LB-2000-2106
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-03 |
| Publisert: | LB-2000-02106 |
| Stikkord: | Ulovfestet objektivt erstatningsansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-4588 A/56 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02106 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Jacob Horn). |
| Forfatter: | Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Ekstraordinær lagdommer Georg Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Yrkesskadetrygdloven (1958) |
Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar på objektivt grunnlag for personskade oppstått i forbindelse med opplæring i brannvern.
A, som er født i 1939, deltok våren 1992 på et to ukers grunnleggende sikkerhets- og beredskapskurs for skip og offshore ved Sørlandets Sjøaspirantskole i Kristiansand. Kurset inngikk som ledd i arbeidsmarkedsopplæring (AMO-kurs). A ønsket å søke stilling som forpleiningsassistent på installasjon i Nordsjøen. Gjennomført sikkerhetskurs er et vilkår for å gjøre tjeneste på offshoreinstallasjon eller skip.
Den 8. mai 1992, som var siste kursdag, deltok A i brannslokkingsøvelse på et øvelsesfelt som skolen disponerer. Den aktuelle øvelsen besto i å trekke en brannslange frem mot en bygningskonstruksjon, åpne for vannstrålen, åpne en dør og deretter gå inn i et rom for å slokke en brann som var påtent der. A var iført røykdykkerutstyr. Hun var første slangefører. Idet A var på vei opp en trapp, oppsto et rykk. Dette førte til en dreining av overkroppen og utløste smerte i ryggen. Hun fullførte videre fremrykking inn i rommet der brannen var påsatt, men byttet der etter eget ønske plass med en av de andre slangeførerne.
Smertene i ryggen og det ene benet vedvarte. A ble derfor sykmeldt i en lengre periode fra 11. mai 1992. Hun var i arbeid i en periode i 1992/1993, i det vesentlige med 50 prosent sykmelding. A har ikke vært i arbeid siden september 1993.
A ble 26. mai 1994 innvilget yrkesskadeserstatning med et engangsbeløp på kr 32.576,-. Den 10. oktober 1996 ble hun innvilget full uførepensjon med virkning fra desember 1995. Vedtakene ble truffet under henvisning til at uførheten ble ansett forårsaket av skaden som oppsto under kurset i mai 1992. Ved fastsettelsen av uføretrygden ble det lagt til grunn at hun uten skaden ville ha hatt en årsinntekt på kr 160.000,-. A mottok i november 1995 en invaliditetserstatning m.v. med kr 24.558,-. Beløpet hadde grunnlag i ansvarsforsikring tegnet av Arbeidsdirektoratet for deltakere på AMO-kurs.
A gjorde krav gjeldende mot Sørlandet Sjøaspirantskole på bakgrunn av den skade hun var påført. Skolen viste til at den var ansvarsforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS. Etter forgjeves forliksmekling reiste A ved stevning 22. mai 1998 til Oslo byrett sak mot Storebrand Skadeforsikring AS med krav om at forsikringsselskapet kjennes erstatningsansvarlig for den personskade hun pådro seg under deltakelsen på sikkerhetskurset 8. mai 1992.
Oslo byrett avsa 27. mars 2000 dom med slik domsslutning:
1. Storebrand skadeforsikring AS frifinnes.
2. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS kr 16.000 - sekstentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 13. november 2001. A møtte med sin prosessfullmektig. Storebrand Skadeforsikring AS var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt to vitner, hvorav det ene var sakkyndig vitne med kompetanse innen brannvern. Det sakkyndige vitnet var tilstede under hele ankeforhandlingen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Når det gjelder sakens nærmere enkeltheter, vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Vilkårene for ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag er til stede. Da skaden inntraff, var A på vei opp en liten trapp. Hun sto slik at hun hadde et ben på trinnet over det andre benet. Idet A skrudde på vannet, slo vanntrykket henne bakover. Dette førte til en vridning av overkroppen mens bena sto i ro i trappen. Hun var iført røykdykkerutstyr som veide ca 22 kg. Brannslangen sto under trykk. Kombinasjonen av vekten av røykdykkerutstyret og vanntrykket i brannslangen innebærer en ekstraordinær risiko for skade. Dette gjelder ikke minst overfor den gruppen av personer som gjennomgår sikkerhetskurs for å kunne ta arbeid på offshoreinstallasjoner.
Spørsmål om det foreligger ansvar på objektivt grunnlag avgjøres ved en helhetsvurdering. Kombinasjonen av tungt røykdykkerutstyr og slange under trykk representerer en ekstraordinær, typisk og stadig risiko for personskade. De nevnte forhold er ikke vilkår, men momenter av særlig vekt ved vurderingen av ansvarsspørsmålet, jf Rt-1991-1303 og Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (4. utgave) s. 248.
Den aktuelle risikoen overstiger i vesentlig grad dagliglivets risiko. Det vises særlig til at det er elever ved et sikkerhetskurs som er blitt utsatt for risikoen, jf Nils Nygaard: Skade og ansvar (5. utgave) s. 262.
Skaderisikoen er stadig. Utstyret brukes fortløpende i forbindelse med sikkerhetskurs. Fall- og strekkskader som følge av rykk ved bruk av brannslange er utslag av typisk risiko ved virksomheten.
Ved avveining må det også ses hen til forsikringsmulighetene, herunder at skolen hadde tegnet ansvarsforsikring. Det er i større grad aktuelt å pålegge ansvar når risikoen som her er knyttet til personskade. Det må også legges vekt på at gjennomføring av sikkerhetskurs er et vilkår for arbeid i Nordsjøen. Skaden er følgelig utløst i forbindelse med virksomhet fastsatt ved pålegg av offentlig myndighet. Det kan ikke tillegges avgjørende betydning at skadelidte gjennomførte kurset i egen interesse med sikte på å få slikt arbeid. A er blitt påført et økonomisk tap som følge av skaden.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS kjennes ansvarlig for den personskade den ankende part pådro seg under sikkerhetskursdeltakelse 08.05.92.
2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte den ankende part/det offentlige sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Storebrand slutter seg til byrettens dom både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. På bakgrunn av bevisførselen må det legges til grunn at skaden inntrådte i trappen opp til annen etasje i bygningskonstruksjonen på øvingsfeltet. Det er sannsynlig at slangeførerne bak A ikke fulgte opp, og at dette ga rykket som førte til vridning av overkroppen. Det har på denne bakgrunn formodningen mot seg at vannet allerede var slått på. Etter de instruksjoner som elevene hadde mottatt, skulle vannet først slås på når A befant seg et par meter fra døren inn til rommet hvor det var brann.
Vilkårene for ansvar på objektivt grunnlag er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Fremføring av en slik brannslange som den foreliggende under trykk representerer ikke et tilstrekkelig faremoment, selv om det fra tid til annen kan inntre mindre skader. Dette gjelder også om det legges til grunn at skaden oppsto i forbindelse med at vannet ble slått på. Til sammenligning vises til Rt-1966-1532. Det er videre vanskelig å forhindre vridningsskader i forbindelse med slangetrekking. A var gitt opplæring, og hadde i tillegg også vært med i øvelse hvor vannet ble slått på. Saken stiller seg derfor vesentlig annerledes enn i Rt-1991-1303 og Rt-1998-1003.
Skaden har ikke sammenheng med teknisk svikt eller farlig bedrift. Andre hensyn gjør seg gjeldende i slike tilfeller.
Den aktuelle risiko knytter seg ikke til slokking på et brannsted, men fremføring av brannslange. Risikoen kan ikke anses stadig. Det er ikke registrert tilsvarende skade tidligere. Vridningsskader oppstår ofte i forbindelse med idrett, løfting m.v. Skaderisikoen ligger følgelig nær dagliglivets alminnelige risiko.
Forsikringshensyn tilsier heller ikke objektivt ansvar. A har allerede fått rimelig kompensasjon gjennom ytelser etter yrkesskadeloven og forsikringen tegnet av Arbeidsdirektoratet.
Størrelsen av et eventuelt tap er blant annet avhengig av om A ville ha arbeidet i Nordsjøen. Det erkjennes imidlertid at et visst økonomisk tap er oppstått som følge av belastningen hun ble påført under brannøvelsen.
Ved interesseavveiningen må det ses hen til at selv om myndighetene har oppstilt plikt til å gjennomføre sikkerhetskurs som vilkår for å få arbeid, gjelder denne plikten bare for personer som er interessert i å søke jobb på skip eller offshoreinstallasjoner. Det må på denne bakgrunn også legges noe vekt på aksept av risiko. Situasjonen er annerledes enn når skade rammer en tilfeldig tredjemann.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Ankende part dømmes til å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Saken gjelder spørsmålet om ansvarsgrunnlag foreligger. A frafalt anførselen om ansvar på skyldgrunnlag under behandlingen for byretten. Det er følgelig utelukkende spørsmål om ansvar foreligger på ulovfestet objektivt grunnlag.
Spørsmålet om vilkårene for objektivt erstatningsansvar foreligger avgjøres på grunnlag av en helhetsvurdering. Utgangspunktet er om skaden er en følge av en typisk og ekstraordinær risiko, d.v.s. en risiko som vesentlig overstiger dagliglivets, jf Rt-1960-891 og Rt-1966-1532. Man må i denne forbindelse vurdere både sannsynligheten for at skade skal inntre og de mulige skadenes omfang, jf Rt-1991-1303. Hva slags risiko for skade den aktuelle brannslokkingsøvelsen innebar for deltakere på et slikt sikkerhetskurs står derfor sentralt.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A sto med bena på forskjellige trappetrinn da hun ble påført en muskelskade som følge av strekk eller vridning. På bakgrunn av As forklaring legger lagmannsretten videre til grunn at muskelskaden inntraff i det hun trakk hendelen på sprøytespissen tilbake og åpnet for vannstrålen.
Røykdykkerutstyret A benyttet hadde en vekt på ca 22 kg inklusiv stålflaske. Det er sannsynlig at det ble benyttet 1,5 tommers brannslanger, som samlet var på 30 meters lengde. Reaksjonskraften når vannet ble satt på medførte at A, som da var første slangefører, opplevde at hun ble trykket bakover. Vanntrykket var likevel relativt begrenset med det utstyret som ble benyttet. Ifølge det sakkyndige vitnet, seksjonsleder beredskap ved Arendal brannvesen, Asbjørn Ribe var trykket på 7,5 bar. Belastningen på overkroppen er avhengig av i hvilken grad hun fikk støtte i ryggen av annen slangefører m.v. Vridningsbevegelsen i overkroppen ble noe forsterket ved at hun sto med bena på forskjellige trappetrinn. Tyngden av røykdykkerutstyret forsterket belastningen.
Målgruppen for sikkerhetskurset er arbeidssøkere til stillinger om bord på skip og offshoreinstallasjoner. De vil normalt ikke ha tidligere erfaring i bruk av slikt brannvernutstyr. De fysiske forutsetninger for å benytte utstyret vil variere. A hadde imidlertid, i likhet med øvrige kursdeltakere, gjennomgått legekontroll i forkant av kurset. Særlig skadeutsatte personer må normalt antas å bli utelukket gjennom legekontrollen.
Sikkerhetsinstruktør Pål Solbakken opplyste at det jevnlig inntreffer småskader i den aktuelle fasen av brannøvelsene, f.eks. mindre muskelskader, men at det ikke tidligere var registrert personskader av betydning. Elevene hadde for øvrig i forkant gjennomgått andre øvelser som var begrenset til trekking av brannslanger, og i denne forbindelse ble åpning for vannstrålen demonstrert. Slik saken ligger an, finner lagmannsretten ikke grunn til å se hen til sannsynligheten for skade i forbindelse med slokking av brann. Døren inn til brannstedet var ikke åpnet da skaden ble forårsaket. Skadehyppigheten kan etter dette ikke anses som særskilt høy sett i forhold til det relativt store antall personer som årlig gjennomgår den aktuelle typen brannøvelser i forbindelse med sikkerhetskurs.
Personskade som fører til varig arbeidsuførhet, fremstår etter de foreliggende opplysninger som en høyst uvanlig følge av den aktuelle typen brannøvelse hvor det ble åpnet for vannstrålen. Skadeevnen ved den handlingen som utløste skaden er etter lagmannsrettens oppfatning på denne bakgrunn ikke klart høyere enn den man utsettes for i mange andre situasjoner, f.eks. i forbindelse med tradisjonelle fritidsaktiviteter eller kroppsarbeid. Ved vurderingen av om vilkårene for ansvarsgrunnlag foreligger må det etter lagmannsrettens oppfatning legges særlig vekt på at sannsynligheten for alvorlig personskade er liten i den aktuelle fasen av brannøvelsene.
Lagmannsretten viser for øvrig til at skaden ikke har sammenheng med teknisk svikt. Skaden kunne heller ikke ha vært forhindret ved enkle tiltak. Øvelsen ble holdt avslutningsvis under sikkerhetskurset. Deltakerne var tidligere, både gjennom teoretisk opplæring og praktiske øvelser, gjort kjent med bruken av utstyret, og de reaksjonskrefter som virker når det åpnes for vannstrålen. A hadde gjennomgått gradvis opplæring i bruken av utstyret før skaden inntraff.
Ved vurderingen av ansvarsspørsmålet legger lagmannsretten derimot liten vekt på at A selv valgte å melde seg på et kurs med et visst skadepotensiale. Kurset har til formål å gi opplæring for å kunne ivareta ikke bare egen, men også andres sikkerhet og eventuelt også økonomiske interesser f.eks.i alvorlige situasjoner på en offshoreinstallasjon. Kurset er imidlertid i henhold til lovgivningen obligatorisk for den som ønsker arbeid ombord på skip eller offshoreinstallasjoner, jf. tilsvarende synspunkter i Rt-1960-841.
Slik saken ligger an har foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter begrenset vekt ved vurderingen av ansvarsspørsmålet. A har for øvrig mottatt en viss økonomisk kompensasjon for de skader hun er påført, gjennom forsikringen tegnet til sikkerhet for deltakere på AMO-kurs.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at det ikke er grunnlag for erstatningsansvar uten hensyn til skyld. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
Anken har ikke ført frem. A pålegges å dekke motpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd; idet unntakene ikke finnes anvendelige. Storebrand Skadeforsikring AS har krevet dekket saksomkostninger med kr 15.500, hvorav kr 500 er omkostninger til telefoner og fotokopiering. Det øvrige beløpet gjelder salær. Lagmannsretten har intet å bemerke til omkostningskravets størrelse, og fastsetter omkostningene i samsvar med kravet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS kr 15.500 - femtentusenfemhundre - i saksomkostninger for lagmannsretten.