LB-1999-1321

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-05-11
Publisert:	LB-1999-01321
Stikkord:	Vegretter, Refusjonskrav
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 97-2137A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01321 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01049.
Parter:	Ankende part: Peder Møller (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: Odd Andrén (Prosessfullmektig: Advokat Thomas S Farhang). Motpart: Jan Helge Salvesen (Prosessfullmektig: Ingen).
Forfatter:	Lagdommer Trygve Schiøll, formann. Ekstraordinær lagdommer Gunnar Vefling. Tilkalt dommer, byrettsdommer Randi Carlstedt
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §17, §19, §20, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, §385, §54, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§54, Servituttlova (1968) §2, Foreldelsesloven (1979), Forurensningsloven (1981) §23, Plan- og bygningsloven (1985) §46, §47, §48, §49, §55, §56

Saken gjelder veiretter og krav om refusjon av utgifter til reguleringsarbeider mv.

Odd Andrén var eier av gnr 19 bnr 104 (med bolighus og uthus) og tilstøtende gnr 19 bnr 355 (ubebygd) i Bærum.

Advokat Peder Møller hadde stått for utbygging av naboeiendommer til Andréns eiendommer.

I 1997 utlyste Odd Andrén sine eiendommer for salg. Hans eiendomsmegler mottok i den forbindelse følgende brev fra advokat Peder Møller, datert 18 august 1997:

GNR 19 BNR 104 og 355. EIER ODD ANDREN

I det jeg viser til telefonsamtale 15.08.97 med megler Christian Fr. Foss og møte i dag med ovenfor nevnte og faglig leder, statsaut. eiendomsmegler Geir Fredriksen, skal jeg kort bekrefte:

1. For ca 10 år siden forestod jeg utparsellering av Bjerkelundsveien 100. Det ble opparbeidet adkomstvei fra Bjerkelundsveien og avløpsledninger og dette ble bekostet av meg. Både veien og avløpsledningene for nr. 100 ble opparbeidet i samsvar med krav fra Bærum kommune.

2. Overfor de eiendommer som fikk forbedret atkomst fikk jeg et refusjonskrav som er oppgjort bortsett fra de eiendommer som er nevnt ovenfor.

3. Eieren av gnr. 19 bnr. 104 har bruksrett over min eiendom gnr. 19 bnr. 192. Denne veiretten gjelder imidlertid ikke ved en utparsellering av gnr. 19 bnr. 104.

4. Inndrivelse av mitt refusjonskrav er blitt utsatt av forskjellige grunner, bl.a hensynet til eieren av eiendommen.

5. Jeg verdsatte i sin tid verdien av mitt refusjonskrav og mitt krav for å gi tillatelse til en uinnskrenket veirett til i størrelsesorden kr 300.000,-.

I dag er mitt krav minst dobbelt så stort pga renter og prisstigning.

6. Jeg forutsetter at jeg får en skriftlig bekreftelse omgående på at eiendommene gnr. 19 bnr. 104 og bnr. 355 ikke blir solgt før mitt krav er blitt oppgjort. I motsatt fall må jeg bringe saken inn for Asker og Bærum namsrett med krav om midlertidig forføyning.

Brevet medførte vansker med salget, men eiendommene ble i oktober 1997 solgt til Jan Helge Salvesen. En del av salgssummen ble imidlertid sperret idet det samtidig ble avtalt at Andrén skulle avklare forholdet til Peder Møller.

Odd Andrén og Jan Helge Salvesen tok ut stevning for Asker og Bærum herredsrett 28 oktober 1997. Det ble påstått rett til vederlagsfri adkomst for gnr 19 bnr 104 over gnr 19 bnr 192, også for senere utskilte parseller, og at Peder Møller ikke hadde krav på refusjon fra eier av gnr 19 bnr 104 og gnr 19 bnr 355 for opparbeidelsen og utvidelsen av den felles adkomstveien.

Herredsretten avsa 4 februar 1999 dom med slik domsslutning:

1. Eier av gnr 19 bnr 104 har veirett over den felles adkomstvei og stikkveien over gnr 19 bnr 192 for eksisterende og senere bebyggelse.

2. Senere utskilte parseller fra gnr 19 bnr 104 har veirett over gnr 19 bnr 192.

3. Senere utskilte parseller fra gnr 19 bnr 104 og gnr 19 bnr 355 og senere bebyggelse på gnr 19 bnr 104 og gnr 19 bnr 355 har rett til å benytte den felles adkomstvei.

4. Peder Møller har ikke krav på økonomiske kompensasjon overfor eier av gnr 19 bnr 104 og gnr 19 bnr 355 for den opprustning/utvidelse av den felles adkomstveien.

5. Peder Møller dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Odd Andrén og Jan Helge Salvesen, begge ved advokat Thomas Farhang kr 149.090,- -kronerhundreogførtitusenognitti 00/100-, med tillegg av 12 - tolv - % rente regnet fra forfall til betaling skjer.

Peder Møller har i rett tid anket herredsrettens dom. Odd Andrén og Jan Helge Salvesen har tatt til motmæle. I ankeerklæringen var medtatt motsøksmål med påstand om at Odd Andrén og Jan Helge Salvesen ikke vederlagsfritt kunne knytte seg til det ledningsanlegg for vann og avløp som Peder Møller hadde opparbeidet. Motsøksmålet ble avvist av lagmannsretten og et kjæremål over denne avgjørelsen ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20 desember 1999. Sakens nærmere enkeltheter fremgår for øvrig av herredsrettens dom og av lagmannsrettens nedenstående merknader.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 28 - 30 mars 2000. Partene og Odd Andréns prosessfullmektig var til stede. Partene avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble foretatt befaring på de aktuelle eiendommer og det tilliggende byggefelt med vei.

Peder Møller nedla slik endelig påstand:

I. PRINSIPALT

Asker og Bærum herredsretts dom av 4. februar 1999 i sak 97-2137 A 1. Odd Andrén 2. Jan Helge Salvesen mot Peder Møller oppheves.

II. SUBSIDIÆRT

Peder Møller frifinnes for krav fra Odd Andrén og Jan Helge Salvesen tilkjent ved Asker og Bærum herredsretts dom av 4 februar 1999.

III. Odd Andrén og Jan Helge Salvesen dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Peder Møller med tillegg av 12 % renter fra forfall til betaling skjer.

Odd Andrén nedla slik påstand:

1. Asker og Bærum herredsretts dom av 4. februar 1999 i sak 97-2137 A stadfestes.

2. Odd Andrén tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % morarente fra forfall til betaling skjer.

Jan Helge Salvesen nedla slik påstand:

1. Asker og Bærum herredsretts dom av 4 februar 1999 i sak 97-2137 A stadfestes.

2. Jan Helge Salvesen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % morarente fra forfall til betaling skjer.

Den ankende part, Peder Møller, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Til påstanden om avvising av saken eller opphevelse av herredsrettens dom:

Andrén og Salvesen mangler aktuell rettslig interesse av saken, jf tvistemålsloven §54. Salg av Andréns eiendommer utløser i seg selv ikke noen krav, det er det bygging og utparsellering som eventuelt gjør. Det foreligger ingen aktuell rettslig interesse nå i å få klarlagt om Møllers refusjonskrav vil bli utløst når et eventuelt reguleringsforslag fra Salvesens side er behandlet. Da vil det f eks også bli avklart hvor gnr 355 skal ha sin adkomst. Saken gjelder et hypotetisk spørsmål helt til dele- eller byggemelding sendes og må derfor avvises.

Tvisten om ledningsnettet tilsier at hele tvisten starter i herredsretten. Ellers får en ingen helhetsvurdering. Også en slik helhetsvurdering tilsier at det ikke er rettslig interesse nå.

Herredsretten begikk videre en saksbehandlingsfeil ved å rette punkt 1 i Møllers påstand slik at den ble likelydende med motpartens påstand og derved intetsigende og i strid med alt Møller hadde hevdet på forhånd. Møller har ikke godtatt denne endringen og hans prosessfullmektig nedla ingen slik endret påstand. Dommerens forslag ble oppfattet som en redaksjonell endring, for å få færre punkter. Rettsboken ble ikke opplest eller forelagt for partene. Det var også en saksbehandlingsfeil at dommeren ikke ville behandle ledningsanlegget. Det måtte være full adgang til å påberope seg dette som en innsigelse. Det er også en saksbehandlingsfeil at saken overhode ble pådømt idet saken burde vært brakt inn for skjønnsretten. Saksbehandlingsfeilene må føre til opphevelse av herredsrettens dom, jf tvistemålsloven §385.

Dersom påstanden om avvisning eller opphevelse ikke tas til følge:

Brevet av 18 august 1997 var uriktig, uheldig formet, situasjonsbestemt og må ses bort fra. Det er en gal problemstilling om gnr 19 bnr 104 og 355 har veirett. Veirettsspørsmålet brukes av Møller kun som middel for å få refundert den andel av reguleringskostnadene som skal belastes Andréns, nå Salvesens eiendommer ved bygging eller utparsellering. Det er bare spørsmål om det skal betales.

Området der de aktuelle eiendommer ligger var uregulert. Uregulert område anses som råtomter. Gjennom det arbeid som ble gjort i forbindelse med utbyggingen på de tomter Møller eide/ervervet, ble utbyggingsområdet regulert. Det er gjort et kostbart arbeid for å få reguleringen gjennom. I forbindelse med reguleringen har kommunen vurdert hele området. Tilliggende tomter kan - fordi alt forarbeidet er gjort - enkelt bli en del av det regulerte området, og ved det bli byggeklare og verdifulle, men eierne må da betale en forholdsmessig andel av reguleringsutgiftene.

Det må ses hen til de samlede utgiftene ved å få regulert området, herunder vann- og avløpsledninger. Det er hele planarbeidet som må fordeles på mulige tomter. Prosessøkonomisk burde alle utgiftene vært en del av denne saken.

Peder Møller har i forbindelse med utbyggingen bekostet utvidelse av adkomstveien, og har - etter kommunens krav - refundamentert og oppbygget veien i hele den nye bredden. Han er derfor eier av selve adkomstveien. Den gamle adkomstveien eksisterer ikke lenger.

Peder Møller er også, gjennom de tilleggsarealer som ble kjøpt for å utvide veien til regulert bredde, eier av halve grunnen under den felles adkomstvei. Han er videre, som veibygger, eier av hele veien. Som eier kan han nekte andre å bruke veien. Den gamle veien er rettslig irrelevant, den eksisterer ikke lenger.

For stikkveien, som er Møllers eiendom, gjelder veiretten kun bnr 104, ikke bnr 355. Retten til bruk av veien ble, antakelig i 1933, ved muntlig avtale, gitt til daværende eier av bnr 104. Det er en personlig servitutt, ikke en realservitutt. Senere eiere - i alle fall utenfor familien - har ikke rett til vederlagsfri bruk av stikkveien. Den muntlige avtalen kan subsidiært ikke tolkes slik at den gir vederlagsfri adkomst for utskilte parseller fra bnr 104. Bnr 355 ble ervervet om lag 24 år etter den muntlige avtale, som derfor ikke kan gjelde den eiendommen. Den uriktig endrete påstanden i herredsretten binder ikke, og er i alle fall endret i ankeerklæringen.

Eierne av bnr 104 og 355 har ingen rett til vederlagsfri bruk av den nye adkomstveien eller andre deler av prosjektet. Når noen bruker noe en annen har skapt skal det betales.

Lagmannsretten skal ikke ta stilling til refusjonskravets størrelse - det hører under skjønnsretten. Noen dokumentasjon for arbeidet med veien eller utgiftene ved dette er ikke nødvendig. Mener lagmannsretten at det er én krone i refusjonskrav, så er det tilstrekkelig for avgjørelse av saken i Møllers favør. Kravet er for øvrig om lag 2 mill kroner, som må fordeles på antall tomter.

Bestemmelser i vassdragsloven §17, §19 og §20, vegloven §54 og §53 og forurensingsloven §23 tilsier at eier kan nekte andres bruk. Eier kan kreve refusjon av anleggsutgifter etter plan- og bygningsloven §49 jf §56 uten å fremlegge regnskap. En er i alt vesentlig utenfor reguleringsplanens begrensning. Kravet bygges ikke på plan- og bygningsloven §46, §47 og §48. For feltutbygninger er det sedvane for å fordele utgiftene.

Selv om lagmannsretten skulle komme til at Møller ikke eier adkomstveien har Møller vederlagskravet i behold.

Brev av 5 mai 1987 fra Møller til Andrén betyr ikke at ethvert refusjonskrav er frafalt.

Kravet er ikke foreldet. Plan og bygningsloven §56 annet ledd tilsier at kravet ikke er forfalt før deling og bygging blir gjennomført. Det er utparsellering eller bygging - herunder eventuell riving av eksisterende bygg og bygging av nytt hus - som utløser krav. Spørsmålet om passivitet oppstår først fra det tidspunkt det skjer tilknytning. Odd Andrén ble også - fra første dag - kontaktet om utbyggingen. Han ble spurt om han ville være med på utparselleringen og ble grundig orientert om planene. Andrén sa aldri nei, men ville se det an. Andrén var innforstått med at han måtte betale. Det var en muntlig avtale med Andrén om at han skulle være med på å dele utgiftene. Det eneste Andrén sa nei til var salg til Møller, og det var kort tid før Andrén gikk til eiendomsmegler.

Ankende part nr 1, Odd Andrén, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig.

Til påstanden om avvisning av saken eller opphevelse av herredsrettens dom:

Ankemotpartene har klar interesse - et kvalifisert behov - for å få en rettslig avklaring av realiteten i Møllers betydelige krav og de tilknyttede veirettsspørsmål, jf tvistemålsloven §54. I Møllers brev av 18 august 1997 ble et krav på minst 600.000 kroner krevet oppgjort før salg av Andréns eiendommer, uten at betaling var knyttet til senere utparsellering e l. Prisen for eiendommen avhenger av en avklaring av Møllers krav. Andrén får ikke hele kjøpesummen før dette er avklaret. Rettssak ville for øvrig uansett kommet så snart Salvesen foretar seg noe med eiendommen.

Endringen av Møllers påstand var grundig behandlet i herredsretten. Det er en naturlig forklaring på påstandsendringen, som ga en naturlig avgrensing av tvistemålet. Endringen ble for øvrig ble lest opp flere ganger. Argumentasjonen ble også lagt opp etter dette. En eventuell feil har heller ikke hatt innvirkning på avgjørelsens innhold, idet retten har gått lenger enn påstandens punkt 1.

Skjønnsretten har ingen eksklusiv kompetanse vedrørende de forhold saken gjelder.

Med hensyn til manglende behandling av ledningsnettet vises det til at Høyesteretts kjæremålsutvalg har behandlet denne problemstillingen.

Det foreligger etter dette ingen saksbehandlingsfeil.

Til Peder Møllers krav:

Den opprinnelige adkomstveien eksisterer fortsatt. Det er kun tillagt arealer for å gjøre den bredere. Veien er ikke undergitt noen eksklusiv eierrett fra Møllers side.

Møllers utgifter har vesentlig vært knyttet til veianlegg inn på utbyggingsområdet. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon for arbeidet med den del av adkomstveien som ankemotpartene bruker eller for utgiftene ved arbeidet. Vesentlige arbeider er neppe gjort. Møller har heller ikke noen hjemmel for sitt krav, verken i lov, avtale eller sedvane.

Plan- og bygningsloven, kap 9, gir for øvrig regler for saksbehandlingen ved utligning av utgifter, herunder om fremleggelse av regnskaper m v, som skal munne ut i et vedtak etter §55. En kan ikke lang tid etter en utbygging komme med et betydelig og helt udokumentert krav.

Andrén hadde ingen nytte av utvidelsen av adkomstveien - han måtte tvert om avgi grunn til utvidelsen. Adkomstveien er et sameie. Peder Møller har ikke krav på noe vederlag i denne forbindelse. Det måtte det eventuelt vært sameiet, veilaget - som står for vedlikeholdet - som hadde. Møller er ikke bruker av veien, og ikke med i veilaget.

Tilbud i brev av 5 mai 1987 fra Møller til Andrén, som ble akseptert av Andrén, viser også at det ble avtalt at det ikke skulle kreves noen refusjon fra Andrén.

Peder Møllers eventuelle krav er i alle fall bortfalt etter alminnelige passivitetbetraktninger eller ved foreldelse etter foreldelseslovens tre års frist. Det foreligger ingen avtale om betaling. Møller har aldri nevnt noe krav for Andrén før brevet av 18 august 1997 til eiendomsmegleren.

Til veirettene:

Stikkveien eies av Møller, men grunnen her har som eneste formål å være adkomstvei for gnr 104. Stikkveien er eneste gjenværende del av gnr 192, som i sin tid ble utskilt fra gnr 104. Antakelig betinget eier av bnr 104 seg veirett allerede ved utskillelsen i 1915. I alle fall inngikk Odd Aandréns far i 1934 muntlig avtale med daværende eier av gnr 192 om veirett. Veien ble opparbeidet av Andréns far og er senere vedlikeholdt av Andréns. Det er aldri betalt for bruken. Veiretten er en reell servitutt og det er ingen innskrenkninger for bruk for senere utskilte parseller.

At også senere eiere av gnr 104 - og fremtidig bebyggelse på gnr 104 - har rett til å bruke stikkveien, ble erkjent av Møller under hovedforhandlingen i herredsretten, jf likt påstandspunkt fra begge sider. Dette innebærer også at veiretten er en reell servitutt.

Senere utskilte parseller av gnr 104 har rett til å bruke stikkveien. Dette er rimelig etter utviklingen i området og i samsvar med rettspraksis. Slik bruk vil ikke gi noen ulempe for eieren av gnr 192, jf servituttloven §2, siden gnr 192 kun er veigrunn.

For bnr 355 anføres ikke rett til bruk av stikkveien.

For den felles adkomstvei anføres at denne historisk er å anse som en felles adkomst for alle tilliggende eiendommer og senere utskilte parseller fra disse. Det er heller ingen registrert hjemmelshaver til den opprinnelige adkomstveien., som må anses som et fellesareal, et sameie. At Møller har gjort utbedringsarbeider endrer ikke dette. Tilleggsarealer avgitt til utvidelse av adkomstveien ble avgitt til fellesskapet. Subsidiært, dersom Møller skulle anses som eier til halve grunnen, gir dette ingen rettslige konsekvenser for bruksretten. Om Møller skulle anses som eier av veianlegget, har tilstøtende eiendommer fortsatt rett til å bruke veien. Avståelse av grunn fra gnr 355 til veiformål forutsatte også rett til bruk av veien.

Både gnr 102 og gnr 355 har rett til bruk av den felles adkomstveien, også ved fremtidig bygging eller utparsellering.

Ankende part nr 2, Jan Helge Salvesen, har sluttet seg til Odd Andréns anførsler, og i tillegg gjort gjeldende:

Møllers krav har blokkert for utparsellering og bygging på eiendommene.

Møller krever refusjon fra eiendommer utenfor reguleringsgrensen. Det er det ikke anledning til.

Det er sterkt urimelig om Møller skal kunne forhindre at Salvesen river det gamle huset for på bygge et tidsmessig hus. Det er like urimelig at stikkveien og adkomstveien ikke skal kunne brukes av utskilte parseller.

Så lenge det ikke er utferdiget skjøte på tilleggsarealene er det Salvesen, som eier av gnr 19 bnr 355, som fortsatt er eier av det areal som tilhørte bnr 355. Eventuelt har Salvesen ekstingvert grunnen.

Uansett har gnr 355 bruksrett til adkomstveien.

Fordeling av utgifter etter høvetall, jf vegloven §54 som ikke gjelder anleggsutgifter, ville gitt liten kostnad på bnr 104 og 355 og kan ikke belastes Salvesen 10 år etter.

At Peder Møller eventuelt skulle eie grunnen under en stripe av veien, langs bnr 355, kan ikke føre til at bnr 355 blir isolert fra den felles adkomstveien og derfor ikke kan bruke den. Bnr 355 ville da bli stående uten vei.

Eventuelle krav fra Møller må rettes til Odd Andrén.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Lagmannsretten finner det klart at det for ankemotpartene foreligger rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54, i å få fastslått om Peder Møller har et krav på ankemotpartenes eiendommer, som eventuelt forfaller hvis det bygges eller utparselleres, og om det foreligger veirett ved nybygg eller utparsellering. Lagmannsretten anser det tilstrekkelig å vise til at begge spørsmål, som nærværende sak illustrerer, vil være avgjørende for prisen på eiendommene ved salg. Begge spørsmål må etter lagmannsrettens mening kunne kreves behandlet av domstolene nå, jf Rt-1932-1160.

Det er dernest spørsmål om herredsretten har gjort saksbehandlingsfeil som skal føre til opphevelse av herredsrettens dom.

Lagmannsretten mener at det ikke er sannsynlig at endringen av påstanden kan ha virket bestemmende på avgjørelsens reelle innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd, men finner uansett at advokat J Kjos-Hanssen, som Møllers prosessfullmektig, la ned endret påstand, slik rettsboken for herredsretten viser, uten at Møller protesterte i retten. Møller er bundet av dette.

Spørsmålet om medtakelse av spørsmål knyttet til ledningsnettet anses avsluttet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20 desember 1999. Sak om ledningsnettet må eventuelt reises separat. Det bemerkes i den forbindelse at nærværende sak er reist av Andrén og Salvesen og at Salvesen under ankeforhandlingen ga uttrykk for at han - ved en eventuell utbygging - neppe ville knytte seg til det ledningsnett Møller har fått anlagt.

Lagmannsretten kan videre ikke finne at skjønnsretten har noen eksklusiv kompetanse som tilsier at de ordinære domstoler ikke skulle kunne behandle nærværende sak.

Påstanden om avvising av saken eller opphevelse av herredsrettens dom tas etter dette ikke til følge. Dette resultat vil fremgå av domsslutningens punkt 1, jf det resultat retten nedenfor kommer til i sakens realitet.

Her vil lagmannsretten først ta stilling til om det foreligger et krav fra Peder Møllers side mot eiere av gnr 19 bnr 104 og gnr 19 bnr 355. Slik saken er anlagt dreier det seg kun om eventuell refusjon av utgifter Møller har hatt ved utbedring av den felles adkomstvei.

Etter bevisføringen, herunder befaring, anser lagmannsretten det godtgjort at det har vært foretatt en utbedring av adkomstveien. Utbedringen anses knyttet til de krav kommunen stilte i forbindelse med Møllers utbygging. Noen dokumentasjon for utgifter e l er ikke fremlagt.

Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta nærmere standpunkt til Møllers hjemmel for kravet, idet kravet i alle fall anses bortfalt på grunn av Møllers passivitet. Det foreligger ingen dokumentasjon for at kravet har vært presentert for Odd Andrén i de ti år Møller mener at det totalt sett meget betydelige kravet har bestått. At Møller mener kravet ikke var forfalt, tilsier ikke at han ikke i løpet av den tiden burde ha gjort selve beløpet kjent for Andrén. Det er ingen ekstraordinære grunner som tilsier at kravet består etter så lang tid, jf Rt-1959-765. Det bemerkes at også plan- og bygningsloven §56, jf §55, forutsetter at refusjonsbeløpet fastsettes og presenteres snarlig etter at tiltaket er gjennomført, uavhengig av forfallstidspunktet. Selv om saken kun gjelder refusjon av utgifter forbundet med adkomstveien, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at den ville kommet til samme resultat også for eventuelt krav om refusjon av andel av utgifter til generelt reguleringsarbeid.

Lagmannsretten tar så stilling til veiretter for gnr 19 bnr 104 og gnr 19 bnr 355, til stikkveien og til den felles adkomstveien.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det foreligger slik rett til vei over gnr 19 bnr 192, stikkveien, for bnr 104 som herredsretten har kommet frem til og slutter seg til herredsrettens begrunnelse for dette.

Når det gjelder veirett for gnr 19 bnr 355 bemerkes at ankemotpartene ikke har anført at dette bruksnummeret har rett til vei over gnr 19 bnr 192, men kun over den felles adkomstveien.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at Møller ikke kan nekte bruk av den felles adkomstvei for gnr 104 og gnr 355 og heller ikke for senere bebyggelse og utskilte parseller av disse eiendommene. Lagmannsretten anser etter bevisførselen adkomstveien som et fellesareal for de tilstøtende eiendommer og kan ikke finne at Møller ved utvidelse og forbedring i forbindelse med sin utbygging fratok veien denne karakter.

Møller har anført at han i alle fall eier grunnen under halve adkomstveien, de deler som ble avstått fra naboeiendommene til den felles adkomstvei, merket med gult i kartet i utdraget side 3. Jan Helge Salvesen har forstått dette dithen at Møller mener at bnr 355 ved dette er isolert fra adkomstveien. Lagmannsretten anser det klart at de aktuelle tilleggsarealer inngår som en del av adkomstveien og at Møller ikke ved et eventuelt eierskap til disse arealene kan nekte bnr 355 adgang til adkomstveien. Møller ga for øvrig under ankeforhandlingen uttrykk for at han mente kommunen eide grunnen under den andre delen av adkomstveien og ville komme til å kreve å bli eier også av tilleggsarealene ved en eventuell tinglysing av skjøter på disse arealene. Det var derfor han hadde ventet med å formalisere overgangen til seg.

Etter dette stadfestes herredsrettens dom i sin helhet, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Det bemerkes at det er en liten uklarhet i punkt 4 i herredsrettens domsslutning. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å foreta noen korrigering, idet punktet, sammenholdt med ankemotpartenes påstand for herredsretten, ikke kan gi noen misforståelse.

Anken har vært forgjeves og Peder Møller skal i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartenes omkostninger for lagmannsretten. Odd Andréns prosessfullmektig har oppgitt omkostningene til 97.400 kroner, hvorav 96.000 kroner er salær. Jan Helge Salvesen har oppgitt omkostningene til 17.280 kroner. Det bemerkes at Jan Helge Salvesens krav om saksomkostninger er knyttet til tap av arbeidsfortjeneste de tre dager ankeforhandlingen varte og at han ikke hadde prosessfullmektig for lagmannsretten. Peder Møller har ikke hatt merknader til omkostningsoppgavene. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Peder Møller til Odd Andrén 97.400 -nittisjutusenfirehundre- kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p a fra forfall til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Peder Møller til Jan Helge Salvesen 17.280 -syttentusentohundreogåtti- kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p a fra forfall til betaling skjer.