LB-2000-2656

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-09-25
Publisert:	LB-2000-02656
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-01792 A/81 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02656 A01.
Parter:	Ankende part: PGS Exploration AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Wishman). Motpart: Den norske Bank ASA (Prosessfullmektig: Advokat Pål Sveinsson).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Lagdommer Thore Rønning
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §43, §54, §3, §4, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976), Foreldelsesloven (1979) §10, §19, Ligningsloven (1980) §9-6, §47, §52, Skatteloven (1911) §44

Saken gjelder krav om erstatning som følge av påståtte mangler i forbindelse med kjøp av andeler i kommandittselskapet K/S A/S Ugland Shuttle Tanker & Co, eller eventuelt som følge av erstatningsbetingende rådgivning i forbindelse med kjøpet. De opprinnelige parter var Nevi AS som selger og Nopec AS som kjøper. Nevi er imidlertid infusjonert i DnB mens Nopec AS gjennom diverse transaksjoner er blitt en del av PGS Exploration AS. I det følgende vil delvis de opprinnelige partsbetegnelser bli brukt i kortform, Nevi og Nopec.

Oslo byrett avsa dom i saken den 24 mai 2000 med slik domsslutning:

1. Den norske Bank ASA frifinnes.

2. PGS Exploration AS betaler saksomkostninger til Den norske Bank ASA med 219.833- tohundreognittentusenåttehundreogtrettitre - kroner med 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall, som er 2 - to - uker etter dommens forkynnelse, og til betaling skjer.

Saken ble i rett tid anket til denne lagmannsrett av PGS og DnB har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling i saken ble holdt i dagene fra tirsdag 28. til og med torsdag 30. august 2001. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger, Det ble ikke avgitt partsforklaringer, men avhørt fire vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten. Nopec kjøpte i 1995 KS-andeler i K/S A/S Uglands Shuttle Tanker & Co av Nevi. I den forbindelse regnet Nopec med å oppnå en viss skatteposisjon, og Nopec mener at DnB som Nevi nå er blitt en del av, må være ansvarlig for det tap Nopec, nå PGS Exploration led ved at denne posisjonen ikke ble oppnådd. Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, vises til byrettens dom. På samme måte som for byretten gjelder behandlingen utelukkende spørsmål om erstatningsplikt foreligger, mens spørsmålet om eventuell erstatningsutmåling utstår, jfr tvistemålsloven §151.

Den ankende part, PGS har for lagmannsretten i sammendrag anført:

Det er enighet om at det i denne saken foreligger et kjøp av KS-andeler. Det var Nopec som i desember 1985 kjøpte et antall KS andeler fra Nevi.

Det som er spørsmålet i saken er om retten til skattefradrag for avskrivninger for kjøper er en slik del av kjøpet at den omstendighet at denne skattefordelen ikke ble levert, er å anse som en mangel ved det leverte produkt. Det mener den ankende part at det er, og det fører etter den ankende parts mening til at ankemotparten er erstatningsansvarlig for det tap den ankende part lider som følge av denne mangelfulle levering.

Etter den ankende parts mening er et slikt tap erstatningsrettslig beskyttet på like linje med ethvert annet formuestap. Det kan ikke være i strid med rettsordenen å kreve erstatning dersom et rådgivningsfirma gir skatteråd som ikke fører til det ønskede resultat, og den omstendighet at dette firma også er selger av den KS-andel som påstås å gi en slik skattefordel, kan ikke føre til et annet resultat i så måte. Det er ikke noe forbud mot skatteplanlegging eller bistand til slik planlegging i norsk rett

Det er på det rene at kjøpet reguleres av kjøpsloven av 1907 og at det foreligger et handelskjøp jfr kjøpsloven §4, men selv om det gjelder strenge reklamasjonsregler i handelskjøp, må det likevel utvises en viss fleksibilitet om handelen ikke har handelskjøpets typiske sider.

Det kan videre stilles spørsmål om dette er et genuskjøp eller et individuelt kjøp jfr kjøpsloven §42 og §43. Antagelig er det mest korrekt å betegne kjøpet som halvgenerisk, jfr kjøpsloven §3, og da er det kjøpsloven §43 som finner anvendelse. Resultatet blir imidlertid det samme om man anvender kjøpsloven §42 i det skatteeffekten må anses som en tilsikret egenskap.

I den sammenheng må det legges avgjørende vekt på at Nevi gav Nopec 100% nøyaktige opplysninger om skattefordelen. Nopec tenkte skatt og det visste Nevi. Det fremgår ikke bare av prospektet, men også av Nevis generelle markedsføring at slike skattefordeler kunne være integrerte deler av de produkter som Nevi tilbød i markedet. Selv om Nopec åpenbart var interessert i skattefordeler var det Nevi som var eksperter og Nopec stolte på Nevi i så måte. Det kunne i så måte ikke gjøre noen forskjell om Nevi på grunn av markedssituasjonen strakk seg lenger enn opprinnelig tenkt når det gjaldt garantier. Det var fortsatt Nevi som satt med spesialkunnskapene og som måtte være klar over hvor grensen for skatteplikt gikk.

Nevi kan heller ikke bli hørt med at forbeholdet i prospektet hvor det heter at investorene også må ta hensyn til risikoen for nye skatteregler eller endring i ligningsmessig praksis, fritar for ansvar i denne saken. Som lagmannsretten skriver i skattesaken, (dom 21 desember 1994) på s. 22-23, er det lagt til grunn så vel i litteraturen som i forvaltningspraksis at garantier som innebærer at kjøper gis rett til å selge til fastsatt pris, vil kunne forhindre fradrag fordi det ikke foreligger tilstrekkelig risiko. At dette standpunktet skulle innebære endret ligningspraksis er blitt hevdet med styrke fra fremtredende skatterettsadvokater, bl.a av vitnene Koch og Ravnaas, men deres oppfatninger har ikke fått støtte av Høyesterett, tvert imot. I Rt-1998-46 flg tok Høyesterett uttrykkelig avstand fra dette synet, og det må også være avgjørende i denne saken. Den omstendighet at DnB og deres skatterettseksperter er misfornøyde med Høyesteretts avgjørelse, kan ikke føre til at domstolene ikke skal legge denne til grunn.

Det er på det rene at endring i ligningen ikke kunne ha vært gjort om Nopec hadde lagt alle opplysninger på bordet, jfr ligningsloven §9-6. På den annen side ville det aldri blitt tale om straffeskatt om det var tale om å legge en ny rettsoppfatning til grunn. Spørsmålet for ligningsmyndighetene var hele tiden hva som var gjeldende rett for så vidt gjaldt likningen for inntektsåret 1985.

Dersom DnB skulle få medhold ville det være å utvide området for ansvarsfraskrivelsen vesentlig. Det ville være å velte risikoen for skatteeffekten over på kjøper. Problemet for Nevi var imidlertid at om de hadde gjort klart for Nopec at det de til slutt fikk tilbudt var en skattepakke av høyst tvilsom karakter, ville Nevi ha sittet med sine andeler fortsatt. Det var ingen i det markedet som var interessert i båter. Det de var interessert i var skattefordeler, og det var det Nevi garanterte.

I og med at det er tale om handelskjøp, er raske reklamasjoner på sin plass, jfr kjøpsloven §52. Etter Nopecs mening ble det reklamert i tide. Nopec tok kontakt med Nevi straks etter varselet om ligningsendring for året 1985. Nevi rådet Nopec til å ta kontakt med advokat Blaauw som sikkert ville ordne opp i det skatterettslige. Deretter gikk det hele 9 år før saken fikk sin endelige skatterettslige løsning og dermed kjøpsrettslig aktualitet. Ligningsnemndas vedtak var av 15 mars 1991. Deretter var det atskillige telefonsamtaler mellom Nopec og DnB, med skriftlig reklamasjon den 2. mai 1991. Det er ingen i dag som kan huske det nærmere innhold av disse telefonsamtalene eller akkurat når de fant sted. Her må imidlertid DnB ha tvilsrisikoen med den følge at reklamasjonen må anses for å ha skjedd i rett tid. Uansett må DnB ha tapt sin rett til å gjøre gjeldende at reklamasjonen kom for sent. Fra 1992 til 1994 ble ikke spørsmålet om for sen reklamasjon nevnt med et ord. Først i prosesskrift av 14 april 2000 fremkommer at DnB vil påberope seg for sen reklamasjon, og det må uansett være alt for sent.

Etter Nopecs oppfatning kan heller ikke DnB nå frem med sin påstand om at Nopec ikke lenger kan påberope seg mangelen fordi den ikke er blitt gjort gjeldende innen to års fristen i dagjeldende kjøpslov §54. Slik Nopec ser det har Nevi påtatt seg å innestå for skattefordelen, og den omstendighet at behandlingen av ligningsspørsmålet ikke ble endelig avsluttet før ved Høyesteretts dom av 30 oktober 1996 kan i så måte ikke gjøre noen forskjell. Det med andre ord tale om en varig tilsikring.

DnB kan heller ikke nå frem med sin påstand om at kravet er foreldet etter foreldelsesloven. Etter Nopecs mening er det ikke leveringstidspunktet som kan være utgangspunktet for foreldelsesfristen, men ligningsmyndighetenes vedtak. Det vises i så måte til IDEAL-dommen, Rt-2000-67. I denne saken materialiserte ikke mangelen seg før ligningsnemndas vedtak forelå. Da først begynner foreldelsesfristen å løpe. Dette samsvarer også med lagmannsrettens dom i Myhre saken avsagt 20 juni 2000 som riktig nok gjaldt rådgiveransvaret, men problemstillingen er etter Nopecs mening den samme.

Etter Nopecs mening må Nevi også ha ansvar som skatterettslig rådgiver i forbindelse med kjøpet. Nevi solgte ganske visst en KS-andel men gav også råd om den skatterettslige stilling som Nopec ville komme i dersom selskapet kjøpte en slik andel. Det var slik Nevi ble oppfattet i markedet og det var slik selskapet fremstilte sin virksomhet i reklamen. Nevi må bli identifisert med sin markedsføring. At det i denne saken var slik at Nevi også ble selger er noe tilfeldig. Nevi kunne like godt ha tilrettelagt dette for salg for andre.

Rådgiveransvaret er et uaktsomhetsansvar. Nevi fremstod i denne sammenheng som et ekspertfirma. Det var skatteposisjonen som ble fremholdt som det sentrale og som det Nevi kunne. Når selskapet så beveger seg i randsonen for skatteansvar ved sin rådgivning, må det finne seg å bli kjent ansvarlig når det viser seg at rådene ikke holder i det konkrete tilfellet. Beveger de seg i om at man Beveger man seg i en juridisk gråsone etter gjeldende rett må selger/rådgiver i alle fall ha plikt til å rope høyt, og det gjorde ikke Nevi.

Det må være på det rene at prosessvarslet av 4 juni 1992 avbrøt foreldelsesfristens løp, jfr foreldelsesloven §19 og fristen begynte deretter å løpe fra Høyesterettsdommen falt. Den omstendighet at den ankende part brukte feil partsbetegnelse er i alle fall ikke noen forsettlig feil, men en høyst unnskyldelig feil som kan repareres gjennom retting. Det er fortsatt det opprinnelige selskap som lever videre i det overtakende selskapet, selv om det har gjennomgått fusjoner og navneendringer.

Spørsmålet om beregningen av Nopecs tap er ikke gjenstand for behandling i denne del av saken, men det kan ikke være tvilsomt at Nopec led et tap. Selskapet hadde alternativer i markedet på det tidspunkt da avtalen ble inngått og i alle fall er det på det rene at om ikke selskapet til slutt hadde gått inn på det forbedrede tilbud fra Nevi, ville Nopec ha hatt en skattefordel som ville ha vært godtatt av ligningsmyndighetene, men uten gjenkjøpsgarantien ville den totale fordel gjennom investeringen ha vært mindre.

PGS har nedlagt slik endelig påstand:

1. DNB ASA dømmes til å erstatte PGS Exploration den skatteulempe som ble pådratt ved at fradrag ved ligningen av Nopec AS for 1985 tilknyttet deltagelse i KS AS Ugland Shuttle Tanker ble beskåret.

2. DnB ASA erstatter PGS Exploration AS' omkostninger i anledning saken.

Ankemotparten, DnB ASA har i sammendrag bemerket:

Slik DnB ser på saken har ikke Nopec kjøpt noen skatteposisjon. Selskapet har kjøpt en KS andel. At det var et kjøp fremgår klart av den kjøpsblanketten som ble utstedt. Nopec kjøper av Nevi en 20% andel i K/S A/S Uglands Shuttle Tanker & Co i samsvar med tilbud fra Nevi.

Nevi er et finansieringsselskap, og finansiering av tankskipet var hovedformålet med tilbudet. Ganske riktig fulgte det en skatteposisjon med salget, med det var bare en del av tilbudet som også omfattet mye mer. Det viser prospektet helt klart.

Det er videre på det rene at Nopec hadde pådratt seg et overskudd i 1985, og var ute etter å finne måter å redusere skatten på. Det var i og for seg ingen grunn til at Nevi skulle gi noen gjenkjøpsgaranti, og noen slik fulgte heller ikke av prospektet. Det var Nopec som ba om tilleggsytelser og som i et slakt marked oppnådde dette.

Det var ingen grunn for Nevi til å anta at den gitte garantien ville føre til skatterettslig uheldige konsekvenser. Den garantien som Nevi gav var en omsetningsgaranti ikke en skattegaranti. Andelene ble for øvrig solgt i samsvar med denne garantien, og det var for så vidt ingen mangel ved produktet.

Det kan heller ikke bli tale om et rådgiveransvar for Nevi. Nevi hadde KS andeler for salg og det var slike Nopec kjøpte. At Nevi også var forretningsfører for prosjektet og i den forbindelse gav de nødvendige opplysninger til utfylling av selvangivelsen, gjør ikke Nevi til rådgiver og kan i alle fall ikke medføre et rådgiveransvar.

Etter DnBs mening foreligger det i denne saken intet erstatningsgrunnlag verken etter reglene for kontraktsansvar eller for rådgiveransvar utenfor kontrakt.

Det aktuelle kjøp er uten tvil et handelskjøp og etter DnBs mening er det også mest naturlig å se det som et spesiekjøp som faller inn under kjøpsloven §42. Grensen er ikke alltid så enkel å trekke, men med den omsetningsgaranti som ble gitt, og som er spesiell for denne kontrakten, er det mer naturlig å kalle det et spesie- enn et generisk bestemt kjøp.

Uansett foreligger det ingen mangel ved kjøpsgjenstanden. Uønskede skattekonsekvenser er ikke det. Det foreligger ingen «tilsikret egenskap» i den forstand dette begrepet brukes i kjøpsloven. Da må det på en helt annen og mer eksplisitt måte foreligge en garanti som ikke bare utløser vanlige mangelsvirkninger, jfr Krüger: Norsk kjøpsrett, 2. utgave s. 203. En slik garanti ba ikke Nopec om og ble heller ikke gitt av Nevi, og da er det Nopec som må bære risikoen for sine skatterettslige forhold.

Risikoen for endringer i skattelovgivningen eller ligningspraksis er uttrykkelig angitt i prospektet. Det var denne risikoen som materialiserte seg. Høyesterett kom til at Nopec var blitt eier uten oppofrelse, og det var avgjørende for retten til avskrivning. Det var en klar endring i forhold til tidligere praksis. Dette var skatterettsjurister nær samstemmige om. Som eksempel kan vises til artikkel av Haakon Løchen i «Skatterett» 1997 på s. 372 som snakker om en 180 graders vending.

Høyesterett har riktig nok i «Scott Management» dommen veket tilbake for å si at det var endringer i praksis. I denne saken må man imidlertid se på den faktiske ligningspraksis. Det er gjort innstramninger, og det må være avgjørende.

Uansett er det ingen mangel ved produktet hva enten man bygger på kjøpsloven §42 eller §43. Nopec fikk akkurat det de ba om.

Etter DnBs mening reklamerte ikke Nopec straks slik kravet er etter kjøpsloven §52. Henvendelsen til Nevi etter at Nopec i september 1990 fikk varsel fra Bærum ligningskontor om mulig endring i ligningen for inntektsåret 1985, var ikke noen reklamasjon, men en anmodning om råd, og rådet Nevi gav var å henvende seg til Wikborg og Rein som Nopec også gjorde.

Nopec kan heller ikke høres med at DnB ikke har påberopt seg for sen reklamasjon i tide. DnB har hele tiden benektet ansvar. De har aldri innlatt seg på realitetsdiskusjoner mht ansvarsgrunnlaget, og da er ikke reklamasjonsretten gått tapt.

På den annen side har Nopec oversittet den absolutte fristen i kjøpsloven §54. Så lenge ikke Nevi påtok seg noen garanti eller tilsikring har ikke selskapet noe ansvar etter utløpet av to årsfristen. Det vises til Høyesterettsdom i Rt-1978-678.

Uansett er tapet etter DnBs mening ikke et erstatningsrettslig vernet tap. Nopec kunne ikke ha fått fradrag for skattekravet andre steder heller, om de skulle ha hatt de samme betingelser for øvrig, og da kan ikke et erstatningskrav bygges på at de skulle ha hatt det i denne saken.

Uansett kan Nopec takke seg selv for at skattesaken i det hele tatt kom opp. Det er Nopecs ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene som gjorde at kravet kunne tas opp igjen etter to års fristen i ligningsloven §9-6. Det var Nopecs egen revisor som burde ha tenkt på at det ville ha vært en god idé å gi opplysningene om gjenkjøpsgarantien.

Etter DnBs oppfatning er uansett et eventuelt krav foreldet. Etter hovedprinsippet i foreldelsesloven begynner et eventuelt krav å løpe fra leveringen. Det innebærer at kravet var foreldet i desember 1988.

En eventuell tilleggsfrist etter foreldelsesloven §10 beregnet fra varsel om ligningsendring eller fra ligningsnemndas vedtak 15 mars 1991, var uansett utløpt ved prosessvarslet 20.7.1992.

Endelig bemerkes at selv om prosessvarslet skulle være fristavbrytende, er foreldelse likevel inntrådt fordi fristavbrudd først kan anses skjedd ved stevning i saken. Forliksklagen kan det ikke tas hensyn til i og med at den angitte klager da ikke fantes, men var oppløst og slettet på klagetidspunktet. Dette var en forsettlig feil som ikke kunne rettes.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Den norske Bank ASA tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten bemerker først at den er enig med byretten at det i denne saken er tale om et rent kjøp, og at det ved siden av kjøpsansvaret som hovedregel ikke er plass for et kontraktsrettslig rådgiveransvar. Det at man i forbindelse med inngåelse av en kjøpsavtale gir nærmere opplysninger om produktet og hvilke konsekvenser kjøp av produktet kan ha for kjøper i ulike relasjoner, må sees på som en del av kjøpet. Er disse opplysningene mangelfulle eller misvisende eller blir det i den forbindelse gitt særlige garantiutsagn, kan det bli tale om et utvidet kjøpsrettslig ansvar. Så lenge utsagnene er avgitt direkte i forbindelse med kjøpet er det imidlertid ikke plass for et særskilt rådgiveransvar.

I forbindelse med den kjøpsrettslige totalvurdering av om det foreligger en mangel ved det solgte produktet må imidlertid slike utsagn hensyntas.

I motsetning til byretten finner lagmannsrettens flertall, lagmann Lundgaard og lagdommer Lindseth at det er bedre i samsvar med den da gjeldende kjøpslov §3 å rubrisere kjøpet som generisk bestemt enn som individuelt bestemt. I utgangspunktet var alle KS andelene like og man kjøpte «en viss mengde» andeler. Nopec kjøpte 20%. Den omstendighet at Nopec fikk visse forsikringer utover det som fulgte av det opprinnelige prospektet kan i så måte ikke spille noen rolle. Produktet blir det samme selv om selgeren gir visse salgsgarantier.

Det innebærer at Nevi som selger har et tilnærmet objektivt ansvar for eventuelle mangler ved produktet og flertallet er enig med byretten i at skattefordelen, spesifikt beregnet særlig i brev av 19.12.1985 er å anse som en del av produktet. Når derfor denne effekten ikke oppnås som forventet må dette være å anse som en mangel ved produktet som kan medføre ansvar med mindre Nevi har tatt uttrykkelig forbehold i så måte.

Lagmannsrettens flertall er imidlertid, i motsetning til byretten, kommet til at DnB ikke kan påberope seg forbeholdet mot endringer i ligningspraksis til sin fritakelse. Spørsmålet om det i virkeligheten var en endring i praksis eller ikke, var oppe i «Scott Management» saken. Da denne kom til Høyesterett var Høyesterett vel kjent med den diskusjon om skattedommene bl.a i Nopec saken representerte en endring i ligningspraksis eller ikke. I dommen uttaler Høyesterett:

Den ankende parts prosessfullmektig har - slik jeg har forstått ham - fremholdt at det oppofrelsessynspunkt som Høyesterett bygget på i Libæk- og Nopecsakene, og som jeg har sluttet meg til, er nytt og uten forankring i tidligere teori og ligningspraksis. Jeg kan ikke se at det er en treffende innvending. Det er etter min mening en klar linje fra det nevnte oppofrelsessynspunktet og dets sammenheng med det alminnelige utgiftsbegrep i skatteloven §44, innledningen, til eldre skatterettslig teori og lovgivning. Eksempelvis heter det i Ot.prp.nr.11 (1957) side 19, der man foreslo endringer i avskrivningsreglene:

«Bygger man på at det viktigste formål med revisjonen av avskrivningsreglene er å sikre effektivt fradrag for de kostnader som avskrivningen avspeiler, er det derfor naturlig å la den risiko som er forbundet med investeringen få vesentlig vekt ved utformingen av de nærmere regler.»

Jeg kan heller ikke se at det på noen måte er dokumentert at ligningsmyndighetene omkring 1989-1990 la om ligningspraksis. Det er vel snarere slik at myndighetene på den tid for alvor ble oppmerksom på de vesentlig skattemotiverte investeringer - fortrinnsvis i skip o l - som, i kombinasjon med kommandittselskapsformen og svært gunstige saldoavskrivningsregler, tiltok i omfang. Forholdet synes å være at det var disse former for skattemotiverte investeringer som først og fremst var nye, og at ligningspraksis måtte rette seg inn mot disse. At ligningsmyndighetene kom på etterskudd, og at en rekke tilfeller ikke er tatt opp av kontrollmyndighetene, er neppe mer enn man kunne vente.

Flertallet finner å måtte holde seg til dette, og viser også til lagmannsrettens dom av 6 juni 2000 i den såkalte Myhre saken ( LB-1999-00025)i .

Det innebærer at DnB ikke kan høres med at ansvarsfraskrivelsen i prospektet når det gjelder den skatterettslige fremtid for slike KS-andeler, kan lede til fritak for ansvar i denne saken hvor Nevi gav garantier utover det som fulgte av prospektet. Den omstendighet at Nopec også var en profesjonell aktør i markedet kan ikke lede til annet resultat. Riktig nok er det så at en kjøper har en viss undersøkelsesplikt når det gjelder det produkt som kjøpes, jfr kjøpsloven §47, og etter flertallets mening vil unnlatt undersøkelse av kjøpers skatterettslige posisjon oftest være kjøpers risiko så lenge ikke selger har gitt noen garantier i så måte. Det gjelder i særlig grad dersom selger har presisert at kjøper bør foreta nærmere undersøkelser.

I denne saken finner imidlertid flertallet at det var Nevi som fremstod med den skatterettslige ekspertise for så vidt gjaldt den aktuelle skatterettslige situasjon. Frem mot nyttår 1995-96 gav Nevi ytterligere garantier til et stort flertall av kjøperne av disse KS-andelene, og Nevi må ha risikoen for eventuelle feilvurderinger når det gjelder kjøpernes skatterettslige posisjon i den forbindelse, når uttrykkelig forbehold ikke ble tatt i så måte.

Det forbehold som ble tatt i prospektet med hensyn til fremtidige endringer bidrar til å forsterke tiltroen til Nevis ekspertise når det gjelder den aktuelle skatterettslige posisjon - selv om også Nopec var klar over at man beveget seg i et skatterettslig grenseland.

Lagmannsrettens flertall finner imidlertid at kjøpers rett til å påberope seg at de ikke fikk den forventede skatterettslige posisjon er gått tapt som følge av manglende reklamasjon innenfor toårsfristen i kjøpsloven §54.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det verken av prospektet eller av de etterfølgende tilbud kan utledes noen tilsikring av den skatterettslige posisjon. En slik garanti må fremgå uttrykkelig. Et manglende forbehold er i så måte ikke tilstrekkelig, jfr Krüger: Norsk kjøpsrett 2. utgave 1975 s. 177, note 17 og Rt-1978-678. Det er også på det rene at det i forhold til denne fristen ikke spiller noen rolle om selger har innlatt seg i realitetsdiskusjon om reklamasjonens berettigelse, jfr Rt-1960-143.

I relasjon til denne saken bør det bemerkes at normalt vil spørsmålet om endelig skatteplikt være avklart i løpet av det følgende året. Bare dersom skattyter ikke har gitt fullstendige opplysninger, kan ligningen tas opp på ny etter at to år har gått, jfr ligningsloven §9-6. Det er på det rene at Nopec ikke gav fullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene. Nopec må derfor selv bebreides for at selskapets skatterettslige posisjon ikke ble endelig avklart på et tidligere tidspunkt.

Mindretallet, lagdommer Rønning, er kommet til samme resultat som flertallet, men på et annet grunnlag.

Mindretallet er ikke enig med flertallet i at det foreligger en mangel ved det solgte produkt som kan anses erstatningsbetingende etter kjøpsloven §43. Spørsmålet om erstatningsansvar bør vurderes med utgangspunkt i kjøpsloven §42. Nopec ble i utgangspunktet gjennom prospektet tilbudt «en viss mengde» like andeler KS-andeler, men kravet om omsetningsgaranti medførte at endelig kjøp må anses å gjelde et individuelt tilpasset kjøpsobjekt for å sikre Nopecs skatteposisjon.

Omsetningsgarantien var en sentral produktegenskap, og medførte at Nopec - slik Høyesterett uttrykker det i skattesaken Rt-1996-371 - «var sikret tilnærmet full restitusjon av sin investering ved et oppgjør basert på skipets kostpris med fradrag av gjeld.» Kjøpets kommersielle risiko slik det ble beskrevet i prospektet pkt. 6 ble i lys av dette overført fra Nopec til Nevi, mens Nopec fortsatt forventet å sitte med full rett til avskrivninger. Omsetningsgarantien endret således produktets karakter. Kjøpet må således anses å gjelde «en bestemt gjenstand» i kjøpslovens forstand.

Spørsmålet blir derfor om ansvar kan gjøres gjeldende mot DNB basert på at Nevi i salgsprosessen må anses å ha tilsikret Nopec forventet skatteposisjon, jf. kjøpsloven §42 annet ledd. Mindretallet finner ikke at dette er tilfelle, og det vises til flertallets begrunnelse i forhold til tilsvarende problemstilling ved vurderingen av foreldelse jf. kjøpsloven §54.

Vilkårene for erstatningsplikt som følge av uaktsom opptreden av Nevi under salgsprosessen foreligger heller ikke. Selskapet var etter alt å dømme ikke oppmerksom på at omsetningsgarantien satte kjøpers forventede skatteposisjon i fare. Det er ikke holdepunkter for at Nevi kan bebreides for dette med erstatningsplikt til følge.

Mindretallet finner i lys av sitt syn på saken det unødvendig å ta stilling til hvorvidt et mangelsansvar i alle tilfelle er bortfalt etter kjøpsloven §54.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd i denne saken. Det innebærer at PGS må erstatte DnB saksomkostninger også for lagmannsretten.

Disse settes, i samsvar med omkostningsoppgaven som motparten ikke har hatt bemerkninger til, til 291.413 kroner.

Når det gjelder resultatet er dommen enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler PGS Exploration AS 291.413 - tohundreognittientusenfirehundreogtretten - kroner til Den norske Bank ASA innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente dersom betaling skjer etter forfall.