LB-2000-1302
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-02 |
| Publisert: | LB-2000-01302 |
| Stikkord: | Skatterett, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-10890 A/46 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01302 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Oslo likningskontor (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Elisabeth Wittemann). Motpart: Stein Tveten (Prosessfullmektig: Advokat Trond Sanfelt). |
| Forfatter: | Lagdommer Anne Ellen Fossum, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Selskapsloven (1985) §1-2, Selskapsskatteloven (1991) §6-7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980) §4-3, §1-1, §2-3, §6-1 |
Saken gjelder fradragsrett for tap ved oppløsning av selskap etter selskapsskatteloven §6-7 nr 1. Spørsmålet er om skatteyters tap er lidt i egenskap av deltaker som stille interessent i et indre selskap eller som ordinær kreditor.
Ektefellene, Knut og Grete Tveten, har i en årrekke drevet i pelsbransjen gjennom selskapet Pels Elegance AS. I 1988 ble det startet et samarbeid med A som etter hvert overtok 40 % av aksjene. I november 1989 underslo A varer i forretningen med en innkjøpsverdi på ca kr 2,6 mill. Varene kom aldri til rette, og selskapet fikk heller ikke utbetalt forsikring. For å unngå innblanding fra A i den videre driften ble selskapet Christiania Pels AS (CP) stiftet den 9 januar 1990. Knut Tveten var eneaksjonær, og Grete Tveten var daglig leder. Selskapet trengte kapital for å opparbeide en ny varebeholdning, og i en periode fra slutten av 1989 og en tid fremover bidro deres sønn, Stein Tveten, med et ikke ubetydelig pengebeløp.
Den 11 juni 1992 ble det åpnet konkurs i CP. Det innebar at det pengebeløp Stein Tveten hadde ytt selskapet gikk tapt i sin helhet. I selvangivelsen for 1992 krevde han fradrag for et tap på kr 1.162.522,-, noe han også fikk under den ordinære ligningsbehandlingen. Ligningen ble imidlertid tatt opp til behandling på nytt, først som endringssak uten klage og dernest som endringssak med klage. I endelige vedtak 13 juni 1998 fastholdt overligningsnemnda ligningsnemndas vedtak om at Stein Tveten ikke hadde fradragsrett for det pengebeløp han hadde ytt CP. Det ble lagt til grunn at Stein Tveten ikke hadde dokumentert at kapitaltilskuddet var et innskudd som stille interessent, og tapet ble derfor behandlet som tap på fordring utenfor næring som ikke ga rett til fradrag.
Den 1 desember 1998 tok Stein Tveten ut stevning ved Oslo byrett mot staten v/Oslo likningskontor med krav om at overligningsnemndas vedtak oppheves, og at det ved ny ligning gis fradrag for kr 750.000,- for tap som stille interessent i henhold til selskapsavtale med CP.
Oslo byrett avsa 26 januar 2000 dom med slik domsslutning:
1. Ligningen oppheves, for såvidt angår den rent skattemessige behandling av saksøkers tap ved deltakelse som stille interessent i henhold til selskapsavtale med Christiania Pels AS med i alt NOK 750.000,-.
Ved den nye ligningen legges til grunn at tapet kommer til fradrag ved ligningen.
2. Saksøker tilkjennes i saksomkostninger kr 40.000,- kronerførtitusen 00/100 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristens utløp.
Byretten la til grunn at det ble inngått en selskapsavtale med CP som hovedmann og Stein Tveten som stille interessent omkring årsskiftet 1989/90, og at Tveten i samsvar med avtalen hadde ytt et kapitalinnskudd på kr 750.000,-.
For nærmere detaljer vedrørende hendelsesforløpet vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Staten v/Oslo likningskontor har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling fant sted i Oslo tinghus 12 og 13 desember 2000. Staten var representert ved sin prosessfullmektig samt seniorrådgiver Erlend Skøien og juridisk konsulent Anne Marit Tellefsen fra Oslo likningskontor. Stein Tveten møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, herunder Skøien og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Under ankeforhandlingen erkjente ankemotparten at det ikke forelå tilstrekkelig dokumentasjon til at retten kunne ta stilling til fradragsbeløpets størrelse, og med den ankende parts samtykke ble påstanden endret til kun å gjelde spørsmålet om det forelå en fradragsrett. På dette punkt står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Den ankende part, staten v/Oslo likningskontor, har i hovedsak anført:
Byretten har foretatt en uriktig rettsanvendelse og bedømmelse av sakens faktum.
Retten skal bare prøve gyldigheten av ligningsvedtaket, den skal ikke opptre som ligningsmyndighet. Ved overprøvingen skal retten legge til grunn de opplysningene som var kjent for overligningsnemnda. Nye opplysninger som kommer frem under domstolsbehandlingen kan ikke tillegges vekt, jf Rt-1995-1768 og 1999 1087.
De opplysninger som foreligger viser at Stein Tveten ytet et lån til CP, og ikke et innskudd i egenskap av stille interessent i et indre selskap.
Prinsipalt gjøres gjeldende at selskapsavtalen 9 januar 1990 er en etterfølgende konstruksjon som ble laget da det var klart at CP ville gå konkurs. Det er Stein Tveten som har bevisbyrden for at det virkelig ble inngått en slik avtale i 1990, og det må stille særlig strenge beviskrav når avtalepartene er så nærstående som her, jf Rt-1998-383.
Stein Tveten er behandlet som kreditor i alle relevante ligningsdokumenter, og det er ikke noe sted gitt opplysninger om at det skulle foreligge en selskapsavtale. Forelå det en selskapsavtale hadde både Tveten og CP en plikt til å gjøre ligningsmyndighetene kjent med forholdet, jf ligningsloven §4-3. Av selvangivelsene til Stein Tveten og CP for 1990 og 1991 går det frem at Tveten har en fordring på CP. Dette stemmer også med opplysningene i det alminnelige regnskapsskjema for CP de angjeldende år der forholdet er ført opp som annen kortsiktig gjeld. Først etter at det var klart at CP ville gå konkurs og selskapets revisor ble gjort kjent med selskapsavtalen, sendte selskapet inn en korrigert selvangivelse for 1991 der midlene fra Stein Tveten behandles som et innskudd fra en stille interessent.
At verken CPs regnskapsfører eller revisor var kjent med at det forelå en selskapsavtale før det var klart at CP ville gå konkurs, gjør det også sannsynlig at den er en etterfølgende konstruksjon. Den eneste som har kunnet bekrefte at det ble inngått en slik avtale i 1990 utover Stein Tvetens nære familie, er Stein Olav Hestad, som i sin vitneforklaring uttalte at han fikk se den i februar/mars 1991 i forbindelse med at han skulle fylle ut selvangivelsen til Stein Tveten. Dette er en ny faktisk opplysning som var ukjent for ligningsmyndighetene, og som retten derfor må se bort i fra. Under enhver omstendighet bestrides det at han husker riktig. Brev 25 juli 1991 fra Hestad til Oslo likningskontor er ingen bekreftelse på at han kjente selskapsavtalen idet hans henvisning til overskuddsberegning referer seg til et brev fra ligningskontoret der Stein Tveten ble bedt om å redegjøre for hva han hadde levd av i 1990.
Det fremgår av sluttinnberetningen for CPs konkursbo at Stein Tveten ga CP et lån, men at han forandret sin rolle til stille interessent da CPs økonomi begynte å bli vanskelig. Det kom ingen protester på at dette var en riktig beskrivelse av faktum, og forholdet svekker Stein og Grete Tvetens troverdighet når de hevder at det aldri har vært tale om noe lån.
Subsidiært gjøres gjeldende at selskapsavtalen ikke er gjennomført mellom partene.
Det må stilles strenge beviskrav for å godta en påstand om at en virksomhet blir drevet i form av et stille selskap, jf Rt-1986-58. Det må kunne ettervises at selskapsavtalen er reell og gjennomført mellom partene, noe som ikke er tilfelle her.
Det er ikke sagt noe i ligningsoppgavene fra Stein Tveten eller CP om at det skulle foreligge en selskapsavtale. Det som står i selskapsavtalen er heller ikke gjennomført i praksis. Det er ikke foretatt noen fordeling av underskuddet på deltakerne. CP har dekket hele underskuddet. Ansvarsbegrensningen er ikke gjennomført idet Stein Tveten hevder å ha innbetalt mer enn kr 750.000,-. Som opplyst av Grete Tveten i sin vitneforklaring har ikke avtalen hatt noen betydning for CP ut over at selskapet fikk penger til bruk i driften av Stein Tveten.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at det ikke er inngått en selskapsavtale som fyller kravene i selskapsloven.
I selskapsloven §1-1 heter det at virksomheten må utøves for deltakernes «felles regning og risiko». Det betyr at deltakerne må være forpliktet til å dekke underskudd i driften, jf bl a NOU 1980:19 s 107, noe som ikke er tilfelle her. Det vise til pkt 6 i avtalen der Stein Tveten gis en rett til andel av underskudd, men ingen plikt til å dekke underskudd. Rent faktisk har han heller aldri dekket noe av underskuddet. For øvrig er det en rekke punkter i avtalen som er vanskelig å forene med en selskapsavtale etter selskapsloven.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/ Oslo likningskontor frifinnes.
2. Staten v/Oslo likningskontor tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsretten med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, p a fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten, Stein Tveten, har i hovedsak anført:
Etter underslaget av varer for kr 2, 6 mill i Pels Elegance AS kom familien Tveten i en økonomisk krise. Stein Tveten som akkurat hadde tatt opp en lån på ca kr 1,2 mill for å kjøpe bolig, ønsket å hjelpe sine foreldre økonomisk slik at driften kunne fortsette. I stedet for å kjøpe bolig stilte han penger til disposisjon for selskapet slik at det kunne få kjøpt inn nødvendige varer. I denne forbindelse ble det opprettet et nytt selskap, CP, og en selskapsavtale med CP som hovedmann og Stein Tveten som stille interessent. Selskapsavtalen ble inngått etter råd fra familiens revisor. Det var svært usikkert hvordan det ville gå med selskapet, og en ønsket derfor å sikre at Stein Tveten skulle ha fradragsrett dersom hans innskudd i selskapet gikk tapt. Selv om avtalen er datert 9 januar 1990, er det på det rene at den ikke ble underskrevet av Stein Tveten før i juni/juli 1990. Det er videre uklart når innskuddene fra Stein Tveten ble gitt til selskapet. Avgjørende er imidlertid at det er inngått en bindende selskapsavtale, og at det ikke er tvil om at Stein Tveten har innbetalt det avtalte innskuddet.
At selskapsavtalen ble inngått i 1990 er foruten av avtalepartene, bekreftet av vitne Stein Olav Hestad. Han mottok avtalen i forbindelse med at han skulle skrive selvangivelsen til Stein Tveten for 1990. At han var kjent med avtalen fremgår også av hans brev 25 juli 1991 til Oslo likningskontor der han viser til «overskuddsberegning», noe som må referere seg til Stein Tvetens innskudd i selskapet. Selv om ligningsmyndighetene ikke var kjent med at Hestad kunne bekrefte eksistensen av selskapsavtalen, er ikke dette et nytt faktum i saken som retten er avskåret fra å kunne legge vekt på. Selskapsavtalen var kjent for ligningsmyndighetene og Hestads vitneforklaring er kun en presisering og utdyping av det faktum som ligger til grunn for overligningsnemndas vedtak. At domstolen kan bygge på slike opplysninger er sikker rett, jf bl a Rt-1988-539 og Rt-1991-34.
Det kan ikke tillegges vekt at innskuddet ble ført som en fordring i Stein Tvetens og CPs selvangivelser for 1990 og 1991. At det ble ført slik i Stein Tvetens selvangivelser, skyldes at Hestad trodde at et innskudd fra en stille interessent i et indre selskap skulle føres på denne måten. Samme oppfatning hadde de revisorene som han hadde rådført seg med, og det var også statens standpunkt helt til man fikk den såkalte «Platou Investment-dommen» i 1989, jf Rt-1989-296.
At CP førte innskuddet som gjeld, skyldes at selskapets revisor ikke var kjent med avtalen, og det var da naturlig å betrakte forholdet som en fordring. Med en gang revisor ble kjent med selskapsavtalen ble det sendt inn en korrigert selvangivelse for 1991 der dette ble rettet opp. Det som uttales i revisjonsberetningen for 1991 viser også at revisor mente at Stein Tveten allerede fra etableringen av CP hadde gått inn som stille interessent. Dersom selskapsavtalen er en etterfølgende konstruksjon, er det uforklarlig at innskuddet er blitt satt til kr 750.000,- når det er på det rene at Stein Tveten har bidratt med et langt høyere beløp.
Både Stein og Grete Tveten stiller seg uforstående til hvor bostyrer har hentet opplysningen i sluttinnberetningen for CPs konkursbo om at Stein Tveten skal ha ytt CP et lån. Interessant er det imidlertid at også bostyrer legger til grunn at Stein Tveten forandret sin rolle til stille interessent før CP gikk konkurs.
Selskapsavtalen ble gjennomført så langt den kunne under de gitte forutsetningene. Stein Tveten betalte inn innskuddet på kr 750.000,-, og senere ytterligere beløp etter at det ble muntlig avtalt å øke innskuddsbeløpet. Selskapet har på sin side fått økt sin egenkapital. At Stein Tveten ikke krevde å få en andel av selskapets underskudd til fradrag på sin inntekt, skyldes at verken han eller Hestad var klar over at det var mulig. CP gikk konkurs bare to år etter inngåelse av selskapsavtalen, og de fleste punktene i den ble aldri aktuelle. Poenget med selskapsavtalen var alene at Stein Tveten skulle få fradrag for sitt tap dersom CP gikk konkurs, og da selskapet gikk konkurs krevde han nettopp fradrag i sin selvangivelse for 1992.
Selskapsavtalen oppfyller selskapslovens krav til selskap. Den kunne vært klarere, men etter en naturlig fortolkning oppfyller den alle krav. Det sentrale er at Stein Tveten har ytet et kapitalinnskudd som CP ble eier av. Stein Tveten hadde ikke rett til noen avkastning, og han var ansvarlig overfor selskapets kreditorer. Pkt 6 i avtalen må forstås slik at han ikke bare hadde en rett til andel av underskuddet, men også en plikt til å dekke det. Det er ikke avtalt uttrykkelig hvordan underskuddet skulle fordeles, men det er ikke noe krav. Pkt 4 og 7 i avtalen vedrørende utløsning og tilbakebetaling av innskudd, gjelder i realiteten ved oppløsning av det indre selskap da selskapet bare har to deltakere.
Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:
1. Ligningen for Stein Tveten for 1992 oppheves og henvises til ny behandling, for så vidt gjelder fradragsretten for tap som stille interessent.
2. Byrettens dom stadfestes hva gjelder saksomkostningene. I tillegg tilkjennes Stein Tveten saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Det er ubestridt at Stein Tveten fra sent på året i 1989 og i en tid fremover overførte penger til CP, og at disse ble brukt i driften av selskapet. Nøyaktig tidspunkt for overføringene og størrelse på det samlede beløp er imidlertid ikke bragt på det rene. Det er videre enighet om at hele kapitalen som Stein Tveten tilførte selskapet gikk tapt i 1992 som følge av CPs konkurs. Spørsmålet er om Tveten har rett til å føre dette tapet som fradrag i sin alminnelige inntekt etter selskapsskatteloven §6-7 nr 1. For å kunne kreve fradrag etter denne bestemmelsen må skatteyters tap være lidt som deltaker i et selskap, jf selskapsskatteloven §6-1 nr 1. Hvilke krav som må stilles til «selskap» og «deltaker» i denne relasjon reguleres i selskapsloven. Problemstillingen i denne saken er om ankemotparten kan høres med at det er opprettet et indre selskap med CP som hovedmann og Stein Tveten som stille interessent etter selskapsloven §1-2 første ledd bokstav c og d, jf §1-1 første ledd, og at det pengebeløp Tveten har tilført CP må anses som et innskudd i det indre selskapet.
Det som kjennetegner et indre selskap er at det ikke fremtrer som et selskap utad. Selskapet er først og fremst et forhold mellom partene. Det er ikke noe krav om at selskapsavtalen inngås skriftlig, jf selskapsloven §2-3 første ledd, selskapet er ikke eget rettssubjekt, og det skal heller ikke registreres. Av den grunn er det særlig viktig at det på annen måte kan ettervises at det foreligger en reell selskapsavtale, jf Rt-1986-58. Det er skatteyter som må fremskaffe det faktiske grunnlaget for å sannsynliggjøre at han har lidt et tap i egenskap av stille interessent. Særlig viktig med klar dokumentasjon er det i et tilfelle som foreliggende, der partene i selskapsavtalen er nære familiemedlemmer.
Som vedlegg til Stein Tvetens selvangivelse for 1992 fulgte en skriftlig selskapsavtale datert 9 januar 1990 mellom CP og Stein Tveten. Avtalen oppfyller neppe de krav som må stilles for at det skal foreligge et selskap etter selskapsloven §1-1. Det vises særlig til pkt 6 i avtalen der Stein Tveten er gitt en rett til andel av underskudd, men ingen plikt til å dekke et underskudd, noe som må være en forutsetning for å kunne si at virksomheten utøves for deltakernes «felles regning og risiko». Lagmannsretten kan heller ikke se at det er fremkommet opplysninger som tilsier at avtalen kan tolkes utvidende eller suppleres av en muntlig avtale på dette punkt. Noe endelig standpunkt til spørsmålet om det er opprettet et indre selskap, finner imidlertid lagmannsretten ikke grunn til å ta, da retten har kommet til at det ikke er sannsynliggjort at selskapsavtalen var reell, og at det pengebeløp Stein Tveten overførte til CP var et innskudd som stille interessent.
Lagmannsrettens standpunkt bygger på en totalvurdering av de opplysninger som forelå for ligningsmyndighetene og som er blitt ytterligere klarlagt og presisert fra skatteyters side under domstolsbehandlingen av saken. Det er særlig lagt vekt på at ligningsmyndighetene ikke har fått noen opplysninger som kunne gi holdepunkter for at det var inngått en selskapsavtale mellom CP og Stein Tveten før etter at CP gikk konkurs den 11 juni 1992. Verken selvangivelsene til CP eller Stein Tveten for 1990 og 1991 inneholder opplysninger om at det er inngått en selskapsavtale eller at Stein Tveten skulle ha ytt et tilskudd som stille interessent. Tvert i mot fremgår det av selvangivelsene at Stein Tveten har gitt CP et lån. Dette samsvarer også med opplysningene i det alminnelige regnskapsskjema fra CP for årene 1990 og 1991 der forholdet er ført som kortsiktig gjeld. Det må således konstateres at ligningsmyndighetene ikke hadde fått noen opplysninger, verken skriftlig eller muntlig, om at Stein Tveten hadde ytt et kapitaltilskudd i egenskap av å være deltaker som stille interessent i et indre selskap. Alle opplysningene som forelå for ligningsmyndighetene før CP gikk konkurs, tilsa at en sto overfor et ordinært låneforhold.
Retten kan heller ikke se at det har fremkommet noen akseptabel forklaring på hvorfor selskapsavtalen ikke har vært gjort kjent for ligningsmyndighetene tidligere. Selskapsavtalen har skattemessige konsekvenser for både Stein Tveten og CP. Begge hadde således en plikt til å opplyse om forholdet til ligningsmyndighetene, jf ligningsloven §4-3 nr 1. Som stille interessent ville Stein Tveten bl a ha kunnet kreve fradrag for underskuddet i selskapet i sin alminnelige inntekt. På denne bakgrunn er det også vanskelig å forstå at Hestad, som førte selvangivelsen for Stein Tveten, ikke ga ligningsmyndighetene opplysninger om selskapsavtalen eller oversendte en kopi av denne. Riktignok kan det ha vært uklart hvordan avtalen skulle behandles i ligningen, men forholdet burde i hvert fall vært tatt opp med ligningsmyndighetene. Når det ikke ble gjort, kan det tyde på at det heller ikke var kjent for Hestad at det skulle foreligge en selskapsavtale som var gjennomført mellom partene. I den retning trekker også at det først under domstolsbehandlingen av saken er fremkommet at Hestad skulle ha blitt tilsendt avtalen en gang på vinteren i 1991. Hestad har bekreftet dette i sin vitneforklaring, men han husket så lite av forholdet at retten ikke finner å kunne legge særlig vekt på hans forklaring på dette punkt.
Det er også vanskelig å forstå at Grete Tveten, som daglig leder i CP og den som i realiteten skal ha inngått selskapsavtalen på vegne av CP, ikke fant grunn til å informere CPs regnskapsfører og revisor om forholdet. Grete Tveten var en erfaren forretningskvinne, og hun har ikke kunnet gi noen fullgod forklaring på hvorfor selskapsavtalen først ble gjort kjent for revisor etter at det var på det rene at CP ville gå konkurs. Retten kan vanskelig se det annerledes enn at hun må ha forstått at opprettelse av et indre selskap ville kunne ha ligningsmessig betydning for CP, og at et slikt avtaleforhold måtte gjøres kjent for revisor som bl a førte selskapets selvangivelse. Grete Tvetens opptreden trekker således også i retning av at det ikke forelå noen selskapsavtale som var gjennomført mellom partene før CP gitt konkurs.
I motsetning til byretten kan lagmannsretten ikke se at det kan tillegges noen vekt av betydning at det i balansen for CP for 1990 og 1991 og i en revisjonsberetning for 1991 fra selskapets revisor, opplyses at Stein Tveten har ytt et tilskudd som stille interessent. I likhet med den korrigerte selvangivelsen til CP for 1991, er dette dokumenter som er satt opp etter at Grete Tveten overleverte selskapsavtalen til revisor i mai 1992, og det var på det rene at CP måtte begjære oppbud. Disse dokumentene har derfor liten bevisverdi i vurderingen av om det forelå en reell selskapsavtale før konkursen i CP.
Til slutt bemerkes at dersom det ble inngått en selskapsavtale i 1990 med det formål å sikre Stein Tveten en fradragsrett ved en eventuell konkurs i CP, hadde Stein Tveten en klar oppfordring til å sikre dokumentasjon for størrelsen av de innskudd Tveten hadde ytt selskapet. De tall og oppstillinger som er dokumentert under ankeforhandlingen er imidlertid dels uklare og dels uforenlige. Det er i det hele tatt ikke fremkommet opplysninger om at Stein Tveten eller CP har foretatt seg noen disposisjoner som kan ettervise at det forelå en reell selskapsavtale.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at det tap Stein Tveten har lidt som følge av konkursen i CP ikke er fradragsberettiget etter selskapsskatteloven §6-7 nr 1, og staten v/Oslo likningskontor må bli å frifinne.
Anken har ført frem, og Stein Tveten har tapt saken fullstendig. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd bør den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten. Advokat Wittemann har innlevert omkostningsoppgave for byretten på kr 38 000,- og for lagmannsretten på kr 48 000,-. Begge beløp er i sin helhet salær. I tillegg kommer ankegebyret på kr 15.000,-. Det er ikke kommet innsigelser mot kravene, og retten legger oppgavene til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Oslo likningskontor frifinnes.
2. Stein Tveten dømmes til å betale Staten v/Oslo likningskontor sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med 101.000 -etthundreogentusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer.