LB-2000-1622
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-07 |
| Publisert: | LB-2000-01622 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-2186 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01622 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Eivind Riise. Kjæremotpart: Richard Steenfeldt Berg (Advokat Lars Barth). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, §148, §149, §153, Tvistemålsloven (1915) §180, §398, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3, §3-6 |
Richard Steenfeldt Berg fremsatte 17. juni 1998 ved Oslo namsrett begjæring om midlertidig forføyning overfor Eivind Riise. Etter rettsmøte 10. august 1998 ble begjæringen avslått ved kjennelse av 1. september 1998.
Fornyet begjæring ble fremmet 20. september 1998. Uten muntlig forhandling ble begjæringen denne gang tatt til følge ved kjennelse av 21. september 1998 med slutning:
1. Richard Steenfeldt Berg pålegges som vilkår for gjennomføring av nærværende forføyning å stille sikkerhet for Riises vederlagskrav med et beløp på kr 75.000,- - kronersyttifemtusen00/100 - i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven §3-6.
2. Når sikkerhet er etablert, gis Richard Steenfeldt Berg rett til å få utlevert 625 aksjer i selskapet Janka Invest AS fra Eivind Riise, alternativt at slik aksjebrevutferdigelse kan foretas av selskapet med innhugg i den aksjepost som ellers skulle tilkomme Eivind Riise.
3. Eivind Riise dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse å betale kr 3.000,- - kronertretusen00/100 - til Richard Steenfeldt Berg.
Riise begjærte muntlig forhandling. Begjæringen ble fremsatt 13. desember året etter.
Muntlig forhandling ble holdt 10. april 2000. Namsretten avsa 11. april 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse 21. september 1998 i sak 98-1710 D opprettholdes.
2. Eivind Riise dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse å betale saksomkostninger på kr 13.500,- - kronertrettentusen- femhundre 00/100 - til Richard Steenfeldt Berg.
Kjennelsen ble forkynt for partene ved forkynnelsesskriv av 12. april 2000. Da namsretten 8. mai 2000 mottok kjæremål datert 2. mai 2000, poststemplet 4. mai 2000, ble Riise meddelt at kjæremålet var for sent innkommet. Namsretten skriver:
«Kjennelse 11. april 2000 i sak 99-2186 D ble forkynt for Dem ved brev 12. april 2000 hvoretter kjæremålsfristen tok til å løpe pr. 17. april 2000.
Kjæremålet er poststemplet den 2. mai 2000 - dagen etter at kjæremålsfristen utløp - og det må påregnes at retten legger til grunn at kjæremålet er for sent innkommet og at kjæremålet avvises.
Gitt at De likevel opprettholder kjæremålet - og forutsatt at rettsgebyret er mottatt innen 5 dager regnet fra i dag - vil kjæremålet bli behandlet på vanlig måte ved foreleggelse overfor motparten og oversendelse til lagmannsretten. I denne sammenheng må - forutsatt fristoversittelse - anmodes om oppreisning for fristoversittelsen.»
Riise svarte 10. mai 2000:
«Etter det undertegnede kan se skulle ikke kjæremålets poststempling 2. mai, bety at det er en dag for sent. I flg. dstl. §149, første ledd så forlenges fristen med en dag, hvis fristen ender på en dag som er likestilt med helgedag eller lørdag. I denne forbindelse antas den offentlige fridagen 1 mai, å være en slik dag. I dstl. §148 første 1. punktum, heter det at for frister som er bestemt etter dager, medregnes ikke den dag fristen begynner å løpe. Undertegnede har således begynt å regne dager f.o.m. 18 april.
Det er vel først i det tilfelle hvor det foreligger fristoversittelse, at det er aktuelt å søke oppreisning for fristoversittelse.
Kjæremålet fastholdes, og gebyret ble betalt den 8. ds.»
Namsretten oversendte kjæremålserklæringen til Bergs prosessfullmektig. Av oversendelsesbrev datert 10. mai 2000, med kopi til Riise, fremgår:
«Retten legger til grunn at kjæremålet (poststemplet 4. mai 2000) sendt lagmannsretten er for sent innkommet.»
Den 15. mai 2000 skriver Riise til namsretten:
Av ulike grunner haster det med å bringe klarhet i hvorvidt forkynnelsen er vedtatt. Og altså hva som kan anses som rettskraftig.»
Ved namsrettens oversendelse til lagmannsretten 23. mai 2000 gjør namsretten igjen - ved kopi til partene - oppmerksom på at kjæremålet er for sent fremsatt. Det opplyses at namsretten ikke finner å ville gi oppreisning for fristoversittelsen.
Forberedende dommer i lagmannsretten skriver i brev av 8. juni 2000 til Riise:
«Når det gjelder spørsmålet om kjæremålsfristen er oversittet, kan det opplyses at konvolutten som kjæremålet ble sendt i, er poststemplet Majorstua den 4. mai 2000. Hvis De vil søke om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen, og vil gjøre gjeldende at De postla brevet 2. mai 2000, bør De overveie å innhente nærmere opplysninger fra Posten om hvorfor brevet ikke ble stemplet før 4. mai 2000.»
I prosesskrift datert 12. juni 2000 svarer Riise:
«Det vises til lagmannsrettens brev av 8. juni. Den kjærende part er klar over at kjæremål må sendes ihht. De frister som gjelder. Det som var spesielt ved dette kjæremålet var at vi hadde hele påsken i kjæremålstiden Videre var det storstreik. Selv om denne ikke rammet postverket direkte, så rammet den indirekte utarbeidelsen av kjæremålet. Og den kan har rammet postverket indirekte. I dette sakskomplekset har den kjærende part, etter hvert mange rettergangsforhold løpende å besvare.
Videre opplyste dommeren i namsretten at konvolutten var poststemplet den 2. mai. Og at dette innebar forsinkelsen. Dette skapte forvirring.
Den kjærende part har ingen sikker forklaring å gi til hvorfor brevet skal være poststemplet 4. mai, slik lagmannsretten sier. Det er i såfall poststemplet 1 dag senere enn det senest skulle ha vært poststemplet. Den kjærende part har forhørt seg med postverket, og det som fremstår som en mulighet er at brevet har blitt tatt imot inne på postkontoret, og blitt lagt midlertidig på en pult, et skap etter hylle. for eksempel oppe på noe som allerede lå der. Dernest har noen etterpå lagt noe annet for eksempel en pakke i en hektisk forbifart på samme sted. Og at brevet på en eller annen måte har glidd ned bak eller på siden. Og at brevet ikke har blitt funnet før den 4. mai.
Den kjærende part hadde en stri tørn med å få kjæremålet ferdig, og har aldri hatt til hensikt å forsinke noe her. Gebyret er også betalt forlengst.
Den kjærende part søker med dette om oppreisning for evt. Fristoversittelse. Den kjærende part ønsker å uttrykke at det vil virke helt urimelig hvis denne kortest tenkelige poststemplingsdiskusjon skulle føre til avskjæring av kjæremålet. Ulempene står ikke i forhold til følgende. Og her har den kjærende part gjort det han har kunnet for å få kjæremålet ferdig i tide. Den kjærende part vil også trekke frem et element for forhistorien i saken.
Det tok 4 måneder fra begjæringen om muntlig forhandling (visstnok første gang 13.12.99) til rettsmøtet 10.04.00. Mens retten plutselig dagen etter avsier kjennelsen. Dvs. 11. april. Den kjærende part ønsker å uttrykke at han ble overrumplet av dette. Han hadde regnet med at det kanskje ville gå 2 - 3 uker. I hvert fall mer tid enn 1 dag.
Den kjærende part har i høyeste grad rettslig interesse av å få kjæremålet behandlet. Den midlertidige forføyningen føles forferdelig urettferdig. Den er tuftet på uriktige forklaringer fra motparten. Med riktige forklaringer, vil resultatet måtte bli motsatt.»
Berg har i prosesskrift av 19. juni 2000 om fristoversittelsen og oppreisningsbegjæringen uttalt:
«1. Fristoverskridelse
Det er på det rene at kjæremålet er for sent fremsatt.
Kjæremålsretten kan ikke ta hensyn til Riises udokumenterte påstander om rotete postbehandling. I motsatt fall ville enhver for sent poststempling kunne bortforklares på samme måte, og det ville føre til helt uholdbare forhold. Riises forklaringer er ikke sannsynliggjorte eller engang forsøkt dokumenterte. Riise har datert kjæremålet 02.05.00, som sannsynlig er fristens siste dag, men sier selv at brevet er poststemplet 1 dag senere enn det senest skulle været poststemplet. Riise bekrefter jo her at han uansett har vært for sent ute i det poststempling 03.05.00 er etter utløpet av kjæremålsfristen.
2. oppreisning for fristoverskridelse
I henhold til domstolsloven §154 første ledd må en begjæring om oppreisning fremmes senest innen 14 dager, da selve kjæremålsfristen er 14 dager. Fristen løper fra det tidspunkt det ble anledning til å fremme begjæring om oppreisning. I «anledning» ligger at parten må være klar over fristoversittelsen, og ikke lenger har rimelig grunn til å vente må å begjære oppreisning. Det vises til Rt-1992-1063. I nærværende sak ble kjærende part allerede ved namsrettens brev av 08.05.00 og brev av 10.05.00 gjort klart oppmerksom på at byfogd Terje Reinholt Johannesen mente fristen var oversittet. Legges til grunn at Eivind Riise senest har mottatt disse brev 15.05.00, må det være opplagt at Eivind Riise på dette tidspunkt har forstått at retten mener at kjæremålet er for sent fremsatt. Han hadde på dette tidspunkt ikke lenger noen grunn til å vente med å fremme en begjæring om oppreisning. Selve begjæringen om oppreisning skjer så først ved prosesskrift av 12.06.00. Når dette brevet er poststemplet er uklart for kjæremotparten, men selv om en legger relativt romslige frister til grunn, kommer en ikke utenom at selve begjæringen om oppreisning er fremsatt minst 10 dager for sent. Det gis ingen oppreisning for en slik fristoverskridelse, se domstolsloven §154 første ledd siste punktum. I tillegg burde han jo være forberedt på å måtte kreve oppreisning på samme tidspunkt han ble klar over at tidsfristen var i fare, i forbindelse med postleggelsen rundt den 03.05.00. Det er i så måte underlig at han selv ikke tok kontakt med retten for å forvisse seg om at fristen var overholdt.
Dersom retten allikevel skulle komme til at begjæring om oppreisning er fremsatt innen lovens frister, kan den uansett ikke tas til følge. Vilkåret for å gi oppreisning er at fristoverskridelsen ikke kan legges parten til last, jf. domstolloven §153. Det fremgår ikke av Riises prosesskrift forhold som indikerer at Riise selv ikke er skyld i fristforsømmelsen. Riise kan ikke bli hørt med anførselsen om at kjennelsen kom raskere enn forventet. Fristen løper i alle fall først fra kjennelsen blir forkynt, enten det skjer 6 dager etter rettsmøtet, som i denne sak, eller etter 2 måneder. Riise hevder videre at storstreiken har hindret han i å innsende kjæremålet innen fristen. Hva Riise her sikter til utdypes ikke og anførselsen blir stående igjen som intetsigende. Det kan heller ikke være relevant at Riise har mange andre rettergangsskritt å forholde seg til i saksmaterien. Hans notoriske handlemønster har direkte foranlediget de pågende prosesser. Kjæremotparten kan for øvrig ikke se at det løp andre frister i de for denne saksmateries aktuelle tidsperioder.»
I kjæremålet er det nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse i sak nr. 99-2186 D av 11.04.00, om midlertidig forføyning over aksjepost i «Janka Invest» AS (Sivilingeniør S.E. Riise AS) oppheves.
2. Eivind Riise tilkjennes sakens omkostninger, inkl. de for tidl. Behandlinger.
3. Sikkerhetsstillelse på kr. 75000,- hos namsretten, blir stående i påvente av utfall av erstatningssak, for uberettiget midlertidig forføyning.
Berg har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Namsrettens kjennelse stadfestes.
I begge tilfelle, kjærende part dømmes til å betale til kjæremotparten sakomkostninger med kr 2.500,- for dette tilsvar.
Riise har ved prosesskrift av 12. juni 2000 begjært oppsettende virkning.
Lagmannsretten legger til grunn at kjæremålserklæringen er postlagt etter 2. mai 2000.
Konvolutten er poststemplet 4. mai 2000, og Riise har ikke sannsynliggjort at brevet er postlagt noe før. Det er tenkelig at brevet kan ha vært postlagt 3. mai 2000 og først posttemplet dagen etter, men også dette var for sent i forhold til kjæremålsfristen, som utløp 2. mai 2000, jf dstl §149; kjennelsen må anses forkynt 17. april.
Adgangen til å kreve kjæremålsbehandling vil da avhenge av oppreisning. Begjæring om oppreisning må i kjæremålssaker fremmes senest to uker etter at «der blev anledning til det», dstl §154 jf tvistemålsloven §398. Mot oversittelse av denne frist gis ikke oppreisning.
Oppreisning er her begjært 12. juni 2000. I brev av 10. mai 2000 uttaler Riise: «Det er vel først i det tilfelle hvor det foreligger fristoversittelse, at det er aktuelt å søke oppreisning for fristoversittelse.» I brev av 15 mai 2000 uttales: «Skulle det bli behov for å søke oppreisning for evt. fristoversittelse, vil dette bli gjort omgående.» Ingen av disse brev kan etter rettens mening anses som begjæring om oppreisning, jf Rt-1983-615. Namsretten har i sin oversendelse til lagmannsretten 23. mai 2000 med kopi til partene gitt uttrykk for at oppreisning ikke er gitt.
Det kan reises spørsmål om namsretten ved sin feilskrift i brev av 8. mai 2000, der poststemplingsdagen er angitt til 2. mai 2000, har forårsaket misforståelser; namsretten gir her uttrykk for at fristen er oversittet, men begrunnelsen er ikke holdbar. Retten finner imidlertid å måtte legge til grunn at Riise selv visste at brevet ikke var postlagt den 2. mai, og han hadde av den grunn allerede da oppfordring til å begjære oppreisning og dermed «anledning». Under enhver omstendighet måtte Riise ha «anledning» da namsretten ved oversendelsen 10. mai 2000 anga den riktige poststemplingsdag, 4. mai. Han hadde i alle fall da ikke lenger rimelig grunn til å vente med en eventuell begjæring. Retten legger således til grunn at fristen etter dstl §154 begynte sitt løp da Riise mottok kopi av namsrettens brev av 10. mai 2000. En begjæring fremmet 12. juni 2000 er da åpenbart for sent fremsatt. «Anledning» etter dstl §154 er ikke avhengig av at fristoversittelse er fastslått. Oppreisning må begjæres når parten mottar melding om at spørsmålet om fristoversittelse er reist, jf Rt-1996-1753, Rt-1986-315, Rt-1980-897, Rt-1993-136, Rt-1987-110 og Rt-1989-615. Dette må gjelde også her, selv om Riise ikke hadde advokatbistand.
Oppreisningsbegjæringen og kjæremålet må etter dette avvises.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 bør Eivind Riise dekke Bergs omkostninger i kjæremålssaken. Beløpet settes skjønnsmessig til 4 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oppreisningsbegjæringen avvises.
2. Kjæremålet avvises.
3. Til dekning av saksomkostninger i kjæremålssaken betaler Eivind Riise til Richard Steenfeldt Berg 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.