Rt-1966-1532

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-12-23
Publisert:	Rt-1966-1532
Stikkord:	(Florisdommen), Erstatningsrett, Personskade, Objektivt ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for personkade i en svingdør på Floris restaurant. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar for restauranten. Høyesterett kom til at dørarrangementet ikke fremstod som uaktsomt eller uforsvarlig, slik at det kunne bebreides restauranten. Siden bruk av svingdør ikke utgjør en typisk risiko for ulykker, som overstiger dagliglivets risiko, forelå det heller ikke erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se Rt-1875-330, Rt-1905-715, Rt-1909-851, Rt-1917-202, Rt-1939-766, Rt-1948-1111, Rt-1960-841, Rt-1970-1192, Rt-1972-965, Rt-1991-1303, Rt-1992-64.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 136 B
Parter:	Inger Melheim (advokat Kaare Sekkelsen - til prøve) mot A/S Floris v/ direktør Lilla Dahl (høyesterettsadvokat Gerhard Wiese)
Forfatter:	Heiberg, Gaarder, Nygaard, Roll-Matthiesen, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §98

Dommer Heiberg: Fru Inger Eugenie Melheim kom den 5. desember 1961 til skade ved en ulykke i svingdøren som fører inn til restaurant Floris i Oslo. Hun anla sak mot A/S Floris som innehaver av restauranten, med krav om skades-erstatning.

Oslo byrett avsa 22. oktober 1964 dom med domsslutning:

«1. A/S Floris v/ fru Lilla Dahl frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra fru Melheim avsa Eidsivating lagmannsrett 11. desember 1965 dom med domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Side:1533

Fru Melheim har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har hatt fritagelse for rettsgebyrer for Høyesterett og har nedlagt påstand:

1. A/S Floris v/direktør Lilla Dahl dømmes til å betale fru Inger Melheim erstatning for allerede lidt tap på kr. 3.150,- med 4 % rente fra 11. mai 1963, samt erstatning for tap i fremtidig erverv, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 100.000,-.

2. A/S Floris v/direktør Lilla Dahl dømmes til å betale fru Inger Melheim saksomkostninger for byretten og Høyesterett og saksomkostninger til det offentlige for lagmannsretten fastsatt til kr. 2.500,- samt rettsgebyrer til det offentlige for lagmannsretten og Høyesterett.»

A/S Floris har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at det tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Sakens gjenstand og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av de avsagte dommer. Partene har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for byretten og lagmannsretten.

Fru Melheim hevder således prinsipalt at det er vist uaktsomhet fra bedriftens side ved plasseringen av svingdøren, og ved at den lot seg sette i plutselig hurtig rotasjon. Under enhver omstendighet hevdes det at disse momenter - hver for seg eller sett i sammenheng - må tas i betraktning ved avgjørelsen av den subsidiære anførsel om erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Denne avgjørelse må skje etter en konkret vurdering av det samlede saksforhold, og grensen mellom subjektivt og objektivt ansvar er her flytende.

Ved bevisopptak for Oslo byrett er fru Melheim og fru Lilla Dahl og to vitner avhørt.

Etter anmodning av fru Melheim er sivilingeniør Otto Hegermann og arkitekt Birger Lambertz-Nilssen oppnevnt som sakkyndige for å «foreta en granskningsforretning av svingdøren hos A/S Floris og foreta en sammenligning med andre svingdører som er i bruk i Oslo». De sakkyndige har avgitt en skriftlig rapport, ledsaget av skisser og fotografier, og har i rapporten gitt svar på spørsmål som er forelagt dem av partene.

I medhold av tvistemålslovens §98 har det for Høyesterett vært forhandlet særskilt om spørsmålet hvorvidt erstatningsplikt foreligger.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten.

På samme måte som disse finner jeg således at det ikke er noe ved dørarrangementet som kan bebreides innehaveren som uaktsomt eller uforsvarlig. De sakkyndige har påpekt at glasset i fløyene har en generende speilvirkning når man kommer utenfra. Dette forhold kan imidlertid ikke antas å ha hatt noen betydning for ulykken, idet fru Melheim selv har forklart at

Side:1534

hun stoppet opp foran svingdøren og skulle gå inn da hun så at det var klart.

Om selve døren uttaler de sakkyndige: «Friksjonsforholdene er gode og retardasjonen bedre enn ved andre dører. Dette skyldes både gode forhold med børstene og relativt treg rotasjonsaksling.» På spørsmål uttaler de at «en hvilkensomhelst svingdør av denne type ved et voldsomt og plutselig støt kan settes i en bevegelse som kan sette en inntredende i en generende situasjon», men at det i dette tilfelle bare kan skje «ved en udisiplinert opptreden av annen person for utgående». Jeg peker også på at inspektør Knut Petersen i Oslo kommunale arbeidstilsyn - som bl.a. prøvet dørens treghet ved inspeksjon 28. september 1962, og som har foretatt regelmessige inspeksjoner gjennom 8 år - ikke har funnet noe å bemerke til dørarrangementet.

Heller ikke kan jeg finne at vilkårene er til stede for i dette tilfelle å gjøre A/S Floris ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag, og jeg tiltrer for så vidt i det vesentlige den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Jeg anser Høyesteretts dom i Rt-1933-968 som et prejudikat for den foreliggende sak, og jeg kan verken se at den senere rettsutvikling på beslektede områder, ulykkesfrekvensen for svingdører, eller den tekniske utvikling gir grunnlag for å fravike den rettsoppfatning Høyesterett den gang gav uttrykk for.

Den ankende part har foretatt inngående undersøkelser for å finne frem til andre ulykker i svingdører. I alt foreligger det opplysning om 12 slike ulykker i Oslo i årene 1920-1964. Av disse refererer imidlertid de 8 seg til Oslo hovedpostkontor hvis anlegg - som nå er fjernet - iallfall i de første år synes å ha lidt av visse tekniske mangler. I to av disse tilfelle, fra 1924 og 1925, ble erstatning betalt, henholdsvis etter rettsforlik og etter dom av Oslo byrett på subjektivt grunnlag. Av de øvrige ulykker refererer én seg til Theatercaféen, omhandlet i høyesterettsdommen av 1933, én til Torggata kommunale bad som er nevnt i lagmannsrettens dom, én til Floris restaurant - den som denne sak gjelder - og endelig én til Oslo Sparebank i 1964. Noe felles trekk ved begivenhetsforløpet er vanskelig å finne på grunnlag av de opplysninger som foreligger. I enkelte tilfelle synes tekniske mangler å ha foreligget, i andre har den skadede selv vist uaktsomhet.

Det er i saken opplyst om 18 steder i Oslo som har eller har hatt ett eller flere svingdøranlegg. De fleste av disse steder er restauranter, banker, store forretninger og andre bedrifter hvor det sammenlagt må ha passert mange millioner mennesker i årenes løp. Det materiale som foreligger, gjelder bare Oslo og er på ingen måte uttømmende. Men selv om det sikkert har vært flere anlegg, og vel også større antall skader, enn de det er lykkes å skaffe opplysning om, er det etter min mening ikke kommet frem noe som tyder på at bruken av

Side:1535

svingdører innebærer noen typisk risiko for ulykker som i nevneverdig grad overstiger hva dagliglivet ellers fører med seg av farer.

De sakkyndige har på spørsmål uttalt at en vanlig svingdør ikke kan regnes for mer risikabel enn f.eks. dobbeltslående pardører - ved begge arter dører kan uhell skje. Om årsaken til at svingdører i de senere år mange steder er blitt ombyttet med andre dørtyper, uttaler de sakkyndige at dette må antas å skyldes at de har dårlig kapasitet i forhold til mer moderne dørtyper. «Bekvemmelighet og ikke fareforhold må antas å være årsaken.»

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes. I betraktning av at saken gjelder spørsmål av prinsipiell interesse i et juridisk grenseområde, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Roll-Matthiesen og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull):

Følgende faktiske omstendigheter er uomtvistet i saken:

Den 5. desember 1961 kom saksøkeren sammen med en venninne Brit Margareth Berg opp en trapp som fører fra fortauet i Øvre Slottsgate opp til et repos utenfor restaurant Floris som ligger i 2. etasje. På reposet traff de en tredje kvinne som Brit Berg ble stående og snakke med, mens saksøkeren bega seg inn i restauranten for å reservere et bord. For å komme inn i restauranten var saksøkeren henvist til å passere en svingdør. Idet hun går inn i åpningen er svingdøren kommet i plutselig hurtig rotasjon forårsaket av en gjest som er kommet inne fra restauranten. Dette førte til at saksøkeren fikk hodet sitt klemt mellom en av de 4 båsvegger i svingdøren og den faste veggen. Da saksøkeren kom seg løs spurte den fremmede gjesten hvordan det var gått. Saksøkeren trodde ikke den gang at det var skjedd noe alvorlig. Hun sa derfor til gjesten at det ikke var skjedd noen skade. Gjesten forlot restauranten uten at hans navn ble notert. Det gikk imidlertid ikke lenge før hun forsto at det måtte være noe galt fatt. Hun fant at hun virket slapp og medtatt. Hun gikk til Legevakten og ble derfra henvist til spesialist. Nevrologene dr. Ræder Hytten og senere dr. Christian Geelmuyden har begge konstatert at hun ved ulykken hadde pådratt seg en hjerneskade som har gjort henne arbeidsudyktig. - - -

Retten går ut fra at svingdøren er satt i bevegelse med maksimal akselerasjon av en gjest som er kommet fra det område i restauranten

Side:1536

som er til høyre for svingdøren sett utenfra. Det var derfor ikke mulig for saksøkeren å se den ukjente gjesten før hun tok tak i døren og denne satte seg i bevegelse. Hun har da vært i ferd med å gå inn i svingdørsåpningen. Begge parter i saken synes å forutsette at den ukjente gjestens opptreden var grovt uaktsom. Retten finner det unødvendig å ta stilling til om så måtte være tilfelle. Det er tilstrekkelig å konstatere at det både for bedriftens ledelse og for saksøkeren var påregnelig at en svingdør av denne type ville kunne komme i gang på en slik måte. I motsetning til hva tilfelle er når det gjelder en vanlig dør så må en gå ut fra at et ikke ubetydelig antall trafikanter vil regne med at innretningen selv setter en grense for forsvarlig fart. De anvender derfor innretningen etter sin maksimale yteevne. Man kan heller ikke regne med at alle personer som går inn i en slik svingdør forvisser seg om at det ikke er noen som samtidig er i ferd med å gå inn i svingdørsåpningen på den andre siden. Det lar seg vanskelig gjøre bare på grunnlag av forklaring fra saksøkeren og vitnet Brit Berg å gjøre seg opp en vel begrunnet mening om hvor godt saksøkeren har sett seg for da hun gikk inn i åpningen. Man kan ikke se bort fra muligheten av at saksøkeren har vært uoppmerksom. Hun kan således ha hatt sin oppmerksomhet fortrinnsvis rettet mot de to damer som sto igjen på trappeavsatsen og kanskje fortsatt en konversasjon med disse. Det er imidlertid ikke noe i saksøkerens eller Brit Bergs forklaring som tyder på noe slikt. - - -

Det avgjørende er at saksøkeren mener seg å ha gått inn i svingdørsåpningen på en normal måte og at denne hennes oppfatning styrkes av forklaringen fra vitnet Brit Berg, idet denne har iakttatt saksøkeren hele tiden uten å oppdage noe usedvanlig ved hennes opptreden. Derimot har Brit Berg funnet at svingdøren kom i gang på en usedvanlig hurtig måte fra den annen side. Det er unektelig noe påfallende at svingdørsarrangementet har fungert i nærmere 30 år uten at det tidligere er skjedd noen ulykke. At den plutselig kommer i hurtig bevegelse samtidig med at en person går inn i åpningen utenfra må etter rettens mening ha forekommet til stadighet og kan ikke være en så sjelden foreteelse som partene i saken synes å forutsette. Retten går videre ut fra at det heller ikke er så helt usedvanlig at en gjest får seg en mindre dunk ved slike anledninger. Det usedvanlige i denne sak er at saksøkeren er blitt sittende fast mellom heisdøren og veggen. Heller ikke slike uhell behøver nødvendigvis å være blitt meldt til restaurantens ledelse. Det skjebnesvangre i denne sak var jo at ulykken medførte en hjerneskade. Ellers hadde den neppe blitt meldt. Det kan imidlertid neppe dertil ha vært mange ganger at noen er blitt sittende fast på en slik måte. Hvis så hadde vært tilfelle hadde det ikke vært til å unngå at innretningen var kommet i søkelyset hos publikum, restaurantledelse og myndigheter.

Spørsmålet er så om det kan tenkes at uhellet kan være skjedd uten at saksøkeren har utvist uaktsomhet. Retten er av den oppfatning at dersom saksøkeren hadde vist maksimal grad av aktsomhet så ville ulykken ikke ha funnet sted. Retten forutsetter da at det er full åpning i den bås hun går inn i, og at hun har sin oppmerksomhet henvendt på muligheten av at svingdøren plutselig kommer i sterk akselererende

Side:1537

bevegelse. Passer hun da på å gå rett fram i åpningen vil hun ikke bli klemt mot veggen. Dette forutsetter at saksøkeren ved sin inntreden i åpningen har sin oppmerksomhet i høyeste beredskap. Slik beredskap kan det være naturlig å forlange ved bruk av en åpenbart farlig innretning, men et vanlig svingdørarrangement er ikke en innretning av en slik natur. Vel er det så at arrangementet påkaller en viss forsiktighet fra trafikantenes side, slik at man unngår slag fra en av dørveggene, at man ikke snubler ved inngang o.s.v. Muligheten for en ulykke av den art som her er skjedd vil imidlertid for enhver trafikant stå så fjern at det ikke med rimelighet kan forlanges at man skal ha sin oppmerksomhet henledet på nettopp denne mulighet når man trer inn i åpningen. Det er tenkelig at det kan ha vært for liten åpning i den bås som saksøkeren gikk inn i. Dette er imidlertid ikke påberopt av saksøkte, og det er heller ingen holdepunkter i parts- og vitneforklaringer for å anta noe slikt. Retten kan således ikke finne at «skadelidende etter evne har unnlatt å anvende eller begrense skaden», eller har «unnlatt å fjerne eller forminske en usedvanlig fare for skade, når dette uten vanskelighet kunne skje» (straffelovens ikrafttredelseslov §25). Retten kan således ikke finne at skaden skyldes noen uaktsomhet fra skadelidtes side. Retten kan heller ikke finne at det er utvist noen uaktsomhet fra saksøktes side. Det er på det rene at svingdøren straks etter ulykken var funnet i full orden av inspektør Knut Pedersen i Arbeidstilsynet. Snekker Olav Foldvik har jevnlig ettersett svingdøren. Det var skiftet børster så seint som 15/1 1961. Svingdøren ble da prøvet og var i god stand. Saksøkeren har ment at det var uaktsomt av saksøkte ikke å innrette forholdene slik at de gjester som er for utgående blir synlig fra den annen side en stund før de går inn i svingdøren. Dette kunne vært oppnådd ved å lede gjestene frontalt mot denne, eller gjøre den nærmeste del av veggen gjennomsiktig. Retten har etter åstedsbefaring ikke funnet at det kan bebreides saksøkte at han har unnlatt å foreta slike sikringstiltak.

Retten vil så ta stilling til om det kan foreligge grunnlag for objektivt ansvar. Den vil da først bemerke at den står overfor et særdeles tvilsomt vurderingsspørsmål når den ut fra det utall av høyesterettsdommer som foreligger i denne materie og de til dels motstridende teorier som er lansert av de forskjellige teoretikere skal treffe et riktig standpunkt med hensyn til hvilken sedvanerettsdannelse som har dannet seg på dette felt i erstatningslæren og hvilke konsekvenser denne sedvanerettsdannelse skal få i det konkrete tilfelle som er til behandling. I en årrekke ble det ulovfestede objektive ansvar i teorien og til dels i praksis behandlet under betegnelsen «ansvar for farlig bedrift» selv etter at det i rettspraksis var instituert objektivt ansvar også i tilfeller hvor en slik betegnelse ikke var på sin plass. Så sent som i 1940 behandler J. Øvergaard i første utgave av sin Erstatningsrett emnet under kapiteloverskriften «Ansvar for farlig bedrift» trass i at han i hvert fall i en fotnote omhandler den kjente høyesterettsdom i Rt-1939-766 (gesimsdommen). Dette er heller ikke forandret i 2. utgave fra 1950 trass i at forfatteren har brakt framstillingen a jour med hensyn til dommer og rettslitteratur. Kristen Andersen behandler i sin erstatsningsrett emnet under kapiteloverskriften: «Det ulovfestede

Side:1538

objektive ansvar». Underavsnitt 2 har som overskrift: «Det objektive ansvars forankring i risiko-, forsikrings- og det interesseavveiende rimelighetssynspunkt.» I dette avsnitt omhandler han også gesimsdommen av 1939 og sier treffende om denne: «Enhver påstand om at en alminnelig, gesimsutstyrt hotellbygning i en norsk by hører de farlige bedrifter til, virker umiddelbart komisk. Men det betyr at Høyesterett nok en gang i indirekte, men utvetydig form har gitt uttrykk for at det objektive ansvars inntreden ikke nødvendigvis forutsetter at vedkommende bedrift karakteriseres som farlig. Ellers er om dommen å si at den helt ut er forankret i de prinsipielle synsmåter vi kjenner fra foregående dommer.»

Vi tar så for oss den eneste høyesterettsdom som vi har angående skade i svingdør ( Rt-1933-968). Det gjaldt her et svingdørarrangement i Theaterkaféen i Oslo som etter beskrivelsen å dømme var så noenlunde tilsvarende til det vi nå har til bedømmelse. Svingdøren i Theaterkaféen var dog ikke som den dør vi her har til behandling forsynt med børster og kunne derfor lettere bringes i hurtig rotasjon. Innehaveren av kaféen ble her frifunnet, idet Høyesterett kom til det samme resultat som byretten og i det vesentlige tiltrådte dens begrunnelse. - - -

I saken fra Theaterkaféen forelå det riktignok uaktsomt forhold fra skadelidtes side, men retten ble innbudt til å ta stilling til erstatning på objektivt grunnlag og avslo dette.

Frifinnelsen var i virkeligheten forankret i den samme problemstilling som er kommet til uttrykk i gesimsdommen. Uttrykt med andre ord har retten i virkeligheten funnet at svingdøren ikke representerte et slikt «særpreget og ekstraordinært faremoment» at objektivt ansvar var på sin plass.

Spørsmålet er så om man i den senere rettsutvikling kan spore en tendens til å slappe på kravene til det særpregete og ekstraordinære risikomoment når objektivt ansvar skal institueres. Retten peker da på at det ikke foreligger noen flere saker om skader i svingdører. Derimot foreligger det en høyesterettsdom i Rt-1957-1097 som omhandler skade i en heissjakt. Denne dom har interesse fordi svingdørdommen av 1933 uttrykkelig viser til at heiser ikke er farlige innretninger som kan medføre objektivt ansvar. Dommen av 1957 anerkjente objektivt ansvar fordi skaden var skjedd ved en objektiv svikt i et heisanlegg, men tok ikke stilling til om ansvar kunne inntre dersom slik teknisk svikt ikke forelå. I Hålogaland lagmannsretts dom inntatt i RG-1959-406 ble det også tilkjent erstatning for en heisskade. Både i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner er det imidlertid anført momenter som viser at det dreiet seg om en spesiell risiko ved et gammelt heisanlegg. Lagmannsretten anfører bl.a. at heisen bare er blitt godkjent med nettingdørene og at det burde vært truffet særlige sikringstiltak i den tid disse var fjernet. Det forelå således også her teknisk svikt eller ufullkommenheter.

I sin Erstatningsrett 256 ff. søker Kristen Andersen å påvise ved en del dommer at «det objektive ansvars inntreden ikke med nødvendighet forutsetter at vedkommende skadeforvoldelse skyldes teknisk feil, svikt eller ufullkommenhet. På den annen side er det

Side:1539

utvilsomt at den omstendighet at det ingen feil, svikt eller ufullkommenhet eksisterer kan bevirke at Høyesterett finner at det ikke har foreligget et så særpreget risikomoment at objektivt ansvar er på sin plass.» I sin gjennomgåelse av rettspraksis finner han heller ikke at dommene vedrørende ulykker ved sporveisdrift forutsetter at teknisk svikt eller ufullkommenhet er noen betingelse for å instituere objektivt ansvar for slike bedriftsulykker. Dette er imidlertid nå antatt av Høyesterett i en nylig avsagt dom inntatt i Rt-1964-272. Oslo Sporveier ble her frifunnet. Skaden var oppstått ved at en dame som sto på plattformen falt over ende som følge av en bråbrems som ikke kunne legges vognføreren til last. Høyesterett påpekte at tilfellet atskilte seg fra en sak omhandlet i Rt-1948-1111. Når Høyesterett den gang kom fram til ansvar var det med den begrunnelse at den åpne dør betydde en teknisk ufullkommenhet «og det er nettopp der saken i et avgjørende punkt skiller seg fra vårt tilfelle. Faren ved å falle ut av en sporvogn må da også fremstille seg som langt større enn faren ved å falle inn i vognen.» I dommen av 1948 ble det bl.a. anført at «det i sin tid ikke kan ha vært noe å bemerke ved det tekniske arrangement for så vidt (åpen døråpning). Men det er siden foregått en betydelig teknisk utvikling også på sporveiens område..... Jeg mener derfor at det i utviklingens medfør er blitt en teknisk ufullkommenhet ved Sporveiens vogner og at det er Sporveiene som er nærmest til å bære risikoen for den økonomiske skade som måtte bli følgen av dette.» Noen slik utvikling har det ikke vært når det gjelder svingdører. Andre arrangementer som selvåpne dører og fri inntreden med varmluftanordning var bare kommet noen ganske få steder, hvis de overhodet var tatt i bruk. Retten finner således ikke bevist at skaden er inntrådt som følge av noen teknisk svikt eller ufullkommenhet ved svingdøren.

Den grense som Høyesterett har trukket opp for det objektive ansvar for sporveisulykker kan ikke unngå å få konsekvenser i den sak som her er til behandling. I begge tilfeller dreier det seg om en trafikkinnretning som stilles til publikums disposisjon. Muligheten for at en skade skal inntre i en svingdør fremtrer ikke som noe mer særpreget og ekstraordinært faremoment enn muligheten for at en passasjer som henvises til å stå på en plattform på en sporvogn i fart kan pådra seg en skade ved bråbrems. Er ulykken først ute er det heller ikke noe i veien for at en slik skade kan få alvorlig karakter. Retten har gjennomgått de dommer som er sitert under hovedforhandlingen, bl.a. også de dommer som er sitert i Kristen Andersens Erstatningsrett som underlag for hans påvisning av at teknisk svikt og ufullkommenhet ikke er noen ufravikelig betingelse for objektivt ansvar ( Rt-1936-345 og 298, 1940 16 og 1955 46), men finner ikke at disse tilfeller gir tilsvarende grunn til analogislutning som sporveisdommen av 1964.

Retten finner således at det ikke foreligger grunnlag for å pålegge saksøkte erstatningsansvar for den inntrådte skade. Saksøkte blir derfor å frifinne. - - -

Side:1540

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Reidar Dick Henriksen og Arne Jahren og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Ved Høyesteretts dom i Rt-1933-968 flg. ble det lagt til grunn at den i saken omhandlede svingdør i Theatercaféen, Oslo, som det uttales i den tiltrådte byrettsdom, ikke kunne ansees som «en i seg selv farlig innretning, for hvilken eieren må være ansvarlig uten hensyn til skyld».

Spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag for svingdører sees ikke ellers forelagt Høyesterett. Et spørsmål om ansvar på slikt grunnlag for skade voldt av en svingdør i Torggata kommunale bad ble endelig avgjort av Eidsivating lagmannsrett ved dom av 10. mars 1956. Lagmannsretten fant i tilslutning til Oslo byrett at intet ansvarsgrunnlag var til stede, idet begge retter støttet seg til høyesterettsdommen. I tilknytning hertil nevnte lagmannsretten bl.a. at det 15/12-1949 var utferdiget nye alminnelige byggeforskrifter, som i kap. 32 §2 punkt 5, jfr. §1 punkt 3 forutsetter at svingdører kan brukes i bygninger som skal oppta et større antall mennesker, f.eks. restauranter, biblioteker, museer o.l. Det er kun den bestemmelse at svingdører i slike bygninger lett skal kunne slåes sammen ved plutselig tilstrømning av mennesker. Lagmannsretten bemerket herom at bygningsmyndighetene tydeligvis ikke vurderer svingdører som noen farlig innretning.

I de saker som er nevnt synes det som om det særlig er synspunktet «farlig bedrift» eller «farlig innretning» som har vært i forgrunnen, men som ikke er funnet å gi tilstrekkelig grunnlag for et objektivt ansvar. I nærværende sak er det reist spørsmål om ikke erstatningsrettens utvikling i de senere år bør medføre at spørsmålet om objektivt ansvar for svingdører nå må få en annen løsning, idet det legges til grunn en mere omfattende avveining av risiko-, rimelighets- og interessemomenter.

Etter det opplyste kjenner man ikke til at det tidligere har skjedd noen ulykke med den svingdør saken gjelder. Tilsvarende opplysning forelå i forbindelse med ulykken ved svingdøren i Torggata kommunale bad. Bare i de to tilfelle som er nevnt og et tidligere tilfelle vites svingdørulykker å være forelagt domstolene.

Rent umiddelbart synes det som om den som går gjennom en svingdør forholdsvis lett måtte kunne bli utsatt for skade, hvis en eller flere andre samtidig går inn fra samme eller den motsatte side og setter døren i bevegelse på en måte som kan være vanskelig å forutse. Oftest ville det vel i tilfelle bli tale om småskader som ikke volder økonomisk tap; men at det fra tid til annen ville forekomme større skader synes, iallfall umiddelbart, relativt sannsynlig. Det kan tenkes at når rettssakene er så få, skyldes dette for en del at skadesaker er ordnet i minnelighet, men kanskje særlig at det etter høyesterettsdommen av 1933 er funnet hensiktsløst å reise krav. En nærmere undersøkelse hos de institusjoner som har svingdører, og eventuelt av mulig foreliggende ulykkesstatistikk kunne tenkes å ha kastet lys over faremuligheten.

Side:1541

Til fordel for at slike skader i tilfelle ble dekket av vedkommende bedrift, kunne tale at svingdørene er beregnet på å formidle massetrafikk på en bekvem måte i bedriftenes interesse, og at et mulig ansvar med letthet ville kunne fåes dekket ved forsikring, mens de ellers kan ramme den skadelidte, som ofte vil være bedriftens kunde, hårdt - som i det foreliggende tilfelle.

Selv om det således de lege ferenda synes å kunne tale noe for objektivt ansvar for en så vidt spesiell innretning som en svingdør, er lagmannsretten blitt stående ved at et slikt ansvar ikke har tilstrekkelige holdepunkter i norsk erstatningsrett, slik som den har utviklet seg frem til idag. Det legges adskillig vekt på at den nevnte høyesterettsdom av 1933 vel kan sies å ha dannet grunnlag for en festnet rettsoppfatning på dette spesielle punkt. En viss vekt legger lagmannsretten i likhet med byretten på at en svingdør, selv om disse innretninger etter det opplyste synes å ha tapt terreng, ennå neppe i seg selv kan sies å være et teknisk akterutseilt og derfor ufullkomment arrangement, hvilket i følge uttalelser i høyesterettsdom i Rt-1964-272, er tillagt vekt i en annen forbindelse.

Det tilføyes at det synes uklart hvilke konsekvenser et objektivt ansvar for svingdører naturlig ville trekke etter seg.

Endelig bemerkes at man intet vil ha uttalt om hvorvidt nærmere opplysninger om den alminnelige farefrekvens ved svingdører kunne tenkes å ha tilsagt et annet resultat.

Det neste spørsmål er om særlige forhold vedkommende denne spesielle svingdør kan gi grunnlag for ansvar for eieren. I denne forbindelse vises til det som er fremholdt av den ankende part med hensyn til plasseringen av svingdøren.

Lagmannsretten har, som nevnt foran, besiktiget svingdøren i Floris og, for sammenligningens skyld, en rekke svingdører annetsteds i Oslo. En er enig med byretten i at det ikke er noe ved arrangementet som kan bebreides innehaveren som uaktsomt eller uforsvarlig. Allerede den omstendighet at ingen annen skade vites inntruffet på nærmere 30 år taler for øvrig sterkt i mot et ansvar på subjektivt grunnlag.

Lagmannsretten kan heller ikke finne det godtgjort at svingdøren i dette tilfelle er anordnet på noen måte som er nevneverdig mere risikobetont enn andre svingdører retten har sett, slik at et objektivt ansvar på grunn av denne dørs særlige fareegenskaper med rimelighet kan komme på tale.

Erstatningsansvar kan etter dette ikke pålegges.

Det tilføyes, uten at dette etter foranstående har betydning for resultatet, at det ikke finnes godtgjort at skadelidte har medvirket til det noe ekstraordinære skadetilfelle på noen måte som i tilfelle ville ha hatt betydning for hennes erstatningskrav.