LB-2000-339 RG-2001-1068

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-09
Publisert:	LB-2000-00339 RG-2001-1068 (149-2001)
Stikkord:	Statens erstatningsansvar, Brudd på taushetsplikt, Beviskrav
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr 95-06240 A/21 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00339 A/01 og LB-2000-00340 A/01.
Parter:	Ankende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Knudsen). Sak nr. 00-00340 A/01: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Knudsen). Ankemotpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Regine Ramm Bjerke
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §121, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §366, §367, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916), Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980) §3-13, Straffeprosessloven (1981) §125

Saken gjelder krav om erstatning.

Advokat A har anlagt søksmål mot staten med krav om erstatning for tap lidt i sin advokatvirksomhet ved skadelige presseoppslag, vesentlig i VG, i august-september 1992. Presseoppslagene handlet om ligningen av A. Han var ved Oslo ligningsnemnds vedtak av 23. juni 1992 blitt etterlignet med betydelige beløp for årene 1985-90. Presseoppslagene er påstått forårsaket ved brudd på taushetsplikt i ligningsforvaltningen.

Sakens bakgrunn fremgår av byrettens dom. Det er dog opplyst for lagmannsretten at overligningsnemnda på enkelte punkter tok As klage til følge.

Oslo byrett avsa 17. september 1999 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale erstatning til A med kr 2.000.000 -tomillioner- med tillegg av 12 -tolv- prosent årlige renter fra 25. september 1995 til betaling skjer.

2. Staten v/Finansdepartementet erstatter A saksomkostninger med kr 209.783 -tohundreognitusensjuhundreogåttitre- med tillegg av 12 -tolv- prosent årlige renter fra 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen i henhold til pkt. 1 og 2 er 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.

Byretten fant det sannsynliggjort at VG bygget på en kilde i ligningsforvaltningen i Oslo, som ved å gi opplysninger brøt sin lovbestemte taushetsplikt.

Staten påanket dommen i sin helhet. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A tok til motmæle. Han motanket over erstatningsutmålingen og over saksomkostningsavgjørelsen.

Etter byrettens dom er As anke og statens motanke over Borgarting lagmannsretts dom av 16. februar 1999 i ligningssaken nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Videre avsa Borgarting lagmannsrett den 18. desember 2000 dom i æreskrenkelsessaken som A hadde anlagt mot VG og mot avisens tidligere ansvarlige redaktør i forbindelse med avisens oppslag om ligningssaken. Lagmannsretten frifant avisen og redaktøren. Lagmannsretten fant at avisens omtale av skattesaken var krenkende, men utsagnene ble likevel ikke ansett rettsstridige. Dommen er påanket.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har staten krevet fremlagt diverse dokumenter - et krav som staten også hadde fremsatt for byretten, men som ikke var blitt tatt til følge av byretten. Borgarting lagmannsrett avsa 16. mars 2000 kjennelse med slik slutning:

A pålegges innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å fremlegge:

1. Årsregnskaper og årsberetninger for advokatfirmaet X for årene 1986-1998.

2. Årsregnskaper og årsberetninger for advokatvirksomheten til A (skilt ut fra advokatfellesskapet) for årene 1988-1998.

3. Årsregnskapene og årsberetninger for Y AS for årene 1986-1998.

4. Årsregnskapene og årsberetninger for Y Eiendom AS for årene 1986-1998.

5. Årsregnskapene og årsberetninger for Y Økonomi AS for årene 1986-1998.

6. Årsregnskapene og årsberetninger for Z AS for årene 1988-1998.

7. Årsregnskaper og årsberetninger for AS Æ for årene 1992-1997.

A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 26. mai 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, med unntak av slutningens punkt 7.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Finansdepartementet 3.000 -tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

A fremla deretter dokumentene for staten, som senere har fremlagt tilleggsdokumentasjon for lagmannsretten. Begge parter har for øvrig fremlagt ytterligere skriftlige bevis under saksforberedelsen og under ankeforhandlingen.

Staten har for lagmannsretten frafalt anførslene om at statens arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 1. punktum ikke omfatter medlemmer av ligningsnemndene og om at unntaket i skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 2. punktum kommer til anvendelse.

Under ankeforhandlingen endret A påstanden vedrørende erstatningens størrelse og krevet erstatning oppad begrenset til kr 7.750.000, mot tidligere kr 2.500.000.

Saken står for øvrig i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 13., 14. og 15. februar 2001. A avga partsforklaring. Det ble avhørt fem vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:

Dersom noen i ligningsforvaltningen har overgitt til avisen de dokumenter VG har sitert fra, vil dette være et brudd på taushetspliktsbestemmelsen i ligningsloven §3-13, jf. strl §121. Det er i så fall ingen tvil om at skaden er voldt forsettlig eller uaktsomt.

A har imidlertid ikke sannsynliggjort at det foreligger et ansvarsgrunnlag. At pressen har fått tak i et dokument er i seg selv ikke bevis nok. Det er ikke konkrete holdepunkter i saken for at noen i ligningsforvaltningen har brutt taushetsplikten. Retten kan da ikke legge til grunn at taushetsbrudd har skjedd. I motsatt fall åpnes det for at private spekulerer for å skaffe seg klekkelige erstatninger fra staten. Det kan ved den konkrete bevisvurderingen ikke tillegges vekt at den som bryter taushetsplikten er beskyttet av kildevernet, da dette alltid vil være tilfellet ved taushetsbrudd til pressen.

Spørsmålet om det foreligger brudd på taushetsplikten, henger sammen med hvilke alternative muligheter som foreligger. I saken her er det holdepunkter for at VG's opplysninger stammer fra A. A fremla fylkesskattekontoret utkast til ligningsnemndas etterligningsvedtak som bilag til sin stevning i privat æreskrenkelsessak mot tre saksbehandlere ved fylkesskattekontoret. Stevningen er datert 25. august 1992, og den er sendt til Oslo byrett den 26. august 1992. A ble oppringt av en journalist i VG om etterligningssaken den 25. august 1992 kl. 22.45. VG's første oppslag i saken var 27. august 1992. Sammenfallet i tid er så påfallende at det ikke kan være en tilfeldighet. Det kan utelukkes at VG's opplysninger stammer fra byretten, som mottok stevningen tidligst den 27. august 1992, eller fra de saksøkte, som mottok stevningen på et senere tidspunkt. Det skjedde ikke noe spesielt med saken i ligningsetaten på denne tiden som skulle foranledige et taushetsbrudd.

Det mest sannsynlige er at fylkesskattekontorets utkast ved et uhell er kommet på avveie fra A den 25. august 1992. At dokumentet var fremme på dette tidspunktet skaper i seg selv en risiko for at det kom på avveie. A kan dessuten ha sett seg tjent med å la stevningen tilflyte pressen, for på denne måten å ha kontroll over en mediaomtale som uansett ville komme. VG's oppslag 27. og 28. august 1992 tyder på at avisen har hatt tilgang til stevningen. Kilden for dette må ha vært A selv. Retten kan ikke se bort fra at A kan ha bedt en fullmektig om å levere stevningen anonymt til VG, og at vedkommende ved en misforståelse også har levert VG bilagene, herunder fylkesskattekontorets utkast til etterligningsvedtak.

At VG viser til ligningsnemndas endelige vedtak og ikke til Fylkesskattekontorets utkast svekker ikke antagelsen om at VG's opplysninger stammer fra A. Utkastet er formulert som et endelig vedtak, og utkastet og det endelige vedtaket er likelydende på alle punkter som er sitert av VG. Det er sannsynlig at opplysningen om at ligningsnemndas vedtak stort sett var enstemmig, stammer fra A selv. Han har selv gitt uttrykk for at når pressen har fått tak i en nyhet, er man tjent med å svare på pressens spørsmål.

En rekke opplysninger i VG's artikler viser at VG har fått opplysninger ut over det som fremgikk av stevningen med vedlegg. Staten er henvist til spekulasjoner med hensyn til kildene for disse opplysningene. En del av opplysningene er åpenbart uriktige og kan derfor ikke stamme fra kilder i ligningsforvaltningen. Andre opplysninger kan stamme fra andre kilder, bl a fra politiet eller fra A selv.

Både ved Oslo ligningskontor og Oslo fylkesskattekontor er det strenge rutiner for å forhindre taushetsbrudd. Ved ligningskontoret er det bare kjent noen få tilfelle av taushetsbrudd til media i nyere tid. I disse sakene er mistanken knyttet til én ansatt, som ikke har hatt noe med As sak å gjøre. Ved fylkesskattekontoret har det i nyere tid ikke vært noen lekkasjer.

I erstatningssaker påligger bevisføringsplikten skadelidte, jf. bl a Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (1999) side 165 med videre henvisninger. At ligningsforvaltningen har en straffebelagt taushetsplikt skaper en faktisk presumsjon for at dokumenter på avveie stammer fra den private part.

I dom inntatt i Rt-1996-180, som gjaldt tolkningen av uttrykket «må antas» i strpl §125, fastslo flertallet at uttrykket må forstås slik at brudd på taushetsplikten må være mest sannsynlig. Et mindretall mente at det måtte kreves en viss sannsynlighetsovervekt. I saken her må det kreves betydelig sannsynlighetsovervekt. Det vises til at ansvarsgrunnlaget i saken - straffbart brudd på taushetsplikten - er svært stemplende og knytter seg til en begrenset og identifiserbar krets. I æreskrenkelsessaker har injurianten en streng bevisbyrde for beskyldningens sannhet. Kollektive enheter har rettsvern i æreskrenkelsessaker, jf. Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett side 151. I forsikringssviksaker kreves betydelig sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at forsikringstakeren har begått en straffbar handling, jf. Rt-1995-1641 med videre henvisninger. En uriktig dom i statens disfavør vil være mer uheldig enn en uriktig dom i skatteyterens disfavør. En dom som fastslår at det har skjedd brudd på taushetsplikt i ligningsforvaltningen vil være ødeleggende for den tillit ligningsmyndighetene er avhengig av for at skatteyterne skal gi de opplysninger som er nødvendige for en riktig ligning.

Videre må det tillegges noe vekt ved bevisvurderingen at A frafalt kravet om at VG-journalistene skulle forklare seg om sine kilder. Staten var ikke part i denne tvisten, som ble forlikt uten at staten kjente til det. Byretten har tatt feil når den legger til grunn som en vitterlig kjensgjerning at journalistene ville nekte å forklare seg selv om de ble pålagt forklaringsplikt. Men det erkjennes at dette er sannsynlig. At staten ikke engasjerte seg i tvisten med journalistene, kan ikke tillegges vekt. Staten hadde ikke noe å tilføre tvisten. Staten måtte dessuten ha inntatt et annet prosesstandpunkt enn A med hensyn til om det måtte antas at VG hadde fått opplysningene ved straffbart taushetsbrudd.

Subsidiært bestrider staten at A har sannsynliggjort at han er påført økonomisk tap på grunn av avisartiklene. Det kan ikke ses bort fra at avisoppslagene også kan ha hatt en positiv effekt på klienttilgangen. A kom til orde i flere intervjuer og i et eget sluttinnlegg. Han fremsto som kjempende mot byråkratiet og ga uttrykk for at hans sak kunne være til hjelp for andre. Ingen klienter som det var berammet rettssaker for trakk oppdraget. Bortsett fra ett tilfelle, er det ingen indikasjoner på at klienter har trukket seg fra andre oppdrag. A har anført at en del personer som hadde gjort henvendelser om mulige oppdrag ikke fulgte opp. A har imidlertid ikke bevist at det skyldes avisartiklene at det ikke ble noe av disse oppdragene. A har ikke oppgitt navnene på noen av disse personene, og staten er derfor avskåret fra å stevne dem som vitner. At A angivelig har mistet lappene der navnene var notert, må ramme A, da bevisføringsplikten påligger ham.

Oppslagene i Aftenposten og VG i april 1997 om at A var dømt for brudd på ligningsloven, synes ikke å ha ført til redusert tilsig av klienter. Oppslagene i VG i 1992 var mindre infamerende, og det er da ikke grunn til å anta at disse har påført A større skadevirkninger.

Inntektsutviklingen i As advokatvirksomhet tilsier at A ikke er påført noe tap. Den dokumentasjon som er fremlagt for lagmannsretten viser følgende brutto driftsinntekter i advokatvirksomheten:

1989: 2.514.928

1990: 2.639.344

1991: 1.887.174

1992: 7.370.408

1993: 6.269.324

1994: 4.810.791

1995: 6.373.676

1996: 5.835.061

1997: 7.171.028

1998: 7.752.441

I byretten ble staten holdt i mørke, ved at A bare opplyste inntektstallene for årene 1992-94. Inntekten i 1992 kan ikke danne utgangspunktet for tapsberegningen. Det må også tas hensyn til inntektsnivået de foregående år. Det er dessuten fremkommet at inntekten for 1992 omfatter en bonus fra As totredjedels eide selskap Y AS på kr 800.000 og honorar på kr 335.000 fra samme selskap. At slike inntekter bortfalt senere år skyldes ikke artiklene i VG. Inntektsøkningen i 1992 kan også skyldes at A på grunn av overgangen til regnskapsprinsippet i forbindelse med skattereformen i 1992 tok til inntekt opptjent, men ikke fakturert arbeid frem til og med 1992.

At As klienttilgang ble redusert som følge av VG-oppslagene motsies også av at A i 1993 øket antall fullmektiger fra én til to. As daværende advokatfullmektig har som vitne forklart at 1993 var et bedre år enn 1992. Videre vises til As revisors uttalelse om at A i 1992 og 1993 i mindre grad enn før fant det nødvendig å kreve forskudd som følge av at han i større grad kunne velge sine klienter. Inntektsnedgangen i 1994 skyldes andre forhold enn avisomtalen. Det vises til at A i et intervju i Aftenposten 20. september 1994 uttalte at 1994 ville bli et mye dårligere år enn 1993 på grunn av tap på dårlige betalere og saker han hadde tatt av ideelle grunner. Samme sted fremgår det at A i 1993 hadde høyest inntekt blant de advokater Aftenposten hadde undersøkt ligningstallene for. Et intervju i VG 13. desember 1994 tyder også på at A hadde nok å gjøre.

A har ikke adgang til å utvide påstanden, jf. tvistemålsloven §367. Det fremgår dessuten av As anke side 9 at han med åpne øyne nedla påstand om en øvre grense på erstatningskravet som var langt lavere enn det tapet han mente å være påført.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

I ankesaken

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

I motankesaken

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:

Etter skl §2-1 er staten som arbeidsgiver ansvarlig skade voldt ved forsettlig eller uaktsomt brudd på taushetsplikten etter ligningsloven §3-13. Det er overveiende sannsynlig at VG's artikler i august og september 1992 var forårsaket av taushetsbrudd fra ligningsforvaltningen.

Det har sannsynligheten mot seg at A var pressens kilde. Da A fikk vite at VG var kjent med etterligningen, reagerte han umiddelbart i telefaks av 26. august 1992 til avisens redaktør, der han meddelte at han ikke samtykket i at avisen skrev om hans personlige ligningsmessige forhold. Statens anførsel om at A selv skal ha gitt stevningen datert 25. august 1992 til avisen, motsies av at VG åpenbart satt på ligningsnemndas vedtak. Det var bare fylkesskattekontorets utkast til vedtak som var fremlagt som bilag til stevningen. Videre vises til at VG i den første artikkelen 27. august 1992 overhode ikke nevnte stevningen. Hvis A var VG's kilde, er det dessuten åpenbart at VG ville ha anført dette til sitt forsvar i As æreskrenkelsessak mot avisen.

Det ville ha vært svært risikabel for A om han skulle ha latt stevningen datert 25. august 1992 tilflyte VG anonymt. En slik fremgangsmåte ville innebære at han ga fra seg kontrollen over nyheten. Opplysningene i VG 28. august 1992 om injuriesøksmålet og om at A vant frem i den forrige injuriesaken mot bl a daværende ligningssjef i Oslo, bygget imidlertid på muntlige opplysninger fra A. Formålet med å gi disse opplysningene var å nøytralisere skadevirkningene av avisens øvrige oppslag i saken. VG's omtale av injuriesøksmålet bygger stort sett på intervju med A. A ga ikke fra seg kopi av stevningen. Dette bekreftes av at oppslaget ikke inneholder sitater fra stevningen og av at oppslaget heller ikke inneholder opplysninger om datoen, påstand, fremlagte bevis osv.

Vitneforklaringen fra underdirektør Trond Aas ved fylkesskattekontoret, viser at han bygger sitt utsagn om at taushetsbrudd ikke forekommer ved kontoret på sin tiltro til regelverket og egne medarbeidere, og ikke på faktiske undersøkelser. Fremlagte avisoppslag viser at det har vært flere taushetsbrudd til media fra ligningsforvaltningen i de senere år.

Det er en rekke konkrete holdepunkter i artiklene for at VG's oppslag bygger på opplysninger gitt ved taushetsbrudd i ligningsforvaltningen. Oppslagene inneholder flere opplysninger som måtte skrive seg fra ligningsnemndas vedtak og fra andre dokumenter i ligningssaken, f eks opplysningen fra ligningsnemndas protokoll om at ligningsnemndas vedtak stort sett var enstemmig. Opplysningene fra ligningsnemndas protokoll stammer ikke fra A. Han hadde ingen interesse i å gi slike opplysninger.

At opplysningene først ble lekket et par måneder etter ligningsnemndas vedtak av 23. juni 1992 kan ha sammenheng med ferietiden.

Retten må dessuten vurdere ligningsforvaltningens interesse i lekkasjer til pressen. A var ikke noen godt likt mann i etaten. Han kom sterkt på kant med Oslo ligningskontor i sin periode som leder av ligningsnemnda. Bl a tok han initiativ til en lovendring som medførte at ligningssjefen ikke skulle være stemmeberettiget i ligningsnemnda. Han fikk gjennom en endret ligning av varelagrene i kunnskapsforlagene. I forlagssakene ble han beskyldt av ligningssjefen for brudd på taushetsplikten, en beskyldning hun senere måtte trekke tilbake og betale oppreisning for. I 1989 ble han varslet av en kilde innen ligningsforvaltningen om at Oslo ligningskontor hadde planlagt et bokettersyn i hans selskap Y AS, for derved å skaffe seg grunnlag for bokettersyn i hans advokatvirksomhet. At han fikk slikt varsel er bekreftet i vitneforklaringen fra hans daværende fullmektig B, som overhørte en telefonsamtale med kilden.

I Borgarting lagmannsretts dom av 18. desember 2000 i injuriesaken mot VG er det lagt til grunn at VG fikk tilgang til opplysningene ved at en eller flere ligningsfunksjonærer sannsynligvis har brutt sin taushetsplikt.

Statens anførsel om at det må gjelde et strengere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, kan ikke føre frem. Anførselen om brudd på taushetsplikt knytter seg til tre mulige organer: Oslo fylkesskattekontor, Oslo ligningskontor og Oslo ligningsnemnd. Det bestrides ikke at kollektive enheter har vern i æreskrenkelsessaker, men forutsetningen er at organet er identifisert. Det er ikke tilfellet i denne saken. Rettspraksis om bevisbyrden i saker om forsikringssvik er av liten interesse, i det det klanderverdige forhold i slike saker er knyttet til én person eller til en meget begrenset personkrets. Det må være en forutsetning for at forskjeller med hensyn til konsekvenser av en uriktig dom skal tillegges vekt ved bevisvurderingen, at det er tale om personlige, ikke-økonomiske konsekvenser. En uriktig frifinnelse av staten vil dessuten ha uheldige preventive konsekvenser. Det er viktig å stoppe taushetsbrud i ligningsforvaltningen. Flere presseoppslag viser som nevnt at slike lekkasjer er vanligere enn staten har anført.

Den erstatning som er utmålt av byretten er for lav. Byretten har uriktig lagt til grunn at deler av inntektsnedgangen skyldes As arbeid med egen skattesak. A sa imidlertid ikke nei til noen oppdrag på grunn av arbeidet med egen skattesak.

Artiklene i VG hadde stor skadeevne. Det dreier seg om seks helsides oppslag i perioden fra 27. august til 16. september 1992, med bilder og store overskrifter. Hertil kommer oppslagene i Klassekampen og Morgenbladet. Oppslagene hadde et innhold som var egnet til å skade den troverdighet og tillit A er avhengig av som advokat. I en sak der A var prosessfullmektig, la motparten frem kopi av oppslagene for å svekke troverdigheten av As anførsler. Det er dokumentert ett tilfelle der en klient trakk seg på grunn av oppslagene. Det dreide seg om en større sak som ville medført et par ukers arbeid. De andre klientene greide A å beholde. Den mest markerte virkningen var en klar nedgang i tilsiget av nye saker. A noterte ca 20 henvendelser om mulige oppdrag som det ikke ble noe av. Nedgangen i tilsiget av nye oppdrag ga naturlig nok først utslag i inntektsnedgang etter noe tid, jf. den markerte inntektsnedgangen i 1994.

Det kan ikke tillegges vekt at inntektene forut for 1992 var vesentlig lavere enn i 1992. A hadde etablert advokatpraksis i 1986 og var fortsatt i en etableringsfase. Gjennombruddet kom i 1992 med saker med høy mediaprofil. Inntektsutviklingen fra 1998 og senere år viser at inntektene i 1992 var kommet på et korrekt nivå i forhold til As innarbeidelse på markedet. A fulgte regnskapsprinsippet allerede før 1992. Skattereformen fikk derfor ingen betydning for inntektsperiodiseringen. Også bortfallet av inntekter fra Y AS skyldes VG-oppslagene. Selskapet drev informasjonsrådgivning, og selskapets oppdragsmasse falt helt bort fra 1993.

At A i intervjuet i Aftenposten 20. september 1994 valgte å oppgi andre årsaker til inntektsnedgangen i 1994 enn klientsvikt pga VG-oppslagene er forståelig. At A ikke merket noen nedgang i klienttilgangen etter avisoppslagene om straffesaken mot ham i 1997, kan ha sammenheng med at han da var vel innarbeidet og mindre sårbar enn i 1992.

Inntekter på det nivå som det kreves erstatning for ville bare i meget begrenset omfang medført økte utgifter for A. Den vesentligste del av hans driftsutgifter er faste utgifter som ikke påvirkes av aktivitetsnivået.

As krav for byretten var galt beregnet. Dette ble han først oppmerksom på under forberedelsen av ankeforhandlingen. Det riktige må være å beregne tapet for hvert enkelt år fra 1993 til 1997. Uten avisoppslagene ville han disse årene tjent minst like mye som i 1992. Først i 1998 var A tilbake på dette inntektsnivået. Tapet tilsvarer derfor differansen mellom brutto driftsinntekt i 1992 og faktisk bruttoinntekt i det enkelte år. Dette gir et tap på kr 6.200.000. Med tillegg for 5 % årlig inflasjons- og prisjustering blir det samlede tapet kr 7.750.000. Vilkårene for å utvide påstanden i tvistemålsloven §367 jf. §366 er tilstede. Staten har ikke rimelig grunn til å motsette seg endringen.

Byrettens omkostningsavgjørelse er uriktig. A hadde krav på å få tilkjent erstatning for tapt arbeidsfortjeneste som følge av hovedforhandlingen. Prinsipalt vises til vitnegodtgjørelsesloven, subsidiært til at staten har opptrådt culpøst ved å ikke erkjenne As erstatningskrav.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 7.750.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 25. september 1995 og til betaling skjer.

2. Oslo byretts dom av 17 september 1999 i sak nr. 95-06240 A/21, domsslutningens pkt. 2 og 3, stadfestes.

3. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale A kr 13.000,- i tapt arbeidsfortjeneste innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% rente p.a. fra 06.10.1999 og til betaling skjer.

4. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale As saksomkostninger for lagmannsretten innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% rente p.a. til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er som byretten kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag i saken, men finner at det tap som er bevist er vesentlig lavere enn beløpet på kr 2.000.000 som byretten har tilkjent.

Ansvarsgrunnlag

I erstatningssaker må skadelidte bevise at skaden er voldt ved en uaktsom handling. Ved bevisvurderingen må sannsynligheten for at VG har fått opplysningene om etterligningen av A ved forsettlig eller uaktsomt taushetsbrudd vurderes mot sannsynligheten for alle andre mulige forklaringer på at avisen har fått opplysningene.

På grunn av tidsrekkefølgen finner lagmannsretten - slik også staten har erkjent - at det nærmest er utelukket at VG har fått fylkesskattekontorets utkast til vedtak i etterligningssaken fra byretten eller fra de saksøkte saksbehandlerne.

Lagmannsretten finner det svært lite sannsynlig at VG's opplysninger stammer fra A eller hans kontor.

Det er ikke noe som tyder på at noen ved As kontor forsettlig har lekket opplysningene til VG. I tillegg til A, besto kontoret av hans kontorfelle advokat C, en fullmektig og en sekretær, og det er ikke noe som tyder på at noen av disse skulle ha motiv for en slik illojal opptreden. Sannsynligheten for at dokumentene er kommet på avveie ved at vaskehjelpen, klienter eller andre har funnet rapporten er også ubetydelig. A og hans sekretær har opplyst at dokumentene i etterligningssaken ble oppbevart i en umerket kassett.

Lagmannsretten finner at man kan se bort fra at A selv har gitt ligningsdokumentene til VG. Både innholdet av dokumentene og utfallet i ligningsnemnda medførte at han av hensyn til sin personlige anseelse og til sin advokatpraksis hadde all interesse av å holde opplysningene skjult. Hans telefaks av 26. august 1992 til avisens redaktør viser at han var meget opptatt av å forhindre presseomtale av etterligningen. Dersom A forsettlig hadde gitt opplysningene til VG, må det dessuten antas at avisen ville ha anført dette til sitt forsvar i injuriesaken.

Lagmannsretten finner det også svært lite sannsynlig at A har gitt stevningen anonymt til VG, og at kopi av fylkesskattekontorets utkast i denne sammenheng har fulgt med ved et uhell. Dersom A - slik staten har antydet - ønsket kontroll over en mediedekning som han antok uansett ville komme etter at stevningen datert 25. august 1992 var innsendt, måtte en slik anonym lekkasje av stevningen fremstå som en risikabel og uhensiktsmessig fremgangsmåte. Det måtte da ha vært mer formålstjenlig for A å ta direkte kontakt med media for derved å få en størst mulig påvirkning over hvilke opplysninger som skulle frem og over vinklingen. Lagmannsretten viser her til at det er denne fremgangsmåte han fulgte for å nøytralisere de uheldige virkningene etter det første oppslaget i VG 27. august 1992. Han ga da VG muntlig opplysninger om søksmålet mot saksbehandlerene ved fylkesskattekontoret og om forliket i den tidligere ærekrenkelsessaken mot bl a den tidligere ligningssjefen, jf. VG's oppslag den 28. august 1992.

At den første artikkelen i VG sto på trykk få dager etter at A hadde hatt saken fremme i forbindelse med utarbeidelse av stevning mot saksbehandlerne ved fylkesskattekontoret, anser lagmannsretten som en tilfeldighet.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av forklaringene fra tidligere ligningssjef i Oslo Ingrid Tvedt og fra underdirektør Trond Aas ved fylkesskattekontoret til grunn at etatene sørger for at de ansatte undertegner taushetserklæring og for løpende innskjerping av taushetsplikten overfor de ansatte. Ligningskontoret sørger også for at ligningsnemndas medlemmer undertegner på taushetserklæring. Lagmannsretten antar likevel at brudd på taushetsplikten til pressen i disse etatene kan forekomme.

Ved Oslo ligningskontor hadde bare noen ganske få personer i den stab som foresto sekretariatsfunksjonen for ligningsnemnda tilgang til innstillingen og vedtaket i etterligningssaken. I tillegg hadde ligningsnemndas medlemmer og de som har hatt med saken å gjøre på fylkesskattekontoret tilgang til dokumentene. Til sammen var det således et større antall personer i ligningsforvaltningen som hadde tilgang til disse dokumentene.

Lagmannsretten finner at det foreligger helt spesielle forhold i denne saken som var egnet til å gi personer i ligningsforvaltningen sterke motiver for lekkasjer, og til å svekke motforestillingene mot taushetsbrudd. Det var i seg selv oppsiktsvekkende at en tidligere leder i ligningsnemnda var blitt etterlignet og ilagt straffeskatt. Hertil kommer at etterligningsvedtaket gjaldt meget betydelige beløp, og at vedtaket la til grunn forhold som var egnet til å sette A i et dårlig lys. Under hans tid som leder av ligningsnemnda var det oppstått et sterkt motsetningsforhold mellom ham og ligningsforvaltningen i Oslo bl a knyttet til bokettersynet hos A. A hadde selv gått kraftig ut mot ligningskontoret, bl a i et intervju i Aftenposten 2. september 1989, der han anklaget ligningskontoret for hevnaksjon og sjikanøs forfølgning i forbindelse med bokettersynet. Den 2. mai 1990 anmeldte han ansatte ved ligningskontoret/fylkesskattekontoret for brudd på taushetsplikten i forbindelse med bokettersynet. De politiske motiver for taushetsbrudd var dessuten nærliggende som følge av at A var oppnevnt som ligningsnemndas leder etter forslag fra Fremskrittspartiet.

VG's oppslag i saken, særlig oppslaget den 27. august 1992, tyder sterkt på at VG satt med både innstillingen og protokollen fra ligningsnemndas møte 23. juni 1992. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger forhold som med noen styrke taler for at VG hadde fått opplysningene fra andre enn personer i ligningsforvaltningen.

Lagmannsretten er etter dette ikke i nevneverdig tvil om at VG's oppslag er forårsaket av forsettlig taushetsbrudd i ligningsforvaltningen, enten i ligningsnemnda, ligningskontoret eller fylkesskattekontoret. Det er ikke grunn for lagmannsretten til å gå nærmere inn på fra hvilket av disse organer lekkasjen stammer, da staten har arbeidsgiveransvaret for samtlige og ansvaret etter skadeserstatningsloven §2-1 omfatter anonyme feil.

Staten har anført at det må kreves en meget betydelig sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at noen i ligningsforvaltningen har begått taushetsbrudd i saken. Lagmannsretten finner at det i denne saken foreligger slik sannsynlighetsovervekt. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på statens anførsler om hvilke beviskrav som skal stilles. Lagmannsretten bemerker likevel at den finner det klart at det ikke kan stilles slike krav til beviset som det er gjort i forsikringssaker, der det er spørsmål om forsikringstakeren har begått forsikringssvik ( Rt-1995-1641), i forsikringssaker der det er spørsmål om forsikringstakeren har kjørt med promille ( Rt-1990-688) eller i erstatningssaker mot skadevolder der skadevolder er frifunnet for seksuelle overgrep mot barn ( Rt-1986-864). Begrunnelsen for å fravike det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt i disse sakene, er i hovedsak at det dreier seg om et resultat som er belastende og kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for en parts moralske omdømme. I saken her er kretsen av de personer som kan tenkes å ha begått taushetsbrudd så stor at en dom i statens disfavør ikke kan tenkes å få slike konsekvenser for enkeltpersoner. Lagmannsretten finner det meget tvilsomt om skadevirkningene for staten ved en uriktig dom om taushetsbrudd innen ligningsforvaltningen overhodet kan begrunne noen fravikelse fra det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt. Retten viser til Skoghøy, Tvistemål side 166 der det tas til orde for at det må være en forutsetning for å tillegge forskjeller med hensyn til konsekvenser av en uriktig dom vekt for bevisvurderingen, at det er tale om personlige, ikke-økonomiske konsekvenser. Hertil kommer at skadevirkningene for den enkelte ved en uriktig dom for at taushetsbrudd ikke har funnet sted også kan være betydelige.

Retten kan ikke se at kjennelsen i Holstadsaken ( Rt-1996-180) kan begrunne noen fravikelse av det alminnelige beviskravet. Saken gjaldt fortolkningen av ordlyden i strpl §125 (slik bestemmelsen lød frem til lovendring av 4. juni 1999 nr 37), og drøftelsen kan ikke ses å ha betydning i saken her.

Som byretten, legger lagmannsretten til grunn at det uten lekkasjen ikke ville blitt noen sak i pressen. Forutsatt at det foreligger ansvarsgrunnlag har staten for øvrig ikke bestridt at staten er ansvarlig for eventuelt økonomisk tap som A er påført ved at taushetsbelagte opplysninger ble offentliggjort gjennom artiklene i VG.

Erstatningsutmåling

Lagmannsretten finner at publiseringen av de taushetsbelagte opplysningene i artiklene i VG var egnet til å skade As advokatvirksomhet. Opplysninger om påståtte skatteunndragelser i det omfang det her er tale om og de opplysninger som er gitt om grunnlaget for etterligningen var egnet til å skade den tillit og troverdighet en advokat trenger. På den annen side må skadevirkningene i noen grad antas å være avverget ved de opplysninger som A etter hvert fikk gitt gjennom avisen og ved at han kom til orde med et sluttinnlegg. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at oppslagene har medvirket til å skaffe A nye klienter i nevneverdig grad. Lagmannsretten er derfor ikke i tvil om at A er påført økonomisk tap som følge av taushetsbruddet. Omfanget er imidlertid meget usikkert og til dels dårlig belyst. Det påligger A som skadelidt å føre bevis for tapets omfang.

Ved erstatningsutmålingen tok byretten utgangspunkt i As oppstilling over brutto inntekt, som i følge byretten viste en inntektsreduksjon fra 1992 til 1995 på kr 2.500.000, men slik at det ble gjort et skjønnsmessig fradrag for at deler av inntektsnedgangen ble antatt å skyldes As arbeide med egen skattesak. Det er uklart for lagmannsretten hvordan beløpet på kr 2.500.000 fremkommer. Mest sannsynlig dreier det seg om differansen mellom brutto inntekt i 1992 og 1994.

Lagmannsretten legger etter det som er opplyst av A til grunn at ovennevnte tall viser brutto salærinntekt for ham og hans fullmektiger, og at fullmektigene i det alt vesentlige fikk oppdrag gjennom A.

Lagmannsretten finner ikke, slik A har anført, at det kan anses bevist at A uten taushetsbruddet ville hatt et inntektsnivå i årene 1993-97 som tilsvarer inntekten i 1992. Av de regnskapsopplysninger som er fremlagt for lagmannsretten etter at statens bevisprovokasjoner ble tatt til følge, jf. ovenfor, fremgår det at A i 1992 hadde omtrent fire ganger så høy inntekt som i 1991, og omtrent tre ganger så høy inntekt som i 1989 og 1990. Inntektsøkningen i 1992 er ekstraordinært høy. Forskjellen er så stor at lagmannsretten ikke uten en nærmere analyse av regnskaper og timelister, samt av klients-, oppdrags- og inntektssammensetningen i årene til og med og etter 1992 kan legge til grunn som bevist at inntekten i 1992 var en normalinntekt som A kunne forvente å beholde. Bl a er bundne klientmidler redusert fra kr 5.745.743 til kr 2.634.733 i løpet av 1992. Dette reiser spørsmålet om det i 1992 fant sted en ekstraordinær fakturering mot innbetalte forskudd.

Inntektsutviklingen frem til og med 1992 var heller ikke jevnt stigende, men temmelig variabel. Svingningene kan skyldes flere forhold som lagmannsretten ikke har oversikt over. Også uten taushetsbruddet måtte det etter lagmannsrettens syn forventes et variabelt inntektsnivå også i årene etter 1992.

Man kan også ta utgangspunkt i gjennomsnittsinntekten i årene før taushetsbruddet, sammenlignet med de årene det kreves erstatning for. Den gjennomsnittlige brutto inntekten i årene 1989-92 er klart lavere enn gjennomsnittsinntekten i årene 1993-97. Selv om det korrigeres for at A var i en opparbeidelsesperiode, gir inntektsutviklingen i seg selv ikke tilstrekkelige indikasjoner på at A er påført noe tap. At inntekten svingte en del, og at den var spesielt lav i 1994, kan ha sammenheng med flere forhold som lagmannsretten ikke har oversikt over, jf. det som er sagt ovenfor om manglende forklaring på den ekstraordinære inntektsøkningen fra 1991 til 1992.

A har anført at inntektsutviklingen for årene fra og med 1998 viser at inntekten i 1992 ga et korrekt uttrykk for As inntektspotensiale. Det er imidlertid mange andre mulige årsaker til denne inntektsøkningen, herunder antall advokatfullmektiger. I hvilken utstrekning inntektsnivået er påvirket av antall fullmektiger, og hvilke merutgifter som er påløpt når antall fullmektiger er øket, er ikke nærmere belyst.

Selv om det således ikke på grunnlag av regnskapene kan fastslås at A har lidd noe tap som følge at taushetsbruddet, finner lagmannsretten på grunnlag av avisoppslagenes skadeevne at det er overveiende sannsynlig at A er påført et visst tap. Et brev som er fremlagt dokumenterer at én klient trakk seg. A har anført at saken ville medført et par ukers arbeid, noe lagmannsretten legger til grunn. Lagmannsretten finner det også sannsynlig at en del klienter som ellers ville ha søkt As bistand, har avstått fra dette. Det legges til grunn at kontoret hadde kapasitet til å ta flere oppdrag. Det foreligger imidlertid ingen opplysinger for lagmannsretten om gjennomsnittlig antall nye klienter per år før og etter 1992, eller om fordelingen av nye klienter etter oppdragenes størrelse og inntjening. Lagmannsretten er etter dette henvist til et grovt skjønn. Tapet settes til kr 800.000.

Lagmannsretten har etter dette ikke grunn til å gå inn på om A hadde adgang til å utvide påstanden for lagmannsretten.

Saksomkostninger

Anken har delvis ført frem. I samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd tilkjennes ingen av partene saksomkostninger for lagmannsretten, i det lagmannsretten ikke finner at det foreligger omstendigheter som nevnt i §174 annet ledd.

Motanken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den ankende part erstatte motpartens saksomkostninger. Disse settes i samsvar med statens omkostningsoppgave, som den ankende part ikke har hatt bemerkninger til, til kr 1.000 som i sin helhet er salær.

Når det gjelder omkostningsavgjørelsen for byretten kan det reises spørsmål om avgjørelsen skal skje etter tvistemålsloven §172 eller etter §174. A hadde krevet erstatning fastsatt ved skjønn, oppad begrenset til kr 2.500.000. Selv med det resultat lagmannsretten er kommet frem til må saken anses fullt vunnet av A for byretten, dersom det var det en virkelig skjønnsmessig fastsettelse som ble krevet, jf. Schei, Tvistemålsloven side 560-561. Slik As anførsler om tapsberegningen er beskrevet i byrettens dom, kan det reises spørsmål om A i realiteten krevet erstatning med kr 2.500.000, jf. kjennelser inntatt i Rt-1961-1082 og Rt-1963-1068. Spørsmålet er ikke berørt av partene. Beløpet på kr 2.500.000 er anført å utgjøre nedgangen i advokatinntektene i 1992, 1993 og 1994. Basert på regnskapstallene, er imidlertid nedgangen i 1993 og 1994 til sammen kr 3.500.000. Det er mulig at beløpet på kr 2.500.000 er differansen mellom inntekten i 1992 og 1994, jf. ovenfor. Lagmannsretten antar likevel at begrensningen på kr 2.500.000 er skjønnsmessig fastsatt, jf. As anførsel i anken om at tapet var langt høyere. Lagmannsretten er derfor under noe tvil kommet til at A for byretten krevet en virkelig skjønnsmessig fastsettelse. Lagmannsretten finner en viss støtte for dette i en kjennelse inntatt i Rt-1994-1018, der det bl a er lagt vekt på om den øvre grensen er skjønnsmessig fastsatt. Lagmannsretten har også lagt noe vekt på at byretten må ha lagt til grunn at saksøkeren virkelig krevet en skjønnsmessig fastsettelse. En annen sak er at slik erstatningskravet er beregnet og begrunnet for lagmannsretten, kan kravet ikke anses å være begjært fastsatt ved en virkelig skjønnsmessig fastsettelse. Men dette kan ikke få konsekvenser for omkostningsavgjørelsen for byretten.

Omkostningsavgjørelsen for byretten skal etter dette skje etter tvistemålsloven §172. Lagmannsretten finner som byretten at det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd, og slutter seg til byrettens utmåling. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier at A kan få godtgjort egen tapt arbeidsfortjeneste under hovedforhandlingen, jf. Rt-1997-458. Tvistemålslovens saksomkostningsregler kan ikke - slik A anfører - suppleres av det generelle culpaansvaret eller av en analogisk anvendelse av vitnegodtgjørelseslovens regler. Saksomkostningsreglene må anses som uttømmende på sitt saksområde, jf. Wilberg, Erstatning for saksomkostninger, Norsk Forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 65.

Byrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes med den endring at beløpet i punkt 1 endres til 800.000 -åttehundretusen- kroner.

2. I hovedanken bærer hver av partene sine omkostninger for lagmannsretten.

3. I motanken betaler A i saksomkostninger for lagmannsretten til Staten v/ Finansdepartementet 1.000 -ettusen- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.