LB-2000-2727

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-12
Publisert:	LB-2000-02727
Stikkord:	Arbeidsrett, Avskjed, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-07060 A/12 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02727 A/01. Anker til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00706.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Kr. Øydegard). Motpart: X AS (Prosessfullmektig: Advokat Jens Chr. Hauge jr.).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Sorenskriver Ola P. Svor. Meddommere: Regnskapsfører Hulda Svensson. Adm. dir. Kari Thrane-Steen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §5-1, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Straffeloven (1902) §247, §249, §250, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, §213, Aksjeloven (1976) §8-7, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Aksjeloven (1997) §6-14

A reiste ved stevning av 31. juli 1999 til Oslo byrett søksmål mot X AS med påstand om å bli tilkjent erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 500.000 kroner. Grunnlaget for kravet er at han mener seg urettmessig avskjediget fra sin stilling som ass. dir. i selskapet. Avskjeden er i hovedsak begrunnet med at A i telefonsamtaler og fire brev til flere av selskapet kunder hadde fremsatt grove og ærekrenkende beskyldninger mot X AS og selskapets daglige leder. Beskyldningene var fremsatt uten saklig grunn, i skadehensikt og som hevnakt. X AS reiste motsøksmål med krav om å bli tilkjent erstatning etter rettens skjønn og oppad begrenset til 1,5 millioner kroner for den skaden som ærekrenkelsene hadde påført selskapet, oppreisning fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til 500.000 kroner, samt å bli tiltransportert As aksjer i selskapet.

X ble stiftet i 1973. B har siden stiftelsen vært selskapets daglige leder. Fra høsten 1989 har han også eid aksjemajoriteten. I dag er han eneaksjonær og selskapets eneste ansatte. C har vært styreleder siden 1990, et verv han fortsatt innehar.

X drev formidling av reassuranser. Oppgjørene med cedentene og reassurandørene skjedde vanligvis ved kvartalsvise avregninger, men ved større skader - såkalte kasseskader - ble det vanligvis foretatt umiddelbare oppgjør. Innbetalingen ble i disse tilfellene hensyntatt i den neste kvartalsavregningen til vedkommende resassurandør. Ved avtale av 20. mai 1998 overdro X det alt vesentlige av virksomheten til (firmaet) Y i København (Y) med virkning fra den 1. september samme år, og fra samme dag var B innleid av Y. Som vederlag mottok X 1,7 millioner kroner, som ble betalt i ti kvartalsvise terminer. Ved avtalens utløp skulle partene forhandle om vilkårene for å forlenge forholdet. Før avtalen utløp ble den imidlertid reforhandlet på enkelte punkter i forbindelse med at Y ble solgt til Chaucer Syndicates Limited, London (Chaucer). I den reforhandlede avtalen ble omfanget av Bs arbeidsplikt definert til tre uker månedlig, og ved utløpet skulle det vurderes å forlenge den. Ys vederlag forble imidlertid uendret. Etter det opplyste skal det forhandles om en forlengelse når lagmannsrettens dom foreligger.

A tiltrådte den 1. september 1986 i X som assisterende direktør. Ifølge ansettelsesbrevet skulle han være med på å koordinere regnskapsdriften, foruten å utføre administrative gjøremål. I henhold til arbeidsbeskrivelse av mars 1990 omfattet hans ansvarsområde blant annet å sette opp liste som viser kvartalsmellomværende med reassurandørene, føre liste over mottatte avregninger fra cedentene og betale dem når oppgjør var innkommet fra cedentene.

Tvisten har sitt utspring i at A sommeren 1987 glemte å gjøre fradrag for to kassaskader i kvartalsavregningene med reassurandørene, med den følge at sytten av dem betalte for den samme skaden to ganger, i alt SEK 1.326.452. Cedentene fikk imidlertid korrekt oppgjør, slik at reassurandørenes penger ble værende i X. Feilen ble oppdaget av en regnskapsmedarbeider, D, som den 14. desember 1988 laget et notat om forholdet. Av notatet fremgår at kasseskadene var registrert dobbelt hos X, da de var innlagt separat og også innlagt som en del av kvartalsrapportene. Notatet avsluttes med ordene «tilbakeføres 3. kvartal.» Fru D forklarte under ankeforhandlingen at hun foreviste A notatet, og at hun deretter la det på vedkommende cedents mappe i arkivet. Beløpet ble likevel ikke tilbakeført slik det skulle ha blitt. I en avregning for 1990 av cedentenes reskontri, som ble satt opp av A, ble beløpene ført opp som gjeld til cedentene, ikke til reassurandørene. I 1991 ble de overført og samlet på en konto nr. 1151 for «eldre kassaskader - oppfølgning», hvor beløpet ble stående uforandret i flere år. I april 1997 ble 350.000 kroner av beløpet forsøkt inntektsført. Revisor nektet imidlertid å godkjenne inntektsføringen.

Et tidligere styremedlem i X AS, E, tok forholdet med dobbeltbetalingen opp i et brev av 18. februar 1998 til selskapets revisor. E skrev at bedriften «for å redde ansikt» hadde besluttet ikke å tilbakebetale pengene, med mindre noen gjorde krav på dem. Han avsluttet brevet med å fortelle at han følte et moralsk ansvar overfor reassurandørene, som han hadde et løpende forretningsforhold med. E purret revisor i brev av 17. mars, og B hevder å ha fått brevet oversendt fra revisor samme måned. A forlot kontoret utpå dagen den 15. april og ble sykmeldt den 16. april. Samme dag ble det avholdt et møte mellom B og revisor, men det er omtvistet hvorvidt A var innkalt til møtet. Ifølge revisor ble årsregnskapet for 1997 diskutert, men det ble også diskutert hvorledes man kunne finne en avklaring på beløpet og det ble besluttet å finne en måte å underrette reassurandørene på.

Under As sykemelding forverret forholdet mellom ham og B seg kraftig. A hadde året før måttet se sine pensjonsrettigheter ble forringet. A oppsøkte advokat, og advokaten tok pensjonsspørsmålet opp med X i brev av 8. mai 1998. Tre dager senere meddelte selskapet at As bilgodtgjørelse ville bli redusert og mobiltelefonabonnementet og reiseforsikringen hans ble sagt opp. A frasa seg sitt verv som varamann til styret med øyeblikkelig virkning, og noe senere ble han anmodet om å innlevere sin kontornøkkel. I brev av 2. juni 1998 fra X til A ble det blant annet anført mot ham at det under sykefraværet var blitt avdekket flere feil som han var ansvarlig for, og at feilene hadde fått kjedelige konsekvenser både for kundene og for selskapet. B oppfattet situasjonen dithen at A ikke hadde til hensikt å komme tilbake i arbeidet, og at A ikke ville ta ansvaret for de feilene som han hadde gjort. As daværende advokat anmodet flere ganger om et møte med B, men anmodningene ble ikke etterkommet. I brev av 24. juli 1998 til styreformannen og i to telefonsamtaler mellom dem, varslet A at han ville foreta seg noe, hvis ledelsen i X nå ikke gjorde noe. Ifølge C skal A ha truet med å gjøre «visse saker» kjent, mens A mener å ha formulert seg noe annerledes. Iallfall sendte han cirka to og en halv måned senere det brevet som utløste avskjeden.

Brevet er datert den 29. september 1998, og det er i sin helhet gjengitt i byrettens dom. Det er adressert til de sytten reassurandørene som hadde penger tilgode etter den feilen som var begått sommeren 1987. Ifølge brevet hadde A begått en avregningsfeil som var blitt oppdaget i 1989. Han hadde tatt dette opp med B, som hadde gitt A ordre om at intet skulle foretas i sakens anledning. Medmindre noen krevet tilbakebetaling, skulle beløpet stå i ti år for deretter å bli bokført som ekstraordinære inntekter når det var blitt foreldet. A hadde forgjeves forsøkt å få B til å endre sin holdning. Styret var blitt underrettet, og et styremedlem var blitt skiftet ut. A redegjorde så for hvorfor han hadde tatt beslutningen om å sende brevet, og viste til sine forgjeves forsøk på å få arrangert et møte med B for å ta problemet opp. Han så derfor ingen annen mulighet enn å gå ut slik som han nå valgte å gjøre. Brevet ble avsluttet med at A tilbød seg å stå til disposisjon for reassurandørene hvis de trengte mer informasjon og assistanse.

A fulgte opp med ytterligere to brev til selskapets reassurandører av henholdsvis 30. oktober og 11. november og et brev av 7. november til selskapets revisor. Til revisor opplyste A at hadde vært i kontakt med flere av selskapets forretningsforbindelser, og at B, etter den gjengse oppfatning i bransjen, var «"død» og uten troverdighet». I brev av 13. november 1998 fra X fikk A beskjed om umiddelbart å opphøre med denne korrespondansen med selskapets kunder. Likevel skrev han enda et brev den 1. desember om det samme emnet.

Til tross for As aktivitet er det kun et mindretall av reassurandørene som har fremmet noe krav mot X. Til sammen er cirka 433.000 kroner blitt tilbakebetalt. Følgelig gjenstår det cirka to tredjedeler av beløpet som ingen har gjort krav på til nå.

A ble innkalt til et møte på advokat Hauges kontor den 5. januar 1999. Styret besluttet to dager senere å gi ham avskjed, hvoretter avskjeden ble meddelt ham i rekommandert brev av 1. februar 1999. Det ble avholdt et forhandlingsmøte den 25. februar der X fremsatte et tilbud om å trekke avskjeden tilbake, forutsatt at A sa opp med øyeblikkelig fratreden og samtidig frafalt ethvert krav mot bedriften. A bestred avskjedens rettmessighet, og varslet søksmål.

Oslo byrett avsa den 16. mai 2000 dom med denne domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. X AS frifinnes

2. A betaler saksomkostninger til X AS med 80.000 -åttitusen- kroner.

I motsøksmålet:

A dømmes til å betale erstatning til X AS med 250.000 -tohundreogfemtitusen- kroner.

1. A dømmes til å betale oppreisning til X AS med 100.000 -etthundretusen- kroner.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Byretten avsa samtidig kjennelse med denne slutning:

Krav om transport av aksjer avvises fra saken her.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket til Borgarting lagmannsrett over byrettens avgjørelse av så vel hovedsøksmålet som motsøksmålet. Anken gjelder for begge søksmål bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. X AS har erklært motanke over byrettens avgjørelse av motsøksmålet, idet både erstatningen og oppreisningen anføres å skulle ha vært tilkjent med høyere beløp. Etter byrettens dom har B ervervet As aksjepost i X AS.

Ankeforhandlingen ble avholdt i dagene 19. - 23. februar 2001 i Oslo tinghus. Partsforklaringer ble avgitt av A og av C . Ni vitner ble avhørt, herunder B, som fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har sammenfatningsvis anført:

Spørsmålet om avskjedigelsen av A er rettmessig, skal løses på grunnlag av forholdet på avskjedstidspunktet. At lojalitetsbrudd kan være en avskjedsgrunn etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1, bestrides ikke på generelt grunnlag. Rettmessigheten av en avskjed må imidlertid bero på en skjønnsmesig helhetsvurdering, jf. Jan Fougner: Arbeidsavtalen - utvalgte emner side 346 og Rt-1989-329, der det må foretas en interesseavveining mellom virksomhetens og den ansattes behov, jf. Rt-1988-188 og Odd Friberg, Jan Fougner og Lars Holo: Arbeidsmiljøloven (1998) side 494.

Ved denne helhetsvurderingen er det et sentralt moment at A objektivt sett hadde en rimelig og aktverdig grunn for å handle som han gjorde. Han innrømmer å ha gjort dobbeltdebiteringen. Han tok forholdet opp med daglig leder, B, men han fikk ordre av ham om ikke å gjøre noe mer med det. Han gjorde flere forgjeves forsøk på å få daglig leder til å endre sin holdning. Følgelig ivaretok han reassurandørenes berettigede interesser da han valgte å informere dem om at de hadde penger til gode hos X. Dessuten fryktet han for at forholdet kunne skade hans eget navn og rykte. I brevet ga han en korrekt beskrivelse av hvorledes feilen var blitt begått, og av hvorledes beløpet var blitt bokført. Han advarte både B og C før han sendte brevet. Som arbeidstaker var han ikke forpliktet til i ubetinget taushet å bivåne at hans arbeidsgiver tilsidesatte hensynet til redelig og anstendig ervervsvirksomhet. Da det ikke lykkes eller ikke var mulig å tale arbeidsgiveren til rette, måtte han ha adgang til å henlede utenverdenens oppmerksomhet på forholdet, jf. Kristen Andersen: Fra arbeidslivets rett (1967) side 136-137.

Det erkjennes at saken bevismessig frembyr større tvil når det gjelder beskyldningene om Bs subjektive forhold, hans kunnskap og hensikter. I utgangspunktet innebærer riktignok lovens uttrykk «gjort seg skyldig i» neppe noe krav om at forholdet skal være subjektivt klanderverdig for å anse avskjeden som rettmessig. Det objektive forhold er i prinsippet nok. Forsettlig overtredelse vil imidlertid lettere berettige avskjed. Unnskyldelige momenter - så som nødverge, berettiget harme, provokasjon, nedsatt bevissthet og lignende forhold - kan på tilsvarende måte ha betydning i motsatt retning, jf. Friberg, Fougner og Holo side 496. Det var en forsvarlig vurdering av A å legge til grunn at X var klar over gjelden, at den var forfalt og at ledelsen ikke aktet å gjøre noe for å betale den. Han er den eneste som har gjort noe for å rydde opp, til tross for at dette var ledelsens og revisors ansvar. Det er ikke grunnlag for å konstatere noe bevisst mislighold fra As side.

Det er flere holdepunkter som tyder på at A har rett i sine beskyldninger mot B og X. Generelt gir eierens, styrelederens, revisors og daglig leders forklaringer inntrykk av at de frasa seg ansvaret for å gjøre noe med saken. Revisor visste om en uavklart gjeldspost allerede fra 1990 og tok den i 1991 opp med B. B viste til at han verken beskjeftiget seg med, eller forstod noe særlig av regnskap og viste til A som regnskapsansvarlig. C slo seg til ro med at revisor og A arbeidet med saken. Til tross for at revisor for regnskapsåret 1996 overfor B klart hadde gitt uttrykk for at inntektsføringen av 350.000 var ulovlig, var likevel inntektsføring av vel én million kroner igjen tema på et styremøte i oktober året etter. Forholdet er heller ikke nevnt i noen revisorberetning, til tross for at X til tider gikk med underskudd, og at gjelden når som helst kunne bli aktuell. Det er påfallende at A aldri ble fulgt opp når det viste seg at han ikke klarte å oppklare forholdet. Es brev 18. februar 1998 til X førte heller ikke til noen forsøk på avklaring fra X side. Alle de impliserte visste at det forelå et uavklart beløp, men ingen koblet opplysningene fra E med den omstendighet at beløpet hadde stått urørt i åtte år. Henvendelsene fra As advokat om å få et møte om saken var også resultatløse. Fremdeles står vesentlige deler av beløpet ubetalt. Hensynet til å bevare tilliten i markedet burde ha tilsagt at A og E ble kontaktet slik at forholdet kunne avklares Nå er det også fremkommet antydninger om et lignende forhold der det ser ut til at 78.000 USD på samme måte har stått urørt fra midten av 1990-tallet, og som fortsatt ikke var ordnet i 2000, noe som kan gi grunnlag for spekulasjoner om Bs handlemåte var et utslag av en generell holdning til kundenes midler i X.

Eventuell tvil om Bs subjektive forhold må under enhver omstendighet være Xs risiko. Revisor, som var engasjert av selskapet, burde ha sikret beviset for den uavklarte gjeldsposten. Han må nødvendigvis på et eller annet tidspunkt ha vært i besittelse av et komplett regnskapsmateriale, herunder overføringsbilaget til konto 1151. Ellers kunne han ikke ha revidert og godkjent regnskapet. Nå mangler dette avgjørende bilaget, hvor det må ha fremgått hvem som besluttet å overføre reassurandørenes penger til konto 1151. Tvilsrisikoen bør ligge hos den som var nærmest til å sikre bevis den gang dette var mulig, jf. Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (3. utgave) side 316.

Advokat Hauges teori om at A skal ha gjort en feil, for så å skjule feilen i vinnings hensikt fordi han eide 20% av aksjekapitalen, er lite sannsynlig. Gevinsten ville ha vært for liten i forhold til oppdagelsesrisikoen. Revisor ville ha fått overføringsbilaget og etter all sannsynlighet ha oppdaget det hele.

En mer nærliggende teori enn advokat Hauges er at A ble ofret. X skulle avvikle det alt vesentlige av sin virksomhet. A skulle være en ryddegutt under avviklingen, men han var ellers ikke tiltenkt noen fremtidig rolle i X. Han så seg arbeidsledig i høy alder med en spesialistkompetanse som ingen hadde bruk for lenger. At hans arbeidsvilkår stadig var blitt forringet ved ensidige beslutninger uten hjemmel i praksis eller regler i arbeidslivet, må ses som ledd i strategien for å bli kvitt ham. Alt dette er subjektive momenter som må tillegges betydelig vekt.

For å avskjedige en arbeidstaker, må det foreligge et behov for øyeblikkelig fratreden, jf. Friberg, Fougner og Holo side 499. Det bør også legges vekt på om oppsigelse med rimelighet kunne ha vært brukt som alternativ til avskjed, jf. Tor Gjone og Erik C. Aagaard: Bedriftens personalhåndbok (5. utgave) side 211. På denne bakgrunn var det en unødvendig streng reaksjon å avskjedige A. Noe behov for at A skulle fratre på dagen, forelå ikke. Han var langtidssykemeldt, og det var lite som tydet på at han noen gang ville komme tilbake, noe som også X flere ganger hadde gitt uttrykk for. A fikk dessuten et tilbud om å fratre frivillig.

Et avskjedsvedtak må treffes innen rimelig tid, jf. Friberg, Fougner og Holo side 499. I dette tilfellet kom avskjeden for sent. Hensynet til markedet tilsa at det ble reagert umiddelbart overfor A. Det var ingen grunn til å vente i fire måneder med avgjørelsen. Skadevirkningene var like kjente i september som i februar, og X visste om As beskyldninger var sanne eller ikke. Hvis det forelå noe behov for ytterligere undersøkelser, burde de ha vært iverksatt senest ved mottakelsen av Es brev i februar 1998. Ventetiden på fire måneder viser at oppsigelse kunne ha vært valgt uten særlig ulempe.

Dessuten rammer avskjeden A urimelig hardt av personlige grunner. Den markerer hans endelige uttreden av arbeidslivet etter lang tjenestetid, og han er en arbeidstaker i høy alder.

Avskjeden er også begrunnet med at A hadde akseptert en treårsdekning med NOKIA uten å ha avklart dette på forhånd. Da X kun hadde ettårsavtaler med reassurandørene, kunne dette ha påført selskapet tap eller fare for tap. Dette må imidlertid være uten betydning for avskjeden. B godtok selv vilkårene under et opphold i Finland, og han har selv underskrevet avtalen. Ved avskjeden hadde for øvrig andre overtatt risikoen, og det forelå under ingen omstendighet noe tap eller fare for tap på avskjedstidspunktet.

Til motsøksmålet anføres at straffeloven §249 nr. 2 ikke får anvendelse. Under ingen omstendighet er det grunnlag for å utmåle noen erstatning, jf. skadeserstatningsloven §5-1. Intet tap er dokumentert, og iallfall foreligger det ingen årsakssammenheng mellom As handlemåte og et eventuelt tap. X har fått fullt oppgjør etter avtalene med Y og Chaucer. Det foreligger ingen dokumentasjon for at avtalen ikke vil bli forlenget etter utløpet av februar 2001. Om den ikke skulle bli forlenget, skyldes det iallfall ikke A

Det er for øvrig svært uklart hva tapet skal bestå i. Det er ikke dokumentert at B ved reforhandlingen av avtalen med Y måtte finne seg i en tredobling av arbeidsplikten i forhold til hva som opprinnelig var forutsatt. I den opprinnelige avtalen var ikke omfanget definert, og reiseregningene viser ingen merkbar endring i Bs oppholdsfrekvens i København. Riktignok måtte han påta seg «nogle nye forpliktelser af både arbejdsmæssig og økonomisk karakter», men det er neppe ensbetydende med en tredobling av arbeidsbyrden. At Y ikke lenger ville dekke Bs oppholdsutgifter i København er udokumentert. Ingen underbilag er fremlagt, og det vites ikke hva X har gjort for å begrense tapet. Opplysningene om en mulig restvirksomhet i X, og omfanget av denne, er høyst uklare. As beskyldninger er riktignok ikke egnet til å styrke Xs tillit i markedet. Sentralt er imidlertid at planene om å gjenoppta driften i selskapet er for løse til å konstatere at noe tap er lidt, eller til å utmåle en erstatning. X gikk i enkelte år med tap. Markedet for den virksomheten som ble drevet var vanskelig, noe som var bakgrunnen for å inngå avtalen med Y.

Hvis tilliten helt er falt bort - slik X anfører - ville Y etter all sannsynlighet ha tatt konsekvensen av dette og hevet avtalen, ettersom Xs goodwill var et sentralt punkt i denne. Y har imidlertid aldri gjort noe forsøk på å heve den. Markedet festet ikke særlig lit til As brev som ble oppfattet som en hevnakt, og B har fortsatt hatt en utstrakt markedskontakt for Chaucer.

Oppreisning er utelukket på grunn av Xs eget forhold og uverdige behandling av A. Dessuten har X ærekrenket A, slik at straffeloven §250 må få anvendelse. A har ikke forsettlig skadet X, slik selskapet anfører. I verste fall har han handlet uaktsom hva gjelder Bs subjektive oppfatning og hensikter. B er imidlertid ikke part i saken og kan ikke identifiseres med selskapet. Beskyldningene rettet seg mot B og revisor personlig. Byrettens dom er en økonomisk katastrofe for A. Hans inntekt begrenser seg til 240.000 kroner i årlig uførepensjon, og hans formue til et rekkehus på Røa og noen få oppsparte midler. Han evner ikke å betale den erstatning som han er dømt til i byretten.

A har nedlagt denne påstand:

I hovedsaken:

X AS dømmes til å betale en erstatning til A basert på rettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

I motsøksmålet/motanken:

A frifinnes.

I begge tilfelle:

X AS dømmes til å betale A sakens omkostninger for by- og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, X AS, har sammenfatningsvis anført:

A har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, og han kunne således avskjediges med øyeblikkelig fratreden, jf. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. I brevet av 29. september 1998 fremsatte han grove og ærekrenkende beskydninger mot sin arbeidsgiver om at denne i realiteten hadde underslått reassurandørenes midler. Brevet ble sendt til Xs hovedforbindelser, som stod for mer enn 90% av Xs inntekter. A fulgte saken opp med et nytt brev en måneds tid senere. Da forsøkte han å gi inntrykk av at påstandene var korrekte ved å henvise til at en av reassurandørene i London hadde bekreftet riktigheten av dem for sin del. Etter ytterligere halvannen uke skrev han at reassurandørene hadde krav på renter. Han skrev til revisor og fortalte å ha vært i kontakt med flere forretningsforbindelser, og sannsynligvis har han fortalt det samme til disse. A skrev et fjerde brev i begynnelsen av desember 1998. Han har også erkjent å ha vært Es kilde. As opptreden er så illojal at avskjeden er berettiget uansett sannheten i beskyldningene.

Beskyldningene er imidlertid usanne, noe som klart styrker avskjedsgrunnlaget. At A begikk en avregningsfeil, er riktig. Men A informerte aldri B om feilen, slik det står skrevet i brevet. Han skrev videre at B syntes dette var flaut på grunn av den lange tiden som var gått, hvilket også var uriktig. B ble uriktig beskyldt for å ha gitt A ordre om å skjule feilen og la beløpet bli stående ubetalt inntil gjelden var foreldet. Heller ikke har A opp gjennom tidene forsøkt å bevege B til å betale. Det er en positiv løgn at beløpene ble forsøkt skjult. De stod åpent oppført i regnskapene hvert år.

Det var ikke bare B som ble utsatt for As ærekrenkelser. A kriminaliserte hele styret og X i tillegg. Han skrev at et styremedlem måtte gå, en uttalelse som i denne sammenheng måtte forståes dithen at vedkommende måtte gå fordi han ikke ville være med på denne uærligheten. Vedkommende styremedlem har imidlertid forklart at hans uttreden i hovedsak skyldtes uvennskap mellom hans og As ektefeller. Det er riktig at A og hans advokat gjorde en rekke henvendelser til X fra april 1998. Disse henvendelsene gjaldt imidlertid ikke det uavklarte beløpet. A brukte dette forholdet i sine forsøk på å presse frem bedre arbeidsvilkår. Styreformann C kalte hans opptreden for ren utpressing. B ignorerte ikke henvendelsene fra A og hans advokat, slik det står i brevet. Henvendelsene ble besvart med et tempo som kan forventes i ferietiden. Det er også usant at forskjellige styremedlemmer prøvde å få B til å betale. Da E tok saken opp, var han trådt ut av styret for nærmere ett år siden.

A var regnskapsansvarlig og må ha visst om gjelden fra den oppstod, eller iallfall fra han fikk se Ds notat. Der fremgår det klart at forholdet måte hensyntas ved de neste kvartalsrapporter, og det var ikke noe vanskelig å finne ut hvilke reassurandører som hadde penger til gode. Listen over dem befant seg på As kontor. En nøyaktig avregning med henvisning til konkrete skader og til hvilke kvartalsrapporter avregningene skulle ha vært foretatt, fulgte som vedlegg til brevet til reassurandørene i 1998. Han visste hvem som skulle ha pengene. Han har i realiteten selv begått det underslaget som han beskylder X og B for å ha begått.

Når A åpenbart hadde kunnskap om feilen, var det klanderverdig av ham ikke å rette den opp. At han ikke hadde mulighet til å korrigere feilen, er usant. Hvis han var i tvil om hvorledes korreksjonen skulle gjøres, kunne han ha spurt fru D om hjelp, men hennes tilbud om bistand avslo han. Grunnen var selvsagt at hun da ville ha oppdaget at A hadde skjult feilen. Han kunne ha spurt sin forgjenger i stillingen, som hadde sagt seg villig til å bistå noe, eller han kunne ha søkt hjelp hos dataleverandøren hvis han ikke forstod dataprogrammet. Frem til året 1995 hadde A myndighet til å foreta alle utbetalinger selv. Det var først fra da av at B måtte begynne å attestere alle utbetalinger, dette av kontrollhensyn og etter revisors forlangende. Alle As forgjengere hadde korrigert feil uten å spørre B først.

A har bevisst ført X og revisor bak lyset. A var regnskapsansvarlig og utgjorde fra 1994 halvparten av selskapets ansatte. Han må visst om forholdet hele tiden, men likevel fortalte han aldri noe om det til styret eller tok forholdet opp på noen generalforsamling, selv om han også var aksjonær og varamedlem til styret. Han førte gjelden som gjeld til cedentene, ikke til reassurandørene. Det er lite trolig at A foreviste det håndskrevne notatet, der tallene fremkommer, for B. Informasjonen er for omfattende til å få plass på et halvt A-4 ark, slik A forklarer. Notatet har han angivelig ikke tatt vare på, men likevel skal det ha vært grunnlaget for vedleggene til brevene til reassuandørene. Han har iallfall ikke nevnt notatet for revisor, som satte spørsmålstegn og gjorde en påtegning i margen på oppstillingen fra 1990. På listene over reassurandørene har A anført at feilregningen er hensyntatt ved påfølgende kvartalvise utsendelse. Til årsregnskapet for 1995 avga han en fullstendighetserklæring, der det uriktig fremgår at gjelden er korrekt gruppert i regnskapet. Da spørsmålet om å inntektsføre beløpet kom opp i april 1997, lot A B signere inntektsføringen i den tro at dette var en gammel skadeavsetning, som han tidligere hadde forklart. All korrespondanse om dette gikk mellom A og revisor. Likevel unnlot A å opplyse om det virkelige forhold.

Bs forklaring styrkes ved at X den gangen gikk med et solid overskudd. Det er helt usannsynlig at B ville sette hele firmaets eksistens på spill for 1,3 millioner kroner. Det er dessuten vanlig i bransjen at det oppstår uavklarte beløp som kan bli stående i regnskapene i mange år. Eksempelvis kom det stadig inn gamle ting etter at den maritime delen av virksomheten i X var avviklet. Følgelig var det ikke noe oppsiktsvekkende i seg selv med denne regnskapsposten. Styret fikk aldri den detaljerte kunnskapen. Det visste ikke om konto 1151, og styremedlemmene var heller ikke forpliktet til å vite det. Dessuten hadde X engasjert to av landets største og mest anerkjente revisorfirmaer, som heller ikke klarte å finne ut av dette.

As forklaring støttes kun av vitneforklaringen til E, men det hefter stor usikkerhet med hensyn til bevisverdien av denne. E hevder å ha fått kunnskap om saken i juni 1996 i en samtale på gangen etter et styremøte, men alt tyder på han fikk sin kunnskap om beløpet i forkant av det brevet som han sendte revisor i februar 1998. E betegnet opplysningene som alarmerende, men da er det påfallende at han ikke reagerte umiddelbart da han første gang skulle ha fått dem i 1996. Samarbeidet mellom ham og X var godt på denne tiden, og det ble også utvidet. Han ville neppe ha satset på et selskap som han visste nærmest hadde underslått kundenes midler. Senere kom han på kant med X og styret i sitt eget eierselskap. Da hadde han på nytt en foranledning til å ta saken opp, men han lot den fortsatt ligge. For å styrke sin forklaring fremla han et eget notat fra en telefonsamtale som han skal ha hatt med revisor i april 1997. Dette telefonnotatet la han imidlertid ikke ved sitt brev til revisor i februar 1998, og heller ikke la han det frem i byretten. Det foreligger for øvrig flere andre holdepunkter for å trekke hans troverdighet i tvil.

As motiv var å utføre en ren hevnakt. Da han ikke nådde frem med sine krav overfor bedriften, brukte han feilen fra 1987 som en trussel og virkeliggjorde den. Som en hevnakt betraktet var utsendelsen av brevet genial. Han hadde vært 12-15 år i bransjen, han visste at markedet er basert på tillit, og han gjorde effekten maksimal ved å velge et tidspunkt like før en stor internasjonal kongress av reassurandører skulle avholdes.

Bs personlige situasjon var meget vanskelig i 1998. Ektefellen var alvorlig syk, økonomien var dårlig, og han stod i ferd med å få sitt navn ødelagt. Han skulle forhandle med Y, og han satt alene med regnskaper som han ikke skjønte. Revisor rådet ham til å sykemelde seg. I denne situasjonen nektet A å bistå ham med regnskapene, men sykmeldte seg isteden.

I tillegg til ærekrenkelsene har A gjort seg skyldig i grove pliktbrudd, som satte hele bedriftens økonomi på spill. Han inngikk en tapsbringende avtale mede Svensk Stål AB. Han aksepterte avtalen med NOKIA som bandt X i tre år, og som innebar et ansvar fire ganger selskapets omsetning, på det tidspunkt da han visste at branncoveret for 1999 ikke ville bli fornyet. Endelig etterkom han ikke ordren fra daglige leder og revisor om å finne ut av det uavklarte beløpet.

Avskjeden forelå innen rimelig tid. Etter å ha sendt brevet av 29. september 1998 fortsatte A i to måneder med å tilskrive reassurandørene og revisor. X er en enmannsbedrift med begrensede ressurser, og B måtte konsentrere seg om å berge bedriften. I tillegg kom hans håpløse hjemmesituasjon, og omfattende reisevirksomhet. Han søkte advokatbistand, og advokaten tilskrev A den 17. november, som svarte den 25. samme måned. Den 30. desember ble A innkalt til et forhandlingsmøte. Møtet ble avholdt den 5. januar. To dager senere besluttet styret å avskjedige ham, og avskjeden ble meddelt A den 1. februar. Dertil kommer at de nødvendige undersøkelser krevde en viss tid. Forholdet var gammelt, og A hadde kastet deler av regnskapsmaterialet. Avskjeden kom så fort det var mulig, og etter en korrekt saksbehandling. Markedet krevet at A måtte avskjediges, i motsatt fall kunne B ha blitt ansett som medskyldig.

I motsøksmålet anføres at det foreligger et klart erstatningsgrunnlag, jf. skadeserstatningsloven §3-6 første ledd 1. punktum. Det er også grunnlag for å tilkjenne X oppreisning for ikke-økonomisk skade, jf. bestemmelsens 2. punktum. A har fremsatt ærekrenkelser mot X; i realiteten har han beskyldt selskapet og dets daglige leder for å ha underslått sine kunders midler. As beskyldninger er egnet til å skade bedriftens tillit, og tilliten er gått tapt. Han har ikke ført sannhetsbevis, og det foreligger således en straffbar overtredelse av straffeloven §247.

Ærekrenkelsen er for øvrig straffbar uansett om den er sann eller ikke, jf. straffeloven §249 nr. 2. Hevn er ingen aktverdig grunn for å krenke andres ære, heller ikke skadehensikt. A kunne ha nøyd seg med å opplyse om at han hadde begått en feil for mange år siden, at feilen var blitt stående i regnskapsbøkene, og at han anså det for å være riktig å informere de aktuelle reassurandørene om dette. Han begrenset seg imidlertid ikke til dette, han ønsket å ødelegge bedriften, og mannen som identifiseres med den. Ærekrenkelsene er fremsatt mot bedre vitende, jf. straffeloven 248. Han skrev dessuten direkte til reassurandørene uten først å ta forholdet opp med B, revisor eller styrelederen i selskapet.

Til erstatningsberegningen anføres at X var et vel ansett selskap med et godt rykte. Bruttopremien i 1998 var cirka 6,8 millioner kroner. I 1999 var den sunket til 50.000 kroner. X har tapt det alt vesentlige av sin inntekt i løpet av ett eneste år, noe som neppe kan forklares med fall i markedet. Markedet falt ikke helt bort, og inntektstapet må derfor i det alt vesentlige være forårsaket av A. X hadde dessuten nylig inngått en god avtale med et sterkt forsikringsselskap som Y, som var villig til å betale godt for å leie inn B. Avtalen ga X en sikker inntekt gjennom to og et halvt år, og ledig arbeidskapasitet for B til å drive restvirksomheten videre, som i det vesentlige var basert på excess of loss.

Da X ikke klarte å tilføre Y forretninger for mer enn 50.000 kroner, måtte avtalen reforhandles, selv om Y ikke hadde noen hevingsgrunn; B kunne ikke lastes for at A gikk ut som han gjorde. X måtte likevel inngå den reforhandlede avtalen på dårligere vilkår enn opprinnelig. Bs arbeidsplikt for Y ble utvidet fra én til tre uker per måned. Riktignok var ikke arbeidsplikten definert i den opprinnelige avtalen. B skulle sørge for å få forretninger til Y, og partene hadde forutsatt at dette ville kreve cirka én ukes arbeidsinnsats hver måned. Den utvidete arbeidsplikten medførte ekstra oppholdsutgifter i København, og Y ville ikke lenger dekke dem. Dessuten mistet B mesteparten av den arbeidskapasiteten som han hadde forutsatt å benytte til å drive restvirksomheten i X videre og bygge den opp. I tillegg er X blitt påført betydelige ekstrautgifter til revisor og advokat.

Ved beregningen av det fremtidige tapet må det legges til grunn at X har fått et banesår. Det er mulig at B kan fremforhandle en ny avtale med Chaucer, men den er usikker med hensyn til omfang og vederlag. Han har fått et tilbud om 150.000 kroner årlig, men det er uinteressant på grunn av reise- og oppholdsutgiftene for B som X må dekke. Etter den opprinnelige avtalen med Y skulle det ved avtalens utløp forhandles om betingelsene for å fortsette den, ikke som nå vurderes om forholdet skal fortsette. B har ti år igjen til han når pensjonsalderen, og han ser seg nå i realiteten som arbeidsledig fra 1. mars 2001.

Ved eventuell utmåling av saksomkostninger må det legges vekt på at X har forsøkt å løse saken i minnelighet. Det vises til tilbudet som ble fremsatt på forhandlingsmøtet den 25. februar 1999 og et fremsatt forlikstilbud under den innledende saksforberedelsen for lagmannsretten.

Mot byrettens omkostningsavgjørelse anføres at X skulle vært tilkjent saksomkostninger etter unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd, idet bedriften vant frem i det alt vesentlige.

X har nedlagt denne påstand:

Hovedsøksmålet:

Byrettens dom stadfestes.

Motsøksmålet/motanken:

1. A dømmes til å betale erstatning til X AS beregnet oppad til kr 1,5 mill. - kronerenmillionfemhundretusen 00/100.

2. A dømmes til å betale X AS oppreisning begrenset oppad til kr 500.000,- - kronerfemhundretusen 00/100.

For begge søksmål:

A dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten er i hovedsøksmålet kommet til det samme resultatet som byretten og bemerker:

En arbeidsgiver kan avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom denne har gjort seg skyldig i vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, jf. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. Enhver handling vil kunne gi grunnlag for avskjed, under forutsetning av at forholdet etter en konkret vurdering i forhold til arbeidets art, arbeidstakerens stilling og omstendighetene for øvrig, kan anses som et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet som sådant.

Ved denne konkrete vurderingen må det spesielt legges vekt på at As forhold var egnet til å skade virksomheten utad, jf. Friberg, Fougner og Holo side 495. I brevet til reassurandørene beskyldte han i realiteten X for å ha underlått midler som tilhørte dem, og at B var den skyldige i underslaget. Deretter fulgte han opp og forsterket skaden med å sende ytterligere tre brev om det samme. Han tilskrev også selskapets revisor, der det fremkom at A også hadde vært i kontakt med andre av Xs forretningsforbindelser. Lagmannsretten må legge til grunn at han også overfor disse forbindelsene har fremsatt tilsvarende beskyldninger mot X og B som han hadde gjort i brevet til reassurandørene. Som bransjemann visste A at tillit er helt avgjørende for en bedrift som driver forsikringsvirksomhet, og han må ha skjønt at hans handlemåte kunne være helt ødeleggende for bedriften. At As handlinger rammes av straffeloven §247, kan ikke være tvilsomt.

Avskjedsgrunnlaget styrkes ytterligere ved at A heller ikke har ført bevis for at beskyldningene mot X og B er sanne. Bevismaterialet kan nok gi visse holdepunkter for at B må ha visst mer om hva beløpet gjaldt enn han har vært villig til å innrømme, men noe avgjørende bevis for hva B har visst på hvilket tidspunkt, foreligger ikke. Det er ærekrenkeren - A - som må føre bevis for at de fremsatte beskyldningene er sanne. Tvil skal komme den fornærmede - X - til gode, det vil si at dersom det etter bevisførselen kan herske en rimelig tvil om utsagnenes sannhet, er det ærekrenkerens risiko, jf. Rt-1988-1398 og Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett (3. utgave) side 211. Det må derfor legges til grunn at A har fremsatt straffbare ærekrenkende beskyldninger mot sin arbeidsgiver.

At reassurandørene hadde krav på pengene, kan ikke føre til noen annen vurdering av As handlemåte. Feilen var begått for mange år siden. For den enkelte reassurandører dreide det seg ikke om noe betydelig beløp, og ingen av dem hadde fremsatt noe krav om tilbakebetaling før de mottok As brev. Selv etter å ha mottatt As brev er det til nå kun syv av reassurandørene som har fremsatt noe krav mot X, og cirka to tredjedeler av beløpet er fremdeles ukrevet. Reassurandørenes interesse i å motta As opplysninger må derfor ha vært relativt beskjeden. Sammenholdt med den skaden som A kunne påføre X, var det klart utilbørlig av ham å gå ut på den måten som han gjorde. Under enhver omstendighet kunne A ha nøyd seg med å opplyse om feilen, og at den enkelte reassurandør hadde et beløp til gode hos X, slik han gjorde i brevets to første avsnitt. De følgende avsnitt var unødvendige for å oppnå dette formålet, og de kan vanskelig være skrevet av andre grunner enn å skade X og B.

Et avskjedsvedtak må treffes innen rimelig tid, jf. Friberg, Fougner og Holo side 500. A avsluttet ikke sin brevskrivning før i desember 1998. Umiddelbart etter jule- og nyttårshelgen holdt partene et forhandlingsmøte der de mulige konsekvensene av hans handlemåte ble drøftet, avskjeden ble besluttet to dager senere, og den formelle meddelelsen skjedde den 1. februar 1999. Etter omstendighetene må kravet om at avskjed skal gis innen rimelig tid, sies å være oppfylt.

At A var langtidssykemeldt da avskjeden ble gitt, endrer ikke lagmannsrettens konklusjon. Riktignok bør avskjed unngås når vanlig oppsigelse kan benyttes uten skade eller særlig ulempe, jf. Gjone og Aagaard side 211, og en oppsigelse ville ha fått dens samme praktiske virkningen som en avskjed, ettersom lite tydet på at A noen gang ville komme tilbake i arbeid igjen. På den annen side vurderte X situasjonen dithen at avskjed var nødvendig i et forsøk på å gjenvinne tilliten i markedet. Det kan heller ikke ses bort fra at B følte et behov for å markere sitt syn på As handlemåte med gi ham avskjed. Under de gitte omstendigheter og hensett til As sterkt illojale handlemåte fremstår ikke avskjed som en unødvendig hard reaksjon.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste i hovedsøksmålet. Stadfestelsen gjelder også byrettens omkostningsavgjørelse.

Når det gjelder motsøksmålet er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Som ansvarsgrunnlag er påberopt skadeserstatningsloven §3-6. Den som har krenket en annens ære plikter etter denne bestemmelsen, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er tilstede, å yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene for øvrig finner rimelig. Lagmannsretten tar først stilling til erstatningskravet for så vidt gjelder lidt tap.

Skadelidte har et ubetinget krav på erstatning for lidt skade, jf. Andenæs og Bratholm side 257. At As handlemåte hadde en betydelig skadeevne, må uten videre legges til grunn. Det er også på det rene at bruttopremien sank fra over 6,8 millioner kroner i 1998 til 50.000 i 1999. Selv om det foreligger et sammenfall i tid mellom As handlinger og inntektsbortfallet, er det etter lagmannsrettens vurdering usikkert i hvilken grad tapet er en følge av As handlemåte.

Et usikkerhetsmoment er i hvilken grad X og B faktisk tapte tillit i markedet. De brevene som er dokumentert, tyder på at reassurandørene ikke tok As brev for å være noe annet enn en hevnakt og derfor ikke la særlig vekt på dem. Selv etter at A hadde gjort dem kjent med forholdet, var det kun et mindretall som krevet tilbakebetaling, og cirka to tredjedeler av beløpet er fremdeles ukrevet.

Dernest har flere vitner forklart at markedet generelt hadde en negativ utvikling de senere årene, særlig for den form for virksomhet som X drev. Dette er også til dels bekreftet av X selv. Av en styremøteprotokoll fra oktober 1997 fremgår det at selskapets omsetning var vesentlig redusert, hvilket skyldtes store premiereduksjoner og en stadig større konkurranse i markedet. Av årsberetningen for samme år fremgår at reassuransemarkedet fortsatt er preget av stor overkapasitet og stor konkurranse. Regnskapstallene har vist jevnt synkende inntekter fra 1994. Fra 1994 til 1995 falt bruttopremien med nærmere åtte millioner kroner. På denne bakgrunn var ikke fallet i premien fra 1998 til 1999 så oppsiktvekkende stort at det nødvendigvis måtte være forårsaket av A, iallfall ikke i sin helhet.

For øvrig hadde X i henhold til avtalen med Y overdratt det alt vesentlige av sin virksomhet med virkning fra 1. september 1998, mot en kvartalsvis godtgjørelse frem til den 1. mars 2001. Y har aldri forsøkt å heve avtalen, og selskapet har betalt punktlig. Xs inntektsap må derfor gjelde den resterende delen av virksomheten som ikke ble omfattet av avtalen med Y, og den omstendighet at arbeidsplikten - ifølge B - ble utvidet fra én til tre uker månedlig etter reforhandlingen, med derav økte oppholdsutgifter.

Opplysningene om inntektstapet i den delen av virksomheten som ikke ble overført til Y, er for vage til at noe inntektstap kan tallfestes med sikkerhet. Om det foreligger en utvidelse av arbeidsplikten ved den reforhandlede avtalen i forhold til den opprinnelige, er det også vanskelig å vite noe sikkert om, ettersom omfanget ikke var definert i den opprinnelige avtalen. Det er dessuten nærliggende å anta at omfanget i noen grad måtte bestemmes av hva som var nødvendig for å skaffe Y tilstrekkelige forretninger, og at A også under den opprinnelige avtalen i et vanskelig marked ville ha måttet arbeide mer enn forutsatt. Et visst tap er det imidlertid nærliggende å tro X må ha blitt påført. I tillegg har X også pådratt seg utgifter for bistand fra revisor og advokat. Om det har vært nødvendig å anvende flere hundre tusen kroner til slik bistand, kan imidlertid være tvilsomt. Lagmannsretten tallfester imidlertid ikke tapet, idet X - etter lagmannsrettens vurdering - har medvirket til skaden på en slik måte at bedriften ikke bør ha erstatning, jf. skadeserstatningsloven §5-1 1. punktum.

Etter skadeserstatningsloven §5-1 kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers.

Lagmannsretten legger her særlig vekt på at daglig leder Bs passivitet gjennom en årrekke i forhold til det uavklarte beløpet gjorde det mulig for A å skade selskapet som han gjorde. Pengene stod uforandret som en gjeldspost i årsregnskapet fra 1991, og iallfall i 1994 fortalte A at han hadde et uavklart beløp. Både etter tidligere aksjelov §8-7 fjerde ledd 2. punktum og nåværende aksjeloven §6-14 (4) hadde B, som selskapets daglige leder, ansvaret for at selskapets regnskaper var i samsvar med lov og forskrifter. A var i denne sammenheng en underordnet. Når det gjennom flerefoldige år viste seg at A - enten han var regnskapsansvarlig eller ikke - ikke klarte å løse problemet, måtte B ha truffet de nødvendige tiltak for å bringe klarhet på andre måter. At daglig leder i et selskap ikke forstår seg på eller mangler interesse for regnskap, er et forhold som selskapet ikke kan påberope seg. Dertil kommer at B - selv om han var i en vanskelig situasjon både privat og arbeidsmessig - også forholdt seg påfallende passiv etter at han hadde fått brevet fra E. Hva som enn ble behandlet på møtet den 16. april ble ikke saken fulgt opp. Heller ikke henvendelsene fra As advokat førte til noe. At disse henvendelsene ikke gjaldt det uavklarte beløpet, må betegnes mer som ordkløveri. Det fremgår av advokatens brev av 8. juni 1998 at han ønsket et møte med B for å få klarlagt grunnlaget for og eventuelt omfanget av den konflikten som syntes å foreligge, og på denne tiden var det uavklarte beløpet en del av denne.

I tillegg til daglig leders manglende oppfølgning av uklarheten i regnskapet, kommer at X har hatt en ikke ubetydelig økonomisk fordel av å kunne disponere beløpet. I realiteten har X nytt godt av et rentefritt lån gjennom mer enn ti år og i en periode da rentenivået var uvanlig høyt. Dertil kommer at det ikke er noe som tyder på at de ukrevde to tredjedelene av beløpet noen gang vil bli tilbakebetalt. Samlet sett er det mye som tyder på at den økonomiske fordelen utgjør minst like mye som kreves i erstatning og oppreisning.

Endelig kommer at A neppe har økonomisk evne til å betale erstatning. Hans inntekt er opplyst å være 240.000 kroner årlig i uførepensjon, og han har ikke annen formue enn noen oppsparte midler og et rekkehus. Et omfattende erstatningsansvar vil derfor lett kunne medføre uforholdsmessig store sosiale følger for ham.

Etter en samlet vurdering av bedriftens passivitet, at den har hatt en ikke ubetydelig økonomisk fordel av å kunne disponere resussurandørendes penger som et rentefritt lån, og de sosiale følgene for A av et omfattende erstatningsansvar, er lagmannsretten kommet til at X ikke bør tilkjennes erstatning for lidt tap. De samme grunner tilsier også at det ikke bør tilkjennes erstatning for fremtidig tap og heller ikke for ikke-økonomisk skade.

Anken i hovedsøksmålet har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes X saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Øydegard har protestert på advokat Hauges salærkrav, som er på 335.000 kroner. Lagmannsretten er enig i at beløpet tyder på at advokat Hauge har nedlagt mer arbeid i saken enn hva som har vært nødvendig for å få den betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Byrettens omkostningsavgjørelse - som er stadfestet av lagmannsretten - la til grunn et salær på ca 80.000 kroner for to rettsdager. Normalt bør det ikke være nødvendig å anvende samme arbeidsinnsats for å forberede annen gangs behandling av saken i lagmannsretten enn hva som trengs ved førstegangs behandling i byretten. På den annen side varte ankeforhandlingen tre dager lenger enn hovedforhandlingen. Til sammenligning krever advokat Øygard 181.500 kroner i salær for lagmannsretten. Omkostningsansvaret for lagmannsretten settes etter dette til 200.000 kroner, inkludert utgifter på 1.050 kroner.

Anken i motsøksmålet har ført frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. tvistemålsloven §172 tilkjennes A saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet settes i samsvar med omkostningsoppgaven til 187.635 kroner, hvorav salæret utgjør 181.500 kroner. Selv om rettsgrunnlaget for avskjeden og erstatningskravet i hovedsak er det samme, må lagmannsretten likevel legge til grunn at det kreves en del ekstraarbeid å forsvare seg mot erstatningskravet. Etter omstendighetene finner lagmannsretten derfor ikke tilstrekkelig grunn til å overprøve fordelingen av omkostningene på de to søksmålene. Forlikstilbudet forutsatte at byrettens dom ble stående, og A har derfor vunnet mer i motsøksmålet enn hva han ville ha fått ved å akseptere forlikstilbudet. I tillegg kommer 15.000 kroner i ankegebyr. Samlede omkostninger utgjør etter dette 203.635 kroner.

Etter resultatet må A også tilkjennes saksomkostninger for byretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Beløpet utgjør i henhold til rettet omkostningsoppgave 38.425 kroner, herav utgjør prosessfullmektigens salær 38.000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse betaler A 200.000 -tohundretusen - kroner til X AS i saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt renter i henhold til forsinkelsesrenteloven §3 fra forfall til betaling skjer.

I motsøksmålet:

1. A frifinnes.

2. Innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse betaler X AS til A*187.635 -etthundreogåttisyvtusensekshundreogtrettifem- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og 38.425 -trettiåttetusenfirehundreogtjuefem- kroner i saksomkostninger for byretten, begge beløp tillagt renter i henhold til forsinkelsesrenteloven §3 fra forfall til betaling skjer.

• Rettet i henhold til tvistemålsloven §156 ved beslutning av 4. mai 2001 referert nedenfor.

Det ble den 4. mai 2001 avsagt denne

beslutning:

Advokat Hauge har i prosesskrift av 30. mars 2001 begjært dommen rettet i medhold av tvistemålsloven §156 og §157.

Advokat Hauge anfører at lagmannsretten ved utregningen av omkostningsansvaret på side 19-20 har begått en summeringsfeil som kan rettes i medhold av tvistemålsloven §156.

Videre anføres at lagmannsretten i strid med tvistemålsloven §169 har tilkjent A hele ankegebyret, slik at dette i sin helhet blir belastet X. A anket både hovedsøksmålet og motsøksmålet. Xs anke var foranlediget av As anke og begrenset seg til motanke over byrettens avgjørelse av motsøksmålet. Rettsgebyrloven §10 nr. 10 gjelder kun i saker som er anlagt mot arbeidsgiveren. Følgelig omfatter fritaket i dette tilfelle hovedsøksmålet, som var anlagt av A, men ikke motsøksmålet som var fremmet av X. Ankegebyret må derfor fordeles mellom partene med en halvdel på hver, jf. tvistemålsloven §169, første ledd annet punktum. Feilen begjæres rettet i medhold av tvistemålsloven §157.

Advokat Øydegard har i prosesskrift av 2. april 2001 anført at omkostningsavgjørelsen i motsøksmålet bygger på en riktig lovforståelse. Under enhver omstendighet faller forholdet utenfor hva som kan rettes i medhold av tvistemålsloven §156 og §157.

Lagmannsretten bemerker:

Unntaket i rettsgebyrloven §10 nr. 10 må forståes slik at gebyr må betales for anke som erklæres av arbeidsgiveren, uavhengig av hvem som opprinnelig anla saken, jf. Rt-1996-1011. Dette medfører at As anke er gebyrfri, mens X må betale ankegebyr for motanken. Når A således ikke vil bli avkrevet ankegebyr, men likevel er blitt tilkjent erstatning for ankegebyret på 15.000 kroner, beror dette på en åpenbar uriktighet, som kan rettes etter tvistemålsloven §156. Xs omkostningsansvar blir etter dette å redusere med 15.000 kroner. Rettelsen omfatter også summeringsfeilen, som knytter seg til summeringen av rettsgebyret og de øvrige omkostningene.

For øvrig tas ikke rettelsesbegjæringen tilfølge.

Beslutningen er enstemmig.