LB-2000-2065
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-17 |
| Publisert: | LB-2000-02065 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr 00-00204 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02065 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Storskogen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Jacob Cappelen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung, formann. Lagdommer Thore Rønning. Byrettsdommer Ruth Anker Høyer |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §35a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §367 |
Saken gjelder tvist mellom to tidligere ektefeller om hvor barna skal bo fast, jf barneloven §35a jf §34 tredje ledd.
Partene A og B giftet seg .. desember 1993. De har to barn, C født ** 1994 og D født ** 1997. Partene flyttet fra hverandre i januar 1998. De ble separert ved bevilling fra Fylkesmannen i Buskerud 23. mars 1998 og senere skilt.
A etablerte fra september 1998 samboerforhold til E, og hun fikk med han en datter F født ** 2000.
Partene inngikk etter samlivsbruddet avtale om felles foreldreansvar for barna. Barna skulle etter avtalen bo 14 dager hos hver av foreldrene, en ordning som skulle evalueres i god tid før innskriving på skolen for C. Hans skolestart var bestemt til høsten 2000.
Partene ble ikke enige om hvem som skulle ha daglig omsorg for barna i perioden etter skolestart for C. B tok derfor ut stevning for Sarpsborg byrett datert 25. februar 2000 mot A.
Sarpsborg byrett avsa dom og kjennelse 26. mai 2000 med slik domsslutning:
1. C f. ** 94 og D f. ** 97 skal bo fast hos B.
2. A skal ha samvær med C og D med slik utstrekning:
a) Annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.
b) Sommerferien med to pluss to uker, i alt fire uker som avtales mellom partene innen 1. juni hvert år.
c) Julen deles i to:
Periode I fra skoleslutt til 3. juledag. Periode II fra 3. juledag til skolestart.
A skal ha periode I julen 2000, periode II i 2001 osv. annenhvert år.
d) Annenhver påske i skolens ferie. A skal ha påsken 2001, 2001 osv.
e) A skal ha rett, men ikke plikt til en uke sammenhengende samvær med barna i høst- og vinterferie (i skolens ferier).
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
4.Slutningen i kjennelsen lyder slik:
1. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger skal barna frem til skolestart i august 2000 være to uker hos far og to uker hos mor på samme måte som det har vært praktisert i henhold til avtale av 23. - 27.02.1998. Fra skolestart i august 2000 skal barna bo fast hos B.
2. Fra skolestart august 2000 skal A ha samværsrett i samsvar med foranstående domsslutning punkt 2.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har ved ankeerklæring datert 7. juni 2000 framsatt rettidig anke til Borgarting lagmannsrett med advokat Halvor Storskogen som prosessfullmektig.
B innga tilsvar datert 27. juni 2000 med advokat Bjørn Skuggevik som prosessfullmektig.
Ankeforhandling ble avholdt i Sarpsborg tinghus 9. januar 2001. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. B var nå representert ved advokat Rolf Jacob Cappelen. Det ble foruten partene avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Ankende part A har i korthet anført:
A er enig i at begge foreldrene er godt skikket som omsorgspersoner for barna. Hun mener likevel at barna vil få det best ved å bo fast hos henne. Under hele ekteskapet var det hun som tok seg av barna og hadde hovedansvaret for disse. B hadde da liten kontakt med barna. Han var mye borte fra hjemmet i forbindelse med arbeidet, og kom ofte ikke hjem før barna hadde lagt seg. Barna er derfor mest knyttet til henne selv om det erkjennes at betydningen av tidligere omsorgsansvar avdempes av delt omsorg etter samlivsbruddet.
B har ikke hennes evne til å sette seg inn i barnas behov. Han tenker ikke på dette på samme måte som henne. Hun er dessuten hjemmeværende og har langt mer tid til å være sammen med barna. B er i full stilling og barna må derfor være hjemmefra hele dagen - dels på skole, skolefritidsordning og barnehage. A vil være hjemme med barna helt til F begynner på barneskolen om fem år. Barna vil således få en trygg og god omsorgsbase.
A er nå etablert i en ny familiesituasjon med samboer og en datter på snart ett år. Samboerforhold har i rettspraksis vært vurdert som positivt, jf Rt-1985-729. Det skapes balanse i familieforholdet med to voksenpersoner. C og D har hatt mye kontakt med samboeren, og de har et godt forhold til ham.
Barna vil hos henne få daglig samvær med halvsøsteren F, noe som må være særlig viktig for å etablere en tidlig søskenrelasjon. Barna er svært glad i F og betrakter henne som sin søster.
As familiesituasjon vil derfor være bedre enn Bs som aleneforelder, noe som vil være av særlig betydning f eks ved sykdom hos barna. At B kan få bistand fra foreldre og søsken som bor i nærheten kan ikke avhjelpe dette. Det viktigste for barna er foreldrekontakten. A er dessuten ikke overbevist om at Bs mor har de rette holdninger til barneoppdragelse og hun frykter den påvirkning bestemoren kan ha.
At barna må flytte til henne representerer intet miljøskifte. Barna har bare bodd fast hos B i fem måneder og de har hele tiden vært forberedt på at det ikke var endelig avgjort om de skulle bo fast hos mor eller far. Barna er forøvrig godt kjent i X etter å ha bodd mye i bygda, og C har mange kamerater der. A bor i dag i enebolig som tilhører samboeren. Barna vil få trygge oppvekstvilkår i landlige omgivelser uten gjennomgående trafikk. Skoleveien vil bli kort, det er bare en kilometer til skolen.
Til saksomkostningskravet for byrett og lagmannsrett fra B anføres at dette er fremsatt for sent, jf tvistemålsloven §367 første ledd. Det er derfor ikke prosessuell adgang til å pådømme kravet.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. C, født ** 1994 og D født ** 1997 skal bo fast hos A.
2. B skal ha samvær med C og D i det omfang det fremgår av byrettens dom.
3. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
B har i korthet anført:
Begge parter er vel kvalifiserte til å ha omsorgen for barna. Barna er imidlertid nå etter byrettens dom etablert hos B hvor barna har fungert fint. B har egen bolig i et barnevennlig miljø. Barna trives godt hjemme, på skolen og i barnehagen, de har et godt forhold til sine besteforeldre som bor i underetasjen og til fars søsken som også bor i nærheten.
Barna har innstilt seg på at de for fremtiden skal bo hos far, og barna utsettes for risiko for mistrivsel og belastninger dersom de nå likevel skal flytte. Rettspraksis har i situasjoner der det foreligger en vel fungerende omsorgsordning fastslått at barna ikke bør flyttes med mindre overvekt av hensyn tilsier dette, jf Rt-1985-467 og Rt-1996-420.
B kan tilby stabile forhold i hjemmet i dag og i fremtiden. Han har fast jobb med god inntekt samt god utdannelse. Besteforeldre og søsken kan bistå dersom det unntaksvis foreligger behov for dette ved sykdom eller andre forhold. B bestrider at det er grunnlag for frykt for uheldig påvirkning fra hans mor. Hun har et godt forhold til barna. A kan ikke tilby samme muligheter for stabilitet over tid.
B anfører til kravet om dekning av saksomkostninger at dette ved en inkurie ble uteglemt i prosesskriv for lagmannsretten. Kravet kan nå fremsettes etter tvistemålsloven §367.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. Sarpsborg byretts dom stadfestes for punkt 1 og 2.
2. Innankede part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten skal ta stilling til hvem av foreldrene som barna skal bo fast hos, jf barneloven §35a. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barna, jf barneloven §34 tredje ledd.
Lagmannsretten er enig med partene og byretten i at begge er vel kvalifiserte til å ha omsorgen for barna. Ankeforhandlingen har ikke avdekket negative trekk ved partene som omsorgspersoner. Tilsvarende gjelder øvrige rammebetingelser for gode oppvekstvilkår, bolig, forsørgerevne, boligmiljø etc. Barna er sikret gode oppvekstvilkår uansett hvem av partene som tilkjennes daglig omsorgsansvar.
Byretten har ved sin drøftelse foretatt en detaljert gjennomgang av ulike sider ved partenes omsorgsmuligheter. Lagmannsretten kan i all hovedsak slutte seg til dette. Byrettens gjennomgang viser at det i dagens situasjon bare er marginale forskjeller mellom partene som omsorgspersoner og oppvekstmiljøet for øvrig.
B har hatt daglig omsorg for barna etter byrettens dom. Barna trives og ordningen synes i alle henseende å fungere godt - noe som også kan forventes i fremtiden når barna blir eldre med tildels andre behov. B kan karakteriseres ved stabilitet i bo-, familie- og arbeidsforhold. Hans omsorgsmuligheter anses for øvrig ikke spesielt sårbare ved eventuelle endringer i arbeidsplass eller andre forhold. B er etter det opplyste en aktiv og initiativrik person med interesser i retning sport og friluftsliv - egenskaper som C og D i økende grad vil nyte godt av når de blir eldre.
A kan på sin side vise til at barna har trivdes godt hos henne i de 14 dagers periodene barna har bodd hos henne etter separasjonen og frem til byrettens dom, og det var hun som hadde hovedansvaret for barna under ekteskapet. A bor i dag sammen med samboer og deres datter, snart ettårige F. Samboeren er i fast arbeid, mens A er hjemmeværende med god tid til å ivareta barnas ulike behov. Hun kan tilby barna oppvekst i en familie sammen med halvsøsteren - noe som anses verdifullt for å utvikle gode søskenrelasjoner, kanskje spesielt for datteren D. A har her et fortrinn fremfor B selv om en god samværsordning kan avdempe virkningen noe.
A har begrenset utdanning og arbeidserfaring, og hennes gunstige omsorgsituasjon i dag er noe mer sårbar for endringer i de ytre forhold. Lagmannsretten anser det viktig at barna skjermes mot en mulig fremtidig risiko som kan utsette dem for belastninger og mistrivsel. Dette fremstår som viktigere enn å legge vekt på mer eller mindre marginale forskjeller mellom mor og far i dagens omsorgssituasjon.
Lagmannsretten har etter en helhetsvurdering under betydelig tvil kommet til at barna fortsatt bør være hos B. Barna trives og har det godt hos faren under forhold, som ikke bare i dag, men også for fremtiden fremstår som trygge og stabile. Lagmannsretten kan ikke se noen avgjørende grunn til å endre dette forhold.
Byrettens dom pkt 1 og 2 blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten bemerker til saksomkostningsspørsmålet at B først under ankeforhandlingen har lagt ned påstand om å bli tilkjent omkostninger for byrett og lagmannsrett. Lagmannsretten antar dette skyldes en inkurie ved utformingen av anketilsvaret, og at A ikke har hatt grunn til å forstå dette som frafall av krav om saksomkostninger ved byrettens og lagmannsrettens behandling. A anses ikke å ha rimelig grunn til å motsette seg at lagmannsretten tar stilling til kravet, jf tvistemålsloven §367 første ledd.
Lagmannsretten finner ved den materielle vurdering ikke grunnlag for å tilkjenne B saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Saken har som nevnt voldt betydelig tvil, og det foreligger derfor særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten, jf Schei I side 607. Det er da heller ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Sarpsborg byretts dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.