LB-1999-2282
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-11 |
| Publisert: | LB-1999-02282 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-1628 M/77 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02282 M/02. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00029a. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Kim Roger Sundet) mot A (Forsvarer: H r advokat Tor M. Kindem). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, rettens formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Konstituert lagdommer Knut Glad. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §192, §223, §228, §260, §267, §268, §60, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §181, Legemiddelloven (1992) §24, §31, §39, §52, §53, §54, §62, Barnevernloven (1992) §4-24 |
Oslo byrett avsa 11 juni 1999 dom med slik domsslutning:
A f. *.*..82 dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, §267, jf §268, første ledd, §223, første ledd, §260, første og tredje ledd, §162, første ledd, §228, første ledd, legemiddelloven §24, første ledd jf §31, vegtrafikkloven §31 jf §24, første ledd, 1 pkt, sammenholdt med strl §62, første ledd til fengsel i 3 år.
Straffen er en fellesstraff med Nedenes forhørsretts dom 19.5.98, jf strl §54 nr 3.
Varetekt kommer til fradrag med i alt 16 dager.
Han er frifunnet for tiltalens post V, forsøk på bilbrukstjuveri.
Han er videre dømt til å betale erstatning til B med kr 13.094 og oppreisning med kr 100.000 innen 14 dager.
Påtalemyndigheten gis fullmakt til sikring av domfelte for en periode av inntil fem år med sikringsmidler i samsvar med strl §39 nr 1 a - f.
Om det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Domfelte har erklært anke over byrettens dom. Anken gjelder straffutmålingen. Lagmannsretten henviste saken til ankeforhandling 30 juli 1999. Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo tinghus 17 og 18 november 1999. Tiltalte møtte sammen med sin hjelpeverge og avga forklaring. Fornærmede var ikke til stede. Det ble avhørt åtte vitner, herunder de rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i psykiatri Arne Gravem og spesialist i psykiatri Bjørn Gunby.
De sakkyndige redegjorde for og supplerte sin rettspsykiatriske erklæring av 03.11.98, godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon 19.11.98.
Det ble for øvrig forhandlet og foretatt slik dokumentasjonen som fremgår av rettsboken.
Domfelte har gjort gjeldende at straffen er for streng og at sikring ikke burde vært idømt. Det er videre uriktig at det ikke er gitt soningsfradrag etter straffeloven §60 for den tid han har oppholdt seg ved barneverninstitusjonen X. Domfeltes forsvarer la for lagmannsretten ned slik påstand:
1. A anses på mildeste måte.
2. Påtalemyndighetens påstand om sikring tas ikke til følge.
Statsadvokaten henholdt seg til påtalemyndighetens påstand i reaksjonsspørsmålet for byretten, og la for lagmannsretten ned slik påstand:
Anken forkastes.
Lagmannsretten bemerker:
A er 17 år gammel. Han har vokst opp i Oslo hos sin mor, men er for tiden plassert ved barneverninstitusjonen X i Y for behandling og opplæring. Guttens oppvekst har vært uvanlig problemfylt, og han og hans familie kom tidlig i kontakt med barneverntjenesten. Hans skolegang har, som følge av forholdene, vært mangelfull. I flere år før han nådde kriminell lavalder var A involvert i ulovlige handlinger. Han ble domfelt første gang 15 år gammel ved Nedenes forhørsretts dom 19.05.98 for i hovedsak flere vinningsforbrytelser, og ble idømt en straff av betinget fengsel i 60 dager. Denne straff inngår i den straff på tre års fengsel som A ble idømt ved den nå påankede dom i Oslo byrett 11.06.99.
Oslo byretts dom angår flere straffbare forhold. Foruten de forhold som tidligere var pådømt i Nedenes forhørsrett, ble A funnet skyldig i voldtekt, frihetsberøvelse og ran. Han ble dertil dømt for ett tilfelle av legemsfornærmelse, kjøp og bruk av hasjisj og to tilfelle av bilbrukstyveri og kjøring uten førerkort.
De forhold som dominerer ved fastsettelse av straffereaksjon overfor A er voldtekten, frihetsberøvelsen og ranet, og da med voldtekten som det klart alvorligste forhold. Disse tre forbrytelser ble begått fortløpende overfor samme kvinne. I åpningstiden på ettermiddagen den 2. juni 1998 gikk domfelte og en kamerat inn i en klesforretning ved Majorstua i Oslo. Det fremgår av byrettens dom at domfelte hadde oppdaget at butikkens kasseapparat sto nær utgangsdøren og at han regnet med at det ville være greit å ta penger derfra. I butikken arbeidet alene en 22 år gammel kvinne som sommervikar. Etter at domfelte hadde vært inne i forretningen to ganger og stilt tilforlatelige spørsmål til ekspeditrisen, gikk han inn for tredje gang. Byretten har lagt til grunn at han kom inn på kvinnen bakfra og grep henne hardt rundt halsen med hva retten har kalt et albuegrep, og sa det var et ran. Fra forretningens kasseapparat tok domfelte 500 kroner. Han låste så ekspeditrisen inne på toalettet, mens han undersøkte om det var flere penger i lokalet. Deretter gikk han inn på toalettet til kvinnen, slukket lyset og ba henne kle av seg. Han truet med å drepe henne, og gjennomførte vaginalt samleie med henne bakfra. Deretter kommanderte han henne til å suge hans penis og ejakulerte under dette i kvinnens munn. Domfelte ba fornærmede bli på toalettet fem minutter etter at han hadde forlatt stedet, og låste henne igjen inne. Kvinnen klarte å ta seg ut ved bruk av et brannslukningsapparat.
Overgrepene har ført til store psykiske plager for fornærmede. Hun har søvnproblemer, føler seg ensom og føler skam. Hun har problemer med å gjennomføre sin utdannelse og er fremdeles behandlingstrengende.
Det er flere klart straffskjerpende momenter ved voldtekten. Overgrepet fant sted på fornærmedes arbeidsplass i åpningstiden i et sentralt forretningsstrøk, hvor hun må ha hatt grunn til å føle seg trygg mot voldsovergrep av denne karakter. Overgrepet må derfor ha virket særlig skremmende på henne. Overgriperen var for henne en helt ukjent person, han var storvokst og han truet med å drepe henne. Voldtekten var krenkende og nedverdigende, med sædavgang i hennes munnhule. Overgrepet var av slik karakter som Høyesterett gjennom flere avgjørelser de seneste år har lagt til grunn er særlig straffverdig. Lagmannsretten viser til avgjørelser gjengitt i Rt-1994-1552 og to avgjørelser gjengitt i Rt-1999,-henholdsvis på side 363 og Rt-1999-919. Ved avgjørelsen i Rt-1999-363 er bl.a faren for skadevirkninger hos voldtektsofferet påpekt å være et forhold som bør tillegges større vekt ved utmåling av straff enn hva tilfellet har vært. Domfeltes unge alder da integritetskrenkelsene fant sted - 15 år - og hans vanskelige og vonde oppvekst, vil være formildende ved utmåling av straff. Vurdert sammen med de øvrige straffbare forhold domfelte ble funnet skyldig i, da spesielt ran og frihetsberøvelse, anser imidlertid lagmannsretten at byrettens utmåling av straff er blitt noe lav. Lagmannsretten finner at straffen passende settes til fengsel i tre år og fire måneder.
Med begrunnelse som fremgår i det etterfølgende finner lagmannsretten, ut fra de spesielle forhold i saken, at soning av deler av straffen kan utsettes på vilkår om strenge frihetsbegrensende tiltak og behandling.
Domfelte ble pågrepet av politiet om natten den 4. juni 1998 - to dager etter overgrepene - og ble dagen etter varetektsfengslet frem til 19. juni. Deretter ble han løslatt, dog slik at politiet utferdiget skjema for «Meldeplikt m.v.», hvor det ble fastsatt som vilkår at domfelte skulle ta opphold på barneverninstitusjonen X i Y, og «forholde seg til de der bestemte regler og pålegg.». Han ble i dokumentet meddelt at brudd på de fastsatte vilkår kunne medføre at han ble pågrepet, eller at det ble truffet andre forføyninger mot ham. Han ble videre gjort oppmerksom på sin rett til etter straffeprosessloven §181 når som helst å få prøvet for domstolen om det var grunnlag for å opprettholde disse forføyninger. A lovet skriftlig i samme dokument å overholde de satte vilkår i tilknytning til anbringelsen. Fra opphør av varetektsfengslingen 19.06.98 har A vært under barnevernets varetekt, fra 23.06.98 ved X barneverninstitusjon. Dette innebærer at han, siden pågripelsen 04.06.98, har vært underlagt fengselets og barneverninstitusjonens restriksjoner i 541 dager. Ved byrettens dom ble fastsatt at 16 dager for utholdt varetekt skulle gå til fradrag i fengselsstraffen ved soning.
Domfeltes forsvarer har for lagmannsretten hevdet at domfelte sammenhengende siden pågripelsen har vært undergitt slik frihetsberøvelse som etter straffeloven §60 skal bringes til fradrag i fengselsstraffen.
Påtalemyndigheten har motsagt dette og anført at domfeltes opphold ikke kan anses som inngrep etter straffeprosesslovens bestemmelser idet det i utgangspunktet ikke var adgang til å anvende fengslingssurrogat. Alternativt må fradrag for frihetsberøvelsen opphøre ved Fylkesnemnda for sosiale sakers vedtak 25.03.99 om tilbakeholdelse av domfelte i institusjon uten samtykke, og i alle fall kan det ikke gis fradrag for et begrenset antall dager som domfelte var på reise under sitt opphold ved institusjonen. Det ble opplyst for lagmannsretten at forsvarerens krav om fradrag for anbringelsen ved X ikke ble fremsatt for byretten. Det kan av byrettens dom ikke sees at forholdet har vært vurdert.
Lagmannsretten finner at domfelte siden pågripelsen har vært undergitt slik frihetsberøvelse som etter straffeloven §60 første ledd gir rett til fradrag i straffen.
Retten legger vekt på at oppholdet fremstår som en tvangspreget erstatning for varetektsarrest og at A ble underlagt strenge restriksjoner, jf. Rt-1992-817 og Rt-1995-252. Jfr også Brattholm/Matningsdal: Straffeloven, Første del side 266. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på de dagene A var på reise, da forholdet ikke vil ha noen betydning hensett til rettens avgjørelse. Det legges til grunn at bakgrunnen for plasseringen var Als avtale med politiet 19.06.98 om opphold ved institusjonen som et fengslingssurrogat etter straffeprosessloven §181 første ledd, med plikt for A til å følge de regler og pålegg som institusjonen bestemte. Det fremgikk av avtalen at han kunne bli pågrepet ved brudd på vilkårene, eller at det ville bli truffet andre forføyninger overfor ham. Lagmannsretten nevner i den sammenheng at statsadvokaten så sent som i brev 04.10.99 til X viste til avtalen av 19.06.98 og ga uttrykk for bekymring for om A brøt vilkårene for oppholdet ved institusjonen og at påtalemyndigheten i så fall måtte «foreta seg noe i retning av alternativ plassering for A».
Ved overgrep som det domfelte har gjort seg skyldig i vil overgriperens personlige forhold komme i bakgrunnen ved straffens utmåling. Når det gjelder A er imidlertid situasjonen så særegen at lagmannsretten har funnet det riktig å gi en deldom, jf. straffeloven §52, nr. 1 og 2. Ett år og seks måneder av straffen anses sonet ved den frihetsberøvelse domfelte har vært undergitt, jf. straffeloven §60 første ledd. Resten av straffen - ett år og ti måneder - gjøres betinget på særlige vilkår, og med en prøvetid på tre år. Som særlige vilkår fastsetter retten at domfelte for ett år skal ta opphold ved barneverninstitusjonen X og undergi seg de restriksjoner og de bestemmelser om behandling og opplæring som barnevernet i Oslo kommune og institusjonens ledelse bestemmer, jf. paragrafens bokstav a og b. Under oppholdet på X er Barne- og familieetaten, Oslo kommune tilsynsmyndighet, jf. §53. nr. 6. Domfelte skal imidlertid stå under tilsyn i hele prøvetiden, jf. §53, nr. 2, jf. nedenfor. Rettens myndighet til å beslutte at domfelte skal ta opphold i institusjon er etter straffeloven §53, nr. 3, bokstav g begrenset til ett år. Barnevernet har imidlertid bekreftet at det kan påregnes vedtak etter barnevernloven §4-24 for plassering av domfelte ytterligere 12 måneder etter utløp av nåværende periode 25.03.00, altså til 25.03.01. Retten har for øvrig merket seg at domfelte har uttrykt ønske om fortsatt opphold ved institusjonen etter opphør av barnevernets myndighet til å fatte beslutning om tvunget opphold. Skulle domfeltes opphold ved X opphøre i prøvetiden, skal Kriminalomsorg i frihet være tilsynsmyndighet i samsvar med straffelovens alminnelige ordning og med myndighet som fastlagt i straffeloven §53, nr. 3, bokstav a. Prøvetiden er satt til tre år fordi retten vurderer det som påkrevd for domfelte at han i så lang tid får den støtte som ligger i tilsyn. Domfelte og hans hjelpeverge ble under hovedforhandlingen forelagt vilkårene for betinget dom og samtykket i disse, jf. straffeloven §53, nr. 1.
Ved straffutmålingen har retten lagt vekt på at det dreier seg om grove krenkelser mot et uskyldig offer, som har fått store problemer. Retten har imidlertid også tatt hensyn til domfeltes lave alder, hans vanskelige oppvekst, at han nå er inne i en positiv utvikling som følge av en betydelig innsats fra barnevernsmyndighetene og støtteapparatet på X. A var 15 år og 9 måneder gammel da overgrepene fant sted. Hans oppvekst har vært preget av omsorgsvikt. Barnevernet måtte gripe inn da han var tre år og har siden satt inn forskjellige hjelpetiltak. Han hadde flere traumatiske opplevelser som liten gutt. Etter hvert utviklet han en ikke ubetydelig kriminell aktivitet. De rettsoppnevnte sakkyndige la stor vekt på domfeltes miljømessige bakgrunn som årsak til de vanskeligheter som etter hvert kom. Etter at domfelte ble plassert under strenge, restriktive tiltak og behandling av psykolog ved X, har han hatt en positiv utvikling. I retten opplyste en representant for barnevernmyndighetene at det var deres hensikt å holde domfelte ved institusjonen for at den positive påvirkningen og behandlingen ikke skulle avbrytes før domfelte kunne klare seg selv i frihet. Det er brukt mye tid og krefter på en rehabilitering av ham, og barnevernet frykter at meget av dette vil kunne gå til spille om han overføres til soning i ordinær fengselsanstalt. De rettsoppnevnte sakkyndige sa seg enige i at det ville være en klar fordel om domfelte ble på X. De understreket betydningen av kontinuitet ved gjennomføring av et terapeutisk opplegg.
Lagmannsretten finner ikke at vilkårene for idømmelse av sikring er oppfylt og endrer byrettens dom for så vidt gjelder dette forhold. Den rettspsykiatriske erklæring konkluderte bl.a med at domfelte måtte anses som en person som lider av mangelfullt utviklede sjelsevner, men ikke varig svekkede, og at det av den grunn måtte antas at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. I sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten uttrykte de sakkyndige at det åpenbart hadde skjedd vesentlige forandringer med domfelte under oppholdet på X forhåpentligvis varige men at de likevel holdt fast ved sin opprinnelige konklusjon. De begrunnet dette med domfeltes impulsivitet, som de sakkyndige fant at fortsatt var til stede. Etter rettspraksis kreves kvalifisert fare for gjentagelse, før sikringsinstituttet blir anvendt. Med den behandling og påvirkning domfelte får ved X er det lagmannsrettens vurdering at det kan forventes en fortsatt gunstig utvikling av domfeltes personlighet og tilpasning til gjeldende sosiale normer. I medhold av lagmannsrettens dom vil han være under tilsyn i tre år fremover. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det ikke lenger er slik kvalifisert fare for gjentagelse av en alvorlig straffbar handling som er vilkår for å bestemme sikring.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 -tre- år og 4 -fire- måneder, hvorav 1 -ett- år og 10 -ti- måneder gjøres betinget etter reglene i straffeloven §52-54 med en prøvetid på 3 -tre- år og på det vilkår at A i 1 -ett- år tar opphold på barneverninstitusjonen X, med de restriksjoner som der gjelder og at han og undergir seg de bestemmelser om behandling og opplæring som blir fastlagt.
A skal i prøvetiden stå under tilsyn av Barne- og familieetaten, Oslo kommune. Når etatens myndighet etter loven opphører skal han stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet, som gis myndighet i medhold av straffeloven §53, nr. 3, bokstav a og b.
Den resterende del av straffen anses utholdt ved frihetsberøvelse, jf. straffeloven §60 første ledd.
Påtalemyndighetenes fullmakt til å bestemme sikring av A utgår.