LB-1999-1336

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-14
Publisert:	LB-1999-01336
Stikkord:	Ærekrenkelse, Mortifikasjon, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-10635 A/40 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01336 M/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00698.
Parter:	Ankende part: Norsk Rikskringkasting AS (Advokat Erik Keiserud). Ankemotpart: A (Advokat Roar Inge Bjerknes).
Forfatter:	Lagdommer Trygve Schiøll, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Kst. lagdommer Marius Moursund Gisvold. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §246, §247, §253, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, §249, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §440, Kringkastingsloven (1992) §5-1

Saken gjelder krav om mortifikasjon og erstatning (oppreisning) for påståtte ærekrenkelser i et «Brennpunkt»-program som ble vist av Norsk Rikskringkasting AS, heretter kalt NRK, 10 juni 1997. Programmet tok opp forholdene ved Barneklinikken på Regionsykehuset i Trondheim, heretter kalt RiT, med spesiell fokusering på forholdene ved neonatalenheten (nyfødtenheten).

I 1985 ble B ansatt som overlege ved RiT. Hun fikk i oppgave å bygge opp nyfødtenheten, som på det tidspunkt ikke hadde den faglige standard en enhet med regionsansvar burde ha. Sammen med den øvrige stab nedla hun et betydelig arbeid, og frem til 1993 ble avdelingen opprustet og utvidet, både på personal- og utstyrsiden. Dette skjedde delvis på bekostning av de øvrige enheter ved Barneklinikken, og både klinikkledelse og RiTs administrative ledelse så med bekymring på utviklingen og ønsket en sterkere styring, bl a med økonomien.

I 1993 ble det ledig et professorat i pediatri ved Universitetet i Trondheim. Til stillingen var det knyttet en 20% bistilling som overlege, alternativt avdelingsoverlege ved Barneklinikken. Man ønsket stillingen besatt med en spesialist i nyfødtmedisin. A søkte og fikk professoratet med bistilling som avdelingsoverlege, og tiltrådte i november 1993.

RiTs ledelse forventet at A skulle gripe fatt i problemene ved Barneklinikken, spesielt ved nyfødtenheten. Enheten hadde til stadighet overbelegg, og det ble rekvirert et så stort antall prøver at ledelsen stilte spørsmål ved nødvendigheten av dem. Driften av enheten førte til budsjettoverskridelser.

Ved nyfødtenheten ble ansettelsen av A godt mottatt. Man så frem til at avdelingen skulle ledes av en avdelingsoverlege som var spesialist i nyfødtmedisin. B kjente ham dessuten fra tidligere, da A i ca 1 år hadde et gjesteprofessorat i USA. De hadde da også pleiet personlig omgang.

Da A tiltrådte, tok han fatt i problemene med overbelegg og antatt overforbruk av prøver. Han foretok også enkelte endringer i vaktturnus for legene, noe som også bragte omkostningene ned. Kombinert med en autoritær lederstil, førte endringene til at det oppsto en rekke konflikter, spesielt ved nyfødtenheten. Konfliktene ble etter hvert så høylydte at de ble tatt opp av massemedia. Fra høsten 1996 skrev bl a Adresseavisen om problemene ved flere anledninger.

NRK begynte nå å interessere seg for saken, bl a fordi uroen hadde pågått over så lang tid. Det ble besluttet at man skulle lage et program under vignetten «Brennpunkt», og at distriktskontoret i Trondheim v/programsekretær C skulle være ansvarlig for produksjonen. NRK var særlig opptatt av to sider av konflikten, nemlig utviklingen av den og ledelsens manglende evne til å gripe fatt i og løse den. NRK ønsket dessuten å belyse hvordan konflikten ble opplevd av de ansatte og av pasienter/pårørende.

Under sitt arbeid med saken fikk C tilgang til en rekke brev som var skrevet i anledning konflikten. Da A hadde fungert i stillingen i noe over ett år, skrev 10 leger i et brev datert 25 januar 1995 til fungerende sykehusdirektør D at Barneklinikken trengte et lederskifte. I brevet ble den lederstil og den personalpolitikk A praktiserte, sterkt kritisert. Det ble bl a vist til et svekket arbeidsmiljø, til uakseptabel behandling av enkeltpersoner og til kritikk som ble oppfattet som lite konstruktiv. Etter at brevet var behandlet internt, bl a på et møte i administrasjonen, ble de 10 legene tilskrevet enkeltvis. Brevene, som var underskrevet av sykehusdirektør E, var likelydende og ga uttrykk for støtte til A. Samtidig ble det presisert at legene, så lenge de var ansatt ved Barneklinikken, skulle forholde seg til A som sin overordnede. I motsatt fall ville tilsettingsforholdene bli vurdert.

På et møte med klinikkledelsen 30 januar 1996 hvor de fleste av nyfødtenhetens overleger var til stede, redegjorde overlege B for feil hun mente var begått av avdelingsoverlege A under hans vakter på nyfødtenheten. Feilene besto i manglende kommunikasjon, brudd på innarbeidede rutiner, at han ikke var tilstrekkelig oppdatert på pasientenes tilstand fordi han deltok lite på interne møter, at han skrev pasientene ut for tidlig og at han tok opp behandlingstiltak med foreldrene uten at disse var diskutert på avdelingen.

Nyfødtenhetens sykepleiere avhold allmøte den 26 februar 1996 med 51 sykepleiere til stede. Dagen etter ble det i brev til klinikkledelsen uttrykt mistillit til A. Kritikken gikk på flere av de samme punktene som legenes kritikk. Den gjaldt oppfølging av pasientene, mangel på faste rutiner og utskriving av pasienter uten planlegging. Dessuten mente sykepleierne at A ikke hadde interesse for deres faglige standard og utvikling. I brevet ble det samtidig uttrykt støtte til B.

Noe senere på våren truet en rekke leger og sykepleiere med å si opp stillingene hvis det ikke ble bedrede arbeidsforhold. Adresseavisen slo nå saken stort opp. Overlege F fratrådte 19 mai 1996. Ved brev av 14 mai 1996 til klinikkoverlege G skrev han bl a:

«Undertegnede kan ikke jobbe under en leder som ut fra mitt syn, mangler vesentlige elementære lederegenskaper; som ikke verdsetter den kompetanse som allerede finnes ved avdelingen, som ikke ser verdien i å holde på og videreutvikle kompetanse, som medfører at ferdige spesialister søker seg vekk fra Barneklinikken, som tapper Barneklinikken for akademisk høyt kvalifisert personell, som ikke setter seg inn i foreliggende rutiner, som skaper splid blant medarbeiderne, som går vakter uten å være godt nok orientert om pasientene, som skaper usikkerhet blant sykepleierne, som ikke synes å ha empati for sine pasienter, som har liten evne til å lytte, som ikke lærer av sine feil og som derfor synes uforanderlig.»

Ca 20 sykepleiere sa også opp. De fikk imidlertid beskjed om at dette kunne bli sett på som tariffstridig masseoppsigelse, og de trakk da sine oppsigelser tilbake.

I juni 1996 foretok administrasjonen visse endringer i ledelsen av barneklinikken, etter at både legeforeningen og fylkeslegen hadde foretatt kartlegging av forholdene. Nyfødtenheten ble seksjonert ut, og H ble tilsatt som seksjonsoverlege. Avdelingsoverlege A takket ja til en midlertidig stilling som sjefslege ved RiT. Av oppslag i Adresseavisen 13 juni 1996 fremgår det at sykehusledelsen nå regnet med at konflikten var løst.

Den 29 november 1996 skrev en del sykepleiere et brev til oversykepleier I hvor de gjorde henne kjent med at de hadde valgt å søke seg bort fra Barneklinikken fordi arbeidssituasjonen fortsatt ble opplevd som meget vanskelig. De uttrykte også skuffelse over mangelfull hjelp og støtte fra oversykepleier og klinikkoversykepleier, som begge i brev og rapporter hadde gitt uttrykk for at alt nå fungerte tilfredstillende. Sykepleierne skrev videre: «Dette er ikke realiteten. Vi har ikke fått være delaktig i denne vurderingen, våre meninger er ikke tatt i betraktning. Vi føler oss tilsidesatt, brukt, lurt og manipulert.»

Den 9 desember 1996 skrev 12 leger ved Barneklinikken et brev adressert til Kvinne- og Barneklinikkens faglige ledelse, RiTs administrative ledelse, fylkeslegen, Sør-Trøndelag fylkesting og Den norske legeforening. Brevet hadde overskriften «Hele Barneklinikken på stupet». I brevet ble det skrevet at en rekke leger som hadde tanker om å slutte, hadde blitt i sine stillinger fordi A skulle gå over i funksjon som sjefslege. Han hadde imidlertid beholdt sitt kontor på Barneklinikken, fortsatt å delta i møter og hadde undertegnet brev som avdelingsoverlege. A hadde i realiteten ikke vært ute av Barneklinikken, og satt derfor i praksis i to maktposisjoner, som avdelingsoverlege og sjefslege. Legene mente at det medisinske nivået var svekket og at det ville bli ytterligere personalflukt når en varig løsning uteble. At professor G høsten 1996 hadde sagt opp sin stilling i protest, ble sett på som et beklagelig tap. Brevet ble avsluttet slik:

«Vi mener at den tragiske situasjonen ved Barneklinikken vedlikeholdes av nåværende ledelse, og at den primært er oppstått pga lederstilen til permittert avdelingsoverlege/fungerende sjefslege A.»

Brevet førte til en rekke oppslag i Adresseavisen. Den 19 desember 1996 ble A oppsagt fra sin bistilling som avdelingsoverlege. Oppsigelsen var dels begrunnet med at Barneklinikken skulle styrkes, og at avdelingsoverlegestillingen skulle gjøres om til en hovedstilling, dels var den begrunnet med at det psykososiale arbeidsmiljøet og samarbeidsforholdene ved Barneklinikken ikke var blitt bedre etter at dette tidligere var tatt opp av direktøren. Etter at A hadde tatt ut stevning i slutten av mai 1997, inngikk partene ut på høsten 1997 et forlik, og A sa selv opp sin bistilling som avdelingsoverlege. Han er nå tilsatt i bistilling som sjefslege og deltar i tillegg i en åtte-delt turnus som overlege ved nyfødtenheten.

I slutten av 1996/begynnelsen av 1997 foretok fylkeslegen en kartleggingsundersøkelse ved Barneklinikken, og ved nyfødtenheten spesielt. Undersøkelsen konkluderte slik:

«Fylkeslegen må konstatere at problemene ved Neonatalenheten, som etter det fylkeslegen erfarer skyldes en personalkonflikt, har ført til at personell med spesiell kompetanse og lang erfaring har sluttet, og at flere kommer til å slutte i løpet av vinteren. Dette har ført til at Neonatalenhetens samlede kompetanse er svekket og vil bli ytterligere svekket i en periode fremover».

Fylkeslegen hadde imidlertid ikke grunnlag for å hevde at driften var uforsvarlig, men fant at det forelå en reell risiko for at sykehuset ikke i tilfredsstillende grad ville kunne ivareta den spesialiserte funksjonen enheten var tillagt. Det ble presisert at det var sykehusets ansvar å påse at virksomheten ble tilpasset de ressurser som til enhver tid var til stede, slik at forsvarlig drift kunne opprettholdes. Det ble forventet at ledelsen ved RiT prioriterte å bringe enheten opp på det nivået som ble ansett nødvendig for at sykehuset skulle kunne ivareta de oppgaver det hadde påtatt seg.

«Brennpunkt»-programmet, som er utgangspunktet for nærværende sak, ble produsert våren 1997. I programmet er det intervjuer med sjefslege A, daværende sykepleier ved nyfødtenheten J, direktør E, samt foreldre til barn som har vært pasienter ved nyfødtenheten. Det er også anonyme kilder til programmet. Disse er gitt henholdsvis en kvinne- og en mannsstemme. Det er brukt arkivopptak av B, som avsto å være kilde til programmet. Videre er det brukt billedmateriale, bl a fra nyfødtenheten og fra gravstedet til ett av barna som omtales i programmet. Deler av programmet ledsages av musikk. Programmet har en varighet på ca 30 minutter.

I programmet er konflikten som er gjennomgått ovenfor, fremstilt. A var i første omgang ikke interessert i å medvirke i programmet, men endret oppfatning etter at direktør E lot seg intervjue. Det ble foretatt et råintervju på noe over en time med ham i slutten av mai 1997. I ettertid ønsket A å vurdere om han skulle trekke seg fra medvirkningen til programmet. Den 5 juni fikk han se igjennom de deler av det uferdige programmet hvor intervjuet med ham ble benyttet. Han hadde med seg H da påsynet fant sted. Deretter fikk han anledning til å områ seg mht om han ville trekke seg fra deltakelse. Etter betenkningstid samtykket han i å medvirke i programmet. Da han så det ferdige programmet på TV, følte han seg imidlertid uthengt og misbrukt. Han påklaget programmet til Klagenemnda for kringkastingsprogram i brev av 25 juni 1997. Advokat Bjerkes anførte på As vegne at han var behandlet utilbørlig i programmet. Nemnda kom i sin avgjørelse av 7 oktober 1997 til at så ikke kunne sies å være tilfelle.

Ved stevning av 4 desember 1997 reiste A søksmål mot NRK og C med krav om mortifikasjon av ett utsagn, samt med krav om oppreisning.

Oslo byrett avsa 24 februar 1999 dom med slik domsslutning:

1. Følgende utsagn om A fremsatt i «Brennpunkt» 10 juni 1997 mortifiseres:

«Med ham kom det inn nye holdninger - alt som ikke kunne fanges opp av statistikk ble på en måte uvesentlig.»

2. Norsk rikskringkasting AS dømmes til å betale A oppreisning med kr 100.000 - ethundretusen -.

3. C dømmes til å betale A oppreisning med kr 15 000 - femtentusen -. Norsk rikskringkasting AS idømmes solidaransvar med C.

4. Norsk rikskringkasting AS og C dømmes til som solidarisk ansvarlige å erstatte A saksomkostninger med kr 203.872 - tohundreogtretusenåttehundreogsyttito -.

5. Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 - 4 er 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

NRK og C har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i tiden 24 januar - 1 februar 2000. NRK var representert ved Bjørn Audun Agersborg som møtte med fullmakt. NRK og C hadde som prosessfullmektig advokat Erik Keiserud. A møtte med prosessfullmektig Roar Inge Bjerknes. C og A avga forklaring. Det ble avhørt 11 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentlige i samme stilling som den gjorde for byretten. Om sakens nærmere bakgrunn vises det derfor til byrettens dom og til bemerkningene nedenfor.

De ankende parter, NRK og C, har i det vesentlige anført:

Byretten har tatt feil når den har funnet at det foreligger en rettsstridig ærekrenkelse som kan gi grunnlag for mortifikasjon og erstatning.

Etter strl §253 nr 1 kan en beskyldning forlanges kjent død og maktesløs når det har vært adgang til å føre bevis for sannheten, og slikt bevis ikke er ført. Ordet «beskyldning» må normalt forstås på samme måte som en ærekrenkelse. Utsagnet må være egnet til å krenke æresfølelsen eller være egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette ham for tap av den for hans stilling fornødne tillit. Lagmannsretten må her ta stilling til om utsagnet har en slik virkning. Utsagnet må tolkes for å finne meningsinnholdet, og det er den alminnelige fjernsynseers oppfatning man skal finne frem til.

Partene er meget uenige i hvordan utsagnet skal forstås. A s syn er fremstilt i byrettens dom. Der har man lagt i utsagnet at A manglet alminnelig omsorgsevne for sine pasienter. Det er NRKs syn at byretten har lagt langt mer i utsagnet enn det det er naturlig å gjøre.

A hadde fått i oppgave av sykehusledelsen å få budsjettet i balanse, og da måtte det foretas prioriteringer ved nyfødtenheten. Man måtte bli strengere med hvilke ressurser som skulle settes inn, f eks mht prøvetaking, og med når overføring av pasienter til et noe lavere omsorgsnivå kunne foretas. Slike tiltak vil i praksis kunne føre til at sykepleiere og pårørende føler at det blir mindre tid til pasientbehandling. NRK vil på det sterkeste tilbakevise at man har sagt at holdningsendringen innebar at A ikke viste omsorg for sine pasienter. Så kald kan ingen være. De pasientene som blir behandlet på nyfødtenheten er behandlingsapparatets svakeste. Det finnes heller ikke grunnlag i programmet for å si at disse ikke fikk en medisinsk forsvarlig behandling.

De eksempler som er omtalt i byrettens dom nederst på side 21 er ikke bevistema for lagmannsretten.

Det må etter dette konkluderes med at programmet fremstiller situasjonen slik at de endrede holdninger som kunne spores i pasientbehandlingen var et uttrykk for nødvendigheten av å foreta prioriteringer, og ikke et uttrykk for manglende omsorg. Å gi uttrykk for dette er ingen ærekrenkelse i lovens forstand, og NRK må etter dette frifinnes.

Subsidiært anføres det at selv om lagmannsretten skulle legge mer i utsagnet enn dette, og finne at utsagnene i programmet ga utrykk for at det ble lagt mindre vekt på omsorgselementet i pasientbehandlingen enn tidligere, er det ikke grunnlag for ansvar for NRK. En slik meningsytring er ikke rettsstridig, og det må ikke leses inn ord som ikke står.

Et utsagn er heller ikke rettsstridig i straffelovens forstand hvis det er sant, og det anføres at det er grunnlag i det materiale som foreligger for det fremsatte utsagn.

Atter subsidiært anføres det at temaet uansett var så viktig at man innenfor ytringsfrihetens grenser må kunne si det som ble sagt i programmet, jf. Grunnloven §100 og Menneskerettighetskonvensjonen art. 10.

Det er ikke grunnlag for å idømme erstatning for «tort og svie» etter skadeserstatningsloven §3-6. For at noen skal kunne ilegges erstatningsansvar, må vedkommende ha utvist uaktsomhet, og det har NRK og C ikke utvist. Uansett er det ilagte beløp på til sammen kr 115.000 utmålt for høyt.

Programmet «Barneklinikken på stupet» stemte med virkeligheten, og fremstillingen av konflikten var i samsvar med aksepterte journalistiske normer. Programmet tok sikte på å belyse konflikten, samt ledelsens manglende evne til å løse den. Man ønsket også å belyse hvilke konsekvenser den fikk for arbeidsmiljøet. Hvis det dreier seg om en sak av allmenn interesse, er det fastslått av Høyesterett at pressen må ha et visst spillerom når det gjelder undersøkende/oppsøkende journalistikk. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har brukt uttrykket «public watchdog». Ved vurderingen av rettsstrid vil også graden av alvor ved saken være viktig.

Programmet representerer en meningsytring. Denne type konflikter kan dekkes på forskjellige måter, og det vil alltid være noen som vil være misfornøyd med det valg journalisten gjør. Det kan hevdes at en av partene fikk slippe for mye til, at billedbruken eller musikken var tendensiøs, eller at en spesiell person fikk slippe til for mye. Dette skal imidlertid domstolene ikke sette seg til doms over. Temaet for domstolen er om det foreligger en ærekrenkelse. Det er den kritikkverdige og utilbørlige omtale som kan medføre ansvar. Man er på et område hvor pressen må ha en vid adgang til å målbære pasientenes syn. Daglig ser man at det er viktig at pressen får frem hvordan de impliserte faktisk opplever systemet, selv om fremstillingen ikke alltid er helt objektiv.

I programmet ble tre sider vektlagt. NRK fremstilte konflikten sett fra journalistens ståsted, og det er åpenbart at denne fremstillingen hadde forankring i de faktiske forhold. Dernest ble foreldrenes og de ansattes syn fremstilt, og A og E fikk ta til motmæle.

Programmet startet med at «Brennpunkt"s redaktør K presenterte konflikten som en strid om makt og prestisje som førte til at leger og sykepleiere sluttet i sine stillinger. Maktkampen hadde rast i fire år, og ingen hadde greid å rydde opp. Midt i striden sto de minste og svakeste - kuvøsebarna og deres foreldre.

Programmet gikk deretter over til å presentere RiT og den oppbygging av nyfødtenheten som fant sted fra 1985 da B ble bedt om å bygge opp en slik enhet, og frem til 1993. Da var enheten blitt et problem for sykehusets ledelse, bl a pga budsjettoverskridelsene som fant sted og Bs manglende vilje til å spille på lag med ledelsen. Det er på det rene at nyfødtenheten faglig og ressursmessig ikke var i stand til å ta et regionalt ansvar for premature barn da B startet sitt virke. Det var heller ikke tatt høyde for at RiT fikk et nasjonalt ansvar for prøverørsbefruktning og et ultralydsenter som mottok pasienter fra hele landet. Det er viktig å se hvilke pasienter dette førte til for nyfødtenheten. Det ble en kamp om ressurser, og ansatte sluttet pga av arbeidspress. Budsjettet ble overskredet, og B gikk ut offentlig med problemene, til tross for at hun hadde fått beskjed om å tie av sykehusledelsen.

A ble deretter presentert. Han var ansatt som professor I i pediatri ved universitetet i Trondheim. Til professoratet lå det en 20% bistilling ved RiT. Etter ønske fra ledelsen ved RiT skulle han gå inn i problemene ved nyfødtenheten og løse disse. Det må fastslås at det ikke var noen lett oppgave A påtok seg når han skulle få bukt med de økonomiske problemene.

Ved nyfødtenheten var det i utgangspunktet en positiv holdning til at A skulle tiltre stillingen som avdelingsoverlege. Imidlertid førte hans arbeidsform og lederstil til at det etter hvert oppsto et motsetningsforhold mellom ham og de fleste leger og sykepleiere ved nyfødtenheten. Disse samarbeidsproblemene spredte seg etter hvert også til de øvrige legene ved Barneklinikken, og uroen førte til at 10 leger ved Barneklinikken i januar 1995 krevde at A måtte skiftes ut.

Ledelsen ved RiT var ikke i stand til å få situasjonen under kontroll, og på det tidspunkt NRK begynte å arbeide med saken var det kun én lege fra tiden før As tiltredelse som fremdeles arbeidet ved nyfødtenheten.

Det må kunne konkluderes med at den fremstilling av konflikten som ble gitt i programmet sett fra de ansattes ståsted, hadde en sikker forankring i virkeligheten.

Foreldrenes syn ble fremstilt, og programmet er klart dekkende for den alminnelige oppfatningen blant disse. De var bekymret. Det gode miljøet som tidligere hadde eksistert var brutt ned eller svekket.

Programmet tok for seg behandlingen av to barn, L og M. Når det gjelder L, ble hennes tilfelle tatt opp av legene ved nyfødtenheten i brev til sykehusledelsen av 25 januar 1995, som A hadde fått kopi av, og som han besvarte i brev av 13 mars 1995. Før intervjuet med ham, var han gjort kjent med at NRK hadde kopi av brevet fra legene.

At M skulle være et tema, fikk han ikke opplyst før intervjuet, men det anføres at dette tilfellet var vel kjent for A. Det som kommer frem i programmet er korrekt. Det bekreftes ved at mor og kontaktsykepleier har forklart seg likelydende om forholdet.

Når det gjelder de ansatte, var det et problem for NRK at både leger og sykepleiere var mer enn villige til å gi informasjon. Med ett unntak våget de imidlertid ikke å stå frem, slik at de fremstår som anonyme kilder. J skulle flytte til en annen kant av landet, og hun våget derfor å fremstå i programmet. Hun skildret et miljø som var godt, men som gjennom As ledelse gikk fullstendig i oppløsning. Hun skildret også en daglig arbeidssituasjon med uenighet om behandlingen, hvor oppsatte medisiner og prøver ble strøket av A, og hvor barn ble utskrevet uten at hjemsendelsen etter hennes oppfatning var godt nok planlagt. Hun beskrev også vanskelige samarbeidsforhold med de nye legene som etter hvert ble ansatt.

Hun beskrev videre en ledelse som ikke ville erkjenne de problemene som eksisterte ved Barneklinikken, som truet med represalier ved oppsigelser, men som signaliserte sin tilfredshet med at regnskapstallene ikke lenger var røde.

Det anføres at beskrivelsen i programmet av de ansattes frustrasjoner i høy grad har forankring i virkeligheten, og at både A og sykehusdirektør E fikk anledning til å imøtegå den kritikk som ble reist mot dem. Det er mulig at ikke alle som kunne snakke positivt om A ble gitt tilstrekkelig plass, men det NRK fokuserte på, var hvordan forholdene ble opplevd av dem som både hadde erfaring med tiden før og under hans regime. Det hadde ikke samme interesse å høre hva de leger som A hadde ansatt etter at han tiltrådte, hadde å si om situasjonen. Når det gjelder det utvalg som er gjort av råopptaket med A, ligger det innenfor det en journalist har frihet til når det gjelder presentasjon.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Norsk Rikskringkasting AS og C frifinnes.

2. Norsk Rikskringkasting AS og C tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Ankemotparten anser byrettens dom for å være korrekt, og den påstås stadfestet.

Partene er uenige om hva som er tema i saken, og dermed om hva som er relevant bevismateriale. Det er redegjort for og dokumentert sterke reaksjoner mot As lederstil, og den er gitt hovedansvaret for den konfliktsituasjon som oppsto. Lederstilen er imidlertid ikke tema i denne saken. A har ikke reist noe injuriesøksmål vedrørende angrepene på lederstilen. Han fant fokuseringen ubehaglig og han mislikte at konflikten ble så bredt dekket av media, men f eks Adresseavisens dekning av saken ble aldri påtalt av A.

A kom til RiT i 1993 fordi han hadde fått et professorat med tilknyttet avdelingsoverlegestilling på 20%. Ved tiltredelsen påtok han seg også å se til at de økonomiske ressursene ble utnyttet best mulig. Legene og sykepleierne ved nyfødtenheten var svært gode venner, og da A for å spare penger iverksatte tiltak som bl a gjorde at vaktavlønningene til N og O ble redusert, var det gitt at han måtte bli upopulær. Han kom også tidlig i et motsetningsforhold til B rent faglig. Man kan undres over hva slags lederegenskaper han egentlig skulle ha hatt for å komme helskinnet gjennom en slik prosess.

Grunnen til at injuriesøksmål er reist mot NRK og C, er at NRK ikke har holdt seg til denne konflikten, men har rettet andre beskyldninger mot A som er langt mer krenkende og sårende, og som antyder at han mangler omsorg for pasienter og pårørende.

Det anføres at en mer nøktern presentasjon av ham ville medført at journalisten satte søkelyset på de konsekvenser det måtte antas at lederstilen til A fikk, bl a mht oppsigelser. Det er disse som er bakgrunnen for brevet som ga tittel til programmet. Denne vinkling ble imidlertid ikke valgt. Isteden valgte NRK å fokusere på pasientbehandling, og det som påstås i programmet finnes det ikke dekning for i dokumentasjonen.

A krever erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6 og mortifikasjon av et enkeltutsagn etter straffeloven §253 nr 1. Både strl §246 og strl §247 er overtrådt. As æresfølelse er krenket, og uttalelsene er egnet til å skade hans gode navn og rykte både som menneske og som lege, og til å frata ham den for hans yrke fornødne tillit. Det er helhetsbildet av personen og legen A programmet gir som er avgjørende i forhold til erstatningskravet. Det betyr at de enkelte utsagn i programmet må vurderes i sammenheng. Dette er uttalt i flere høyesterettsdommer, jf. Rt-1978-1498, Rt-1989-773 og Rt-1987-1058. Partene er etter dette enige om at det avgjørende er hvilket bilde den alminnelige fjernsynseer satt igjen med av A etter å ha sett programmet.

Etter norsk rettsoppfatning har NRK det samme ansvar for uttalelser som kommer fra andre, som for uttalelser fra NRKs egne ansatte. Det samme gjelder for anonyme uttalelser.

En ærekrenkelse kan skje både i ord og handling. Når kritiske fjernsynsprogrammer lages, forsøker media å unngå å komme med konkrete enkeltutsagn. Bortsett fra det ene utsagnet som er krevd mortifisert, har NRK unngått mortifikasjonskrav. Strl §246 og §247 rammer imidlertid også insinuasjoner, og NRK har tegnet et helt feilaktig bilde av A. Ved hjelp av ukorrekte og ufullstendige opplysninger presenteres det et bilde av A som er ærekrenkende. Det er gitt et skjevt bilde både av den pågående konflikten og av hans befatning med pasienten M. Den eneste grunnen til at NRK kan se seg tjent med å gi en slik fremstilling, må være at man ikke har ønsket å lage et balansert program. NRK befinner seg i en konkurransesituasjon med andre kanaler, og er henvist til å lage programmer som engasjerer seerne, og som gir mulighet for å trekke en konklusjon. Det er da en velkjent oppskrift å beskrive en konflikt i sort/hvitt. Programmet blir sterkt engasjerende fordi seerne kan sympatisere med den ene gruppen og ta avstand fra den andre. Å produsere et slikt program krever også mindre ressurser enn å lage et balansert program. Man oppsøker ikke de som vil kunne støtte den man vil svartmale, kun de personer som støtter den andre siden. C snakket i noen grad med dem som ikke hadde engasjert seg i konflikten, men det som fremkom av opplysninger fra denne siden ble ikke tatt inn i programmet.

I programmet blir det gitt uttrykk for at omsorg var gjort til et kvalitetskriterium under Bs ledelse, mens med A kom det inn nye holdninger. Uttalelsene i programmet skal ses i sammenheng, og enkeltuttalelser skal ikke tolkes isolert. Det som uttales om A må ses på bakgrunn av de opplysninger som ble gitt om holdningene før As tid. Dette må føre til at seerne ble sittende igjen med det inntrykk at barnas beste kom først og sist i Bs tid. Da den statistikkorienterte A kom, endret holdningene seg. Omsorg lar seg ikke fange opp av statistikk. Man tenkte ikke lenger på barnas beste. Dette er en svært sårende beskyldning. Det insinueres at A i stedet for å gi omsorg, av budsjettmessige hensyn reduserte pasientenes liggetid og beordret at færre prøver skulle tas. A satte altså ifølge NRK økonomien først, og det er i seg selv en ærekrenkende beskyldning.

Forholdet er at det hele tiden var medisinske vurderinger som var bestemmende for hans disposisjoner. I råintervjuet presiserer han at det ikke er snakk om å skjære ned, men om å gjøre driften bedre ved å utnytte ressursene bedre, dvs få mer ut av hver helsekrone. Når man ikke tar dette med i programmet, er det egnet til å gi et forvrengt inntrykk av A. NRK hadde gjort seg opp en mening på forhånd, og har vinklet programmet deretter. Noe lenger ut i råintervjuet sier A at omsorg er minst like viktig som det rent medisinske. Dette er heller ikke med i det ferdige programmet.

Dette er svært lite fair av NRK. Det dreier seg om en kort replikkveksling som det ikke kunne ha vært det minste i veien for å ta med i programmet.

Overlege B var motpolen. Hun ble glorifisert. I programmet uttaler hun at det manglet mer enn 20 stillinger til en prematuravdeling med 30 senger. Etter dette hadde hun grunn til å si ifra, hvilket hun også gjorde. På den andre siden står A, som ble «lokket» til Trondheim av en professortittel, og som var villig til å nøytralisere B og til å få budsjettet i balanse. Oppdraget var dermed kritikkverdig. Sett på bakgrunn av Bs uttalelse om sykepleiemangelen, vil seeren sitte igjen med det inntrykk at A har påtatt seg å motarbeide berettigede ressurskrav, hvilket er helt feil.

Det hevdes det at det ble det forordnet mindre intensiv behandling og at pasientene ble skrevet ut tidligere etter at A overtok. Eksempel på dette er M. Den særlig observante seer vil muligens undre seg over at kritikken ikke kom fra kompetent medisinsk-faglig hold, men kun ble fremsatt gjennom en sykepleier og foreldre som ikke kan vurdere hvilken grad av intensiv behandling som skal iverksettes. Det må imidlertid legges til grunn at de aller fleste fjernsynseere ikke er så observante. Dessuten ble mangelen på legeuttalelse tilsynelatende reparert ved påstanden om at en barnekirurg skulle ha vært uenig i overføringen av M til Tromsø.

NRKs egne kommentarer fastslår at A bragte Barneklinikken på stupet og sørget for å legge ett av landets beste fagmiljøer i grus i løpet av tre år. Det er selvsagt ikke dekning for en slik uttalelse. Barneklinikken har fungert tilfredstillende hele tiden.

Hvordan programmet ble forstått av seerne, fremgår av avisen VGs anmeldelse av programmet dagen etter at det ble sendt. Overskriften som ble valgt var «Effektivt TV-drama». Nedenfor er følgende undertitler brukt: «Den gode», «De svake», «De svakeste», «De tapre», «De kyniske», «Den (u)ansvarlige». Anmelderen stiller spørsmål om sykehusledelsen virkelig er så dårlig informert som det kan virke av programmet, «Eller ble de to tatt på sengen av dyktige revolverjournalister som ville ha detaljerte opplysninger der og da? I så fall; hvorfor ikke vente en dag eller en uke for å få bedre og mer oppklarende svar?» Det må kunne konstateres at det var betimelige spørsmål som ble stilt av den journalisten som skrev anmeldelsen.

Da A skulle intervjues, ble han ikke gjort kjent med alt man ønsket å ta opp med ham. Han husket derfor ikke enkelttilfellene L og M. A visste at NRK hadde kopi av det brevet hvor L omtales i et vedlegg, men når det gjaldt M ble det ikke gitt noen signaler på forhånd om at dette tilfellet ville bli tatt opp. De uttalelser A kom med i programmet er derfor vage og lite egnet til å imøtegå kritikken mot ham. Som «offer» kom han til orde, men han kunne ikke emnene så godt at han var i stand til å forsvare seg. I ettertid fikk han ikke korrigert programmet, ut over at han fikk et valg om at hans uttalelser kunne tas ut i sin helhet.

I programmet er det også tatt med en uttalelse fra en mor, som føler at det ble snakket over hodet på henne om hennes barn. Rett etter dette innslaget uttaler J at A syntes at barna var friskere enn pleierne syntes at de var. Denne redigeringen er med på å underbygge tesen om at A manglet omsorg for pasienter og pårørende. Det er ikke noe merkelig med at to leger snakker sammen når de begge besøker en pasient. Tesen ble ytterligere aksentuert av tilfellet L og plasseringen av denne sekvensen i programmet. A husket ikke tilfellet særlig godt, og kom på gyngende grunn, men det er et faktum at L var pasient på nyfødtenheten inntil hun døde, og at foreldrene var sikre på at legene hadde gjort alt de kunne for henne. I råintervjuet understreker A betydningen av omsorg, ikke minst overfor foreldrene, uten at NRK har funnet grunn til å ta det med i programmet.

Når det gjelder tilfellet M, insinueres det at A hadde et medansvar for at han senere døde. Man får inntrykk av at A bestemte at M skulle sendes til RiTø mot barnekirurgens og sykepleiernes råd. Det insinueres at han ble sendt, til tross for at en forsvarlig medisinsk vurdering tilsa at han burde ha blitt i Trondheim, noe som knyttes til at han døde i Tromsø to måneder senere. Det er lett å forstå at dette var forferdelig sårende for A. Under intervjuet hadde han ikke journalen, og kom igjen på gyngende grunn. De ankende parter har nå hevdet at ansvaret når det gjelder M ikke går på A personlig, men på hans overordnede ansvar som avdelingsoverlege. At han har et slikt ansvar er helt på det rene, og dermed trekkes den konklusjon at uttalelsen ikke er krenkende. En slik argumentasjon er åpenbart uholdbar. Det er ingen tvil om at programmet gir et inntrykk av at A selv bestemte at M skulle sendes til Tromsø. Det var imidlertid seksjonsoverlege H som hadde full kompetanse til å beslutte utskriving, og som faktisk også besluttet dette. Avdelingsoverlegen ble svært sjelden trukket inn i slike enkeltavgjørelser, fordi han hadde dårligere kjennskap til pasienten enn de leger som daglig tjenestegjorde på nyfødtenheten. De programansvarlige ble gjort kjent med sakens rette sammenheng av H fem dager før programmet ble sendt.

Den ankende part har fremhevet at det er forskjell på faktaopplysninger og meningsytringer. Denne sondring har imidlertid ikke relevans annet enn ved enkeltutsagn. Det avgjørende er hvilket inntrykk den alminnelige fjernsynseer fikk når utsagnene ses i sammenheng, og sondringen har da liten betydning, ettersom en seer ikke er i stand til å foreta en slik sondring. Det er den samlede effekt programmet har på seeren som er avgjørende for vurderingen. Det er stor forskjell på en avisleser og en fjernsynseer. Avisleseren kan gå tilbake å sjekke opplysningene som gis, mens en fjernsynseer lettere ledes til å oppfatte virkeligheten slik programskaperen fremstiller den. Programskaperen brukte også virkemidler som billedbruk, betoning og musikk for ytterligere å aksentuere sitt syn. At det skal legges vekt på slike ledsagende omstendigheter ved vurderingen, fremgår av Rt-1978-1454, særlig side 1456.

I forhold til de spørsmålene som ble stilt om L og M burde A blitt informert på forhånd slik at han kunne ha hatt mulighet til å gi bedre og mer oppklarende svar. Norsk Barnelegeforening reagerte på programmet uten noen oppfordring fra A.

Det bildet en fjernsynseer må sitte igjen med av A etter å ha sett programmet, etterlater det inntrykk at han i sin virksomhet som avdelingsoverlege var en kynisk og følelseskald karrierejeger som manglet omsorg for de barna han skulle ta seg av. Han fokuserte på statistikk og budsjett i stedet for å ha barnas beste for øyet. Et mer sårende og infamt bilde skal det godt gjøres å gi. Han blir ikke tillagt en eneste positiv egenskap i programmet. Bildet av ham er nattsvart, og beskrivelsen er egnet til å krenke hans æresfølelse og hans omdømme, jf. strl §246 og §247. Den krenkende beskrivelsen er dels direkte, dels består den av insinuasjoner. Straffeloven rammer imidlertid begge deler.

Straff kommer ikke til anvendelse på den som har uttalt seg til berettiget ivaretakelse av eget eller andres tarv, «dersom det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet», jf. strl §249 nr 3. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse her, idet NRK ikke har utvist tilbørlig aktsomhet. NRK unnlot å snakke med personer som kunne ha gitt andre opplysninger, f eks oversykepleierne P og I. På legesiden kontaktet man heller ikke dem som støttet A. NRK nektet å etterkomme As forespørsel om å ta kontakt med navngitte personer. Sykepleier Js uttalelse om lederstil og arbeidsmiljø i NRKs program, står i skarp kontrast til det som skrives av seks sykepleierledere i brev av 28 januar 1997. De ønsket med brevet å gi uttrykk for at de hadde opplevd A som en positiv, engasjert og kunnskapsrik kollega og overordnet, som også var omgjengelig og oppriktig interessert i Barneklinikken totalt. Oversykepleier I hadde gitt uttrykk for synspunkter i samme retning også tidligere, idet hun i et brev datert 23 mars 1995 roste As samarbeidsevner og lederegenskaper. Etter hennes vurdering har han vist stor evne til selvevaluering. Han hadde ikke uttalt seg negativt om sine kolleger og hadde etter hennes vurdering bidratt til at ledelsesstrukturen fungerte bedre på Barneklinikken en kanskje noe annet sted ved RiT.

NRK presiserte i programmet at dødeligheten var halvert i Bs tid. Da A kunne vise til at også han hadde redusert dødeligheten, var dette ikke interessant for NRK. Når dette gjøres til et kvalitetskriterium for B, tilsier sømmelighet at det også krediteres A at dødeligheten gikk ytterligere ned i hans tid som avdelingsoverlege.

NRK har forsvart sin ensidige kildebruk med at produsenten selv må ha anledning til å velge sine kilder. Dette kan ikke være riktig. Når NRK presenterer programmet som et folkeopplysningsprogram, må det kunne forventes at programmet er balansert og informativt. Når dette ikke er tilfelle, blir skadevirkningene store.

A påklaget programmet til Klagenemnda for kringkastingsprogram ved brev datert 25 juni 1997 fra advokat Bjerknes. Klagenemnda behandlet saken på to møter, 3 og 30 september 1997. Deres vurderingstema var om A ble behandlet utilbørlig i programmet, jf Kringkastingsloven §5-1, første ledd. Det ble innledningsvis konstatert at det etter praksis skulle foreligge en relativt alvorlig krenkelse før det ble konstatert utilbørlighet. Under noen tvil kom nemnda til at A ikke var behandlet utilbørlig. Klagen over programmet ble derfor ikke tatt til følge.

Nemndas avgjørelse er ikke helt konsekvent, idet den ikke tar konsekvensen av sitt eget syn om at «NRKs reporter til dels beskriver de forskjellige forhold som tas opp på en slik måte at det kan virke som om motstanderne til A har rett». For nemnda blir det derfor avgjørende hvordan A og de som representerer hans syn har fått komme til orde i innslaget. Når det må kunne konstateres at de ikke i tilstrekkelig grad har fått komme til orde, er det nokså underlig at nemndas avgjørelse ikke har en annen konklusjon.

Det må konkluderes med at A er ærekrenket og at det ikke er mulig å føre sannhetsbevis. Det er ikke vist tilbørlig aktsomhet etter straffeloven §249 nr 3. Konsekvensen av dette er at A har rett til oppreisning, og at det ikke er grunnlag for å nekte mortifikasjon av den setning som finnes ærekrenkende.

Rettsstridskriteriet gjelder både i relasjon til strl §246 og §247. Hvis injurianten greier å føre sannhetsbevis for beskyldningen, er den i utgangspunktet ikke straffbar, jf strl §249. Bevisbyrden er imidlertid streng, og hovedregelen er at det stilles samme krav til bevisets styrke som den som ville gjelde for påtalemyndigheten i en straffesak, jf Karnov - norsk kommentert lovsamling (1996) side 133, og Mæland, Ærekrenkelser (1986) side 645. Å føre sannhetsbevis i denne saken innebærer at NRK må bevise at den beskrivelse og det bilde som er gitt av A er sant, både når det gjelder hans legegjerning og hans virksomhet for øvrig. NRK må bevise at reduksjonen av medisinering og prøvetaking skyldtes budsjetthensyn. Likeledes må det bevises at hans utskrivningspraksis er et resultat av sviktende medisinsk skjønn, kombinert med økonomiske motiver. Når det gjelder M, må NRK bevise at A var ansvarlig for at M ble oversendt til Tromsø, og at dette var en uforsvarlig beslutning.

Det er uttalt i en rekke høyesterettsdommer at for utsagn som fremkommer i media må det gjelde en utstrakt ytringsfrihet. På legevitenskapens område er det viktig med en aktiv presse som retter søkelyset mot uheldige tilstander. Imidlertid finnes det en grense. Journalisten må opptre med tilbørlig aktsomhet når det gjelder sannheten av beskyldningene, jf f eks «Røv-dommen «, Rt-1992-854.

De senere dommer fra Menneskerettighetsdomstolen har ikke endret dette bildet i vesentlig grad. I programmet fremtrer mange utsagn som en kombinasjon av faktiske anførsler og insinuasjoner, dvs vurderende ytringer av negativ karakter. Motparten har imidlertid trukket for mye ut av de avgjørelser han har vist til, f eks Oberschlick nr 2-saken, når det anføres at det skal så meget til før en karakteristikk eller meningsytring faller utenfor beskyttelsen av ytringsfriheten etter art. 10, at ytringene i NRK-programmet er beskyttet av denne bestemmelsen.

Det må etter dette konkluderes med at det ikke er grunnlag for straffrihet for de ankende parter.

NRK kan ikke høres med at A har samtykket i at programmet ble sendt. Etter at han hadde sett de sekvensene han medvirket i, fikk han to valg, nemlig enten la programmet gå som det var, eller å fjerne ham helt fra programmet og erstatte dette med kommentarer om at han hadde nektet å uttale seg. I en slik situasjon har man intet reelt valg.

Vilkårene for å kreve mortifikasjon etter strl §253 nr 1 og oppreisning med hjemmel i skadeserstatningsloven §3-6 er til stede. De beløp som ble tilkjent i byretten og som er krevd stadfestet av lagmannsretten, er på bakgrunn av rettspraksis meget moderate.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Norsk Rikskringkasting AS og C dømmes til som solidarisk ansvarlige å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:

Dersom erstatning og oppreisning skal tilkjennes etter skadeserstatningsloven §3-6, første ledd, må lagmannsretten finne at det i «Brennpunkt»-programmet med tittelen «Barneklinikken på stupet» ble fremsatt en rettsstridig ærekrenkelse, jf straffeloven §246 og §247 sammenholdt med §249. Beskyldningen eller utsagnet må være egnet til å krenke As æresfølelse, hans gode navn og rykte, eller være egnet til å utsette ham for tap av den for hans stilling fornødne tillit.

Det følger av straffeloven §253 nr 1 at når det har vært adgang til å føre bevis for sannheten av en beskyldning og beviset ikke er ført, kan den fornærmede forlange at beskyldningen blir erklært død og maktesløs. Ordet «beskyldning» i straffeloven §253 nr 1 skal etter teori og praksis forstås på samme måte som i straffeloven §249 nr 1.

Den setning som kreves mortifisert lyder: «Med ham kom det inn nye holdninger - alt som ikke kunne fanges opp av statistikk ble på en måte uvesentlig». A har anført at det i denne uttalelsen, sett i sammenheng med programmet for øvrig, ligger en indirekte beskyldning om at han mangler omsorg for sine pasienter og deres pårørende. Han har videre presisert at angrepene på hans lederstil ikke er noe tema i saken.

Kravet om oppreisning grunner seg på det helhetsinntrykk programmet gir av A. Ved vurderingen av NRK-programmet, må det tas utgangspunkt i hvilket inntrykk en alminnelig fjernsynseer satt igjen med etter å ha sett det. Det legges til grunn at det er en viss forskjell på å lese en avis og å se et fjernsynsprogram, i den forstand at et fjernsynsprogram som dette forteller en historie, uten at seeren har mulighet til å stanse opp og reflektere over hva som blir sagt. Avisleseren derimot, kan bla tilbake og repetere. Det skal for begge typer medier legges vekt på ledsagende omstendigheter. Når det gjelder avisreportasjer vil dette være bilder, overskrifter og ingresser, mens det for fjernsynsprogrammer vil være bilder, arkivmateriale og bruk av musikk eller annen ledsagende lyd. Det er totalinntrykket seeren sitter igjen med etter å ha sett programmet som skal bedømmes.

Der det ikke konkret kan påvises en ærekrenkende setning eller sekvens, men hvor man eventuelt må utlede ærekrenkelsen av sammenhengen, legger lagmannsretten til grunn at det skal mer til for å få medhold i at det foreligger en ærekrenkelse enn der hvor det krenkende utsagn har kommet klart til uttrykk. En annen praksis ville være betenkelig ut fra prinsippene om ytringsfrihet. Det ville åpne for lite forutberegnelig og vilkårlig sensur fra domstolenes side, jf Særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 side 242 og 243. A har ikke vært utsatt for noen direkte ærekrenkelse, men hevder å ha vært utsatt for indirekte beskyldninger eller insinuasjoner. I et grensetilfelle kan en indirekte form medføre at en ytring faller utenfor straffeloven §246 og §247, i tilfelle hvor en direkte form ville ha medført at den ble rammet.

Byretten har funnet at A i det «Brennpunkt»-programmet som ble sendt 10 juni 1997, ble beskyldt for ikke å føle omsorg for sine pasienter og deres pårørende. Videre har byretten funnet at A i og med dette ble utsatt for en rettstridig ærekrenkelse. Lagmannsretten er ikke enig i denne tolkning av programmets budskap.

Programmet tar opp perioden fra 1985 til juni 1997. Det fremgår at RiT hadde behov for å bygge opp nyfødtenheten, som i 1985 ikke hadde den faglige standard som kunne forventes av et sykehus med regionsansvar. B ble hentet til oppgaven. Det er et uomtvistet faktum at enheten i perioden frem til 1993 ble bygget opp til å holde en høy faglig standard. Ved RiT var lokalisert Nasjonalt Senter for Fostermedisin. Sykehuset hadde også et nasjonalt ansvar for prøverørsbefruktning. Som en følge av dette økte også pasienttilgangen til nyfødtenheten, og den vanskeligste pasientgruppen (de aller minste barna), økte mest. B ble etter hvert av sykehusledelsen ansett for å utgjøre et problem, bl a fordi hun gikk offentlig ut og fortalte om knapphet på ressurser. I tillegg var det et faktum at det ble rekvirert et så stort antall prøver fra nyfødtenheten at man stilte spørsmål ved om det var nødvendig å utføre alle sammen.

Da det ble et ledig professorat i pediatri ved Universitetet i Trondheim med tilknyttet bistilling ved Barneklinikken, ønsket sykehusledelsen at stillingen ble besatt med en person med spesialitet i nyfødtmedisin for om mulig å nøytralisere B, spesielt på det økonomiske området.

A kom til RiT høsten 1993. Han hadde påtatt seg oppgaven med å ta fatt i problemene ved Barneklinikken, og ved nyfødtenheten spesielt. Hans første oppgave var å rydde opp i forhold som medførte budsjettoverskridelser. Lagmannsretten kan ikke se at A hadde grunn til å føle seg krenket over at det i programmet «Brennpunkt» ble fokusert på at han påtok seg å rette opp økonomien. Det er ikke uttalt at det ikke lå en faglig vurdering bak de beslutninger A fattet i denne forbindelse, hvilket direktør E også redegjorde for i programmet. Den vanlige fjernsynseer vil være kjent med at sykehusene må løse sine oppgaver innen de økonomiske rammer politikerne bevilger til sykehusdrift. Etter hvert som det gjøres medisinske fremskritt, og flere kan behandles med godt resultat, øker presset på sykehusene. I en slik situasjon er det en lederoppgave å prioritere. Slik prioritering foregår daglig ved alle landets sykehus. Det foretas en kost/nytte-analyse både når det gjelder hvilke pasienter som skal behandles og hvilke behandlingsmetoder som skal iverksettes. Det påkaller ikke spesiell oppmerksomhet at dette også gjelder for nyfødtmedisin.

I en slik situasjon gir statistikk verdifull informasjon i planleggingen av driften av sykehusenheter. Det må antas at statistisk informasjon er viktig i arbeidet med effektivisering, og at tall på innleggelser og utskrivninger, effekt av behandling, etc er viktig materiale. Lagmannsretten kan derfor ikke se at den opplysning at det ble fokusert mer på statistikk enn tidligere, kan føre til at en vanlig fjernsynseer vil trekke den konsekvens at A manglet omsorg for pasienter og pårørende. Fremstillingen av utsagnet er slik at det klart fremstår som en meningsytring. Lagmannsretten kan heller ikke se det krenkende i at det ble fokusert på redusert liggetid for pasientene. A uttaler i programmet at overbelegget ved enheten i stor grad skyldtes at pasientene ble liggende for lenge etter at de kunne ha vært flyttet til et koseligere sted, enten hjem eller til et annet sykehus. Hans syn kommer således klart frem. Lederen av en sykehusavdeling har plikt til å skrive ut pasienter til et lavere omsorgnivå eller til hjemmet når de anses som ferdigbehandlet ved en spesialavdeling. Nyfødtmedisin er akuttmedisin, og det er viktig at akuttplasser ikke blokkeres med pasienter som ikke lenger trenger intensiv pleie. Det er for øvrig presisert i programmet av direktør E at utsendelser alltid var medisinsk-faglig vurdert.

Når det gjelder redusert prøvetaking, redusert medisinering og liggetid, legger lagmannsretten til grunn at det ikke var dette som i seg selv påkalte kritikk fra sykehuspersonalet og pasientenes foreldre, men snarere mangelen på kommunikasjon mellom A, de øvrige ansatte og foreldrene. Både leger og foreldre undret seg når oppsatte prøver og medisiner ble strøket når A var på vakt. Det ble ikke konferert med den legen som hadde bestilt prøvene/forordnet medisinene. Denne mangel på kommunikasjon kan ha medført at sykehuspersonalet og foreldrene fikk det inntrykk at A mente at pasientene var friskere enn de øvrige ansatte mente at de var. Det samme inntrykk ble etter lagmannsrettens vurdering også formidlet til fjernsynseerne, som må ha sittet igjen med en oppfatning av at A var en lege som snakket over hodet på de pårørende, og som de av den grunn ikke følte seg trygge på. Lagmannsrettens finner imidlertid at dette inntrykket ikke ble skapt av at programmet fokuserte på at A var statistikk- og kostnadsorientert, men av hans manglende vilje/evne til kommunikasjon med dem som ble berørt av beslutningene han traff. I programmet er det for øvrig pekt på at det var vanskelig for foreldrene å skille de medisinske argumentene fra de økonomiske.

Sykepleier Js uttalelse om at barnas beste ikke lenger sto først og fremst på dagsordenen fremkommer helt i starten av programmet. Lagmannsretten kan ikke se at denne kan tolkes som en påstand om manglende omsorg fra As side. Hun knytter selv uttalelsen til at nyfødtenheten ble forandret «fra å være et positivt veksthus til å bli en plass fylt med konflikter». Lagmannsretten finner det naturlig å fortolke dette utsagnet slik at det var As stil - med soloutspill - som skapte frustrasjoner og utrygghet, og at konflikten i seg selv tok for mye plass i hverdagen. Det må legges til grunn at det ble oppfattet slik også av fjernsynseerne.

Å gi uttrykk for et slikt synspunkt, innebærer ingen krenkelse av A. Uttalelsen hadde også fast forankring i virkeligheten. Det fremgår av dokumentasjonen at sykehusledelsen fikk utvetydige signaler om at noe var galt med kommunikasjonen mellom avdelingsoverlegen og leger og pleiepersonale ved nyfødtenheten. Sykehusdirektøren valgte imidlertid å ta parti for A, og unnlot å høre på de øvrige ansatte. For lagmannsretten fremstår det som uforklarlig at ledelsen utviste så liten vilje til å ta problemene på alvor. Overlege Fs brev av 14 mai 1996 som er sitert innledningsvis i dommen taler sitt tydelige språk om hva As lederstil førte til, og om ledelsens manglende håndtering av problemene. Det samme gjør det faktum at klinikkoverlege G til slutt valgte å si opp i protest.

To pasienter er omtalt i programmet, nemlig L og M. Når det gjelder L, har moren presisert i intervjuet at hun er sikker på at legene gjorde alt de kunne for henne. Når det gjelder M, er situasjonen en noe annen. Han ble utskrevet fra RiT etter å ha vært pasient der i ca tre måneder. Han var født med et komplisert mellomgulvsbrokk og ble operert ved RiT. Foreldrene hans var bosatt i Alta, og han ble sendt til Regionsykehuset i Tromsø, hvor han døde av lungebetennelse etter ca to måneder. Moren hans uttaler at hun ikke trodde at han ville bli sendt så raskt fra RiT, og i en kommentar uttales det at sykepleierne aldri tidligere hadde sendt fra seg en så dårlig pasient. A har hevdet at han ikke hadde noe med utskrivingen av M å gjøre. Seksjonsoverlege H har støttet A i dette, og har påtatt seg ansvaret for utskrivingen av M.

Lagmannsretten kan ikke se at noen kan knytte A eller noen annen ansvarlig lege ved RiT til et dødsfall som skjedde to måneder etter at pasienten var overført til et annet sykehus med egen barneavdeling. Moren gjør heller ikke det direkte, idet hun i programmet sier: «.... Hvis vi hadde fått vært i Trondheim, kanskje det hadde gått på en annen måte,...., men man vil vel gjerne tenke sånn når man mister ungen sin». Lagmannsretten kan ikke se at en fjernsynseer vil kunne tolke en utskrivning av en pasient til et annet sykehus som manglende omsorg for pasienten.

Lagmannsretten finner forøvrig at det faktum NRK fremstilte i denne sekvensen av programmet, har fast forankring i virkeligheten. Lagmannsretten finner det hevet over enhver rimelig tvil at det var A som en dag ca i midten av juni 1996 for første gang snakket med moren til M om å overføre barnet til Regionsykehuset i Tromsø. Moren uttaler i programmet: «Og så var det vel han A, tror jeg, som sa vi skulle til Tromsø snart.....». Episoden ble i lagmannsretten bekreftet av Ms kontaktsykepleier Q, som hadde vakt da det skjedde. Da problemstillingen kom opp, var både moren og sykepleieren av den mening at M ikke var frisk nok til å flyttes. Sykepleieren tok derfor også spørsmålet opp med en barnekirurg som tilfeldigvis kom til enheten. Det er mulig at det var H som formelt tok avgjørelsen om å skrive ut M noen få dager senere, men dette er ikke avgjørende for lagmannsrettens resultat.

Det hovedinntrykket programmet formidlet til sine seere, var etter lagmannsrettens vurdering at det var As væremåte overfor dem han kom i kontakt med som hele tiden skapte konflikter, som i tilfellet med Ms mor. Disse konfliktene slet ut det øvrige personalet, og de fleste valgte etter hvert å slutte. Miljøet ved nyfødtenheten ble forringet for både ansatte og pårørende, og det kom klart frem i programmet.

At miljøet ble faglig svekket, var det også forsvarlig dekning for i bakgrunnsmaterialet. Fylkeslegen i Sør-Trøndelag foretok en kartleggingsundersøkelse ved nyfødtenheten i juni 1996. I rapport fra tilsynet side 7 uttales det: «Slik fylkeslegen har fått beskrevet situasjonen hva angår personaldekning og samhandlingsproblemer ved Nyfødtenheten, har det foreligget en reell risiko for at sykehuset i en periode ikke ville ha kunnet ivareta de spesielle kravene til kvalitet og kompetanse. Etter fylkeslegens vurdering er det også grunn til å reise spørsmål om regionsykehusfunksjonen ville ha kunnet være tilfredsstillende ivaretatt i denne perioden.» ....."Fylkeslegen finner grunn til å følge opp forholdene ved Nyfødtenheten, og vil derfor be om en tilbakemelding om situasjonen ved Nyfødtenheten innen 31.12.96.»

Massemedias interesse for saken ble vekket fordi uroen omkring As lederstil og den øvrige sykehusledelses manglende evne til å løse de problemene den medførte, kom Adresseavisen for øret. Det er et faktum at sykehusledelsen ikke tok fatt i problemet på en adekvat måte, til tross for at 51 sykepleiere i allmøte og 22 leger i brev sa fra om de uholdbare forholdene. Det ble heller ikke reagert med annet enn trusler om at eventuelle oppsigelser ville kunne få arbeidsrettslige konsekvenser, når mer enn halvparten av sykepleierstaben på ca 70 sykepleiere og alle legene med unntak av en sa opp sine stillinger ved enheten fra høsten 1993 og frem til programmet ble laget i juni 1997.

Når en slik situasjon som den man hadde ved Barneklinikken på RiT fikk pågå i årevis, var det naturlig at massemedia tok opp saken. Å sette søkelys på viktige samfunnsområder, er blant medias hovedoppgaver. Adresseavisen tok saken opp gjentatte ganger, delvis med store oppslag, og etter hvert ble forholdene så godt kjent at også et riksdekkende medium som NRK fattet interesse for saken.

Programmet Brennpunkt er et aktualitetsprogram, og programmet om forholdene ved RiT ble laget av en meget erfaren programsekretær. Det ble foretatt intervjuer med ansatte og foreldre, og det ble benyttet anonyme kilder bare fordi de som fortsatt skulle ha sin arbeidsplass der, eller som kunne tenkes å søke seg tilbake, ikke ønsket å stå frem. A har vært svært kritisk til at ikke mer av det han sa da han ble intervjuet, kom med i det ferdige programmet. Lagmannsretten kan på enkelte punkter forstå hans kritikk, men kan ikke se at han ville ha fremstått i noe vesentlig annet lys om hans uttalelser om omsorg for pasienter og pårørende hadde blitt tatt inn i programmet.

A har kritisert at hans tilhengere ikke fikk komme til orde. Lagmannsretten kan ikke være enig i kritikken. Når en journalist har foretatt omhyggelige bakgrunnsundersøkelser og har funnet frem til det faktum han vil fremstille for seerne, må han ha stor frihet til å avgjøre hvordan faktum best kan formidles. Følgelig må journalisten selv få velge sine kilder og selv avgjøre hvordan den enkelte kilde skal vektlegges. NRK valgte å fokusere på de endringene som hadde skjedd etter at A tiltrådte høsten 1993. Det var da av mindre interesse for programmet å intervjue personer som A selv hadde ansatt, og som kun hadde erfaring fra tiden etter at A kom til RiT. Det var også av mindre interesse å intervjue de ledende sykepleierne, fordi det tydelig fremgikk av det materiale NRK hadde tilgang til, at det gikk et skapt skille mellom ledelsen ved RiT og ledelsen ved Barneklinikken på den ene side, og de øvrige ansatte på den annen side når det gjaldt virkelighetsforståelse. Ledelsen kom dessuten til orde gjennom E og A. Spørsmålet om redusert dødelighet ved nyfødtenheten etter at A tiltrådte går lagmannsretten ikke nærmere inn på, fordi en eventuell reduksjon av dødeligheten i denne perioden synes å ha mest sammenheng med generelle medisinske nyvinninger.

I programmet ble det benyttet forskjellige effekter, bl a bilder fra Ls gravsted, bilder fra nyfødtenheten og fra hjemmene til tidligere pasienter ved nyfødtenheten. Deler av programmet var ledsaget av musikk. De ledsagende effekter var med på å skape en alvorsfull stemning, men lagmannsretten kan ikke se at dette var egnet til å gi seerne et vesentlig annet inntrykk av programmet enn det man fikk gjennom det som ble uttalt av de personene som medvirket.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger noen rettsstridig ærekrenkelse, og at forholdet dermed ikke rammes av straffelovens bestemmelser.

Vilkårene for mortifikasjon etter straffeloven §253 nr 1, eller for å idømme erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6 er følgelig ikke til stede.

Etter dette blir Norsk Rikskringkasting AS og C å frifinne for As krav.

Anken har etter dette ført frem, og saksomkostningsspørsmålet skal - for begge instanser - avgjøres i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172, jf straffeprosessloven §440. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom. Norsk Rikskringkasting AS og C har krevd seg tilkjent saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med til sammen kr 476.392. Omkostningene inkluderer reiseutgifter, utgifter til vitner og utlegg for utarbeidelse av utdrag med kr 70.735 og utlegg til rettsgebyr med kr 13.250. Salærkravet synes høyt, men saken har vært arbeidskrevende, og det har ikke innkommet innvendinger fra motparten på kravets størrelse. Lagmannsretten finner derfor å kunne legge det til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Norsk Rikskringkasting AS og C frifinnes.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A til Norsk Rikskringkasting AS og C 476.392 - firehundreogsyttisekstusentrehundreognittito - kroner innen 2 - to - uker, med tillegg av 12% p a fra forfall til betaling skjer.