LB-1999-2651

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-07
Publisert:	LB-1999-02651
Stikkord:	Jaktrett, Tolkning av erklæring
Sammendrag:
Saksgang:	Øvre Buskerud jordskifterett Nr 19/1996 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02651 A/01.
Parter:	Ankende parter: 1. Kjell Markegård 2. Lars P. Markegård 3. Ole Grøv 4. Kristian Halbjørhus 5. Jon Halbjørhus 6. Alf Erik Solbakken 7. Asle Grøthe 8. Kristine Embrikgård (Prosessfullmektig: Advokat Felland). Motparter: 1. Kari og Nils Storeskar 2. Leif Otar Markegård 3. Odd Mythe 4. Ola Langehaug 5. Knut Langehaug 6. Gunnar Lirhus 7. Knut T. Mythe 8. Eldbjørg Eikre (Prosessfullmektig: Advokat Rolf B. Nybakk).
Forfatter:	Lagmann Jan Martin Flod, formann. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Jørgen Brunsvig
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899) §3, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §366, §375, §92, Sameigelova (1965) §2, Jordskifteloven (1979) §17, §29, §2, §34, §62, §63, §81, Viltloven (1981) §29

Saken gjelder tvist om størrelsen av bruksrettshaveres andel av retten til jakt i et sameie.

Markegårdsliene og Jonstølane sameie er et utmarksområde på snaut 16.000 dekar i ca 825 til 1125 meters høyde i fjellet vest for Lykkja i Hemsedal. Området har i lang tid vært benyttet til beiteområde. Beiteforholdene er opplyst å være gode, ikke minst tatt i betraktning høyden over havet.

De ankende parter (heretter dels kalt grunneierne) eier gårdsbruk som fra gammelt av har hatt andeler - og setre - i sameiet. Ankemotpartene (heretter dels kalt bruksrettshaverne) eier bruk som, med ett unntak, ble fradelt hovedbrukene på 1800-tallet. Det siste bruket - gnr. 54 bnr. 25 ble fradelt i 1942. Ved fradelingen ble disse brukene gitt beiterett i sameiet. Samtlige av grunneierne og bruksrettshaverne har setre innenfor sameiet. De 16 setrene ligger i et belte i en sørvendt skråning nær tregrensen i den sørlige delen av sameiet. I de senere år har det vært drift ved anslagsvis 7 av setrene. Gårds- og bruksnummer til det bruk hver av partene eier fremgår av jordskifterettens dom.

Fra gammelt av ble arealene i sameiet utnyttet til sommerbeite for kyr, sauer, hest, og i en periode også geiter. De viktigste beiteområdene lå nær setrene, men det er opplyst at beiting i relativt stor utstrekning foregikk nordover, inn i snaufjellet. Det var slått på setervollene. I tillegg ble det i gammel tid også foretatt noe lauving for å øke mengden av vinterfòr. Så vel grunneiere som bruksrettshavere drev også med småviltjakt og snarefangst. Fiskeretten i flere av vannene i området har derimot ligget til enkelte av eiendommene.

I 1920-årene og i 1960-årene ble det gjennomført partielt jordskifte i seterområdet. Først ca 1.600 og senere ca 1.000 dekar ble lagt ut som skogs-, dyrknings- og beiteteiger til eneeie i tilknytning til hver av de 16 setrene.

Grunneierne avga følgende erklæring datert 4. mars 1911:

Underskrevne eiere av Markegaard nordre g.nr. 54 b.nr. 2 Lars Pedersen, Markegaard søre g. 54 b.nr. 1 Knut Knutsen, av Halbjørshus g. nr. 58 b. nr. 1 Iver Engebretsen, av Halbjørshus 58 b. nr. 2 Sven Johnsen, av Grøv g. nr. 56, b. nr. 4, Peder Pedersen, av Grøths 63 b. nr. 6 Aud Syversen, av Grøths g. nr. 63 b. nr. 12 Asle Knutsen av Grøths g. nr. 63 b. nr. 13 Herbrand Olsen erkjender herved at eierne av Baastø g. nr. 54 b. nr. 4 og 5, av Jodok g. nr. 54 b. nr. 3, av Magte g. nr. 54 b. nr. 6, av Langehaug g. nr. 54 b. nr. 7 og 8 og av Sletteng g. nr. 66 b. nr. 2, alle i Hemsedal tinglag, skal være andelsberettiget i jagtretten og fangstretten i vor fælles havnestrækning Markegaardslien i Hemsedal efter det forhold som de er andelsberettiget til havneretten sammesteds.

Erklæringen var undertegnet av Knut K. Markegaard, Iver E. Halbjørhus, Sven I. Halbjørshus, Peder P. Grøv, A. Grøths, Asle K. Grøths, Herbrand O. Grøths og Lars P. Markegaard, d.v.s. daværende eiere av samtlige av de aktuelle hovedbrukene. Erklæringen ble tinglyst 22. april 1911.

Jaktretten i sameiet har vært leid ut siden 1920. Det foreligger ikke opplysninger om hvordan leien for jaktretten ble fordelt i 1920 ut over at både daværende grunneiere og bruksrettshavere kvitterte for mottak av leien. Det foreligger heller ikke opplysninger angående dette for perioden etter 1920. I 1965 ble imidlertid innestående jaktpenger fordelt ved voldgiftsskjønn. Voldgiftsretten foretok en skjønnsmessig fordeling uten gransking av eiendomsforholdene. Så vel grunneierne som bruksrettshaverne fikk andel av jaktpengene i 1965. Bruksrettshavernes samlede andel utgjorde ca 23 %.

Utleie av retten til småviltjakt gir for tiden en årlig inntekt på ca 23.000 kroner. I tillegg kommer inntekt fra utleie av retten til storviltjakt. Det er opplyst at inntektene fra jaktutleie er blitt stående på bankkonto siden 1965. Årsaken er manglende avklaring av størrelsen av andelene. Det er nå innestående et beløp på i størrelsesorden 400.000 kroner. Utleien av jaktretten har vært administrert av et styre bestående av to grunneiere og en bruksrettshaver.

Norvald Lirhus, Asle Grøthe og Alf Erik Solbakken fremsatte 19. november 1996 krav om jordskifte over Markegårdslia og Jonstølane sameie for å avklare bruksordning og fordeling av jaktpengene. Øvre Buskerud jordskifterett fremmet jordskiftesak under henvisning til behovet for å avklare fordelingen av jakten, og for nærmere regler om bruksrettshavernes eventuelle jaktrett, jf. jordskifteloven av 21. desember 1979 nr. 77 §2 første ledd bokstav c nr. 1, jf §34.

I forbindelse med behandlingen av jordskiftet avsa Øvre Buskerud jordskifterett 18. mai 1999 dom etter jordskifteloven §17 for så vidt angår størrelsen av bruksrettshavernes samlede jaktandeler. Dommen har slik domsslutning:

1. I Markegårdsliene / Jonstølane sameige har dei 8 oppførde saksøkte partane ein samla andel av jakta på 33 %.

2. Denne dommen blir sett til påanke straks, i medhald av §62 annet ledd i jordskiftelova.

Jordskifteretten kom til at erklæringen av 1911 likestilte grunneiere og bruksrettshaverne når det gjelder jakt- og fangstretten. Andelsforholdet ble ansett å skulle svare til hvordan havneretten ble utnyttet i 1911, d.v.s. det antall dyr som det enkelte bruk hadde på beite i sameiet. En dyretelling fra 1913 ble lagt til grunn. Beitebelegget ble fastsatt ved omregning av beitebehovet for hest og sau tilsvarende beitebehovet for storfe. Dyretallet målt i enheter storfe ga som resultat at bruksrettshaverne ble ansett å ha en samlet andel av beitet, og dermed også jaktretten, på 33 %.

Dommen er i rett tid påanket til lagmannsretten av grunneierne. Bruksrettshaverne har tatt til motmæle. I anken la grunneierne ned prinsipal påstand om at ankemotpartene ikke hadde rett til jakt og fangst eller part i jaktpengene utover det arealet som de sitter med som eneeiere. Denne påstanden må anses frafalt ved prosesskrift av 15. mars 2000 fra de ankende parter.

Eier av gnr. 63 bnr. 19, Hallgeir Mythe, møtte under behandlingen i jordskifteretten. Han er imidlertid - trolig ved en inkurie - ikke angitt som part i dommen fra jordskifteretten. Det ble ikke krevet retting, og han omfattes ikke av ankesaken.

Ankeforhandling ble holdt 7. og 8. november 2000 i Gol samfunnshus. Av de ankende parter møtte Kjell Markegård, Lars P. Markegård, Jon Halbjørhus, Asle Grøthe, Kristine Embrikgård og Alf Erik Solbakken. I tillegg møtte Kaj Halbjørhus etter fullmakt fra Kristian Halbjørhus. Av ankemotpartene møtte Leif Ottar Markegård, Odd Mythe og Eldbjørg Eikre. Videre møtte Norvald Lirhus etter fullmakt fra Gunnar Lirhus. Øvrige parter var representert ved prosessfullmektigene. Jon Halbjørhus, Asle Grøthe og Leif Ottar Markegård avga partsforklaring. I tillegg ble Norvald Lirhus avhørt som vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det ble fremlagt en rekke nye dokumenter for lagmannsretten. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. Når det gjelder sakens nærmere enkeltheter, vises det til jordskifterettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De ankende parter, Kjell Markegård m.fl. har i det vesentlige anført:

Erklæringen av 1911 må forstås slik at andelene av jaktretten skulle fastsettes på grunnlag av størrelsen av skatteskylden for det enkelte berettigede bruk. Formuleringen «som de er andelsberettigede til» viser til et delingsgrunnlag - et tall - som må ha vært fastsatt på forhånd.

Et brev fra advokat Jorde til en av grunneierne i 1920 - angående blant annet fordelingen av leieinntekter mellom jakt og fiske - tilsier også at erklæringen ble forstått slik at bruksrettshavernes andel skulle fastsettes på grunnlag av skylden på de enkelte bruk. I brevet er det vist til at andelen i havneretten er bestemt ved hjemmelsbrevene, d.v.s. knyttet til skylden angitt ved fradelingen fra hovedbrukene. Advokat Jorde viste videre blant annet til at dersom det var overskudd av beite, måtte dette deles mellom gårdsbrukene etter skyld.

Erklæringen av 1911 er trolig blitt til som følge av feil forståelse av bestemmelsen om bruksrettshaveres jaktrett i sameiestrekning i jaktloven av 20. mai 1899 §3, jf den tilsvarende bestemmelsen i någjeldende viltlov av 29. mai 1981 nr. 38 §29 første ledd. Utgangspunktet var at jaktretten tillå grunneierne. Jaktloven §3 regulerte utelukkende situasjonen i større sameier hvor det var uklart hvem som hadde eiendomsretten, og hvor også andre enn grunneierne fra gammel tid hadde hatt bruksrett, herunder drevet jakt, jf Rt-1916-689. Bruksrettshaverne i nærværende sak hadde derimot bare utøvd sine rettigheter i begrenset tid - fra skylddelingen av de enkelte bruk og frem til 1911.

Andel etter skatteskyld har også støtte i deklaratorisk lov. Etter sameieloven §2 annet ledd skal sameieandelene beregnes etter skatteskylden for hvert av brukene da sameiet ble etablert, dersom ikke annet forholdstall er kjent. Prinsippet må anvendes analogisk i forholdet mellom sameierne og bruksrettshavere. Tilsvarende prinsipp er også lagt til grunn i jordskifteloven §29. Det vises også til juridisk teori, jf H. Nærstad (1942) Sameieretten til jord s. 119.

Beregningen av skatteskylden for hver av de bruksberettigede eiendommer må skje med utgangspunkt i skylden for hovedbruket som eiendommen er utskilt fra. Ankemotpartenes beite- og jaktrett ble ervervet ved fradelingen, som fant sted fra 1831 og fremover. Det er ikke spørsmål om rettigheter som har eksistert fra gammel tid.

Hovedbruket kunne ved fradelingene bare overdra rettigheter som det selv hadde. Fordelingen av rettighetene i sameiet mellom grunneierne er regulert gjennom størrelsen av løbbelskylden fra hvert av hovedbrukerne. Med et mindre unntak har alle bruksrettshaverne eiendommer utskilt fra Markegårdsbrukene, gnr. 54 bnr. 1 og 2. De to Markegårdsbrukene hadde før fradelingene en skyld på i alt 8 løbbel. Dette utgjorde 22,9 % av samlet løbbelskyld for sameierne. De fradelte bruk fra disse to hovedbrukene har en samlet skyld som tilsvarer ca halvparten av den totale skyld for bnr. 1 og 2. Beregning med grunnlag i løbbelskyld for disse to Markegårdene tilsier at bruksrettshaverne samlede andel er på ca 11,9 % av jakten i sameiet.

Det bestrides at antall dyr fra det enkelte bruk som beitet i sameiet kan legges til grunn ved fastsettelsen av andelene. Dette ville være helt uvanlig og gi et tilfeldig resultat. Antall dyr på beite i sameiet fra det enkelte bruk varierte fra år til år. Erklæringen forutsetter derimot en fast prosentsats.

Antall dyr på beitet er uansett ikke egnet som målestokk for å fastlegge rettighetshavernes andel av de samlede beiteressurser. Beitearealene i sameiet ble ikke utnyttet fullt ut. Ledig beitekapasitet kan bruksrettshaverne ikke ha krav på andel av. Dette tilligger grunneierne. Vinterfòr var knapphetsfaktoren når det gjelder dyrehold.

Dersom meningen var å legge dyretallet på det enkelte bruk til grunn, ville dette ha fremgått uttrykkelig. Bruksrettshaverne må ha bevisbyrden for at erklæringen eventuelt må forstås på en slik usedvanlig måte.

Subsidiært gjøres gjeldende at forslaget fra styret i sameiet som ble behandlet på årsmøtet i 1996, må legges til grunn. Dette omforente forslaget ga bruksrettshaverne en andel på 14,5 % av jakten i sameiet.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at andelen må beregnes med grunnlag i samlet skyld for grunneiere og bruksberettigede. Bruksrettshaverne har etter denne beregningsmåte en andel på ca 23,8 % av jakten i sameiet. Dette innebærer en likestilling av bruksrettshaverne med grunneierne når det gjelder jakten.

For så vidt angår eieren av gnr. 54 bnr. 25, Knut Mythe, gjøres gjeldende at det ikke ligger jaktrett til denne eiendommen. Bruket ble først fradelt i 1942 og omfattes ikke av erklæringen fra 1911. Bruket fikk ved fradelingen beiterett, men ikke jaktrett. Det er ikke grunnlag for kravet om avvisning av påstanden knyttet til gnr. 54 bnr. 25. Jordskifteretten tok prejudisielt stilling til jaktretten også for dette bruket, jf listen over saksøkere i jordskiftesaken. Bruket inngår i beregningsgrunnlaget for jordskifterettens fastsettelse av samlet jaktandel for bruksrettshaverne til 33 %. Situasjonen er annerledes enn i Rt-1999-2064.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1.Prinsipalt:

Ankemotpartane har ret til part i jakta ut frå den prosentvise skylda som dei har fått ved skylddelinga av sine respektive bruk i høve til hovudbruket.

Subsidiært 1:

Ankemotpartane har rett til part i jakta ut frå det talet dei kom fram til på årsmøtet 17.10.1996, med 14,5 %.

Subsidiært 2:

Ankemotpartane har rett til part i jakta etter skyld, rekna ut frå den totale skylda til dei ankande partane og ankemotpartane.

2. Eigaren av gnr. 54 bnr. 25 - Knut T. Mythe - har ikkje rett på jakt i sameiga.

3. Ankemotpartane erstattar sakskostnadene - solidarisk - for lagmannsretten for dei ankande partane.

Ankemotpartene, Kari og Nils Storeskar m. fl., har i det vesentlige anført:

Etter erklæringen fra 1911 skal bruksrettshavernes samlede andel fastsettes med grunnlag i omfanget av havneretten, d.v.s. beiteretten i sameiet som lå til de fradelte brukene. Ved fradelingen av de aktuelle bruk ble det i de fleste tilfelle angitt at beiteretten omfattet «så mange kyr som kan fødes» eller lignende. Behovet for beite for den enkelte bruksberettigede eiendom er følgelig avgjørende for bruksrettens omfang. Da det ikke ble avholdt beiteskjønn, må bruksrettshavernes andel fastsettes med grunnlag i faktisk bruk på det tidspunkt erklæringen ble gitt. Erklæringen må derfor forstås slik at andelene skulle fastsettes på grunnlag av antall dyr som beitet i sameiet fra det enkelte bruk. Ved slik likeartet bruk av utmarksarealer ble ressursene, herunder beitet, i praksis utnyttet felles av sameierne og bruksrettshaverne.

Beitet i sameiet var i perioden rundt 1911 fullt utnyttet. Det forelå følgelig ikke noe overskudd som grunneierne kunne disponere alene. Det vises til at ressursgrunnlaget var begrenset i Hemsedal. Dyrehold var den sentrale driftsform. Utmarksbeitet ble utnyttet hardt. Dette ligger også til grunn for jordskifterettens avgjørelse. Grunneierne må ha bevisbyrden for at det eventuelt forelå ledige ressurser som grunneierne kunne fordele mellom seg uten hensyn til bruksrettshaverne.

Forholdet mellom henholdsvis grunneiernes og bruksrettshavernes utnyttelse av beitearelene i sameiet var relativt stabilt. Dette fremgår ved å sammenligne dyretellinger fra 1875 og 1913 for de enkelte bruk. Også dette tilsier at det var naturlig å legge dyretall til grunn ved fastsettelsen av andelene i beiteretten.

Fastsettelse av andelene etter dyretall har også støtte i advokat Jordes brev fra 1920. Det vises til hans henvisning til havneskjønn for å fastsette omfanget av beitretten for det enkelte bruk. Dyretall har vært lagt til grunn ved fastsettelse av andeler i beiteretten i flere andre sameier i Hallingdal.

Det bestrides at erklæringen kan forstås slik at andelene skulle fastsettes etter skatteskyld. Dette ville i så fall ha vært sagt uttrykkelig. Skylden ble fastsatt på grunnlag av det enkelte bruks verdi totalt sett. Eiendommens beliggenhet, størrelsen og kvaliteten på skogen m.v. kunne ofte ha stor betydning. Skylden avspeiler derfor i mange tilfelle ikke omfanget av utmarksrettighetene i fjellet. Skifte etter skyld vil eventuelt bare være aktuelt ved skifte mellom sameierne, jf Austenå og Øvstedal: Jordskifteloven med kommentarer s. 174 flg. og Rt-1930-817. Når det foreligger bruksrettshavere, må deres behov tilfredsstilles før det blir noe til fordeling mellom grunneierne. Retten til grunnen i slike fjellstrekninger hadde liten betydning tidlig på 1900-tallet.

Fastsettelse av andelene etter skyld ville bare ha vært aktuelt dersom det ikke var mulig å fremskaffe opplysninger om dyretall.

Subsidiært gjøres gjeldende at dersom andelene skal fastsettes etter skyld, må beregningen eventuelt skje med utgangspunkt i samlet skatteskyld for sameiernes og bruksrettshavernes eiendommer. Utnyttelsen av beitet tilsier en slik likestilling. Det bestrides at det er grunnlag for å ta utgangspunkt i løbbelskylden for hovedbruket som den enkelte eiendom er utskilt fra.

Utskiftninger, skjønn og voldgifter etter 1911 er uten betydning for fastsettelsen av bruksretteshavernes andel av jaktretten.

Påstanden om at eieren av gnr. 54 bnr. 25 ikke har jaktrett, må avvises. Spørsmålet er ikke behandlet av jordskifteretten og kravet er ikke medtatt i anken. Da kravet ikke er påkjent, må det avvises, jf Rt-1999-2064. Subsidiært gjøres gjeldende at gnr. 54 bnr. 25 har jaktrett. Bruket lå i 1911 under gnr. 54 bnr. 1. Etter fradelingen har det vært akseptert at bruket hadde andel i jakten. Denne retten følger beitet. Jakrett ble akseptert i voldgiften i 1965. Fordelingen mellom bruksrettshaverne er uansett et internt spørsmål slik saken er lagt an.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

1. De ankende parters påstand punkt 2 avvises.

2. Jordskifterettens dom stadfestes.

3. De ankende parter dømmes - in solidum - å betale sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

1. Bruksrettshavernes andel i jaktretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten når det gjelder størrelsen av bruksrettshavernes andel i jaktretten.

På bakgrunn av partenes påstander skal lagmannsretten ta stilling til beregningsmåten for de bruksberettigedes samlede andel av jaktretten. Hvor stor andel den enkelte bruksrettshaver har krav på, er ikke gjort til tvistegjenstand.

Det er fremkommet lite om bakgrunnen for erklæringen fra grunneierne av 4. mars 1911 og om partenes forutsetninger da erklæringen ble gitt. Av erklæringen fremgår at bruksrettshaverne skal være andelsberettiget i jaktretten «efter det forhold som de er andelsberettiget til havneretten sammesteds».

Etter ordlyden i erklæringen er omfanget av jaktretten knyttet til bruksrettshavernes beitrett. Beiteretten var den viktigste ressursen i sameiet. Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier bruken av uttrykket «andel» at det var forutsatt å gjelde et fast forholdstall. Erklæringen angir ikke noe nærmere om hvordan størrelsen av andelene skal fastsettes. Det er for eksempel verken vist til skatteskyld eller dyretall som beregningsgrunnlag.

Omfanget av beiteretten for det enkelte bruk må fastlegges ved tolkning av rettsgrunnlaget. Bruksrettshaverne fikk beiterett ved fradelingen fra hovedbruket. Det er opplyst at det i kjøpekontraktene m.v., som ble utformet i forbindelse med fradelingen av de aktuelle bruk, er inntatt bestemmelser om at beiteretten omfatter «så mange kyr som kan fødes» eller lignende. Formålet må ha vært å dekke beitebehovet for det antall dyr som bruket kunne vinterfø.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at beitet i Markegårdsliene og Jonstølane sameie ikke var maksimalt utnyttet i perioden rundt 1911. Det er i denne forbindelse blant annet lagt vekt på arealets betydelige størrelse og opplysningene om at beiteforholdene var gode over store deler av sameiet. Lagmannsretten viser videre til at antall dyr pr. bruk så vel blant grunneiere som bruksrettshavere gikk ned i perioden fra 1875 til 1913. Det foreligger opplysninger om dyretellinger for begge disse årene. I 1913 hadde grunneierne et dyretall tilsvarende 123 storfeenheter og bruksrettshaverne tilsvarende 64 storfeenheter, i alt tilsvarende 187 storfeenheter. Arealet i sameiet var som nevnt totalt på snaut 16.000 dekar. Det var følgelig betydelige arealer i forhold til antall dyr. Det er opplyst at dyr også i nyere tid i perioder beitet helt nord mot Trolltjern. Dette underbygger at beiteforholdene var gode også i de høyereliggende deler av sameiet. Ytterligere vises til at knapphetsfaktoren var vinterfòr, og ikke sommerbeite.

Da beiteretten ikke var maksimalt utnyttet, er antall dyr på beite i sameiet fra det enkelte bruk i et bestemt år ikke egnet som grunnlag for å fastlegge brukenes andel i den totale beiteressursen i sameiet. Antall dyr på de ulike bruk måtte dertil forventes å variere noe over tid avhengig av endringer i driftsmetoder m.v. I 1911 forelå for øvrig ikke aktuelle dyretellinger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det var kjent at det ville ble gjennomført dyretellinger i Hemsedal i løpet av de nærmeste årene.

Lagmannsretten er kommet til at det er sannsynlig at andelene etter erklæringen var forutsatt å bli fastsatt med grunnlag i skatteskylden for det enkelte bruk i 1911. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at husdyrhold med seterdrift om sommeren var den dominerende driftsformen i Hemsedal på denne tiden. Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier noe annet for de bruk som hadde beiterett i Markegårdsliene og Jonstølane sameie.

Skatteskylden for det enkelte bruk var lett å avklare. Skatteskylden var ikke gjenstand for stadige endringer. Videre gir andeler basert på skatteskyld en felles målestokk for andelene som lå til både grunneiere og bruksrettshavere. Dette ville ikke minst ha betydning dersom jaktretten ble utleid, en mulighet som lagmannsretten legger til grunn at var forutsett da erklæringen ble utformet.

Lagmannsretten legger ikke vesentlig vekt på at skatteskyld dels også kan avspeile verdier ved eiendommen uten betydning for omfanget av beitebehovet, f.eks. verdien av skog som tillå eiendommene.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av de foreliggende tolkningsmomenter kommet til at andelene må fastsettes som brøkdeler av samlet skatteskyld for både grunneiernes og bruksrettshavernes eiendommer. Det foreligger ikke tilstrekkelige holdepunkter for at forutsetningen kan ha vært at bruksrettshavernes andeler skulle beregnes med grunnlag i deres andel av løbbelskylden fastsatt for det hovedbruk eiendommen var utskilt fra. Riktignok er bruksrettshavernes beiterett avledet av hovedbrukets rett i sameiet. Det fremstår imidlertid som om det i 1911 gjennom mange år langt på vei hadde vært praktisert en likestilling av bruksrettshaverne og grunneierne når det gjelder retten til beite i sameiet. Bruksrettshavernes beiterett var i utgangspunktet forutsatt å dekke brukets behov, på samme måte som for hovedbrukene.

Løbbelskyld var i 1911 et gammelt system. Beregning av bruksrettshavernes andel med utgangspunkt i andel av hovedbrukets løbbelskyld ville skape praktiske problemer. Dersom slike kompliserte beregninger skulle legges til grunn, er det sannsynlig at dette ville ha fremkommet i erklæringen.

Senere utskillelse av teiger i sameiet til eneeie også for den enkelte bruksrettshaver kan ikke tillegges betydning ved tolkningen av erklæringen fra 1911. I forbindelse med avslutningen av jordskiftet i 1963 besluttet jordskifteretten under henvisning til jaktloven §13 at retten til jakt og fangst skulle bli felles som før. Utskillelsen av teiger til eneeie innebar følgelig ingen avløsning av jaktretten.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det klart ikke grunnlag for å fastsette andelene med utgangspunkt i styrets forslag overfor årsmøtet i 1996. Forslaget ble ikke vedtatt. Det kom følgelig ikke i stand noen avtale om en slik løsning. Forliksforslaget hadde ikke forankring i tolkning av erklæringen fra 1911, men var utelukkende et forsøk på å komme frem til en minnelig ordning.

Lagmannsretten syn innebærer at den beregningsmåte som er angitt i de ankende parters subsidiære påstand nr. 2 må legges til grunn ved fastsettelsen av bruksrettshavernes samlede andeler i jaktretten. Bruksrettshavernes rett til jakt fastsettes dermed ut fra bruksrettshavernes andel av den samlede skatteskyld for grunneiernes og bruksrettshavernes eiendommer.

2. Spørsmålet om avvisining, eventuelt om jaktrett for eieren av gnr. 54 bnr. 25.

De ankende parter har under saksforberedelsen for lagmannsretten gjort gjeldende at det ikke ligger jaktrett til gnr. 54 bnr. 25. Eier av dette bruket er i dag ankemotpart nr. 7, Knut Mythe. Ankemotpart nr. 7 har begjært denne nye påstanden avvist.

For jordskifteretten nedla grunneierne påstand om at det totale arealet bruksrettshaverne hadde fått utlagt til full eiendom skulle være grunnlag for utdelingen av jaktpenger. Dette innebar at bruksrettshaverne eventuelt ville få en beskjeden andel av den totale jaktretten. Det ble for jordskifteretten ikke gjort gjeldende at gnr. 54 bnr. 25 var uten jaktrett.

I anken nedla grunneierne prinsipal påstand om at bruksrettshaverne ikke har jaktrett i sameiet - ut over det arealet de sitter med i eneeie. Som grunnlag for denne nye påstanden ble anført at beiteretten, og dermed også jaktretten, ble avløst da bruksrettshaverne fikk utlagt teiger til eneeie ved jordskiftet i 1963. Ankemotpartene anførte ikke i anketilsvaret at det prosessuelt var noe til hinder for å nedlegge en slik ny påstand. Etter lagmannsrettens oppfatning må denne unnlatelsen av å gjøre innsigelser gjeldende i anketilsvaret likestilles med samtykke til endringen av de ankende parters prinsipale påstand etter jordskifteloven §63 fjerde ledd, jf tvistemålsloven §366 annet ledd nr. 2, jf §92 og Tore Schei: Tvistemålsloven I (2. utg.) s. 390.

De ankede parter opprettholdt ikke den nye prinsipale påstanden i prosesskriftet av 15. mars 2000, men endret da påstanden til at bare eier av gnr. 54 bnr. 25, Knut Mythe, var uten jakrett. Som grunnlag ble anført at dette bruket ikke var omfattet av erklæringen fra 1911. Dette hadde ikke vært anført tidligere. Ankemotpart nr. 7 begjærte umiddelbart denne nye påstanden avvist i prosesskrift av 7. april 2000 under henvisning til at spørsmålet ikke var behandlet av jordskifteretten.

Etter lagmannsrettens oppfatning må de nye anførslene angående angivelig manglende jaktrett for eieren av gnr. 54 bnr. 25 ses som nye omstendigheter knyttet til påstanden om at jaktrett ikke foreligger. Lagmannsretten finner videre at det ikke foreligger rimelig grunn til å motsette seg denne endringen, jf jordskifteloven §63 fjerde ledd, jf tvistemålsloven §375 annet ledd. Også de nye omstendigheter har nær tilknytning til tolkningen av erklæringen fra 1911 og etterfølgende omstendigheter av betydning for tolkningen av erklæringen, som var anført tidligere. Behandlingen av de nye omstendigheter har vært uten betydning for gjennomføringen av ankeforhandlingen.

Selv om det ikke er nedlagt formell påstand om jaktrett for eieren av gnr. 54 bnr. 25, forstår lagmannsretten ankemotpart nr. 7 slik at dette påstås subsidiært. Lagmannsretten er kommet til at eieren av gnr. 54 bnr. 25 har jaktrett i sameiet. Bruket ble utskilt fra gnr. 54 bnr. 1 i 1942. Det er opplyst at kjøpekontrakten ikke inneholder bestemmelser om jaktrett. Det foreligger ikke opplysninger om jaktrett har vært utøvd av eieren av dette bruket. Grunneierne har imidlertid gjennom lang tid akseptert at eieren av gnr. 54 bnr. 25 hadde jaktrett. Eieren av dette bruket fikk andel av jaktpengene ved voldgiftsskjønnet i 1965. Nåværende eier, Knut T. Mythe, var videre part i jordskiftet i nærværende sak uten at det ble anført at jaktrett ikke forelå - før, som nevnt, sent under saksforberedelsen for lagmannsretten. Lagmannsretten viser videre til at Knut T. Mythe var forutsatt å ha krav på andel av jaktretten i sameiestyrets forslag til vedtak på årsmøtet i 1996.

3. Saksomkostninger m.v.

Saken må etter dette anses å være dels vunnet, dels tapt. Etter hovedregelen i jordskifteloven §81 første ledd, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 tilkjennes derfor ikke saksomkostninger. Ingen av partene hadde utgifter til sakkyndige under behandlingen for jordskifteretten, og jordskifteretten traff følgelig ikke omkostningsavgjørelse etter jordskifteloven §81.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bruksrettshaverne har rett til andel i jakten i Markegårdsliene og Jonstølane sameie beregnet ut fra bruksrettshavernes andel av den samlede skatteskyld for grunneiere og bruksrettshavere.

2. Eieren av gnr. 54 bnr. 25, Knut T. Mythe, har rett til jakt i sameiet.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.