LB-1999-3678
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-12 |
| Publisert: | LB-1999-03678 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-04811 M/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03678 M/01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Bjørn Rudjord) mot A (Forsvarer: Advokat Tore Ihlebæk). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F Jensen, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset. 4 lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §49, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §428, §434, §128, §227, §51, §62, §436, §437 |
A, født *.*. 1972, bor i - - stien 16 a, Oslo. Han er transportansvarlig i en privat bedrift, er ugift og uten forsørgelsesbyrde.
A har en inntekt på ca kr 220.000, og har studie- og boliggjeld på til sammen ca kr 300.000. Han er tidligere straffedømt to ganger, siste gang i 1992 for grovt ran til samfunnstjeneste. Han er også bøtlagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget den 29 april 1999 av statsadvokatene i Oslo er A satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av:
I
Straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, jf §49
for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha forsøkt å tvinge noen til utuktig omgang.
Grunnlag er følgende forhold
Lørdag 21. november 1998 ca kl. 0330 - 0400, i - - gata 27 i Oslo, i trappeoppgangen/heisen, befølte han B, f. *.*..69, på brystene, puffet henne inn i heisen og begynte å kle av henne mens han uttalte: «Jeg skal ta deg». Videre dro han av henne strømpebukse og truse, og befølte henne flere ganger i skrittet, alt mens B gjorde motstand og ropte om hjelp. Han lyktes ikke i å gjennomføre voldtekten, idet han ble forhindret av 4 politihøgskolestudenter som kom til stedet, tilkalt av fornærmedes rop om hjelp.
II
Straffeloven §128 første ledd,
for ved trusler å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 21. november 1998 ca kl. 0350, i - - gata 27 i Oslo, truet han politibetjent C, med at han skulle «slå inn ansiktet» hans, og videre at når de kom utenfor bygget skulle han skyte politibetjent Berg i ansiktet, idet han aket seg rundt på gulvet som om han skulle sparke til politibetjenten. Truslene fant sted idet polititjenestemannen skulle pågripe ham for forsøk på voldtekt.
III
Straffeloven §227, 1. straffalternativ,
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 21. november 1998 ca kl. 0345, i - - gata 27 i Oslo, truet han D og E med at han skulle drepe dem, samt at han skulle «knuse trynet» deres. Han truet videre med at han skulle drepe dem ved å skyte dem. Truslene var etter omstendighetene skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Krav om erstatning forbeholdes nedlagt.
Allmenne hensyn krever påtale vedrørende post III.
Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.
Oslo byrett avsa dom den 7 oktober 1999 med slik domsslutning:
1. A, f. *.*..1972, frifinnes for tiltalebeslutningens post III.
2. A, født *.*..1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, jf §49 og straffeloven §128 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 4 -fire- måneder. Til fradrag kommer 30 -tretti- dager for utholdt varetekt.
3. A, f. *.*..1972, dømmes til å betale til B 1.199 - ettusenetthundreognittini - kroner i erstatning og 40.000 -førtitusen- kroner i oppreisning innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
4. A pålegges å erstatte staten sakens omkostninger med 6.000 -sekstusen- kroner.
A har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I og II, samt straffutmålingen og idømmelsen av borgerlige rettskrav. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 13 desember 1999 ble anken vedrørende tiltalens post I og de borgerlige rettskrav henvist til ankeforhandling, mens anken vedrørende post II ble nektet fremmet.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 10 og 11 april 2000. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner i forbindelse med skyldspørsmålet og 2 vitner i forbindelse med straffutmålingen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Advokat Lise Reiersen som er oppnevnt som bistandsadvokat for fornærmede, fulgte forhandlingen i sin helhet og prosederte også de borgerlige rettskrav.
Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål som ble besvart med ja.
Retten legger kjennelsen til grunn. Tiltalte er således funnet skyldig i forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, jf. §49. I tillegg kommer forbrytelse mot straffeloven §128 første ledd som er endelig fastlagt ved byrettens dom.
Aktor nedla slik påstand:
1. A, født *.*. 1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, jf. §49, sammenholdt med det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 7.10.99, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks- måneder.
Han tilkommer fradrag for 30 -tretti- dager utholdt varetekt.
2. A dømmes til å betale til B 1.199 - ettusenetthundreognittini - kroner i erstatning samt kroner 50.000 -femtitusen- i oppreisning, alt innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å erstatte sakens omkostninger med kroner 10 000.
Forsvareren nedla slik påstand:
1. Domfelte A anses på mildeste måte.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Lagmannsretten bemerker:
Fornærmede B, senere gift B, deltok fredag 20 november 1998 på et arrangement som hennes arbeidsgiver holdt på Hotel - - i Oslo sentrum. Hun forlot stedet omlag kl. 0300 natt til lørdag for å finne en drosje. Det var drosjekø, og hun bestemte seg for å gå til sitt arbeidssted i - - gata 27 for derfra å ringe etter drosje på prioritert direktenummer. På veien dit ble hun tilsnakket av tiltalte som var ukjent for henne. Tiltalte hadde bl.a. vært på julebord og drukket en del alkohol, slik at det ved blodprøvetaking kl 0459 ble målt en alkoholkonsentrasjon med 1,62 promille etter sikkerhetsfradrag. Tiltalte spurte fornærmede flere ganger om hun var interessert i å bli med på fest e.l., noe hun besvarte benektende. Han fulgte etter henne en stund, men da hun kom frem til - - bugata 27 oppfattet hun det slik at han var forsvunnet. Idet hun låste opp inngangsdøren var han imidlertid plutselig bak henne. Hun smekket døren igjen idet hun oppfattet det som tryggere å oppholde seg på gaten enn inne i bygningen sammen med tiltalte, og ba ham på en brysk måte om å komme seg bort. Igjen oppfattet hun det slik at han hadde forsvunnet, og hun låste på nytt opp døren. Også denne gang kom han plutselig opp i ryggen på henne, og han klarte å styre og skyve henne inn gjennom døråpningen. Inne i huset dyttet han henne inn i en gang der han trakk henne ned på en benk. Hun ga klar beskjed om at han ikke hadde noe der å gjøre og ba ham komme seg ut. Hun ble i stedet dyttet inn i heisen og det oppsto spørsmål om hvor i bygget hun hadde sitt kontor. Fornærmede som arbeider i 5. etasje, besvarte ikke spørsmålet. I 3. etasje ble hun dyttet ut av heisen.
På et repos i denne etasjen, mellom heisen og flere dører og trapper, forsøkte tiltalte ved vold å passivisere fornærmede slik at han kunne gjennomføre samleie med henne. Anslagsvis i 15 - 20 minutter foregikk det en kontinuerlig fysisk kamp mellom tiltalte og fornærmede. Tiltalte prøvde stadig å dra klærne av fornærmede, og han befølte henne på brystet og i skrittet. Fornærmede strittet hele tiden imot, en motstand som tiltalte prøvde å bryte ned ved bl.a. å dytte henne rundt, holde henne fast, kaste henne i gulvet flere ganger, og også å klemme til rundt halsen. I perioder forsvarte fornærmede seg ved å kople sin venstre arm rundt en dørbøyle slik at hun kunne holde seg i stående stilling. Hun forsvarte seg også ved å spytte på tiltalte, slå ham og bite ham til blods i en finger. Under basketaket ble hennes selskapsbukse spjæret slik at den falt ned rundt føttene. Hun hoppet ut av buksen og også ut av sine høyhælte sko, og kom seg til heisen der hun klarte å trykke på alarmen. Tiltalte dro henne imidlertid ut igjen og kastet henne i gulvet. Tiltalte fikk også trukket hennes strømpebukse og truse ned rundt knærne og tok ut sitt kjønnslem, helt eller delvis. Hun klarte da å trekke opp strømpebukse/truse, noe som førte til at han satte seg på henne og holdt henne fast. På dette tidspunkt følte fornærmede at hun var i ferd med å tape kampen. I ren desperasjon begynte hun derfor å rope, noe hun ikke hadde gjort tidligere fordi hun ikke regnet med at det var noen andre i bygningen på denne tiden av døgnet. I etasjen over oppholdt det seg imidlertid 4 politihøgskolestudenter som var i ferd med å skrive rapporter etter å ha utført kontroll for Oslo kommune med skjenking av alkohol. De gikk ned i 3. etasje. To av dem tok hånd om tiltalte, mens to andre tok med seg fornærmede opp i etasjen over. Politiet ble varslet og bl.a. politibetjent C kom til stedet. C forsøkte å pågripe tiltalte som herunder uttalte at han skulle slå inn ansiktet på C og skyte ham. Dette forholdet som representerer forbrytelse mot straffeloven §128 første ledd, er endelig avgjort ved byrettens dom.
Tiltalte er funnet skyldig i forsøk på voldtekt til utuktig omgang. Han har bare vært tiltalt for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, men i realiteten er det tale om forsøk på voldtekt til samleie. Forsøk skal etter straffeloven §51 straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse. Men retten legger til grunn at tiltalte ville gjennomført samleie om ikke politihøgskolestudentene var kommet til stedet, eller hendelsesforløpet var blitt avbrutt på annen måte. Således var det rene tilfeldigheter som førte til at det ble med forsøket.
Det som ellers særpreger den straffbare handling er den intensitet og utholdenhet tiltalte har utvist for å gjennomføre sitt forsett. Til tross for iherdig motstand over en forholdsvis lang periode, ga han ikke opp før han forsto at de ikke var alene i bygningen. Hans opptreden overfor politibetjent C kort tid senere, gir også en indikasjon om hvordan han oppførte seg denne natten. Det hele må utvilsomt ha vært en meget skremmende opplevelse for fornærmede. I avslutningsfasen, kort tid før politihøgskolestudentene kom til stede, fryktet hun for sitt liv som følge av det grep tiltalte tok rundt hennes hals.
Under basketaket med tiltalte ble fornærmede påført en god det skrammer, mindre sår, blåmerker og hevelser over store deler av kroppen. Hun var helt sykmeldt den første uken, og deretter 50 % sykmeldt i innpå en måned. Senere har hun arbeidet i tilnærmet ordinær stilling, men hun må fra tid til annen gis avlastning. Ikke noe tyder på at hun har fått varige fysiske skader. Derimot har hun helt frem til denne dag i perioder slitt med slike psykiske plager og ettervirkninger som ikke er uvanlige ved seksuelle overgrep; angst, sinnsubalanse, konsentrasjonsproblemer, tretthet m. m. På forskjellige måter har hun også opplevd sosiale problemer i dagliglivet, f.eks. mht til å reise med offentlige kommunikasjonsmidler. Fornærmede mener selv at det har vært en jevn bedring og at bearbeidelsesprosessen nærmer seg en avslutning. Fortsatt kommer minnene imidlertid tilbake.
Selv om det er tale om en forsøkshandling, må det nødvendigvis utmåles en forholdsvis streng fengselsstraff for et voldtektsforsøk som beskrevet, og det er etter rettens vurdering ikke på sin plass å gjøre noen del av straffen betinget. Lagmannsretten viser herunder til de signaler som er kommet fra Høyesterett i de senere år om en viss oppjustering av det alminnelige straffenivå i voldtektssaker. Disse generelle signaler som bl. er uttrykt i avgjørelsen i Rt-1999-919, er av betydning for foreliggende sak som rommer såvidt sterke innslag av vold og hensynsløshet. Ved straffutmålingen må det også tas hensyn til overtredelsen av straffeloven §128 første ledd, som i alminnelighet vil bli møtt med ubetinget fengselsstraff.
I likhet med byretten har lagmannsretten vanskelig for å peke på spesielle omstendigheter som kan trekke i formildende retning. At handlingen kan ha sammenheng med alkoholinntak er et forhold tiltalte bør ha i tankene i fremtiden, men som ikke kan tjene til hans unnskyldning ved straffutmålingen. Hans beskrivelse av hva som skjedde har heller ikke lettet fornærmedes bearbeidelsesprosess så langt. Retten sitter likevel igjen med inntrykk av at tiltalte er en person med mange positive ressurser.
Lagmannsretten finner at straffen bør settes til fengsel i ett år og 6 måneder. Til fradrag kommer 30 dager for utholdt varetekt.
Spørsmålet om erstatning og oppreisning til B er behandlet av rettens juridiske dommere. For byretten nedla bistandsadvokaten påstand om at tiltalte skulle dømmes til å betale erstatning med kr 1.199, samt oppreisning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 50.000. Av domsslutningen fremgår at det ble gitt erstatning med kr 1.199, mens oppreisningen ble fastsatt til kr 40.000. I sin anke klargjorde tiltalte at anken også omfattet de borgerlige krav. Verken fra aktor eller bistandsadvokaten fremkom det under ankeforberedelsen noe om at også fornærmede var uenig i avgjørelsen av de borgerlige krav. Først ved innledningen av prosedyren ble det fra aktors side annonsert at den idømte oppreisning var for lav, og at man prinsipalt ville be om at beløpet skulle settes til kr 60.000. Etter at rettens formann hadde reist spørsmål om det prosessuelt er adgang til å nedlegge en slik påstand, fastholdt aktor samme beløpsgrense på kr 50.000 som for byretten. Det ble herunder vist til at tiltalte hele tiden har vært forberedt på at fornærmede mener seg berettiget til kr 50.000, og at forsvareren - kort tid før ankeforhandlingen - ble varslet av bistandsadvokaten om at det for lagmannsretten ville bli krevet kr 60.000. Forsvareren har gjort gjeldende at det nå uansett ikke er adgang til å kreve mer enn kr 40.000.
Erstatningsbeløpet på kr 1.199 gjelder den selskapsbukse som ble ødelagt under hendelsen den 21 november 1998. Det er ikke fremkommet spesielle innvendinger mot kravet eller beløpet, som følgelig vil bli tatt til følge.
Skal det ved anke foretas prøving av bevisene under skyldspørsmålet, fremgår av straffeprosessloven §434 første ledd, første punktum at partene kan kreve ny behandling også av de borgerlige krav. Det er ikke oppstilt spesielle formkrav mht til fremsettelsen av en slik begjæring, jf. Rt-1997-1643. Men i henhold til bestemmelsens annet punktum må begjæring om ny behandling - med opplysning om de bevis som vil bli ført - settes frem så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen. Retten forstår denne bestemmelsen slik at den gjelder for begge parter, og uten hensyn til om den annen part allerede har varslet at han ønsker at de borgerlige krav skal prøves på nytt. Dette har gode grunner for seg, særlig i en situasjon som den foreliggende der fornærmede i utgangspunktet hadde bedt om oppreisning etter rettens skjønn. Dersom vedkommende ikke tar opp oppreisningsspørsmålet under ankeforberedelsen, vil den annen part ha liten grunn til å tro annet enn at det fastsatte beløp er akseptert i den forstand at det ikke vil bli angrepet.
Ifølge Bjerke/Keiserud «Straffeprosessloven» bind II (2. utg.) s. 1018, vil det - med henvisning til straffeprosessloven. §428 tredje ledd - antakelig være tilstrekkelig om kravet meddeles motparten eller hans forsvarer senest samtidig med innkalling til ankeforhandling. Det er ikke tilfelle i nærværende sak. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at retten ikke kan utmåle en oppreisning utover det beløp som byretten har fastsatt.
Lagmannsretten konstaterer at vilkårene for å ilegge oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b), jf. §3-3, er til stede, og retten kan ikke se at kr 40.000 etter omstendighetene er for høyt. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til beskrivelsen ovenfor av den straffbare handling og de konsekvenser dette har hatt for fornærmede, og slutter seg for øvrig til byrettens nærmere begrunnelse. Oppreisningen settes følgelig til kr 40.000.
Byrettens avgjørelse av de borgerlige rettskrav vil etter dette bli stadfestet.
Utfallet av ankesaken har gått tiltalte imot. Etter straffeprosessloven §436 annet ledd, jf. første ledd, bør han da pålegges å erstatte omkostningene ved ankesaken. Retten kan ikke se at det foreligger hensyn av noen tynge som tilsier fravikelse fra dette utgangspunkt. Rett nok har tiltalte en viss gjeld, men dette er bl.a. knyttet til bolig, og han er i fast arbeid med akseptabel inntekt. Beløpet settes til kr 10.000 i samsvar med aktors påstand, jf. for øvrig straffeprosessloven §437.
Avslutningsvis vil retten bemerke:
Fornærmede har aktivt og målrettet søkt å bearbeide plagene etter overgrepet ved åpenhet overfor slekt, venner og kolleger, og ved å søke profesjonell bistand ved enkelte anledninger. Ifølge fornærmede og hennes ektefelle har hun kommet langt i denne rehabiliteringsprosessen, selv om hendelsen fortsatt gjør seg gjeldende. Under ankeforhandlingen har hun gitt uttrykk for ønske om å møte tiltalte med bistandsadvokat og forsvarer til stede, for om mulig å kunne snakke ut direkte med tiltalte om det som har skjedd. Fornærmede mener at en slik samtale vil kunne avslutte bearbeidelsesprosessen og gjøre det lettere for henne å gå videre, uten generell frykt for overgrep fra andre, eller angst for hvordan hun vil reagere ved et eventuelt tilfeldig møte med tiltalte. På spørsmål opplyste tiltalte at han ikke har noe imot et slikt møte.
Ser en bort fra muligheten for å sette vilkår i forbindelse med en betinget dom, hvilket ikke er aktuelt i denne saken, har retten ikke noe grunnlag for å idømme eller pålegge tiltalte å ta del i en slik samtale. Skal samtale som dette ha noen mening, må det for øvrig bero på frivillig deltakelse fra begge sider. Retten har for sin del ingen faglig forutsetning for å vurdere om et slikt opplegg vil være tjenlig, men antar at det vil kunne være tilfelle dersom forholdene ligger til rette. Retten vil derfor anbefale at partene, i samråd med henholdsvis forsvarer og bistandsadvokat, forsøker å få i stand et slikt møte. Skal det ha positiv effekt, bør det trolig gjennomføres så snart som mulig, uten f.eks. å avvente en mulig anke og utfallet av den.
Dommen er enstemmig på alle punkter.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, jf. §49, samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 7. oktober 1999, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder, med fradrag for 30 - tretti - dager for utholdt varetekt.
2. A pålegges å erstatte staten sakens omkostninger med 10.000 - titusen - kroner.
3. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår de borgerlige krav, jf. byrettens domsslutning punkt 3.