LB-2000-1524
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-21 |
| Publisert: | LB-2000-01524 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr 2000-0050A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01524 A/01. |
| Parter: | Ankende part: B, A (Advokat Harald Høgseth v/advokatfullmektig Kjetil H. Nilsen). Motpart: C (Advokat Even Rønvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung, formann. Lagdommer Regine Ramm Bjerke. Lagdommer Thore Rønning |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §272, §273, §274, §275, §162, §163, §172, §180, §346, §353, §360, §386, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
A, B og C er søsken. Deres far D bodde i Spania og døde i juli 1996.
C tok 30. desember 1997 ut forliksklage mot A og B. Etter forgjeves mekling avsa Moss forliksråd 25. februar 1998 dom med slik slutning:
1. Gaven fra D som innebærer overdragelse av eiendom nr. 247 i Urbanizacion El Limonar, Torrevieja, til A og B erkjennes ugyldig.
2. C tilkjennes sakens omkostninger med kr 7.010,- med tillegg av 12 % rente av saksomkostningene fra forkynnelsen.
Forliksrådets dom ble ikke angrepet.
C tok ut stevning mot A og B for Moss byrett 14 januar 2000 med påstand om at de saksøkte skulle dømmes til å betale henne kr 250.000. Påstandsbeløpet tilsvarer en tredel av den antatte verdien av eiendommen i Spania. Stevning med pålegg om tilsvar ble forkynt for A 25. januar og for B 26. januar 2000. A møtte personlig opp i Moss byrett 16. februar og framsatte muntlig begjæring om fristforlengelse. Dette var imidlertid dagen etter at tilsvarsfristen for hennes vedkommende var utgått. Byretten avsa uteblivelsesdom 23. februar 2000 med slik domsslutning:
1. A og B dømmes en for begge og begge for en til å betale C 250.000 -tohundreogfemtitusen- kroner, tillagt 12 % årlig rente fra 25 februar 1998 til betaling skjer.
2. A og B dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger til C med 24.460 - tjuefiretusen-firehundreogseksti-, tillagt 12 % årlig rene fra forfall til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfrist for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker.
B og A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett med påstand om at dommen oppheves. C har tatt til motmæle mot anken og påstår dommen stadfestet.
Lagmannsretten har besluttet skriftlig behandling av saken i medhold av tvistemålsloven §360.
Retten besluttet 15. juni 2000 å frita de ankende parter for å deponere ilagte saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §353, jf. §346 tredje ledd.
B og A har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Saken skulle vært avvist av Moss byrett under henvisning til manglende funksjonell kompetanse. Forliksrådets dom gjelder ugyldig eiendomsoverdragelse og sier ikke noe om hvorvidt C har et pengekrav mot A og B. Fullbyrdelsessøksmålet som er reist i stevningen er å anse som et nytt krav sett i forhold til forliksrådets fastsettelsesdom.
Det nye kravet skulle vært brakt inn for forliksrådet som første instans, jf. tvistemålsloven §272, jf. §273 og §274. Saken skulle derfor vært avvist av byretten og henvist til forliksrådet. Behandling i forliksrådet er en absolutt prosessforutsetning som retten av eget tiltak skal undersøke.
Forliksrådets fastsettelsesdomdom har kun prejudisialfunksjon i forhold til pengekravet, jf. tvistemålsloven §162. Dette gir ingen adgang til å fravike reglene om krav til forliksmekling.
Dersom det er tale om «samme krav», skulle saken under enhver omstendighet vært avvist under henvisning til tvistemålsloven §163.
Det bestrides at mekling kunne unnlates med hjemmel i tvistemålsloven §275 annet ledd, jf. Rt-1988-468. Bestemmelsen ble heller ikke vurdert av byretten.
Subsidiært anføres at fristforlengelse skulle vært innvilget for B. Hans tilsvarsfrist var ikke utløpt den 16. februar 2000. A hevder at hun også begjærte fristforlengelse på vegne av sin bror. Hun opptrådte også som fullmektig for B i forbindelse med saken i forliksrådet. Det var i tillegg påstått solidaransvar for kravet. Dersom begjæringen hadde blitt innvilget til fordel for B, ville uteblivelsesdommen sannsynligvis vært unngått.
C har i hovedtrekk anført:
Det bemerkes at B ikke tidligere har reagert i saken siden den ble tatt opp i 1996.
En fullbyrdelsesdom på et pengekrav er ikke et nytt krav i forhold til forliksrådets dom om ugyldighet. De ankende parter har akseptert en fastsettelsesdom om ugyldighet. Det innebærer at de har godtatt en domsslutning som innebærer en viss usikkerhet med hensyn til hvilke krav som tilkommer motparten. Det viser seg i ettertid at eiendommen på dette tidspunkt allerede var solgt av de ankende parter. Midlene fra salget skulle i kraft av forliksrådets dom fordeles på de tre arvingene etter D. Dette innebærer at det ikke kreves noen ny mekling.
Under enhver omstendighet kunne byretten fremme saken uten mekling med hjemmel i tvistemålsloven §275 annet ledd. Ut fra sakens forhistorie, med manglende engasjement og vegring mot å gi opplysninger, er det ingen tvil om at mekling var unødvendig.
Det er på det rene at A ikke var innenfor fristen for sin del da hun oppsøkte byretten. Det anføres at hun heller ikke tilkjennega at hun opptrådte på vegne av B da fristforlengelse ble begjært.
Lagmannsretten har kommet til at byrettens dom må oppheves og bemerker:
Hovedregelen etter tvistemålsloven §272 er at sivile saker må behandles i forliksrådet før de kan bringes inn for retten. Lovens §273 og §274 bestemmer henholdsvis når forliksmekling ikke skal foretas og når forliksmekling ikke er nødvendig. Nærværende sak omfattes ikke av noen av disse unntakene, men følger hovedregelen. Saken skulle således ikke vært fremmet av byretten uten forutgående mekling, jf. §275 første ledd.
Etter lagmannsrettens oppfatning er saken som C brakte inn for Moss byrett ved stevning 14. januar 2000 ikke samme sak som den som tidligere var avgjort ved Moss forliksråds dom 25. februar 1998. Men hvis man anså det som samme sak, skulle saken uansett vært avvist av byretten som rettskraftig avgjort ved forliksrådets dom, jf. §163 første ledd.
Merkling kunne heller ikke unnlates med hjemmel i §275 annet ledd. Bestemmelsen har vært forstått slik at retten bare kan fremme saken uten forliksmekling når det er tvil om mekling er nødvendig etter gjeldende lovbestemmelser, jf. Rt-1988-458. Lagmannsretten kan ikke se at dette er tvilsomt her. Det tilføyes at heller ikke §275 tredje ledd får anvendelse, idet de saksøkte ikke fikk anledning til å uttale seg om meklingsspørsmålet.
Byrettens uteblivelsesdom blir etter dette å oppheve, og saken avvises fra byretten, jf. tvistemålsloven §386 første ledd. Det bemerkes for ordens skyld at dette ikke er til hinder for at saken etter at forliksmekling er foretatt, på nytt bringes inn for Moss byrett.
De ankende parter har fått medhold i sitt krav om opphevelse av uteblivelsesdommen.
Lagmannsretten finner at ankemotparten må erstatte deres nødvendige saksomkostninger i forbindelse med ankebehandlingen, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd, idet retten ikke finner grunnlag for å gjøre unntak. Advokatfullmektig Nilsen har inngitt omkostningsoppgave, hvor salæret er oppgitt til kr 10.000 og rettsgebyret kr 15.000, til sammen kr 25.000. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens uteblivelsesdom oppheves, og saken avvises fra byretten.
2. C betaler til B og A 25.000 -tjuefemtusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen to ukers fra forkynnelsen av kjennelsen, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.