LB-2000-535

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Tilleggsdom
Dato:	2000-08-31
Publisert:	LB-2000-00535
Stikkord:	Sivilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 92-02184 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00535 A/02. jf. LB-1997-00610 A/02.
Parter:	Ankende part: Per Danielsen (Prosessfullmektig: Advokat Terje Hoffmann). Motpart: Staten v/Oslo ligningskontor (Prosessfullmektig: Advokat Morten Søvik).
Forfatter:	Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Ekstraordinær lagdommer Gunnar Vefling. Tilkalt dommer, byrettsdommer Nina Opsahl. Fagkyndige meddommere: Registrert revisor Jens Petter Auring. Statsautorisert revisor Leif Kåre Gjerde
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980) §10-4, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder fortsatt behandling av spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten for så vidt angår Per Danielsens hovedanke mot staten v/Oslo ligningskontor, herunder omkostningene til fagkyndige meddommere. Lagmannsretten avsa 16. februar 1999 dom med slik domsslutning i Danielsens sak:

I. Ankesaken: Per Danielsen - Staten v/Oslo ligningskontor:

1. Ligningen for 1986 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder tilleggsskatt, sakens pkt. B 1.4.1. Ved ny ligning opprettholdes inntektstillegg for parkeringsutgifter kr 12.328. Tilleggsskatt vedrørende beløpet skal utgå.

2. Ligningen av Per Danielsen for 1987 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder sakens pkt. B 1.2.1, B 1.2.2 og B 1.4.1.

- Ad. pkt. B 1.2.1: Ved ny ligning skal inntektsforhøyelse kr 91.100 for 1987 og den ilagte tilleggsskatt vedrørende samme beløp utgå. For inntektsforhøyelsen kr 61.400 i 1987 skal tilleggsskatten nedsettes fra 60% til 30%. Inntektsforhøyelse kr 12.349 for 1987 skal utgå. Det skal gis et ytterligere inntektsfradrag på kr 14.375. Ilagt tilleggsskatt vedrørende kr 12.349 utgår.

- Ad. pkt. B 1.2.2: Ved ny ligning legges til grunn tapsavsetning med kr 37.800 i Sveen & Danielsens inntekt for inntektsåret 1987, og Per Danielsens inntekt for 1987 blir som en konsekvens av dette å redusere med kr 18.900. Formuen for årene 1987, 1988 og 1989 reduseres tilsvarende. Ilagt tilleggsskatt vedrørende kr 24.500 for 1987 reduseres fra 60% til 30%.

- Ad. pkt. B 1.4.1: Ved ny ligning opprettholdes inntektstillegg for parkeringsutgifter kr 7.950. Tilleggsskatt vedrørende beløpet skal utgå.

3. Overligningsnemndas vedtak for 1988 oppheves for så vidt gjelder tilleggsskatt, sakens pkt. B 1.1.2 og B 1.4.1. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% av skatten vedrørende kr 72.231 (sak B 1.1.2). Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% vedrørende kr 11.200 (sak B 1.4.1).

Ligningen av Per Danielsen for 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder sakens pkt. B 1.1.1, B 1.1.5, B 1.1.6 og B 1.6.1.

- Ad. pkt. B 1.1.1: Ved ny ligning legges til grunn at overføring av kr 505.689 til klientkonto ikke er opptjent honorarinntekt i 1988. Ilagt tilleggsskatt vedrørende samme beløp, utgår. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% av kr 188.939.

- Ad. pkt. B 1.1.5: Ved ny ligning nedsettes tilleggsskatten fra 60% til 30% for inntektsforhøyelsen kr 99.235 i 1988. Det er ikke grunnlag for kravet om ytterligere inntektsreduksjon med kr 17.500 i 1989.

- Ad. pkt. B 1.1.6: Ved ny ligning skal ingen av de fem beløp på i alt kr 26.734 medtas ved beregning av renteinntekt for 1988.

- Ad. pkt. B 1.6.1: Ved ny ligning skal formuesforhøyelsen kr 298.268 nedsettes til kr 8.797. Det er grunnlag for å ilegge 30% tilleggskatt av skatten på kr 8.797.

4. Overligningsnemndas vedtak for 1989 oppheves for så vidt gjelder pkt. B 1.4.1 om tilleggsskatt. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% vedrørende kr 23.400.

Ligningen av Per Danielsen for 1989 oppheves for så vidt gjelder pkt. B 1.1.1, B 1.2.2 og B 1.4.3.

- Ad. pkt. B 1.1.1: Ved ny ligning legges til grunn at hele beløpet på kr 188.939 ble inntektsført i 1989.

- Ad. pkt. B 1.2.2: Ved ny ligning reduseres Danielsens inntekt med kr 1.020.

- Ad. pkt. B 1.4.3: Ved ny ligning skal inntektsforhøyelse kr 250.000 vedrørende salg av tomt bortfalle.

5. Overligningsnemndas vedtak for 1990 oppheves for så vidt gjelder pkt. B 1.4.1 om tilleggsskatt. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% vedrørende kr 2.500.

Ligningen av Per Danielsen for 1990 oppheves for så vidt gjelder B 1.4.3. Ved ny ligning nedsettes tilleggsskatten fra 60% til 30% vedrørende formuesforhøyelsen på kr 300.000.

6. For øvrig frifinnes staten v/Oslo ligningskontor.

7. Staten pålegges å erstatte Per Danielsen halvparten av omkostningene til de fagkyndige meddommere i lagmannsretten. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger, verken for byretten eller lagmannsretten.

Per Danielsen anket i rett tid dommen til Høyesterett. Staten v/Oslo ligningskontor motanket.

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet for Høyesterett ved kjennelse av 11. november 1999. ( Rt-1999-1805)

Per Danielsen påkjærte i rett tid også lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostninger.

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 17. januar 2000 med slik slutning: ( Rt-2000-127)

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt I. 7 i ankesak Per Danielsen - staten v/Oslo ligningskontor, oppheves for så vidt angår saksomkostningene for lagmannsretten, herunder omkostningene til fagkyndige meddommere, og saken hjemvises for så vidt til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Oslo ligningskontor til Per Danielsen 15.000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Nærværende tilleggsdom er avsagt av de samme fem dommere som avsa lagmannsrettens dom av 16. februar 1999. Begge parter har inngitt prosesskrifter for lagmannsretten i forbindelse med lagmannsrettens fortsatte behandling. Prosesskriftene er datert 24. mars, 28. april, 28. juni og 4. juli 2000. Lagmannsretten har også hatt tilstede saksdokumentene i kjæremålssaken.

Ingen av partene har begjært ny muntlig forhandling. Heller ikke lagmannsretten har funnet grunn til å gjenoppta forhandlingene.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har begrunnet opphevelsen og hjemvisningen av saksomkostningsspørsmålet slik:

Etter §174 annet ledd kan retten i en sak som er dels vunnet, dels tapt, pålegge den ene av partene å erstatte den annen hans saksomkostninger helt eller delvis bl.a når det «bare er i tvistepunkter av liten betydning, han har vundet saken» eller når det fremgår av omstendighetene at saken eller de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter vedkommende part har tapt. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten, slik resultatet av skattetvisten fremstår etter dommen, måtte ha plikt til å vurdere mer konkret om vilkårene for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd er oppfylt. Det vises til den redegjørelse som er gitt i kjæremålserklæringen knyttet til domsresultatet. Lagmannsrettens knappe begrunnelse for omkostningsavgjørelsen gir ikke tilstrekkelig grunnlag for utvalget til å vurdere om loven i dette tilfelle er riktig anvendt, herunder om det er anvendt et forsvarlig skjønn ved avgjørelsen.

Kjæremålsutvalget finner for øvrig grunn til å vise til avgjørelsen i Rt-1989-1379, med uttalelser om kravet til begrunnelse ved anvendelse av §174 i en sak som har likhetspunkter med den foreliggende.

Når det gjelder omkostningene til fagkyndige meddommere, har lagmannsretten under henvisning til tvistemålsloven §171 funnet det tilstrekkelig å pålegge staten å dekke halvparten av utgiftene, med den begrunnelse at «oppnevningen må anses foretatt i begge parters interesse og var nødvendig for en forsvarlig behandling av saken». Kjæremålsutvalget finner at heller ikke denne del av omkostningsavgjørelsen bør bli stående, idet også spørsmålet om hvilken part som skal dekke disse omkostningene må vurderes i lys av det utfall ankesaken fikk for lagmannsretten for så vidt angår de tvistepunkter som medførte behov for fagkyndige domsmenn. Det vises også på dette punkt til det som er anført i kjæremålserklæringen.

Per Danielsen har i det vesentlige anført:

Ved lagmannsrettens dom har Per Danielsen i all hovedsak vunnet frem med sine krav for lagmannsretten. Han har fått medhold i de aller fleste, og beløpsmessig tyngste, tvistepunkter. De tvistepunkter hvor han ikke vant frem i ankesaken, er av liten betydning. Kjæremålserklæringen viser punkt for punkt hvilke krav Danielsen har fått medhold i og hvilke krav staten vant frem med. Sett i forhold til de samlede tvistepunkter, har staten kun fått medhold i tvistepunkter av liten betydning.

Sammenfatningsvis ble Danielsens inntekt for de angjeldende inntektsår til sammen redusert med kr 1.017.039 (93%) mens inntektsforhøyelser på til sammen kr 78.493 er fastholdt.

Ved å ta utgangspunkt i Danielsens påstand i ankeerklæringen blir riktignok den samlede inntektsforhøyelse som staten fikk medhold i kr 152.078, eller kr 102.078 hvis utgangspunkt tas i hans påstand i innledningsforedraget. Overligningsnemndas vedtak vedrørende pkt. 1.5 var imidlertid svært vanskelig tilgjengelig, og under hovedforhandlingen for byretten aksepterte staten på dette punkt en inntektsreduksjon med kr 50.518. Det var først da staten under hovedforhandlingen for lagmannsretten la frem en oversikt over hvordan inntektstillegget var fremkommet at Danielsen endret påstanden. Disse forhold må få betydning ved rettens vurdering av om staten har fått medhold i tvistepunkter «av liten betydning», jf. Rt-1991-53.

Resultatet av Per Danielsens anke ble for øvrig som følger:

60% tilleggsskatt på samlede inntektsforhøyelser kr 629.416 er bortfalt; 60% tilleggsskatt på samlede inntektsforhøyelser kr 298.270 er opphevet pga. saksbehandlingsfeil og tilleggsskatten på samlede inntektsforhøyelser kr 185.135 er redusert fra 60% til 30%. Staten har på sin side fått medhold i at 30% tilleggsskatt av samlede inntektsforhøyelser kr 12.616 og 15% tilleggsskatt av samlede inntektsforhøyelser kr 11.639 fastholdes.

Formuen er redusert med tilsammen kr 346.171 (97%), mens formuesforhøyelse kr 8.797 er fastholdt.

60% tilleggsskatt av samlet formuesforhøyelse kr 598.268 er redusert til 30% tilleggsskatt av samlet formuesforhøyelse kr 308.797. 15% tilleggsskatt av formuesforhøyelse kr 32.000 er fastholdt.

De omtvistede poster hvor det var ilagt tilleggskatt utgjorde til sammen kr 1.137.076. Av disse postene ble tilleggsskatten ved lagmannsrettens dom fastholdt uforandret for kr 24.255 (2,1%), redusert for kr 185.135 (16,3%), opphevet pga. saksbehandlingsfeil for kr 298.270 (26,2%) og bortfalt i sin helhet for kr 629.416 (55,4%). Per Danielsen har med andre ord i all hovedsak fått medhold i at den ilignede tilleggsskatt var feil, idet staten, som nevnt, kun fikk medhold i at 2,1% av den ilignede tilleggsskatt kunne fastholdes uforandret.

Av tilleggsskatt på formuesforhøyelser fikk staten kun fullt medhold for tilleggsskatt for kr 32.000 (5,1%) av totalt kr 630.268.

Når det gjelder de inntektsforhøyelsene som staten har fått fullt medhold i, så dreier dette seg i hovedsak om tilleggsavgift i forbindelse med parkering, hvor overligningsnemndas vedtak er avsagt under dissens 6-3 og hvor spørsmålet om fradragsrett ikke tidligere har vært behandlet for domstolene. Per Danielsen hadde fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt.

Ligningene ble opphevet på enkelte punkter på grunn av inhabilitet. Lagmannsretten la til grunn at inhabilitetssituasjonen utelukkende ble skapt på grunnlag av forhold som ligningsmyndighetene selv hadde herredømme over, og hvor det etter Danielsens syn er grunn til å rette kritikk mot ligningsmyndighetene for den måten saksforberedelsen for overligningsnemnda ble håndtert på.

Ved vurderingen av om de punkter Per Danielsen har tapt «ikke er av liten betydning» må det tas utgangspunkt i hvilken utstrekning statens krav har ført frem i forhold til de krav staten har fremsatt. Tallene viser at de punkter hvor staten har vunnet, beløpsmessig er av liten betydning sammenholdt med de punkter hvor Danielsen har vunnet frem. Det må videre hensyntas at staten ikke har fått medhold i noen punkter som kan sies å ha prinsipiell betydning. På den annen side har Danielsen vunnet frem på en rekke punkter som både har hatt stor prinsipiell og velferdsmessig betydning for ham.

Per Danielsen gjør gjeldende at de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter hvor staten har tapt, tvistemålsloven §174 annet ledd in fine. Dette gjelder særlig spørsmålet om inhabilitet, de nye regnskapenes beskaffenhet og betydning ved ligningen og overførsler til Per Danielsens klientkonto, hvor tidsforbruket både under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen har vært svært omfattende. Utgiftene til de fagkyndige meddommere kan også i hovedsak henføres til disse punkter. Det samme gjelder i sin helhet utgifter til det sakkyndige vitnet statsautorisert revisor Kjell Melhus som kun forklarte seg om overførslene fra Consultas AS til Per Danielsens klientkonto.

Per Danielsen bestrider at det er en nær utgiftssammenheng mellom tvistepunkter hvor staten har tapt og hvor staten har vunnet.

Per Danielsen har anført at når det er fyldestgjørende grunn for ham til å se lagmannsrettens avgjørelse for de få poster hvor staten vant frem, så må det i den totalvurdering som skal foretas, legges desto større vekt på alle de poster hvor ligningen ble opphevet. I så måte vil poster hvor staten vant frem, men hvor Danielsen hadde fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse, langt på vei nøytraliseres, og hvor man ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet derfor må legge avgjørende vekt på de poster hvor ligningen ble opphevet.

Det fremstår etter dette som klart urimelig om Per Danielsen ikke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten helt eller delvis, jf. Tore Schei; Kommentarutgaven til tvistemålsloven 2. utg. Bind I side 568 og 613.

Ved endelig fordeling av utgiftene til fagkyndige meddommere har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at «oppnevningen må anses foretatt i begge parters interesse og var nødvendig for en forsvarlig behandling av saken». Behovet for fagkyndige meddommere var imidlertid først og fremst knyttet til tvistepunkter av regnskapsmessig karakter hvor Per Danielsen i all hovedsak har fått medhold. Det må da være riktig at staten tilpliktes å erstatte Danielsen alle, eller i hvert fall det vesentligste, av disse kostnadene jf. tvistemålsloven §171 i.f.

Per Danielsen har også påberopt seg Høyesteretts dom av 23. juni 2000 i Bøhler-saken ( HR-2000-00030B). I denne dommen kom Høyesterett til at administrativ ileggelse av forhøyd tilleggsskatt for forsettelige eller grovt uaktsomme forhold må anses som en avgjørelse av en straffesiktelse i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 6, nr. 1. En saksbehandlingstid på henholdsvis ca 11 år og 8 år ble ansett å være i strid med bestemmelsens krav til rettergang «innen rimelig tid».

I Danielsens sak har saksbehandlingstiden fra bokettersynsrapport til kjæremålsutvalgets endelige avgjørelse vært ca 10 år.

Bøhler-dommen påberopes som støtte for at tilleggsskatt med forhøyet sats (mer enn 30%) ikke skulle vært opprettholdt for noen av de få punkter Danielsen ikke vant frem med i lagmannsretten. Selv om disse spørsmål materielt sett er endelig avgjort i saken ved at anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg (før Bøhler-dommen), anføres at reelle hensyn tilsier at lagmannsretten nå ved vurdering av saksomkostningene også tar i betraktning hva som i ettertid prejudisielt sett må kunne sies ville ha vært en riktig dom.

Staten v/Oslo ligningskontor har i det vesentlige anført:

Det er enighet om at saken i hovedanken er dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten har derfor korrekt lagt til grunn at etter tvistemålsloven §180 annet ledd skal saksomkostningspørsmålet avgjøres etter lovens §174.

Staten anfører at det ikke er grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd idet de tvistepunkter staten har fått medhold i, ikke kan anses å være av liten betydning.

Per Danielsens angivelse av beløp i inntektsforhøyelser fastholdt etter lagmannsrettens dom, kr 78.493, bestrides. Det må tas hensyn til at Danielsen i ankeerklæringen hadde krevet en inntektsreduksjon for året 1989 på kr 91.085. Dette krav reduserte Danielsen i sitt innledningsforedrag for lagmannsretten til kr 50.000, og i sin prosedyre ytterligere ned til kr 17.500. Den samlede inntektsforhøyelse som følge av statens anke er følgelig kr 152.078 ikke kr 78.493.

Lagmannsretten kom i sin dom også til at det var grunnlag for tilleggsskatt på inntektstillegg på i alt kr 507.660, mens Danielsen hevdet at det overhodet ikke var grunnlag for tilleggsskatt på inntektstillegget. Nå ble riktignok tilleggskatten av dette inntektstillegget delvis opphevet av lagmannsretten på grunn av inhabilitet (valget mellom 45% eller 60% tilleggsskatt), men retten drøftet og kom frem til at Danielsen måtte anses å ha opptrådt grovt uaktsomt og at det derfor var grunnlag for ileggelse av tilleggsskattesats etter ligningsloven §10-4 nr. 1 2. punktum. For andre deler av tilleggsskatten av inntektstillegget nedsatte lagmannsretten tilleggsskatten til 30%. På andre punkter vant staten helt frem med hensyn til ileggelsen av tilleggsskatt.

Lagmannsretten ga staten medhold i at det også var grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt på formuestillegg.

I stor grad fikk staten gjennomslag for sine generelle anførsler vedrørende aktsomhetskravet og tilleggsskatt.

Staten bestrider Danielsens anførsel om at de vesentlige utgiftene i saken har tilknytning til de tvistepunkter hvor staten har tapt. Også for de deler av saken hvor staten har fått medhold, er det medgått betydelig tid og dermed omkostninger. Videre er det en nær sammenheng mellom tvistepunkter hvor staten har tapt og hvor staten har vunnet. En gjennomgang av de punkter staten har tapt, har derfor også vært nødvendig for de punkter staten har vunnet.

Danielsen hevdet for lagmannsretten at ligningsmyndighetene skulle tatt utgangspunkt i de nye regnskapene. Dette kan han ikke anses å ha fått medhold i.

Med hensyn til utgiftene til det sakkyndige vitnet Kjell Melhus gjør staten gjeldende at det uansett ikke kan anses rimelig at staten skal betale disse kostnader som referer seg til forhold som Danielsen burde redegjort for allerede under ligningsmyndighetenes behandling av saken.

Per Danielsen hadde ikke fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse om fradragsrett for tilleggsavgift i forbindelse med parkering. Det er helt sikker rett at det ikke er fradragsrett for slik tilleggsavgift. Det følger både av sikker ligningspraksis og juridisk teori. Uansett kan eventuell tvil om spørsmålet ikke føre til at staten må betale Danielsens omkostninger.

Staten hadde derimot på sin side fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse på alle de aktuelle tvistepunkter hvor staten ikke har fått medhold. Det vises blant annet til at staten nærmest på alle punkter hadde vunnet for byretten.

Det er etter tvistemålsloven §171 ikke adgang til å pålegge staten mer enn halvparten av utgiftene til de fagkyndige meddommerne. Disse utgifter knytter seg for øvrig ikke først og fremst til tvistepunkter hvor Danielsen har fått medhold. Staten viser i denne sammenheng til vurderingen av om Danielsen opptrådte uaktsomt eller grovt uaktsomt i forhold til mangler ved regnskapsføringen som igjen førte til uriktig inntektsføring og fradragsføring.

Vedrørende anførselen om at EMK art. 6, nr 1 er krenket i denne sak, peker staten for det første på at dette er en helt ny anførsel fra Per Danielsen. Den ble ikke fremsatt verken for ligningsmyndighetene, byretten, lagmannsretten eller i anken til Høyesterett. Den kan derfor umulig få noen betydning for avgjørelsen av saksomkostningene, som skal avgjøres på bakgrunn av de anførsler som har ført frem og ikke ført frem for lagmannsretten. For øvrig viser staten til at fremdriften i behandlingen av saken for så vel ligningsmyndighetene som domstolene ikke gir grunnlag for kritikk hensett til sakens enorme omfang og kompleksitet. Saksforholdet i denne saken er helt annerledes enn saksforholdet i Høyesteretts dom i Bøhlersaken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Per Danielsens kjæremål og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse gjelder bare avgjørelsen av omkostningene for lagmannsretten i hovedanken, herunder omkostningene til de fagkyndige meddommerne. Lagmannsrettens tilleggsdom er tilsvarende begrenset.

Etter Kjæremålsutvalgets opphevelse og hjemvisning til fortsatt behandling i lagmannsretten, og etter utveksling av prosesskrifter som nevnt innledningsvis, har lagmannsretten foretatt en ny vurdering av saksomkostningsspørsmålene. Retten konstaterer at saksomkostningssiden av denne meget omfattende og kompliserte skattesak nå er blitt betydelig bedre belyst og prosedert av partene.

Partene har i forbindelse med den fortsatte behandling ikke nedlagt nye påstander. Per Danielsens saksomkostningspåstand ved avslutning av ankeforhandlingen gikk ut på at han skulle tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av renter.

Begge parter har for øvrig krevet saksomkostninger for lagmannsretten i forbindelse med denne tilleggsdom.

Det fremgår av premissene i lagmannsrettens dom av 16. februar 1999 at retten anvendte hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd. Lagmannsretten er fortsatt av den oppfatning at saken i hovedanken er dels vunnet og dels tapt. Ved å sammenholde partenes påstander med det som fremgår av lagmannsrettens domsslutning, er det ikke grunnlag for å si at Danielsen har vunnet saken fullstendig. Hvorvidt de punkter staten har fått medhold i må anses å være bare av liten betydning, kommer retten tilbake til nedenfor under drøftelsen av om det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd.

Unntaksregelen i annet ledd gir retten en vidtgående adgang til å fravike hovedregelen i første ledd. De forhold som særlig er nevnt i annet ledd, er ikke uttømmende. Retten kan i sitt konkrete skjønn unnlate å tilkjenne saksomkostninger selv om et eller flere av de særlig nevnte forhold foreligger. På den annen side kan retten også trekke inn andre faktorer som grunnlag for sitt skjønn.

Av de tre forhold som i annet ledd særskilt nevnes som mulig grunnlag for å fravike hovedregelen, er bare to aktuelle i saken her. Det første forhold er hvorvidt det «bare er i tvistepunkter av liten betydning» at parten, her staten, har vunnet frem. Lagmannsretten vurderer domsresultatet i hovedanken slik at Per Danielsen i meget stor grad har vunnet frem. Det gjelder både i antall tvistepunkter og i det beløpsmessige resultat. Danielsen har redegjort for beløpstall og prosenttall, jf hans anførsler referert ovenfor, og bl.a fremholdt at hans inntekter for angjeldende inntektsår i dommen ble redusert med kr 1.017.039 mens inntektsforhøyelser på til sammen kr 78.493 ble fastholdt. Staten har anført at den samlede inntektsforhøyelse er kr 152.078, ikke kr 78.493. Lagmannsretten legger til grunn at inntektsforhøyelsen utgjør kr 152.078. Staten har for øvrig ikke bestridt Danielsens talloppgaver vedrørende reduksjon/fastholdelse av formue og tilleggsskatter på henholdsvis inntekt og formue, og talloppgavene danner grunnlag for lagmannsrettens vurdering.

Spørsmålet om de punkter staten har fått medhold i bare er av liten betydning, har retten vurdert med utgangspunkt i hvilken grad staten har fått medhold i sine krav, dvs en sammenstilling av domsresultatet og statens påstander/krav. I vurderingen har retten også trukket inn de enkelte tvistepunkters karakter og betydning for partene. Det er rettens konklusjon at de punkter som staten har vunnet er av liten betydning i forhold til saken i hovedanken som helhet.

Når det gjelder det annet aktuelle forhold som er særskilt nevnt i §174 annet ledd - spørsmålet om «retsaken eller de væsentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter, hvori han har tapt» - er det lagmannsrettens oppfatning at det i noen grad har vært en sammenheng mellom tvistepunkter i saken i den forstand at omkostninger forbundet med ett punkt har vært av betydning også for andre punkter. Lagmannsretten finner at de utgifter som relaterer seg til de tvistepunkter hvor staten har fått medhold, ikke har vært uvesentlige.

Per Danielsens anførsel om at Høyesteretts dom i Bøhlersaken bør tas i betraktning ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i denne tilleggsdom, finner lagmannsretten ikke grunnlag for. Etter rettens mening knytter anførselen seg til sakens realitet som er endelig avgjort. Det som gjenstår for retten er å vurdere saksomkostningsspørsmålet i lys av hva Danielsen i hovedanken fikk medhold i og hva han ikke fikk medhold i.

Etter en fornyet gjennomgang av saken, partenes anførsler og med henvisning til drøftelsen ovenfor er lagmannsretten kommet til at unntaksregelen i §174 annet ledd bør komme til anvendelse. Retten finner etter en samlet vurdering at det er rimelig at Per Danielsen tilkjennes delvise saksomkostninger og fastsetter den del staten tilpliktes å erstatte ham til to tredeler av hans omkostninger i forbindelse med hovedanken.

Danielsens prosessfullmektig fremla for lagmannsretten ved ankeforhandlingens slutt i oktober 1998 en omkostningsoppgave på kr 1.482.296 for hovedanken. I tillegg kommer rettsgebyrer og utgifter til fagkyndige meddommere.

Staten gjorde innsigelser mot omkostningsoppgaven. Det ble protestert mot kravet om dekning for Per Danielsens eget arbeid med kr 27.600 og tapt arbeidsfortjeneste/tapte honorarinntekter for Per Danielsen med kr 172.800. Videre protesterte staten på krav om dekning av utlegg forut for overligningsnemndas behandling med totalt kr 310.632, omkostninger vedrørende vitnet regnskapsfører Kate Bygdevoll kr 31.187 og honorar mv vedrørende det sakkyndige vitne statsautorisert revisor Kjell Melhus kr 50.500.

Lagmannsretten finner at omkostningsoppgaven bør legges til grunn bortsett fra posten på kr 310.632. Utgifter i forbindelse med den forvaltningsmessige behandling av saken kan i utgangspunktet ikke kreves erstattet. Slike utgifter kan imidlertid tas med som en omkostning i den utstrekning dette arbeidet er kommet til nytte i rettssaken, jf Schei «Tvistemålsloven» 1998 bind I side 584, og lagmannsretten finner skjønnsmessig å kunne godkjenne halvparten av beløpet, kr 155.316, under henvisning til dette.

Retten godkjenner Danielsens krav for eget utført arbeid under henvisning til at dette var arbeid som ellers måtte ha vært utført av prosessfullmektigen og dessuten forutsatte sakkyndighet. Danielsens krav på tapt arbeidsfortjeneste/tapte honorarinntekter aksepteres idet retten anser hans nærvær under ankeforhandlingen nødvendig for en betryggende gjennomføring av saken.

Omkostningsoppgaven godkjennes etter dette med kr 1.326.980. Staten tilpliktes å betale til Per Danielsen to tredeler av beløpet hvilket utgjør kr 884.653.

Utgiftene til de to fagkyndige meddommere blir i utgangspunktet å vurdere i lys av det utfall ankesaken fikk for lagmannsretten for så vidt angår de tvistepunkter som medførte behov for fagkyndige meddommere, jf Høyesteretts kjennelsesgrunner referert innledningsvis i denne tilleggsdom. Lagmannsretten legger ved sin nye vurdering fortsatt til grunn at oppnevningen av de fagkyndige meddommere ble foretatt i begge parters interesse og var nødvendig for en forsvarlig behandling av saken. Lagmannsretten er enig med Per Danielsen i at behovet for denne fagkyndighet var størst i tilknytning til tvistepunktene av regnskapsmessig karakter. Meddommernes særlige kompetanse var imidlertid også av stor betydning ved rettens vurdering av de fleste av de øvrige tvistepunkter.

Det var Per Danielsen som begjærte fagkyndige meddommere for lagmannsretten. Deres regninger, som således Per Danielsen er ansvarlig for i første hånd, utgjør en del av hans saksomkostninger. I og med at staten etter drøftelsen ovenfor pålegges å erstatte Per Danielsen delvise saksomkostninger, anvendes ikke tvistemålsloven §171 som hjemmel for fordeling av utgiftene til meddommerne. Lagmannsretten finner skjønnsmessig, under henvisning til drøftelsen ovenfor vedrørende tvistemålsloven §174 annet ledd, at samme fordelingsbrøk bør anvendes for utgiftene til de fagkyndige meddommere. Utgiftene beløp seg i alt til kr 442.000. I tillegg kommer ankegebyret på kr 12.375. Staten tilpliktes å betale kr 302.917 som utgjør to tredeler av beløpene. Dersom noe av utgiftene til de fagkyndige meddommere allerede er dekket av staten, jf det opphevede punkt I. 7 i domsslutningen, forutsettes at partene foretar den nødvendige avregning.

I saksomkostninger for hovedanken skal staten etter dette betale til Per Danielsen kr 1.187.570 med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 12% årlig.

Begge parter har krevet dekket sine saksomkostninger ved den fortsatte behandling for lagmannsretten etter Høyesteretts kjennelse. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å avgjøre erstatningsplikten for disse nye omkostninger på annen måte enn de opprinnelig påløpte saksomkostninger. Det gjelder også de fagkyndige meddommernes tilleggskrav som følge av deres gjenoppnevnelse i forbindelse med denne tilleggsdom, og som beløper seg til i alt kr 10.500. Staten må således erstatte Per Danielsen to tredeler også av disse tilleggsomkostninger. Danielsens prosessfullmektig har krevet kr 15.000, alt salær, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Danielsen tilkjennes etter dette kr 17.000.

Avgjørelsen av saksomkostningene for byretten er ikke opphevet og blir således stående. Lagmannsretten har funnet det riktig å utforme et nytt punkt I.7 i domsslutningen hvor det fremgår at omkostninger for byretten ikke er tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt I. 7, i ankesak Per Danielsen - Staten v/Oslo ligningskontor, skal lyde:

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Oslo ligningskontor til Per Danielsen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne tilleggsdom 1.187.570 - enmillionetthundreogåttisyvtusenfemhundreogsytti - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten ved den fortsatte behandling av saksomkostningsspørsmålet betaler staten v/Oslo ligningskontor til Per Danielsen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne tilleggsdom 17.000 - syttentusen - kroner.