LB-2000-1491

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-04-23
Publisert:	LB-2000-01491
Stikkord:	Erstatningsrett, Tap av forsørger
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-1749 A/36 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01491 A/01. Anket til Høyesterett, se dom HR-2001-00970.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Riisa). Motpart: A v/verge D (Prosessfullmektig: Advokat Hans Thomas Gefleans Thomas).
Forfatter:	Lagdommer Agnar A. Nilsen jr., formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Vibecke Groth
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §1-3, §3-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §3-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Barneloven (1981) §51, Yrkesskadeforsikringsloven (1989), Barnevernloven (1992) §9-2, §9-3

Saken gjelder utmålingen av erstatning for tap av forsørger.

Skadelidte A er født *.*.1994. Hans mor, B, omkom i en bilulykke 13. februar 1996. Moren hadde på ulykkestidspunktet eneomsorgen og foreldreansvaret for A. Etter ulykken fikk mormoren, C, foreldreansvaret for gutten ved rettslig beslutning. Høsten 1999 ble foreldreansvaret for A overført til hans biologiske far, D, som senere har hatt omsorgen med støtte fra sin samboer og barnets mormor.

A er noe sent utviklet. I en psykolograpport datert 15. april 1999 heter det blant annet at resultatene gir et bilde av en gutt med relativt store sammensatte vansker og at hans intellektuelle gjennomsnitt befinner seg ca to år under hans kronologiske alder. A går nå i 1. klasse, og det er opplyst at han mottar støtteundervisning.

Ulykkesbilen var trafikkforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS, heretter Storebrand. Førerulykkeforsikring ble utbetalt, men det ble ikke oppnådd enighet vedrørende erstatning for tap av forsørger.

Ved stevning 12. februar 1999 reiste A sak mot Storebrand med krav om erstatning for tap av forsørger etter rettens skjønn, begrenset oppad til 2 millioner kroner. Storebrand nedla i tilsvaret påstand om frifinnelse mot å betale kr 272.220. Under hovedforhandlingen for Oslo byrett ble påstanden endret til frifinnelse mot å betale kr 563.400. Oslo byrett avsa dom 26. januar 2000 med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A v/verge for tap av forsørger med kroner 1.814.000,- -enmillionåttehundreogfjortentusen-.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler A v/verge kroner 36.090,- -trettisekstusenognitti- til dekning av saksomkostninger.

Storebrand har anket byrettens dom til lagmannsretten, og A har tatt til gjenmæle mot anken. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 21. mars 2001. For ankemotparten møtte verge D og ga partsforklaring. C forklarte seg som vitne. Etter byrettens dom har Storebrand utbetalt kr 563.400 til skadelidte.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, anfører i hovedtrekk:

Det utbetalte beløpet på kr 563.400 er basert på standardsatsene i medhold av yrkesskadeforsikringsloven, men er doblet som om avdøde var eneforsørger, til tross for at denne regelen bare tar sikte på tilfeller der ingen av foreldrene er i live. Utbetalingen er foretatt selv om skadelidtes rettslige krav på forsørgertapserstatning er langt lavere. Standardsatsene er retningsgivende i forsikringspraksis.

Ved beregningen av forsørgertapet har byretten sett helt bort fra at først mormoren og senere faren påtok seg foreldreansvaret og omsorgen for A. Etter ankende parts syn er dette prinsipielt galt. Den faktiske situasjonen må hensyntas. A har ikke fått noen nedgang i levestandard ved morens bortgang. Det er vanskelig å se at det foreligger noe forsørgertap av betydning ved skifte av forsørger fra mor til far - eller i mellomperioden hos mormor. En far har plikt til etter evne å forsørge barnet sitt, jf. barneloven §51.

Situasjonen før ulykken var at moren som hadde eneomsorgen, hadde en meget begrenset økonomi bestående av uførepensjon, forhøyet barnetrygd og forskuttert minstebidrag. Etter ulykken mottok A forsørgelse fra mormoren og gjennom forhøyet barnetrygd, forskuttert minstebidrag samt barnepensjon som ble utløst av ulykken. Deretter, fra 2000, mottar A forsørgelse fra sin far og de samme ytelsene som hos mormor, men slik at barnetrygden er redusert fordi far er samboer, og minstebidraget er erstattet med at far mottar høyere sosialstøtte. Faren har - som avdøde mor - beskjeden økonomi.

Prinsipielt mener ankende part at det ikke oppstår noe forsørgertap, verken når mormoren eller når faren overtar forsørgelsen. Alternativt kan det oppstilles en tapsberegning for lidt tap (1996-1999) basert på at faste utgifter trekkes ut og at barnets særforbruk er 1/3 av husholdningens disponible midler. De faste utgiftene til husleie, strøm mv. øker ikke som følge av at A kommer inn i husholdningen, og den voksne har høyere særforbruk enn barnet. For framtidig tap fra år 2000 må hensyntas fars økte sosialstønad som følge av forsørgelsen samt spart bidrag. Beregningene viser at det ikke foreligger tap.

Byretten har i tillegg til økonomisk forsørgertap fastsatt et skjønnsmessig tap for arbeid i hjemmet og omsorg til kr 70.000 per år. Hensett til at den ene omsorgspersonen her erstatter den annen, kan det ikke være grunnlag for dette. Omsorg og arbeid i hjemmet kompenseres ved at far nå utfører dette. Det vil være betenkelig å forutsette at barnet skal betale sin far for slik praktisk forsørgelse. Et tap her vil uansett måtte settes betydelig lavere. Videre må beløpet reduseres fra barnet fyller 12 år, samtidig som tapsperioden etter rettspraksis stopper ved 19 år. Det er ikke grunnlag for å forlenge tapsperioden til fylte 21 år, slik byretten har gjort.

Subsidiært - hvis man ser bort fra at A har vært like godt stilt hos mormor og nå hos far som han var hos mor - må det under enhver omstendighet gjøres fradrag etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd. Offentlige ytelser som utløses av ulykken må komme til fradrag krone for krone. Det må også gjøres skjønnsmessig fradrag for at andre har kommet inn og dekket barnets omsorgsbehov, jf. «forholdene ellers» i tredje ledd siste punktum. Det uholdbare i byrettens erstatningsutmåling illustreres av at erstatningsbeløpet er større enn den neddiskonterte verdien av mor og barns samlede forventede inntekter i hele tapsperioden. Dette viser at en differansebetraktning må legges til grunn når erstatningen skal utmåles.

Storebrand har nedlagt slik endelig påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A v/verge tilpliktes å betale Storebrand Skadeforsikring AS sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, tillagt lovens rente etter 14 dager etter dommens forkynnelse og 14 dager etter lagmannsrettens forkynnelse.

Ankemotparten, A v/verge D, har henholdt seg til byrettens dom og for lagmannsretten særlig framhevet:

På ulykkestidspunktet var A eneforsørget av sin mor, og det er ingen andre som kan kreve erstatning for tap av forsørger. Ved dødsfallet mistet barnet sin eneste omsorgsperson. Både økonomisk og faktisk forsørgelse som falt bort, skal erstattes fullt ut, jf. skadeserstatningsloven §3-4. Byretten har helt korrekt kommet til at det ved erstatningsberegningen ikke skal tas hensyn til at først mormoren og senere faren har trådt støttende til og påtatt seg foreldreansvaret og omsorgen for barnet. Dette skjedde på frivillig grunnlag. Faren er etter barneloven ikke økonomisk forpliktet, ut over bidragsplikten. Dersom det offentlige må overta omsorgen, kan både foreldre og barnet selv pålegges oppfostringsbidrag hvis det er rimelig, jf. barnevernloven §9-2 og §9-3.

Det er vanskelig å se at eneforsørgerens arbeid i hjemmet og omsorg kan erstattes av noen annen. At noen andre må ta over deler av dette, kan ikke stille seg på annen måte her enn i andre saker hvor tapet av arbeid og omsorg i hjemmet er beregnet.

Mor og A bodde midlertidig hos mormor, i en atskilt del av boligen.

Boutgiftene var rimelige. Mye av disponible midler må antas brukt på barnet, slik at det er rimelig å sette barnets særforbruk til 50%, slik byretten har gjort.

Boforholdene hos far er dårlige, og familien er på utkikk etter ny bolig. Ankemotparten er uenig i at det ikke foreligger redusert levestandard etter morens bortgang. Det bestrides videre at faste utgifter ikke øker når det kommer en person ekstra inn i husholdningen.

A trenger mye stimulering og hjelp, og det er grunn til å tro at han vil trenge lengre tid enn normalt fram til fullført videregående skole. Det årlige forsørgertapet bør derfor i dette tilfellet beregnes fram til fylte 21 år.

Økningen i sosialstøtten som skyldes A, er ubetydelig og bør ikke komme til fradrag i erstatningen etter §3-1 tredje ledd.

Det bemerkes for øvrig at det i utbetalingen som Storebrand har foretatt, ikke er inkludert renter, noe regelverket for yrkesskadeforsikring forutsetter.

A har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes med tillegg av at det regnes 12% årlig rente av beløpene, fratrukket utbetalt kr 563.400 under punkt 1, fra 10. februar 2000.

2. A v/verge D tilkjennes erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er i det vesentlige enig i byrettens mer prinsipielle betraktninger, men har ved beregningen av lidt og fremtidig tap lagt inn noen andre forutsetninger, slik at tapet er fastsatt lavere enn av byretten.

Erstatning etter skadeserstatningsloven §3-4 tilkommer den som var forsørget av avdøde. Utgangspunktet er at den etterlatte har krav på full erstatning for forsørgertapet. Vedkommende skal kunne opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne var resultatet av avdødes forsørgelse. Det er det individuelle forsørgertapet som skal erstattes etter §3-4.

Etter §3-4 annet ledd skal det tas hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørgelse. Videre er enkelte bestemmelser i §3-1 gitt anvendelse. Dette gjelder §3-1 annet ledd siste punktum om at verdien av arbeid i hjemmet skal likestilles med arbeidsinntekt og tredje ledd om fradrag i erstatningen for forskjellige typer ytelser.

Ytelser fra avdøde som kom den etterlatte til gode som forsørgelse, kan inndeles i tre komponenter, nemlig pengebidrag i form av dekning av utgifter, arbeid i hjemmet og omsorg og nærvær mv, jf. Nygaard: Skade og ansvar (2000) side 141. De forhold som skal hensyntas ved utmålingen er utpreget skjønnsmessige. Det gjelder blant annet spørsmålet om hvor mye avdøde faktisk bidro med til materiell forsørgelse, hvilken verdi man skal sette på avdødes arbeid i hjemmet for den etterlatte og verdien av omsorg og nærvær. Forsørgelse i form av omsorg og nærvær er spesielt vanskelig å utmåle i penger, men denne posten er særlig viktig der mindre barn er etterlatte, jf. Nygaard side 146. Hos Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 4. utg., side 464-465 heter det blant annet:

Forsørgertapet omfatter også - selv om verdsettelsen i penger da blir vanskelig - omsorgen og den verdi det lå i det daglige samvær med avdøde. Tapet av en far eller mor innebærer som regel at noe kvalitativt går tapt - og i rettspraksis er det en klar tendens i retning av å tillegge dette betydning ved erstatningsutmålingen.

Et hovedspørsmål i denne saken har vært hvilken betydning det får for erstatningsutmålingen at først mormoren og deretter faren påtok seg foreldreansvaret og omsorgen for A etter at moren døde. Storebrand hevder prinsipalt at når faren har trådt inn og overtatt forsørgelsen, både materielt og ved arbeid i hjemmet, har A ikke opplevd noen nedgang i levestandard og dermed heller ikke lidt noe forsørgertap av betydning. Subsidiært mener Storebrand at det må gjøres skjønnsmessig fradrag i erstatningen for faktisk forsørgelse fra mormoren og faren, jf. skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd siste punktum, jf. §3-1 tredje ledd siste punktum.

Når et lite barn mister en forsørger, vil det normale være at andre voksne kommer inn og overtar avdødes forsørgelse av barnet. Det kan enten være gjenlevende forelder, andre nærstående eller det offentlige gjennom fosterhjem eller barnehjem. Etter lagmannsrettens syn bør betydningen av andres innsats for barnet i en slik situasjon bedømmes på samme måte uavhengig av om avdøde var eneforsørger eller ikke og uavhengig av hvem som erstatter avdødes innsats for barnet. Hvis foreldrene bodde sammen og var felles om forsørgelsen, vil gjenlevende forelder ofte få aleneansvaret, men i et slikt tilfelle vil både barnet og den gjenlevende forelder få erstatning for tap av forsørger, jf. for eksempel Rt-1998-639. I sistnevnte sak ble det hensyntatt i inntektstapsberegningen at gjenlevende far arbeidet deltid i noen år og tok totalansvar for barnet. Lagmannsretten er ikke kjent med at det i rettspraksis er gjort fradrag i erstatningsutmålingen for utgiftsdekning fra det offentlige til etterlatte barn som plasseres i fosterhjem eller i barnehjem. Når som her et familiemedlem som på forhånd ikke deltar i forsørgelsen, overtar foreldreansvaret og omsorgen, vil dette uten tvil medføre utgifter som vedkommende ellers ikke ville hatt, eventuelt også inntektstap, men uten at vedkommende er i posisjon til å kreve de ekstra utgiftene erstattet. Etter lagmannsrettens vurdering gir det best sammenheng at vedkommende familiemedlems innsats for barnet heller ikke trekkes inn ved beregningen av forsørgertapet.

Lagmannsretten mener at det også har best støtte i rettspraksis og juridisk litteratur at ny, faktisk forsørgelse ikke medfører at forsørgertapet faller bort. Lødrup drøfter side 467-468 situasjonen når en annen helt ut overtar forsørgelsen, for eksempel at gjenlevende inngår nytt ekteskap og den nye ektefellen også overtar forsørgelsen av avdødes barn, og forfatteren er kritisk til at dette skal få betydning. Lødrup uttaler på side 170:

Når det er tale om et barns krav på erstatning for tap av forsørger, står det for meg som enda vanskeligere enn for ektefellen å godta en ny, faktisk forsørgelse som bortfallsgrunn for erstatningen. Dette syn ble også lagt til grunn i RG-1978-505 (Eidsivating). Retten slo kategorisk fast at «erstatning kan kreves som om stefarens forsørgelse ikke har funnet sted».

Nygaard uttaler side 146:

Elles gjeld her tilsvarande regel som ved ervervstap, at jamvel om bortfallet av arbeidsinnsatsen blir dekka av gratis hjelp frå andre, har dei etterlatte krav på verdien av ytinga, jf. III, 2e. Merk særleg Rt-1951-687 (s. 691-692) der mora omkom og ein ufør son var attende. Mannen overtok stellet av sonen, og sonen fekk skadebot for dette som om han måtte betala faren for det (s. 692).

Det kan spørres om saken stiller seg annerledes når det er en far som trer inn og påtar seg forsørgelsen av sitt barn. I utgangspunktet er en biologisk far forpliktet til å førsørge sitt barn etter evne, jf. barneloven §51. Men en far kan ikke pålegges å overta foreldreansvaret og omsorgen for barnet når moren som har foreldreansvaret og omsorgen alene, dør. Etter lagmannsrettens syn kan en forelders forsørgelsesplikt neppe være avgjørende i denne forbindelsen. Som byretten bemerker ville det være uheldig om en gjenlevende forelder i en slik situasjon ikke bare måtte ta hensyn til de ekstra utgifter det medfører å overta ansvaret for barnet, men også måtte ta i betraktning at barnets erstatningsrettslige posisjon ville bli forverret.

Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å gjøre skjønnsmessig fradrag i erstatningen etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum fordi først mormoren og deretter faren påtok seg foreldreansvaret og omsorgen for skadelidte.

Det framgår av teori og rettspraksis at det skal mye til for å ta hensyn til at familiemedlemmer trer støttende til ved utmåling av forsørgertapet, og lagmannsretten kan ikke se at det er spesielle omstendigheter som tilsier å redusere erstatningen i denne saken. Det vises til at situasjonen både før og etter ulykken er at skadelidte tas hånd om av omsorgspersoner med beskjedne inntekter og at husholdningenes utgifter ligger på et svært moderat nivå.

Storebrand har framholdt at A ikke har hatt noen nedgang i levestandard etter morens død. Lagmannsretten er ikke uten videre enig i en slik betraktningsmåte.

Mor og A bodde hos mormor, og det er opplyst at de hadde lave boutgifter.

Fra høsten 1999 har A bodd hos faren og hans samboer. Faren er uten arbeid og mottar sosial stønad til livsopphold. De bor i leid bolig der boforholdene er dårlige, og det er opplyst at familien har søkt etter ny bolig, men uten å lykkes. Etter lagmannsrettens vurdering er det rimelig å bedømme As materielle levestandard som noe lavere enn før ulykken. Når det gjelder morens arbeid i hjemmet og omsorg for barnet, er saken lite opplyst, men etter lagmannsrettens vurdering er det vanskelig å legge til grunn at andre har kunnet kompensere morens innsats fullt ut for et barn som var så vidt lite da moren gikk bort.

A mistet sin mor og eneforsørger da han bare var to år gammel.

Moren hadde en begrenset økonomi, hennes netto inntekt var ca kr 121.000 per år og besto av uføretrygd, barnetrygd og barnebidrag som ble forskuttert av det offentlige. Partene er enige om at husholdningens faste utgifter kan anslås til kr 30.000. Det var neppe utsikter til at familiens økonomiske stilling ville bedret seg vesentlig i årene framover. Disponibelt beløp før særforbruk blir kr 91.000. Etter lagmannsrettens syn må den voksnes særforbruk settes høyere enn barnets. Barnets særforbruk settes til kr 31.000 per år.

Byretten har beregnet differansen mellom barnets inntekter og faste utgifter etter ulykken og kommet til at barnet har igjen til særforbruk ca kr 20.000. Lagmannsretten er enig i at dette kan være et rimelig anslag. Partene er enige om at de faste utgiftene kan settes til det samme beløp som før ulykken. Nedgangen i særforbruk som tilsvarer det moren bidro med i kroner og øre, blir dermed kr 11.000 per år. Etter at A flyttet til faren, har imidlertid hans inntekter blitt ca kr 20.000 lavere som følge av at barnetrygden er redusert og barnebidraget er falt bort. Forsørgertapet øker tilsvarende og settes til kr 31.000 per år. Slik lagmannsretten ser det, vil det ikke være riktig å ta i betraktning ved fastsettelsen av barnets forsørgertap at faren sparer bidrag ved å ha A boende hos seg. Det er for øvrig opplyst at faren ikke var i stand til å betale noe bidrag. Samme betraktning må gjelde det tillegg i sosialytelse som faren får på grunn av A. Partene er enige om at skjæringstidspunktet mellom lidt og framtidig tap kan settes til 1. januar 2000, som tilnærmet faller sammen med da omsorgen ble overført fra mormoren til faren.

I tillegg kommer det forsørgertap som ligger i avdødes arbeid i hjemmet og omsorg for barnet. Vurderingen må her bli meget skjønnsmessig. Ved vurderingen er det blant annet sett hen til dommen i Rt-1998-639, der verdien av avdødes arbeid i hjemmet basert på de konkrete forhold, ble satt til kr 50.000 per år. Beløpet var en samlet fastsettelse for gjenlevende ektefelle og barn og hensyntok avdødes fulle innsats for de etterlatte. Beløpet kan synes noe høyt, men når det i vår sak tas hensyn til barnets alder da moren døde, at moren som uføretrygdet var hjemmeværende på heltid og at A trolig er noe mer omsorgskrevende enn mange andre barn, finner lagmannsretten å kunne legge det samme nivået til grunn her. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å øke beløpet i vår sak fordi avdøde var eneforsørger.

Forsørgertapet for arbeid i hjemmet og omsorg må settes lavere fra det tidspunkt da det er grunn til å forvente at A selv kan delta, jf. innrettelsesplikten etter skadeserstatningsloven §3-4 annet ledd 1. punktum. Byretten har satt tidspunktet til når A er 12 år, og lagmannsretten slutter seg til dette. Det er rimelig å forutsette at skadelidte på grunn av sin sene utvikling først kan ta del i arbeidet i hjemmet på et senere tidspunkt enn ved fylte 10 år. Derimot mener lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at morens forsørgelse ville fortsatt ut over den alder da det normalt legges til grunn at den etterlatte kan forsørge seg selv. Tapsperioden regnes derfor i samsvar med rettspraksis fram til fylte 19 år. Lagmannsretten mener at det årlige tapet for arbeid i hjemmet og omsorg fra 12 år og fram til barnet fyller 19 år, i samsvar med Rt-1998-639, bør reduseres til det halve, det vil si til kr 25.000.

Etter dette beregnes samlet lidt tap til kr 61.000 per år i fire år. Når det tas hensyn til rentetillegget, settes erstatningen til kr 288.000.

Framtidig tap i perioden fra og med år 2000 og fram til skadelidte fyller 12 år settes til kr 81.000 per år, mens beløpet fra og med 2006 og fram til og med 2012 settes til kr 56.000 årlig. Når en kapitaliseringsfaktor på 5% legges til grunn, blir det neddiskonterte forsørgertapet for den første perioden ca kr 421.000 og for den andre perioden ca kr 248.000, til sammen kr 669.000. I tillegg kommer kompensasjon for skatteulempe. Når det blant annet tas hensyn til at den mest fornuftige plassering her trolig vil være å investere deler av erstatningen i fast eiendom i form av bolig, settes skatteulempen til 12%. Skatteulempen beregnes av det framtidige tapet, jf. Nygaard side 151. Samlet framtidig tap blir etter dette kr 749.000.

Samlet forsørgertap utgjør etter dette kr 1.037.000.

Det skal gjøres fradrag i det samlede erstatningsbeløpet for det beløpet som Storebrand har utbetalt etter byrettens dom. Det gjenstår da å utbetale kr 473.600, som legges til grunn i domsslutningen. I tillegg påløper forsinkelsesrente fra 10. februar 2000.

Selv om lagmannsretten har kommet til et lavere erstatningsbeløp enn byretten gjorde, bør byrettens saksomkostningsavgjørelse bli stående, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Det vises til at A krevde erstatning etter rettens skjønn med en øvre begrensning oppad, mens Storebrand opprinnelig nedla påstand om frifinnelse mot å betale kr 272.220. I tillegg kommer forsinkelsesrente på det tilkjente saksomkostningsbeløpet fra 10. februar 2000.

Anken fra Storebrand har delvis ført fram. Lagmannsretten finner at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør tilkjennes, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Forsikring AS betaler - i tillegg til det beløpet som er utbetalt - erstatning til A v/verge med 473.600 -firehundreogsyttitretusensekshundre- kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 10. februar 2000 og til betaling skjer.

2. Byrettens domsslutning punkt 2 stadfestes, og det tilkommer renter av saksomkostningsbeløpet etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 10. februar 2000 og til betaling skjer.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.