LB-1999-3510
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-13 |
| Publisert: | LB-1999-03510 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-05941 A/55 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03510 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Teamco Shipping Invest International AS (Prosessfullmektig: Bugge Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Trond Sanfelt). Kjæremotpart: Staten v/Oslo Likningskontor (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo V/advokat Anders Utne). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Kst. lagdommer Marius Moursund Gisvold |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Aksjeloven (1997) §17-1, §175, §176, §180, §13-14 |
Teamco Shipping Investment International AS («Teamco») anla ved stevning av 3. juli 1998 sak for Oslo Byrett bl.a med påstand om opphevelse av visse deler av likningen for årene 1993 til 1995, idet det var hevdet at inntekten ved skjønn var fastsatt for høyt. Det ble også krevet endring av RISK-beløpene for de samme tre år, hvilket ville ha virkninger for andre enn Teamco. Kravene ble bestridt av Staten v/Oslo likningskontor («Staten»).
Ved brev av 26. januar 1999 opplyste Teamcos prosessfullmektig Staten om at Teamco var besluttet likvidert «og oppløsningsmelding er for lengst sendt til Brønnøysund.» Det ble videre opplyst om at forholdene lå til rette for å slette selskapet fra Foretaksregisteret, men at sletting var stilt i bero i påvente av den endelige likning. Det ble anmodet om forlik hvorved Staten skulle akseptere å frafalle beskatningen, i det det fremgikk av vedlegg til brevet at Teamco ikke hadde eiendeler og alternativet var en konkurs uten noen dekning til kreditorene. Dette forlikstilbud ble avvist.
I prosesskriv av 13. august 1999 fremla Teamco resultatregnskap og balanse for 1998 og for første halvår 1999, som viste at selskapet ikke lenger hadde noen aktiva. Det ble opplyst at det ikke hadde vært virksomhet på mange år, og Teamcos prosessfullmektig dokumenterte samtidig at selskapet ble slettet fra Foretaksregisteret ved vedtak av 3.juli 1999 etter aksjeloven §13-14. I påfølgende prosesskriv (16. august 1999) tilkjennega Teamcos prosessfullmektig at «I dag er selskapet lividert og slettet fra Foretaksregisteret i Brønnøysund, og eksisterer for øvrig ikke som rettssubjekt noe mer.»
Staten nedla da avvisningspåstand i hovedsøksmålet med grunnlag i manglende partsevne og rettslig interesse. Teamco bestred dette. Staten påsto også at Trond Sanfelt (som også opptrer som Teamcos prosessfullmektig) skulle holdes ansvarlig for saksomkostninger i saken, fordi han var styreformann i Teamco både da stevning ble tatt ut og da selskapets styre foreslo og selskapets generalforsamling besluttet å oppløse selskapet, og da sletting ble besluttet. Det ble vist til Rt-1990-132. Teamco bestred at Sanfelt var den ansvarlige. Det må være den selskapsrettslige situasjon på tidspunktet for slettingstidspunktet som er avgjørende og Sanfelt var da ikke styreformann. Det ble vist til at han fratrådte ved generalforsamling 18. mai 1999 og ble erstattet av Tore Wikan, mens sletting først ble besluttet 25. mai 1999. Av ukjente årsaker ble imidlertid styreendringen ikke sendt til registrering før 21. juni 1999. Endringen ble registrert 23. juni 1999, ca en uke før sletting ble meldt og registrert.
Oslo Byrett avsa 12. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 98-5941 avvises.
2. Trond Sanfelt og Tore Wikan betaler som solidarisk ansvarlige saksomkostninger med 19 000 - nittentusen - kroner til Staten v/Oslo Likningskontor, med tillegg av morarente fra 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen og til betaling skjer.
I kjæremål av 27. oktober 1999 ble byrettens kjennelse angrepet av Teamco, som har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i avvisningsspørsmålet både for byretten og lagmannsretten.
Selv om det ikke er formulert noen separat subsidiær påstand, må kjæremålet forstås slik at Teamco er av den oppfatning at det er Tore Wikan og ikke Trond Sanfelt som i så fall skal være ansvarlig for saksomkostningene. De tidligere anførte argumenter for dette gjentas i kjæremålet.
Til støtte for at avvisningskjennelsen må oppheves og saken fremmes, er i det vesentlige anført:
Teamco har rettslig interesse i søksmålet fordi en avvisning kan føre til at selskapet blir slått konkurs. Det er sendt «Varsel om tvangsinnfordring og konkurs» datert 18. oktober 1999 i den aktuelle sak, så muligheten må ansees som reell. Videre må det være av betydning at det er et særegent forhold ved skattesaker at ingen (så som for eksempel tidligere aksjonærer) kan opptre på selskapets vegne. Dette skiller situasjonen i den aktuelle sak fra det erstatningskrav som forelå i saken gjengitt i Rt-1990-132.
Sletting medfører ikke i seg selv at selskapets partsevne bortfaller i enhver relasjon, jf bl.a. Rt-1979-375.
Teamco ser det slik at en avvisning vil føre til at skattekravet blir stående, og at konkurs deretter kan åpnes i selskapet. En konkurs vil være en dramatisk begivenhet for selskapet også etter sletting, bl.a p.g.a. negativ publisitet for eiere og representanter for selskapet. Ethvert selskap bør ha partsevne til å forsvare seg mot en konkurs.
I flere av de saker hvor avvisning har blitt resultatet har avvisningen dessuten bare gjeldt selskapet, mens saken har fortsatt for de tidligere deltagere. Dette må tas i betraktning i denne sak, hvor selskapet alene står som saksøker.
I kjæremålstilsvar av 19. november 1999 har Staten tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Oslo Byretts kjennelse stadfestes
2. Trond Sanfelt og Tore Wikan betaler en for begge og begge for en Staten v/Oslo likningskontors saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet, med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente fra 14 dager etter forfall og til betaling skjer.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Teamco eksisterer etter egne opplysninger ikke som eget rettssubjekt lengre. Da er dets alminnelige partsevne tapt. Dette må normalt føre til avvisning selv om partsevnen var til stede ved saksanlegget. Det er ikke grunnlag for noe avvik fra hovedregelen i dette tilfelle. Det er vist til Skoghøy, Tvistemål s.152 flg.
De saker hvor oppløste og slettede selskap er ansett å ha partsevne er typisk saker knyttet til midler som ikke er fordelt ved oppløsningen. Det er vist til en rekke avgjørelser av Høyesterett, bl.a. Rt-1995-1809, Rt-1993-361, Rt-1990-132 og Rt-1979-375. Den avgjørelse i Rt-1992-931 som Teamco trekker frem gjaldt et selskap som var slettet administrativt uten å være oppløst, og hvor det dessuten var snakk om mulige ufordelte midler. Den er derfor ikke relevant i denne sak.
Vurderingen av hvorvidt det foreligger partsevne vil kunne slå ulikt ut fra hvilken posisjon selskapet har i relasjon til søksmålet. Man må således skille mellom aktiv og passiv søksmålskompetanse. Det erkjennes at selskapet kan ha passiv søksmålskompetanse i forbindelse med å forsvare seg mot en konkursbegjæring grunnet på det krav denne saken gjelder. Dette medfører imidlertid ikke at det foreligger aktiv søksmålskompetanse i skattesaken.
Selskapet har selv anført at det ikke har midler. Selskapet har således ingen interesse i å unngå en ellers reell betalingsforpliktelse. Den eventuelle negative publisitet ved en konkurs representerer en faktisk og ikke en rettslig interesse. Ved en avgjørelse av en eventuell konkursåpning vil skifteretten dessuten måtte foreta en prejudisiell vurdering av det skattekrav som danner grunnlag for begjæringen.
Avgjørelsen i denne sak vil for øvrig ikke ha avgjørende innvirkning på hvorvidt det blir åpnet konkurs eller ikke. Det er bare en mindre del av det uoppgjorte skattekrav som er bestridt i hovedsaken, og Teamco vil da uansett være insolvent.
Som selskapets representant ved saksanlegget og under det alt vesentlige av prosessen frem til sletting ble besluttet, må Sanfelt være ansvarlig for saksomkostningene.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten.
Lagmannsretten har full prøvelseskompetanse.
Det er sikker rett at et selskap som hovedregel mister sin partsevne når det oppløses og slettes, hva enten dette skjer etter aksjelovens regler eller som følge av en konkurs, jf Rt-1990-132. Dette må gjelde også når oppløsningen er skjedd etter selskapets eget initiativ og beslutning i dets generalforsamling, selv om det ikke var tilfelle i den nevnte kjennelse fra Høyesterett. Hvorvidt slettelse i Foretaksregisteret faktisk har skjedd eller ikke, kan for øvrig ikke sees å være absolutt avgjørende, jf Skoghøy s. 158.
I de saker hvor et selskap allikevel er ansett å ha partsevne, er det tale om en begrenset partsevne i visse særlige relasjoner hvor selskapet ansees å ha rettslig interesse. Rt-1992-931 gir ikke veiledning for den aktuelle sak, fordi selskapet der ikke var oppløst, men slettet nærmest ved en feiltagelse. Det var dessuten snakk om en sak som kunne tilføre selskapet midler til fordeling.
Det er klart etter rettspraksis at et oppløst og slettet selskap kan slås konkurs, og således vil kunne ha passiv søksmålskompetanse i forhold til en konkursbegjæring, jf Rt-1990-791. Dette er imidlertid en regel som er etablert for å ivareta konkursrekvirentens interesser bl.a i at omstøtelsesreglene kan komme til anvendelse i en konkurssituasjon og bedre mulighetene for å få tilført debitors bo midler til dekning av kreditorene. Dette hensyn tilsier ikke at det foreligger aktiv søksmålskompetanse i en tilsvarende situasjon.
I den foreliggende situasjon er Teamco oppløst og slettet. At dette skjedde etter saksanlegget er i dette tilfelle uten betydning for avvisningsspørsmålet, jf. Skoghøy, Tvistemål s. 169. Det er irrelevant for avgjørelsen at det ikke er andre saksøkere i hovedsaken som kan føre søksmålet videre. Avvisningsspørsmålet må avgjøres isolert i forhold til hver enkelt saksøker, jf Rt-1995-1809.
I den foreliggende sak er det et faktum at Teamco overhodet ikke hadde eiendeler til fordeling ved oppløsningen. Påstanden i den anlagte sak går ut på at Teamco ikke er ansvarlig for en ytterligere forpliktelse som påstått av Staten v/Oslo likningskontor. Selv om Teamco skulle få medhold i en slik sak vil det ikke medføre noen tilførsel av midler til Teamco eller noe annet håndfast gode for selskapet som sådan. Det er da intet som skulle tilsi at den hovedregelen som er etablert i rettspraksis, jf bl.a. Rt-1979-375 og Rt-1990-132, skulle fravikes således at Teamco ble ansett å ha aktiv søksmålskompetanse. Den rettslige interesse i det anlagte søksmål er ikke tilstrekkelig, jf tvistemålsloven §54.
Det forhold at det omtvistede skattekrav påstås å kunne føre til åpning av konkurs i Teamco, har etter lagmannsrettens oppfatning ingen betydning for spørsmålet om rettslig interesse og partsevne i hovedsaken. Dels er det tale om en faktisk interesse i å unngå negativ publisitet, en interesse som for øvrig synes å ligge hos andre enn selskapet selv. Dernest er det opplyst og ikke bestridt at det foreligger andre uomtvistede krav som er tilstrekkelige til å konstatere insolvens. For øvrig ville Teamco - dersom det omtvistede skattekrav hadde vært av betydning for om konkurs skal åpnes eller ikke - hatt anledning til å forsvare seg mot skattekravet under den prejudisielle prøving av om insolvensvilkåret foreligger. I en slik situasjon vil det foreligge passiv søksmålskompetanse i forbindelse med konkursbegjæringen, og Teamco ville ha adgang til som part å fremføre sine synspunkter. Et eventuelt konkursbo kan selvsagt også bestride kravet under kravsbehandlingen. Lagmannsretten konkluderer således med at kjæremålet ikke fører frem hva gjelder avvisningsspørsmålet.
Lagmannsretten er enig med byretten i dens syn på at omkostningsansvar pålegges Teamco etter hovedregelen i tvistemålsloven §175, første ledd. Det kan ikke sees å foreligge noen grunn til å anvende unntakene i tvistemålsloven §175, første ledd i.f., og det foreligger heller ingen konkret subsidiær anførsel om det i kjæremålet. I den situasjon som her foreligger, hvor saksøkerselskapet er oppløst og slettet, har rettspraksis gjennom Rt-1990-132 statuert en regel om at saksøkers representant må erstatte saksomkostningene. Det vises også til Skoghøy, Tvistemål, s.1009 - 1010. Det synes ikke bestridt at Tore Wikan i så fall er ansvarlig for disse omkostninger, som styreformann fra det tidspunkt selskapet ble besluttet slettet. Lagmannsretten er kommet til at hensynene bak en slik regel tilsier at Trond Sanfelt også må være ansvarlig for disse omkostninger jf Rt-1999-592. Han var styreformann for Teamco ved saksanlegget og selskapets representant gjennom hele den fase hvor selskapet ble besluttet avviklet, oppløsningsmelding sendt og avviklingen gjennomført. At han ble skiftet ut som styreformann en uke før den siste formelle slettelsesbeslutning kan ikke sees å være av noen betydning for hans ansvar for omkostningene i den foreliggende sak. Han burde ha forstått når avviklingen startet, at skattesaken måtte bli å heve når selskapet var slettet. Han visste dessuten at selskapet var uten midler. Det som er sagt over gjelder imidlertid ikke hans ansvar for omkostningene for behandlingen av kjæremålet, en prosesshandling foretatt etter at hans representasjon av Teamco i egenskap av styreformann opphørte. Byrettens omkostningsavgjørelse i hovedsaken blir således også å stadfeste.
Det er krevet omkostninger i forbindelse med kjæremålet, uten at noe konkret beløp er fremkommet i denne forbindelse. Kjæremålet har vært forgjeves, og omkostningsansvar pålegges den kjærende part etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd. Det er intet grunnlag for å anvende unntakene fra hovedregelen. Lagmannsretten anser at et beløp stort kr 3.500,- bør tilkjennes i denne anledning som nødvendig og rimelig, jf tvistemålsloven §176, første ledd. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo Byretts kjennelse stadfestes.
2. Tore Wikan betaler saksomkostninger for lagmannsretten med 3.500,- - tretusenfemhundre - kroner til Staten v/Oslo likningskontor, med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse.