevel av en viss interesse for løsningen av nærværende sak. Mindretallet viser også til fremstillingen i Karnov (1996) bind 1 s. 776, samt avgjørelsen i Rt-1970-1099 selv om kjæremålsutvalget avslutningsvis uttrykkelig uttalte at man ikke behøvde å gå inn på tolkningen av skattebetalingsloven §48 nr. 5.
I den foreliggende situasjon er mindretallet - om enn under tvil - kommet til at de reelle hensyn som det er pekt på ovenfor, bør tillegges avgjørende betydning. Av dette følger at søksmålsadgangen etter skattebetalingsloven §48 nr. 5 3. punktum er stengt når tvangsfullbyrdelsen er avsluttet, uten hensyn til om klage er fremsatt innen 3 måneder etter at utlegg er tatt.
Ifølge Falkanger m. f.l. "Tvangsfullbyrdelsesloven" (2. utg.) bind I s. 89-90 gjelder oppreisningsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §2-7 ikke i de tilfelle der fullbyrdelsen er avsluttet. Mindretallet er enig i denne forståelsen, som må få tilsvarende gjennomslag i forhold til oppreisningsmuligheten i skattebetalingsloven §48 nr. 5 siste punktum.
Etter flertallets standpunkt har kjæremålet ført frem. I overensstemmelse med tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd vil Jan Henry Nilsen bli tilkjent omkostninger. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter §172 annet ledd. Saksomkostninger er krevet med kr 7 090 inkludert kjæremålsgebyret. Dette blir å legge til grunn.
Det er også krevet saksomkostninger for namsretten. Omkostningsbeløpet settes til kr 3 000 i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, jf §176 annet ledd siste setning.
Mindretallet har funnet saken så vidt tvilsomt at hver part bør dekke egne omkostninger for begge instanser.
Kjennelsen er avsagt med slik dissens som det er redegjort for.
Slutning:
1. Oslo namsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til namsretten til prøving av ligningen for 1978, 1979 og 1980.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/kemneren i Oslo til Jan Henry Nilsen 7 090 - syvtusenognitti - kroner og i saksomkostninger for namsretten 3 000 -tretusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen.