Hopp til innhold

LB-2000-3235

Fra Rettspraksis


Instans: Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-09-11
Publisert: LB-2000-03235
Stikkord: Erstatning for personskade
Sammendrag:
Saksgang: Oslo byrett Nr 99-08855 A/33 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03235 A/03.
Parter: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigbjørn Stein). Motpart: Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Bernard Zysman).
Forfatter: Lagmann Berit Fosheim, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Brit Seim Jahre
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1


Saken gjelder krav om erstatning for den skade A pådro seg etter fall utenfor AS Veikroer Momarken (nå By the Way, nedenfor kalt Veikroer) den 29. januar 1998.

Torsdag den 29. januar 1998 var A sammen med to av sine sønner og B på veikroen og spiste. Da de forlot stedet, falt A på den hellelagte uteplassen foran inngangspartiet. I fallet pådro hun seg et komplisert benbrudd som har gitt henne varig skade og redusert ervervsevne. Hun reiste sak mot Veikroers forsikringsselskap for å få fastsettelsesdom for at hun hadde krav på erstatning.

Oslo byrett avsa 12. september 2000 dom med slik domsslutning:

1. Gjensidige NOR Forsikring frifinnes.

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Gjensidige NOR Forsikring med kr 13.000,- -trettentusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Gjensidige NOR Forsikring har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt den 14. august 2001 i Oslo tinghus. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Sigbjørn Stein. Gjensidige NOR møtte med sin prosessfullmektig advokat Bernard Zysman. A avga forklaring og det ble avhørt fire vitner. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten har tatt feil i sin bevisbedømmelse. Om kvelden den 29. januar 1998 var det så glatt at det skulle vært strødd utenfor veikroen.

Rapport fra Det norske Meteorologiske Institutt viser at værforholdene var slik at det var åpenbart at uhell kunne skje.

I henhold til politivedtektene for Eidsberg hadde ankemotparten plikt til å sørge for at det var strødd på «fortau utenfor bygningen med sand eller salt» når føreforholdene tilsa det.

Veikroers rutiner for å sørge for nødvendig strøing av området utenfor var ikke gode nok, og med enkle tiltak kunne uhellet vært forhindret.

Ankemotparten har utvist uaktsomhet og er erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven §3-1.

Den ankende part nedla slik påstand:

1. A har krav på erstatning fra Gjensidige NOR Skadeforsikring.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfallstidspunktet til betaling skjer.

Ankemotparten, Gjensidige NOR Forsikring, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten bestrider ikke at A falt fordi hun gled på en issvull og pådro seg en varig skade og derved fikk redusert sin ervervsevne. Imidlertid er det ikke utvist uaktsomhet fra Veikroers side.

Veikroer har plikt til å sørge for måking og strøing utenfor bygningen og på parkeringsplassen. Ved inngangen var det nødvendig å utføre arbeidet manuelt. På parkeringsplassen var arbeidet satt bort og ble utført maskinelt. Det var innarbeidet rutiner for strøing ved inngangspartiet og det var inngått egen avtale med en selvstendig næringsdrivende for parkeringsplassen.

Måking og strøing skulle foretas ved behov. I uken forut for uhellet var det i følge værrapporten ikke kommet nedbør i området, og det var vintertemperaturer innenfor rammen av det som kan forventes på denne årstid.

De etablerte rutiner for snerydding og strøing var forsvarlige, og slik forholdene var den kvelden skaden inntraff, var det ingen foranledning til å strø utenfor inngangen. Veikroer har gjort det som kan forventes. Det er fotgjengers eget ansvar å ta hensyn til forholdene når man beveger seg ute i vintervær.

Ankemotparten nedla slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 12. september 2000 stadfestes.

2. Gjensidige NOR Forsikring tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at saken står i samme stilling som for byretten. Det vises til hendelsesforløpet som er beskrevet i byrettens dom.

Da A kom til kroen ca kl 1730 sammen med to av sine sønner og en venn, parkerte de på parkeringsplassen og gikk opp til inngangen uten vanskeligheter. Det foreligger ingen opplysninger i saken om at det var spesielt glatt på det tidspunktet. Etter måltidet, anslått til et par timer senere, gikk de ut samme vei. Da falt A på det hellelagte platået utenfor inngangspartiet. Benet «forsvant» under henne slik at hun pådro seg et alvorlig benbrudd.

Spørsmålet er hvorvidt forholdene angjeldende kveld var slik at Veikroer hadde et ansvar for å strø området rundt restauranten fordi det var glatt. Det foreligger ikke sikre holdepunkter etter bevisførselen om dette. Lagmannsretten må derfor forholde seg til de opplysninger som kan kaste lys over dette.

I en rapport fra Det norske meteorologiske institutt av 7. august 2000 heter det:

«Fra og med 23. januar 1998 kl 08 til og med 30. januar 1998 kl 08 kom det ingen nedbør. 24. januar holdt temperaturen seg omkring 0 grader, og den 27. januar ble det målt pluss 4 grader.

De andre dagene var det kuldegrader med et snitt på minus 3 til minus 5 grader.

Temperaturen refererer seg til to meters høyde over bakken. Temperaturen helt nede på bakken kan ofte være flere grader lavere enn i ti (skal være to) meters høyde. Dette gjelder spesielt i oppholdsperioder om vinteren. I de dagene det regnet i januar 1998, var det også oppholdsperioder, og da kan bakketemperaturen godt ha sunket under 0 grader, selv om det var varmegrader i to meters høyde. Slike forhold kan ofte medføre farlige trafikkforhold. Dessverre har vi ikke temperaturmålinger fra bakkenivå.»

Det følger av rapporten at temperaturen kunne variere.

Vitnet, Ronny Granberg, som hadde oppdraget med å måke/strø parkeringsplassen, opplyste at det var lokale variasjoner med hensyn til om det kom nedbør som sne eller regn om vinteren i området. Den 29. januar 1998 hadde han ifølge egne notater ikke vært ute verken for å måke eller strø på parkeringsplassen fordi han ikke anså at det var behov for det.

For platået utenfor inngangen var det Veikroers ansatte som hadde ansvaret. Strøsand ble hver høst oppbevart i en bod utenfor kjøkkeninngangen. Det ble strødd etter behov og sanden ble ikke feiet opp før vintersesongen var over. Personalet, som kom om morgenen ca kl 0800 og ved vaktskifte senere ca kl 1430, hadde plikt til å se til om det var behov for å strø, både når de kom og gikk og i løpet av arbeidsdagen/kvelden. I så fall var det som regel kokken som gikk ut og strødde, både fordi det var mannlige kokker og fordi de lettest kunne gå fra arbeidet inne den stunden som var nødvendig. Rutinene i denne forbindelse ble gjennomgått hver høst på personalmøter. I tillegg ble det opplyst for retten at gjester på kroen, både stamgjester og andre, gjerne sa fra hvis det var glatt utenfor.

Daglig leder, Arne Enger, forklarte som vitne at han ikke kjente til at det hadde vært uhell utenfor kroen noen gang, og han hadde ikke hørt om gjester som hadde klaget den aktuelle kveld.

Lagmannsretten anser etter dette at forholdene på bakken ved Veikroer den 29. januar 1998, var innenfor rammen av det som kan anses som vanlige vinterforhold. Det innebærer at det kan ha vært glatte partier innimellom både på det hellelagte platået og på parkeringsplassen.

Uansett om man anser politivedtektene for Eidsberg direkte anvendelige eller ikke, påhviler det Veikroer er plikt til å sørge for nødvendig strøing utenfor sin bygning.

Spørsmålet for retten er hva som er nødvendig strøing.

Under henvisning til det som fremgår ovenfor om værsituasjonen og til at verken personalet eller andre gjester til kroen denne dagen hadde bemerket at det var glatt utenfor, kan lagmannsretten ikke se at det er fremkommet opplysninger om at forholdene tilsa at det var behov for strøing denne dagen og kvelden. Torsdag er ifølge daglig leder vanligvis en travel dag på kroen og 200 - 250 mennesker kan ha vært innom i løpet av dagen uten at det har oppstått problemer eller skader for andre enn A.

Lagmannsretten finner videre at de rutiner Veikroer hadde innebar at de hadde så vidt god oversikt og kontroll med føreforholdene utenfor at den etablerte ordning for snerydding og strøing må ansees for å være innenfor det man med rimelighet kan forvente.

I sin vurdering har lagmannsretten lagt vekt på rettspraksis på området.

Det henvises blant annet til dom i Rt-1958-680 hvor det siteres fra lagmannsrettens premisser

«det kan ikke forlanges at det blir strødd så å si hver time på dagen eller at fortauet blir renset uavlatelig.»

Videre følger det av dom i Rt-1969-560 at

«gårdeierens representant har gjort hva man med rimelighet kunne forlange av ham under de foreliggende forhold for å oppfylle plikten til å rydde og strø etter §34 og §20 i politivedtektene for Ålesund, slik disse bestemmelser har vært praktisert.» ...og fra lagmannsrettens premisser ..."at plikten til å rydde og strø er pålagt som en hjelp for fotgjengere til på glatt føre å ta seg frem i byens gater. Det er ikke forutsetningen at den skal eliminere enhver risiko, og fremfor alt ikke fri den enkelte fotgjenger fra selv å vise tilbørlig aktsomhet».

Lagmannsretten finner at det ikke er utvist uaktsomhet fra Veikroers side. De etablerte måke- og strørutiner må ansees forsvarlige. Forholdene den aktuelle kveld var innenfor rammen av det som må forventes vinterstid og tilsa ikke at det var nødvendig å strø. Etter dette blir byrettens dom å stadfeste, inkludert saksomkostningsavgjørelsen.

Anken har ikke ført frem og den ankende part må betale saksomkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave på kr 15 000,-. Den ankende part har ikke hatt bemerkninger til denne. Lagmannsretten finner omkostningene rimelige og nødvendige og saksomkostningene fastsettes i medhold av tvistemålsloven §176 til kr 15 000,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Gjensidige NOR Forsikring med 15.000 -femtentusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.