LB-1999-2460

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-03
Publisert:	LB-1999-02460
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-04330 A/24 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02460 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Stabell DA v/advokat Morten Poulsson). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Andreassen).
Forfatter:	Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Brit Seim Jahre
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §31, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Sameigelova (1965) §2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13

Saken gjelder skifteoppgjør etter separasjon mellom ektefeller.

B og A inngikk ekteskap 7. juni 1975. De opprettet 24. juni 1975 ektepakt som bestemte at det hver av dem førte med seg inn i ekteskapet, og det hver av dem måtte erverve i fremtiden, uansett ervervsmåte, skulle tilhøre vedkommende som særeie. Det het også at avkastning av særeie og erstatning for særeiemidler skulle være særeie.

Det ekteskapelige samliv mellom ektefellene opphørte sommeren 1997, og separasjons- bevilling ble utferdiget 24. november 1997.

Partene har ikke blitt enige om det økonomiske oppgjør etter at separasjon ble gitt.

Ved stevning til Oslo byrett av 11. mai 1998 reiste B sak mot A. Oslo byrett avsa 20. mai 1999 dom med slik domsslutning:

Hovedsøksmålet:

1. B og A er sameiere med en halvpart hver i boligen i - - vei 14 B, gnr ... bnr ... i Oslo.

2. A betaler husleie til B med kr 5.000,- pr måned med virkning fra og med 01.02.98.

3. A betaler ektefellebidrag til B med kr 5.000,- pr måned med virkning fra 01.02.98. Bidraget løper fram til og med 31. juli 2000.

4. For øvrig frifinnes A.

5. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

6. Saksomkostninger idømmes ikke.

Motsøksmålet:

1. Gnr ... bnr ... i Oslo overtas av A til skiftetakst.

2. B frifinnes for punkt 2 a) og b) i As påstand mot å betale kr 43.500,- til A.

3. Forøvrig frifinnes B.

4. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.

A har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder byrettens domsslutning i hovedsøksmålet punkt 1 og 2. B har tatt til motmæle.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. B og A er sameiere slik at B eier 3/10 og A eier 7/10 i gnr. .. bnr .. i Oslo, - - vei 14 B.

2. A betaler husleie til B med et beløp pr måned fastsatt etter rettens skjønn med virkning fra og med 01.02.98.

3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og byrett.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom av 20. mai 1999 i sak nr. 98-04330 A/24 stadfestes hva angår domsslutningen i hovedsøksmålet, pkt. 1 og 2, dog slik at leien fastsettes etter rettens skjønn.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.

Når det gjelder saksforholdet, vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19. januar 2000. Begge parter møtte og avga forklaring. Ett vitne, som også avga forklaring for byretten, ble avhørt ved fjernavhør. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

For lagmannsretten står saken i en annen stilling enn for byretten, idet byrettens domsslutning punktene 3, 4 og 5 under hovedsøksmålet og punktene 1, 2, 3 og 4 under motsøksmålet ikke er påanket og således rettskraftig avgjort.

Den ankende part har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:

Ifølge ektepakt inngått kort etter ekteskapets inngåelse skulle alt det partene førte med seg inn i ekteskapet, tilhøre vedkommende som særeie.

Da partene giftet seg i 1975, hadde A en leilighet som partene tok i bruk som felles bolig. Den lå i - - veien 6 i Oslo og hadde en verdi som oversteg belåningen. Den var kjøpt i 1974 for kr 125.000 og belånt med ca kr 40.000 i Den norske Creditbank (DnC). Egenkapitalen var således ca kr 85.000.

Leiligheten ble solgt i 1977 for kr 325.000, og A kjøpte rekkehusleilighet i - - vei 12 i Oslo. Kjøpesummen var kr 625.000, og finansieringen skjedde delvis med lån - kr 200.000 i DnC og kr 100.000 i As familiefirma C AS. Egenkapitalen var kr 325.000.

Rekkehuset ble solgt i 1985 for kr 1.030.000, og partene kjøpte enebolig i - - vei 14 B for kr 1.500.000. Finansieringen skjedde ved lån i DnC kr 550.000. Egenkapital var kr 950.000.

A erkjenner at Bs husmorinnsats har medført at hun har ervervet en eierandel i partenes felles bolig, som i utgangspunktet hører til As særeie. Men på grunn av den positive merverdi utover påhvilende lån som A brakte med seg inn i ekteskapet, har A en eierandel som er større enn Bs. A anslår sin eierandel til å være 70 % og Bs til å være 30 % av boligen.

A bestrider at B har ydet en ekstraordinært stor husmorinnsats på grunn av at deres yngste barn var mye plaget av sykdom i oppveksten.

A har dessuten selv ydet betydelig innsats for familien ved å følge opp barnas fritidsaktiviteter gjennom å påta seg tillitsverv i idrettslag og lignende og ved å kjøre dem til og fra aktivitetene. Han har også foretatt vedlikeholdsarbeide i den første leiligheten og de etterfølgende husene familien har hatt.

A bestrider at selgerne av eneboligen ga familien A/B et prisavslag på kr 120.000 fordi de spesielt ønsket at B skulle overta deres hus.

Det har ingen avgjørende betydning for fastsettelsen av eierandelene i huset at skjøtet på - - vei 14 B lyder på begge ektefeller uten angivelse av eierbrøk og at Byskriveren i Oslo som følge av det har anmerket at de har hjemmel til hver av eiendommen. Skjøtet ble utformet av selgerne av eiendommen uten forespørsel til A eller B om hva det skulle stå i rubrikken for kjøpers navn.

A erkjenner plikt til å betale husleie til B for sin bruk av hennes eierandel av huset etter at samlivet mellom partene opphørte. Leien må fastsettes etter rettens skjønn ut fra markedsleie for tilsvarende hus og ut fra den eierbrøk som blir fastsatt for B s eierandel. Det er uten betydning for leiefastsettelsen at A har leiet ut en del av underetasjen.

Ankemotparten har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:

B har gjennom sin innsats som husmor m.v. blitt medeier i familiens bolighus med 50 % slik som byretten har kommet til. Partene har hatt et tradisjonelt ekteskap i den forstand at det er hun som har hatt ansvaret for hus og hjem og besørget alle daglige gjøremål og hatt ansvaret for barna i oppveksten. Hun har dessuten måttet yte en ekstra innsats som følge av at den yngste datteren var sterkt plaget av astma og ørebetennelser opp gjennom oppveksten og derfor trengte ekstra omsorg og oppfølging.

Da eierne av - - vei 14 B bestemte seg for å selge huset i 1985, ønsket de at B skulle overta det sammen med sin familie, fordi de hadde lagt merke til at B var uvanlig arbeidssom og dyktig når det gjaldt havearbeide og hadde holdt haven ved sin daværende bolig i - - vei 12 i utmerket stand. Som følge av dette ønske tilbød de eiendommen til B og A for kr 1.500.000, som var kr 120.000 under en innhentet takst på kr 1.620.000. B har således på personlig basis tilført sameiet i huset en ekstraverdi på kr 120.000, i tillegg til den verdi som følger av hennes husmorinnsats. Denne ekstraverdi må det tas hensyn til ved fastsettelsen av hennes sameieandel i huset.

Videre har B bidratt til familiens underhold ved å arbeide i sitt yrke som lærer. Fra ekteskapets inngåelse til det første barnet ble født i slutten av 1976, arbeidet hun i full stilling, og hun mottok i denne tid ingen faste husholdningspenger fra A. Mens barna vokste opp arbeidet hun i deltidsstillinger som lærer med et varierende timetall pr. uke. Særlig i perioder hvor den yngste datterens helseproblemer var fremtredende, måtte hun redusere arbeidsinnsatsen utenom hjemmet.

Hun erkjenner at A har fulgt opp barnas fritidsaktiviteter ved å påta seg tillitsverv i idrettslag og lignende og ved å kjøre dem til og fra aktivitetene.

I tiden fra partene giftet seg i 1975 til juni 1977 betalte B til A i alt kr 29.350 som avdrag på partenes leilighet i - - veien 6. Derved har hun bidratt med et beløp som omtrent svarte til den egenkapital i leiligheten som A brakte med seg inn i ekteskapet. Det er usikkert hvor stor denne egenkapital egentlig var, da en del av kjøpesummen for leiligheten ble betalt «under bordet» på grunn av de da gjeldende prisforskrifter og derfor ikke kan dokumenteres.

B er enig i at den leie A skal betale henne fra samlivsbruddet til utløsning av hennes eierandel i huset finner sted, må fastsettes i henhold til den prosentandel av eiendommen som retten kommer til at hun eier. Leien må bli å fastsette etter rettens skjønn ut fra dagens markedsleienivå. Byretten har fastsatt en for lav leie vurdert ut fra dagens markedsforhold. Den innhentede skiftetakst ble avhjemlet for nesten 5 måneder siden og angir ikke hva som er markedsprisen på tidspunktet for ankeforhandlingen. Rettens skjønn må bygge på dagens markedsleienivå. Selv om hun ikke har motanket, er ikke lagmannsretten bundet oppad av den leie byretten har fastsatt.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og skal bemerke:

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om fordeling av eierandeler i partenes siste felles bolig.

Etter ektepakten av 24. juni 1975 har partene avtalt at alt de førte med seg inn i ekteskapet og alt de senere har ervervet og ting som erstatter ting de har ført med seg inn i ekteskapet, skal være vedkommendes særeie. Dette innebærer at hvis de erverver noe i fellesskap, etableres et tingsrettslig sameie hvor hver enkelts eierandel er vedkommendes særeie.

Det er opplyst at bakgrunnen for at partene opprettet ektepakten, var at B hadde fått overført til seg fra sine foreldre sameieandeler i to fritidseiendommer, og at det ved overføringen var bestemt at eierandelene skulle være hennes særeie. I lys av det fant A det rimelig at de aktiva han førte inn i ekteskapet, eller det han kunne vente å få i fremtiden, skulle være hans særeie. Hans far hadde en vesentlig eierandel i et veletablert firma i rørleggerbransjen og eide også fast eiendom i Oslo. Det synes ikke som noen av partene hadde noen bestemt tanke om eierforholdet til den leiligheten de bodde i da ektepakten ble opprettet, og leiligheten ble ikke omtalt spesifikt i ektepakten.

Når det gjelder bolighuset, er partene enige om at de har ervervet det i fellesskap og således om at det er etablert et tingsrettslig sameie, mens tvisten for lagmannsretten gjelder hvor store eierandeler hver av dem har.

Etter ekteskapsloven §31 annet ledd blir eiendeler som erverves av begge ektefeller, sameie mellom dem. For slike eiendeler kommer sameieloven til anvendelse hvis ikke noe annet er bestemt i ekteskapsloven eller følger av det særlige forhold mellom ektefeller. Det følger videre av bestemmelsens tredje ledd at ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeide i hjemmet.

I Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, 1994, heter det i kommentar nr. 11 til §31 på side 182 blant annet:

«Etter lovmotivene synes det ikke å utelukke sameie at eiendelene er ervervet forut for ekteskapet, ... Det spørsmål som drøftes ... er om en ektefelle overhodet kan bli medeier i boligen på et senere tidspunkt enn da ervervet faktisk skjedde. Det forut- settes at finansieringsmåten og forutsetningen for ervervet har betydning, men også utviklingen etter ervervet. Det siste moment oppfanger også den situasjon at den ene ektefelle har ervervet boligen ... forut for ekteskap .... At sameie også kan oppstå i slike tilfelle, faller innenfor lovens ordlyd. På samme måte som for arvet eiendom, må det imidlertid kreves at det har skjedd en vesentlig verdiøkning under ekteskapet ... som har sammenheng med den annen ektefelles innsats. ...

...

Det er presisert i forarbeidene at det ikke er noe vilkår for sameie at innsatsen i hjemmet har vært nødvendig for ervervet, ...

En ektefelle må imidlertid ha ytet en vesentlig større innsats i hjemmet enn den andre. Har arbeidet med hjem og barn vært fordelt omtrent likt mellom ektefellene, er det ikke grunnlag for «husmorsameie».

Hvordan man skal verdsette arbeid i hjemmet i forhold til lovens sameieregel, er tvilsomt. Ved boliger innenfor «normal standard», noe som gir rom for store variasjoner, vil det være naturlig at ektefellene er sameiere hvis de har barn. Har de ikke barn, vil det neppe være grunnlag for sameierett bare på grunn av en vanlig arbeidsinnsats i hjemmet. Det må imidlertid legges vekt på hva ektefellene ellers har ytet, Rt-1979-1463. Er boligen ervervet av en ektefelle forut for ekteskapet, eller ved arv eller gave, uten at nedbetaling av lån m.v. i vesentlig grad har belastet ektefellenes økonomi, er det ikke grunnlag for «husmorsameie».»

I kommentar nr. 13 til ekteskapsloven §31 heter det på side 185 blant annet:

«I utgangspunktet må andelsforholdet vurderes etter forholdene i det enkelte tilfelle; det avgjørende er hva den enkelte har ytet. Ervervsgrunnlaget for ektefellene kan imidlertid være av forskjellig karakter, og en sammenligning derfor vanskelig. Har man ikke klare holdepunkter for noe annet, må man legge til grunn like andeler, jf. sameieloven §2. Ekteskapslovutvalget forutsetter like andeler for alt ektefellesameie. Slik også Falkanger s. 115 («sterk presumsjon»). For felles bolig ervervet under samlivet kan også vises til tvangsl. §7-13. Særlig for eiendeler av stor økonomisk verdi (bolig, fritidshus) er det imidlertid viktig at andelsforholdet vurderes konkret. Det må ses hen til ervervsgrunnlaget og de samlede verdier som en sameierett vil dekke. Etter forholdene kan det for eksempel være grunn til å forutsette sameie i bolig og innbo, men ikke i fritidshus. ...

Da sameie må forutsette en vesentlig innsats, er sameie neppe en naturlig løsning hvis andelsforholdet vil bli svært ulikt. Hvis den enes sameieandel vil bli under ca 25 %, bør en ikke basere seg på sameie.»

Videre heter det i kommentar nr. 14:

«Sameiereglene i §31 gjelder etter ordlyden både for eiendeler i felleseie og særeie. I forarbeidene forutsettes imidlertid at det ved særeie skal legges større vekt på formelle eierposisjoner og finansieringsforhold, også slik at det stilles større krav til at arbeid i hjemmet kan gi sameierett ... Denne forutsetning synes å være i samsvar med rettspraksis etter tidligere rett ... Det som her er sagt, synes imidlertid å ha begrenset betydning ved fullstendig særeie.»

I Tone Sverdrup: Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv, 1997, side 313 heter det blant annet:

«El. §31 tredje ledd gjelder også for ektefeller som har særeie. ... I Rt-1980-1403 slo Høyesterett fast at ved tolkingen av «erverver», skal det tas hensyn til om husmoren har medvirket til anskaffelsen. Dette synspunktet ble senere bekreftet i Rt-1982-1269. Spørsmålet kommer opp i saker hvor ektefellene har avtalt i ektepakten «at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling (særeie)», jf. el. §42 første ledd (fullstendig særeie). ....

...

Selv om grunntrekkene i stiftelsesvurderingen er de samme uavhengig av om saken kommer opp i særeie- eller i felleseieforhold, er det i forarbeidene og rettspraksis gitt uttrykk for at det bør stilles strengere krav til hjemmearbeidet i særeieforhold. ....

...

Lødrup stiller seg kritisk til at det generelt bør kreves mer for å stifte husmorsameie i særeieforhold. Han viser til at dette ikke er kommet til uttrykk i ordlyden i el. §31 tredje ledd, og han mener at forskjellen heller ikke er godt begrunnet. ... Han viser også til at de økonomiske konsekvensene av eiendomsrettsspørsmålet kan være like store i felleseieforhold hvor tvisten oppstår i forhold til kreditorene. Men Lødrup finner det uklart hvor tungt forarbeidenes uttalelser bør veie. ...

Jeg er enig med Lødrup i at det er uheldig med en regel hvor det generelt stilles større krav til hjemmearbeid i særeieforhold. Jeg synes heller ikke begrunnelsen i Rt-1980-1403 er helt overbevisende.

Førstvoterende i Rt-1980-1403 peker for det første på at de formelle eierforholdene bør tillegges en større vekt i særeieforhold. Den «omstendighet at eiendommen er satt i én bestemt ektefelles navn, kan i [jf. retting s. 1721] særeietilfellene ses som en oppfølgning av ektepakten, mens det under felleseie kan være mer tilfeldig» (s. 1409). Etter min oppfatning må dette vurderes konkret for hvert enkelt tilfelle. Det kan være slik, men langt fra alltid. I saker hvor den utearbeidende har ytet samtlige direkte ervervsbidrag, har han i praksis herredømme over hvem som registreres som eier. De formelle eierforhold kan da ikke sies å være en «oppfølging av ektepakten» fra husmorens side. Det må ytterligere holdepunkter til før man kan slutte noe om partenes intensjoner eller forutsetninger om eierforholdene. Argumentasjonen rekker derfor ikke lenger enn til å begrunne skjerpet krav i de sakene hvor det finnes slike holdepunkter.

... Selv om husmorsameie normalt har langt større økonomiske konsekvenser ved særeie enn ved felleseie, er det ikke gitt at dette bør føre til snevrere rammer for husmorsameie. Den vanlige husmorregelen er basert på økonomiske realiteter - medvirkningsvurderingen innebærer at husmoren bare blir eier av det hun selv har skapt. Argumentasjonen kan derfor også snus om: Nettopp fordi eiendomsretten har større økonomiske konsekvenser i særeieforhold, er det viktig at sameie etableres i tråd med hovedprinsippet om at husmoren skal eie det hun selv har skapt.»

I saken her legger lagmannsretten etter bevisførselen til grunn at A førte med seg inn i ekteskapet leiligheten i - - veien 6, som hadde en verdi som oversteg det lån han hadde tatt opp for å kjøpe den. A mener at denne omstendighet må medføre at hans eierandel i det som til enhver tid har vært partenes felles bolig, må være større enn Bs eierandel. Forskjellen mellom eierandelene må fastsettes skjønnsmessig av retten, men han mener at forholdstallet må være 70/30 i hans favør.

B bygger sitt krav på 50 % eierandel blant annet på at hun avdragsvis har betalt kontante midler til A etter at de giftet seg. B har lagt frem to dokumenter som viser at hun i perioden fra 1. juli 1975 - det vil si mindre enn en måned etter ekteskapsinngåelsen - til 22. juni 1977 betalte avdragsvis til A kr 29.350. Ved hvert enkelt beløp var As initialer påført som en signatur. Begge dokumenter har overskriften: «Avdrag på leilighet nr. 41 i - - vn. 6. OSLO 11 betalt av B». I sin forklaring for lagmannsretten var hun usikker på hvilken avtale mellom ektefellene som lå til grunn for betalingen, men hun mente at A hadde gitt uttrykk for at det var rimelig at hun betalte et visst pengebeløp til ham fordi han hadde hatt leiligheten da de giftet seg. Hun hadde ikke tenkt på om hun kjøpte seg en eierandel i leiligheten eller hva slags type betaling det var hun foretok. A kunne ikke huske betalingen, men han bestred ikke at han hadde mottatt pengene og erkjente at det var hans personlige kvittering som var påført hver enkelt betaling.

Etter As forklaring var kjøpesummen for leiligheten kr 125.000 og gjelden kr 40.000, slik at positiv merverdi var kr 85.000. Halvdelen av dette utgjør kr 42.500. Det vil si at B har betalt til A noe under halvdelen av den positive merverdi, og lagmannsretten finner at den naturlige forståelse av betalingen av avdragene må være at B ervervet en eierandel i leiligheten.

Det er ikke bestridt at mens partene var gift, var det B som tok seg av alt det som hørte til det tradisjonelle husmorarbeide, særlig etter at barna var født. Lagmannsretten legger også til grunn at B måtte yde en ekstrainnsats på grunn av den yngste datterens sykdomsproblemer og derfor i den perioden ikke kunne oppebære lønnsinntekter eller bare i beskjeden grad arbeide som lærer. Partene var gift i 22 år, og lagmannsretten legger betydelig vekt på verdien av hennes arbeide i huset og med omsorgen for barna. Det reduserer ikke verdien av Bs innsats at A fulgte opp barnas fritidsaktiviteter ved å påta seg tillitsverv og ved å kjøre barna til og fra aktivitetene.

Videre må det vektlegges at hun før det første barnet ble født, arbeidet i fulltidsstilling som lærer og derved bidro med kontante midler. Etter bevisførselen legges til grunn at disse ble anvendt dels til vanlige husholdningsutgifter og dels til Bs personlige behov som ellers hadde falt under mannens forsørgelsesplikt. Senere arbeidet hun i større eller mindre stillinger som lærer og opparbeidet inntekter som kom familien til gode på samme måte. Det er ikke opplyst at hennes inntekter ble anvendt til anskaffelse av særeie-eiendeler eller til løpende utgifter vedrørende hennes særeie-eiendeler.

Lagmannsretten legger også en viss vekt på det som er anført om Bs innsats med å holde hus og have i god stand og som skal ha hatt tilfølge at selgerne av - - vei 14 B ga B og A en gunstig overdragelsespris ved kjøpet av huset.

Ved salgene av leiligheten i - - veien 6 og rekkehuset i - - vei 12 ble det begge ganger realisert verdistigning som ble investert i den neste boligen som ble kjøpt. Lagmannsretten ser det slik at denne verdistigning ble opparbeidet av ektefellene i fellesskap og at dette bidro til å utviske den opprinnelige forskjell mellom ektefellenes økonomiske engasjement i fellesboligen.

Lagmannsretten kan ikke se at det har noen avgjørende betydning for løsningen av saken hvordan skjøtet på - - vei 14 B ble utformet. Begge parter ble angitt som kjøpere av selgerne, som selv utferdiget skjøtet. Noen skriftlig kjøpekontrakt ble ikke inngått. A tok imot skjøtet etter tinglysingen og la det til oppbevaring i en safe, enten hjemme eller på kontoret, og fremkom ikke med noen innvendig mot utformingen. Til tross for at han alene hadde stått som hjemmelshaver til leiligheten og rekkehuset, hadde han ingen innvending mot at skjøtet på eneboligen lød på begge ektefeller. Selgerne hadde ingen foranledning til å undersøke nærmere om ektefellenes eierandeler skulle være like store eller ikke.

Som nevnt ovenfor, viser ekteskapsloven §31 annet ledd 2. punktum til sameieloven hvis ikke noe annet er bestemt mellom ektefellene når det gjelder eiendeler som erverves av begge to i fellesskap og blir sameie dem imellom. Etter sameieloven §2 skal hver sameier regnes for å ha like stor andel, når det ikke er grunnlag for noe annet. I denne forbindelse viser lagmannsretten til Karnov: Norsk kommentert lovsamling, 1996, bind 1, side 1108, note 2 til sameieloven. Det fremgår der at i sameier oppstått ved felles erverv uten avtale vil innsatsfordelingen mellom partene kunne gi grunnlag for fastsettelse av sameieandelene. Rettspraksis viser at det kreves klar dokumentasjon for ulik innsats for at man skal fravike likedelingsregelen. Rettspraksis har imidlertid også flere eksempler på en annen fordeling nettopp på grunnlag av innsatsen.

Etter en samlet vurdering av de momenter som det er redegjort for ovenfor, er lagmannsretten - som byretten - kommet til at partene er sameiere med en halvdel hver i - - vei 14 B. Etter dette blir byrettens dom pkt. 1 under hovedsøksmålet å stadfeste.

Lagmannsretten behandler så Bs leiekrav. B har krevet leie av A for hans bruk av hennes sameieandel. Byretten ga henne medhold i kravet og fastsatte utgangstidspunktet for leiebetaling til 1. februar 1998, som var den dag kravet ble fremsatt. For lagmannsretten har A erkjent sin plikt til å betale leie, men krevet denne fastsatt i overensstemmelse med den avgjørelse retten kommer til når det gjelder sameieandelenes størrelse. Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten kommet til den samme sameieandelfordeling som byretten og finner at også husleien må fastsettes på samme måte, det vil si slik at A betaler B 50 % av markedsleie. Byretten tok ved leiefastsettelsen utgangspunkt i en takst av 26. februar 1998 og fastsatte den månedlige leie til 50 % av kr 10.000. B har for lagmannsretten gjort gjeldende at markedsleien nå er vesentlig høyere og at leiebeløpet derfor må settes opp. Hun har imidlertid ikke inngitt noen motanke mot noen del av byrettens dom, og lagmannsretten er da avskåret fra å sette leien til et høyere beløp enn det byretten kom frem til. Byrettens dom blir således også å stadfeste når det gjelder punkt 2 under hovedsøksmålet, idet lagmannsretten ikke kan se at det er noe grunnlag for å anta at markedsverdien har sunket siden 1998.

Lagmannsretten tilføyer at det er uten betydning for leiefastsettelsen at A har leiet bort en del av huset. Det må være opp til ham om han vil bebo hele husets boligflate selv eller om han vil overlate deler av denne til andre.

Byretten tilkjente ingen av partene saksomkostninger under henvisning til tvistemålsloven §174, idet den fant saken dels vunnet og dels tapt og ikke fant noen av unntaksreglene i annet ledd anvendelige. Begge parter har for lagmannsretten krevet seg tilkjent saksomkostninger for byretten for den del av saken som ble påanket. A har for lagmannsretten anslått at av saksomkostningene for byretten på kr 48.500 gjaldt kr 27.000 de spørsmål som var gjenstand for ankebehandling, og disse kreves dekket av motparten, idet en avgjørelse i ankesaken i As favør innebærer at byrettssaken i det vesentlige ble vunnet av A. B har anslått at av saksomkostningene for byretten på kr 59.200 gjaldt kr 30.000 de spørsmål som ankesaken omfattet. B har for lagmannsretten gjort gjeldende at saken for byretten i det alt vesentlige ble vunnet av B, og de påankede punkter for lagmannsretten er de bærende elementer i byrettens avgjørelse når det gjelder det økonomiske.

Lagmannsretten bemerker at for byretten forelå det både et hovedsøksmål og et motsøksmål, og byretten anså etter separat saksomkostningsvurdering for hvert av dem begge som dels vunnet og dels tapt. Begge parter hadde fremmet krav som etter byrettens mening vanskelig kunne føre frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd kom byretten etter det til at hver av partene skulle bære sine egne saksomkostninger. Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse, som blir å stadfeste. Det kan ikke ses å være grunnlag for å skille ut til separat behandling saksomkostningsavgjørelsen for de spørsmål som ble gjort til gjenstand for ankebehandling.

Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A betale B saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra Bs prosessfullmektig utgjør omkostningene kr 28.500, hvorav kr 27.000 er salær og kr 1.500 utlegg. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom - domsslutningen i hovedsøksmålet punkt 1 og punkt 2 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom 28.500 - tjueåttetusenfemhundre - kroner.

3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.