LB-1999-3435
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-07 |
| Publisert: | LB-1999-03435 |
| Stikkord: | Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-08918 A/86 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03435 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Terje Yttersian (Prosessfullmektig: Advokat Svein Chr. Valen). Kjæremotpart: Sven-Olaf Molzahn (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjort). |
| Forfatter: | Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Magne Spilde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, §176, §180, Aksjeloven (1997) §15-1 |
Saken gjelder spørsmål om rett verneting.
Terje Yttersian anla ved stevning datert 12. oktober 1998 søksmål ved Oslo byrett mot Sven-Olaf Molzahn, som har adresse i Hamburg i Tyskland.
Oslo byrett avsa 8. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 98-08918 A/86 avvises.
2. Terje Yttersian betaler saksomkostninger til Svein-Olaf Molzahn innen 14 - fjorten dager - med kr 7.500 - kronersyvtusenfemhundre 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Terje Yttersian har påkjært kjennelsen og har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Sven-Olaf Molzahn ikke har verneting ved Oslo byrett.
Avgjørelsen i Rt-1991-339 står sentralt i byrettens avgjørelse. Forholdene i de to sakene er imidlertid ikke sammenlignbare. Faktum i saken fra 1991 var at selskapet var saksøkt for kontraktsbrudd og at styremedlem/aksjonær i samme selskap var saksøkt for delaktighet i kontraktsbruddet. Kjæremålsutvalget foretok en identifikasjon av kravet mot styremedlem/aksjonær med kravet mot selskapet (hovedkravet), idet kontraktsbruddet ble ansett å være det sentrale. Kravet mot styremedlem/aksjonær ble således transformert til et kontraktsbruddansvar til tross for at styremedlem/aksjonær formelt ikke var part i den avtalen som kontraktsbruddet refererte seg til.
Forholdene i denne saken tilsier et annet resultat. Det foreligger ikke et «hovedkrav» som styremedlem/aksjonær har medvirket til og som kravet kan identifiseres med. Etter norsk rett kan et styremedlem/aksjonær på selvstendig grunnlag gjøres ansvarlig for klanderverdige beslutninger eller forsømmelser både etter aksjeloven og på vanlig ulovfestet culpa-grunnlag. I denne saken er kjæremålsmotparten stevnet med en slik pretensjon.
Det gjøres gjeldende at Sven-Olaf Molzahn er den person som i realiteten kontrollerte selskapsforholdene og at han har misbrukt denne posisjonen. Kravet mot Sven-Olaf Molzahn står således fjernere og mer selvstendig enn det forhold som lå til grunn for avgjørelsen i Rt-1991-339.
Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at lønnskravet i henhold til ansettelsesavtalen er det sentrale og at vernetingsregelen i tvistemålsloven §29 ikke kommer til anvendelse. Det sentrale er Molzahns klanderverdige opptreden ved en skadegjørende handling. Yttersians ansettelsesavtale med det norske datterselskapet er bare en forutsetning for at ansvar skal kunne gjøres gjeldende overfor kjæremotparten.
Det må legges til grunn at det pretenderte ansvar er krav på erstatning ved en skadegjørende handling, jf. tvistemålsloven §29. Saksanlegget oppfyller også kravet til «umiddelbar virkning». En direkte skade av kjæremotpartens handling/forsømmelse er at det norske datterselskapet mistet sin økonomiske evne. Datterselskapet hadde forretningsadresse i Oslo. På denne bakgrunn må Oslo anses som rett verneting med grunnlag i tvistemålsloven §29 og det anlagte søksmål må fremmes.
Det samme følger også av Luganokonvensjonen artikkel 5 (3). Byretten tar feil når den fastslår at Luganokonvensjonen artikkel 5 (1) gjelder saker om kontraktsforhold og at bestemmelsen ikke hjemler verneting i Norge for kjæremotparten idet det ikke består noe kontraktsforhold til den kjærende part. Den kjærende part har reist søksmål med krav om erstatning på culpa-grunnlag. Det dreier seg enten om et krav om utspringer av kontrakt grunnet at det kontraktuelle står sentralt eller ved en skadegjørende handling i henhold til tvistemålsloven §29, jf. Luganokonvensjonen artikkel 5 (3). Annet ansvarsgrunnlag kan vanskelig tenkes. Byretten har slått fast at kravet må identifiseres med et kontraktskrav etter ansettelsesavtalen. Kravet er dermed transformert til et kontraktuelt erstatningskrav og må dermed følge oppfyllelsesvernetinget for kontrakter. Dette ville hatt samme verneting som «hovedkravet».
Legges det til grunn at tvistemålsloven §29 ikke får anvendelse fordi det sentrale anses å være oppfyllelse av en ansettelsesavtale, må oppfyllelsesvernetinget i Luganokonvensjonen artikkel 5 (1) legges til grunn. Oppfyllelsen av ansettelsesavtalen skal under enhver omstendighet finne sted på datterselskapets forretningssted som er Oslo.
Terje Yttersian har nedlagt slik påstand:
1. Sak nr. 98-08918 A/86 fremmes.
2. Terje Yttersian tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Sven-Olaf Molzahn har tatt til motmæle og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har korrekt lagt til grunn at søksmålet er anlagt ved feil verneting og at saken må avvises. Det er ikke hjemmel for verneting verken i tvistemålsloven §29 eller Luganokonvensjonen artikkel 5.
Vernetingsregelen i tvistemålsloven §29 kommer ikke til anvendelse for krav om erstatning for mislighold av kontraktsforpliktelser. Byretten har korrekt lagt til grunn at det avgjørende for om regelen i tvistemålsloven §29 skal komme til anvendelse er om kontraktsbruddet er det sentrale for kravet. Vurderingstemaet er kravets karakter, dvs om det springer ut av et underliggende kontraktsforhold eller ikke.
Selv om det ikke er noe kontraktsforhold mellom sakens parter, er kravet utvilsomt av kontraktsrettslig natur, slik byretten har lagt til grunn. Tvistemålsloven §29 kan derfor ikke begrunne verneting. Saken er helt parallell med Rt-1991-339. Det sentrale i den kjærende parts anførlsel er Molzahns medvirkning til avvikling av ansettelsesforholdet i egenskap av styreformann i selskapet hvor saksøkeren - Terje Yttersian - var ansatt som daglig leder. Molzahns mulige ansvar i den forbindelse reguleres av aksjeloven §15-1. Det at han i tillegg til å være styreformann i det norske datterselskap også er hovedaksjonær og styremedlem i morselskapet, er uten betydning for kravets karakter av erstatningskrav for lønnsvederlag henhold til avtale.
Saksforholdet i Rt-1999-382 er ikke sammenlignbart, slik byretten også har konstatert. I denne avgjørelsen var situasjonen at det kritikkverdige forhold var knyttet til «den markedsføring som fant sted» og den spesielle form for salg saksøkte bedrev, som innebar at en rekke personer tapte sine penger. Poenget var her at det var anført at de saksøkte hadde utvist kritikkverdige forhold, uavhengig av om og eventuelt hvilke avtaler som måtte være etablert. I denne saken er det påstått kritikkverdige forhold derimot knyttet til disposisjoner som førte til at en ellers normal ansettelseskontrakt ble bragt til opphør samt et avregningsforhold i den forbindelse. Den kjærende parts krav er derfor av utpreget kontraktsrettslig natur. Kravsberegningen er for øvrig nøye knyttet til den underliggende ansettelsesavtale.
Anførselen om at det påståtte erstatningsbetingende forhold er knyttet til forretningsmessige disposisjoner i det tyske morselskapet er ikke holdbar som begrunnelse for verneting. En forretningsmessig begrunnet avgjørelse i morselskapet om ikke å tilføre datterselskapet ytterligere aksje- eller driftskapital er ikke en «skadegjørende handling» i lovens forstand. Det er derimot tale om morselskapets tapsbegrensende disposisjoner.
Det er dessuten primært aksjonæren selv - morselskapet - som rammes når datterselskapet konstateres å ha tapt sin aksjekapital og går konkurs eller må avvikles. Den «umiddelbare virkning» er dermed inntrådt i Tyskland, hvor morselskapet er hjemmehørende.
Kravet om «umiddelbar virkning», jf. tvistemålsloven §29, innebærer at det ikke er grunnlag for identifikasjonssynspunkter på skadelidtesiden. Den kjærende part kan ikke i forhold til en utenlandsk statsborger, bosatt i utlandet, påberope som grunnlag for verneting i Norge angivelige skadevirkninger som «umiddelbart» har rammet tredjemann.
Motpartens krav er av avledet karakter, ved at han bare står i et kontraktsforhold til det norske selskap, som anføres å være «skadelidte». Ut fra denne konstruksjon er det i så fall det faktiske forretningsstedet for morselskapet som må være avgjørende, ikke den formelle forretningsadresse. Selskapet drev fra Moss, ikke fra Oslo.
Tvistemålsloven §29 kommer ikke til anvendelse som vernetingsbestemmelse i denne saken. Noen annen løsning følger heller ikke av Luganokonvensjonen artikkel 5 (3). Konvensjonens artikkel 5 (1) regulerer oppfyllelsesverneting i saker om kontraktsforhold. Det foreligger uomtvistelig intet kontraktsforhold mellom sakens parter, og bestemmelsen kommer således ikke til anvendelse. Det er antatt at artikkel 5 (1) forutsetter et kontraktsforhold mellom de tvistende parter, hvilket ikke er tilfellet her.
Subsidiært anføres at artikkel 5 (1) inneholder en særskilt bestemmelse for krav i arbeidsforhold. Som nevnt var dette ikke i Oslo, men i Moss.
Det må legges til grunn at byretten korrekt har avvist saken.
Byretten tilkjente saksomkostninger, men med et vesentlig for lavt beløp. Det nedlegges påstand om fulle saksomkostninger for så vel byretten som for lagmannsretten.
Sven-Olaf Molzahn har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Sven-Olaf Molzahn tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Søksmål om erstatning i anledning av en skade som er oppstått ved en skadegjørende handling kan etter vernetingsregelen i tvistemålsloven §29 anlegges mot enhver som påstås ansvarlig, i den rettskrets hvor handlingen har funnet sted eller den umiddelbare virkning er inntrådt. Det er antatt at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på krav om erstatning for mislighold av kontraktsforpliktelser, jf. Rt-1989-1284 og Rt-1991-339.
Terje Yttersian var ansatt som direktør i ODS Orient Skipsfart & Spedisjon AS, Norge, heretter kalt ODS Norge. Ansettelsesavtalen mellom selskapet og Yttersian er datert september 1996. Selskapet var et datterselskap av ODS Orient, Deutshe-Südamerikanische Speditionsgesellschaft MbH, Tyskland. Etter ansettelsesavtalen pkt 6 skulle morselskapet innestå for avtalens økonomiske innhold.
Ansettelsesforholdet opphørte i 1997. ODS Norge er senere tatt under tvangsavvikling etter begjæring fra Regnskapsregisteret. Terje Yttersian har meldt et lønnskrav i boet til ODS Norge på kr 1.087.373,35. Han har videre tatt ut stevning mot morselskapet i Tyskland i henhold til garantierklæringen inntatt i ansettelsesavtalen. I tillegg har han reist søksmål mot Sven-Olaf Molzahn, som var styreformann i ODS Norge og som etter det opplyste er hovedaksjonær i morselskapet. Kravet er etter det opplyste det samme i begge saker, og er også identisk med det lønnskrav som er meldt til boet.
Grunnlaget for erstatningskravet mot Sven-Olaf Molzahn er påståtte kritikkverdige og culpøse skadevoldende handlinger han skal ha begått som styremedlem og aksjonær i aksjeselskap. Lagmannsretten er enig med byretten i at det avgjørende for om kravet skal kunne fremmes for Oslo byrett etter reglene om særlig verneting i tvistemålsloven §29 er om kravet mot ODS Norge er å anse som et kontraktsbruddsansvar, eventuelt et krav om oppfyllelse av kontrakt. Lagmannsretten slutter seg til byrettens vurdering om at lønnskravet etter ansettelsesavtalen er det sentrale og at søksmålet da ikke kan anlegges ved Oslo byrett med grunnlag i tvistemålsloven §29.
Etter Luganokonvensjonen artikkel 5 (1) kan søksmål i saker om kontraktsforhold reises på det sted der hvor den forpliktelsen tvisten gjelder skal oppfylles. Lagmannsretten er enig med byretten i at denne bestemmelsen heller ikke hjemler verneting i Norge for Sven-Olaf Molzahn, idet det ikke består noe kontraktsforhold mellom han og Terje Yttersian.
Kjæremålet over byrettens avvisningsavgjørelse blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves og Terje Yttersian må dekke motpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at det gjøres unntak fra erstatningsplikten.
For lagmannsretten er saksomkostninger krevet med kr 15.000. For byretten er saksomkostninger krevet med kr 35.000. Det er anført at det har vært påkrevet med gjennomgang av stor mengde dokumenter, hvorav en meget begrenset del er fremlagt og at det i forbindelse med kjæremålet har vært nødvendig med full ny gjennomgang av de relevante rettskilder, korrespondanse mv. Kravene inkluderer etter det opplyste utgifter til oversettelse mv .
For lagmannsretten har advokat Hjort inngitt to prosesskrift, hvorav det ene på en knapp side. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, både når det gjelder faktum og jus. Det fremsatte krav anses å overstige det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes til kr 5.000.
Saksomkostningene for byretten ble fastsatt skjønnsmessig til kr 7.500, idet det ikke var innlevert omkostningsoppgave. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Terje Yttersian til Sven-Olaf Molzahn 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.