LB-2001-1092
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-11 |
| Publisert: | LB-2001-01092 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-00400 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01092 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: BrukerForeningen v/Per Arvid Eikland (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange v/advokat Thomas Meinich). Kjæremotpart: Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Amund Noss). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Sissel R. Langseth. Lagdommer Dag A. Minsaas |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, §15-7, Pasientrettighetsloven (1999) §2-1, §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §3-3 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.
BrukerForeningen v/Per Arvid Eikland fremmet ved begjæring datert 2. mars 2001 til Oslo namsrett krav om midlertidig forføyning overfor Sosial- og helsedepartementet med krav om utsettelse av ikrafttredelse av endring i forskrift 27. april 1998 nr. 455 §2-1 tredje ledd bokstav d som gjelder rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek. Forskriftsendringen med de foreliggende retningslinjer og krav som settes til pasientene for å få legemiddelassistert rehabilitering, var etter BrukerForeningens syn i strid med pasientrettighetsloven §2-1 om rett til nødvendig helsehjelp.
Det ble i begjæringen lagt ned slik påstand:
1. Ikrafttredelse av forskriftsendring av forskrift 27. april 1998 nr. 455 §2-1 tredje ledd d utsettes inntil endelig avgjørelse om forskriftens lovlighet er fastsatt.
2. BrukerForeningen tilkjennes sakens omkostninger.
Sosial- og helsedepartementet innga tilsvar og krevde begjæringen avvist, idet BrukerForeningen ikke hadde nødvendig rettslig interesse i hovedkravet, jf. tvistemålsloven §54.
Etter videre utveksling av prosesskriv nedla BrukerForeningen 9. mars 2001 slik endelig påstand:
1. Ikrafttredelse av forskriftsendring av forskrift 27. april 1998 nr. 455 §2-1 tredje ledd utsettes inntil endelig avgjørelse om forskriftens gyldighet overfor BrukerForeningens medlemmer er fastsatt.
2. BrukerForeningen tilkjennes saksomkostninger.
Oslo namsrett avsa kjennelse 10. mars 2001 med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Brukerforeningen til Staten v. Helse- og sosialdepartementet kr 5.000,- -kronerfemtusen- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
BrukerForeningen innga rettidig kjæremål 13. mars 2001 og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Begjæringen om midlertidig forføyning er reist for å forhindre skade og ulempe for BrukerForeningens medlemmer før rettstvist om dette oppstår i forbindelse med ikrafttredelsen av utleveringsforskriften fastsatt til 1. april 2001. Dersom man blir tvunget til å vente til det foreligger en konkret rettstvist, vil meningen med begjæring om midlertidig forføyning falle bort ved at en rekke av BrukerForeningens medlemmer risikerer å ha blitt påført skade og ulempe. Det vises til Skoghøy - Tvistemål side 279 hvor han skriver:
På samme måte som søksmål kan anlegges om lovligheten av fortidige handlinger, må søksmål også kunne anlegges om lovligheten av fremtidige handlinger dersom det foreligger et reelt behov for avklaring. Forutsetningen for dette må imidlertid være at handlingen og virkningen av denne nokså entydig lar seg bestemme på forhånd.
Når utleveringsforskriften trer i kraft 1. april 2001, vil flere narkotikamisbrukere bli nektet nødvendig helsehjelp, som følge av de store innskrenkninger i legemiddelassistert rehabilitering som da vil skje. Både handlingen og virkningen vil derfor nokså entydig la seg bestemme på forhånd.
Forskriften vil medføre innskrenkninger i medlemmenes rettigheter til helsehjelp etter pasientrettighetsloven §2-1, og den må derfor kjennes ugyldig. BrukerForeningen har derfor valgt på vegne av sine medlemmer å gå til søksmål for å få avgjort disse konkrete rettsspørsmål som høyst sannsynlig vil oppstå for medlemmene.
Begjæringen er i selve kjerneområdet for organisasjonens virkefelt. BrukerForeningen er en interesseorganisasjon for stoffmisbrukere med 250 medlemmer fra hele landet. Foreningen har egne lover og vedtekter, eget styre med leder, nestleder og styremedlemmer. Foreningen har videre eget regnskap og mottar statsstøtte til driften av virksomheten. Foreningens formål er i vedtektene §2 formulert slik:
Foreningen skal styrke opiat- og medisinavhengiges sosiale og samfunnsmessige interesser. Igangsette aktiviteter i form av støtte, opplysning og rådgivning til den enkelte. Foreningen skal, for å nå dette mål, synliggjøre de forhold som preger narkoområdets sosiale, politiske og økonomiske forhold, og de konsekvenser det får for det enkelte menneske. Det skal skje gjennom å skape debatt, samt gjennom bruk av demokratiske virkemidler.
Det kan derfor ikke være tvil om at BrukerForeningen er en naturlig representant for stoffbrukerne.
Namsretten uttaler i sin kjennelse at selv om medlemmene av BrukerForeningen vil kunne rammes ved praktiseringen av forskriften, pålegges de ikke rettigheter eller plikter. Namsretten ser her ikke hovedpoenget i saken, nemlig at det er medlemmenes rettigheter i forhold til pasientrettighetsloven §2-1 som på grunn av forskriften blir innskrenket. BrukerForeningens medlemmer har, som enhver annen pasientgruppe, rett på nødvendig helsehjelp, og når det foreligger en forskrift som innskrenker denne rettigheten, må det være opplagt at de har rettslig interesse i faktisk og rettslig å få kjent vedkommende forskrift ugyldig.
Ved å få kjent vedkommende forskrift ugyldig, vil BrukerForeningens medlemmer ha rettskrav på å få legemiddelassistert rehabilitering uten de strenge og uholdbare krav som nå er fastsatt i forskriften. Når staten ved Sosial- og helsedepartementet er saksøkt, vil en slik kjennelse måtte få rettsvirkning for staten ved at de blir forpliktet til å endre forskriften slik at denne er i samsvar med pasientrettighetsloven §2-1. En stadfestelse av at forskriften er ugyldig vil få rettsvirkninger som gjør at søksmålet har konkret og avgjørende betydning for BrukerForeningens medlemmer - for noen også et spørsmål om liv og død.
Saken gjelder således ikke et generelt spørsmål om gyldighet eller abstrakt rekkevidde av en lovbestemmelse. Namsretten tar her feil.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning for Oslo namsrett i sak nr. 01-400 D fremmes.
2. BrukerForeningen v/Per Arvid Eikland tilkjennes sakens omkostninger i kjæremålssaken.
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har inngitt tilsvar og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er sikker rett at en begjæring om midlertidig forføyning vil måtte avvises dersom saksøkeren ikke har nødvendig rettslig interesse i hovedkravet, jf. bl.a. Rt-1989-1154 og Rt-1993-103. Det er videre sikker rett at det ikke er adgang til å få vurdert på generelt grunnlag om en rettsregel er i strid med en regel av høyere rang, jf. Rt-1998-87, Rt-1995-1823 og Rt-1984-1488.
Det aktuelle søksmålet er ikke begrenset til et spørsmål om hvorvidt forskriften er ugyldig i relasjon til en eller flere angitte personer. I begjæringen av 2. mars 2001 lød påstandens punkt 1 slik:
Ikrafttredelse av forskriftsendring av forskrift 27. april 1998 nr. 455 §2-1 tredje ledd d utsettes inntil endelig avgjørelse om forskriftens lovlighet er fastsatt.
Slik påstanden er utformet, fremgår det tydelig at den kjærende parts hovedkrav er at domstolen skal prøve den generelle gyldigheten av forskriftsendringen. Dessuten kreves en generell utsettelse av forskriftens ikrafttredelse. Senere endring av påstanden til å gjelde «forskriftens gyldighet overfor BrukerForeningens medlemmer» endrer ikke dette.
Staten anfører videre at forskriftsbestemmelsen regulerer legens rett til å rekvirere legemidler. Forskriftsbestemmelsen pålegger ikke brukerne rettigheter og plikter, men endringen vil kunne få betydning for brukernes faktiske tilgang på legemidler. De har følgelig ikke en tilknytning til søksmålsgjenstanden som kan begrunne rettslig interesse.
Det vil være til liten hjelp for BrukerForeningen om den skulle få medhold i hovedkravet, så lenge legene er bundet av forskriften. Kjærende parts endrede påstand inneholder derfor ingen relevante personelle begrensninger.
Staten anfører videre at den kjærende parts endrede påstand gir inntrykk av at det er tale om et gruppesøksmål. Etter gjeldende rett er det ikke anledning til å anlegge slike søksmål i Norge. Avgrensningen til «BrukerForeningens medlemmer» reiser også spørsmål om på hvilket tidspunkt vedkommende må være medlem av BrukerForeningen. Kan man melde seg inn i foreningen etter at dom er avsagt eller er det et krav at vedkommende var medlem på domstidspunktet?
Den riktige fremgangsmåte for å få prøvet det materielle spørsmålet i saken, må være at en lege går til sak med påstand om at han har en videre rett til å rekvirere legemidler enn det som fremgår av forskriften. En annen mulighet kan være at en individuell bruker som har blitt nektet legemidler, går til søksmål med påstand om at han har krav på bli behandlet med de aktuelle legemidler. Disse søksmålene vil ikke kunne føre frem, men det vil muligens være anledning til å fremme disse for domstolen.
Staten anfører endelig at det ikke er gitt tilstrekkelige opplysninger i saken for å kunne avgjøre om foreningen har søksmålskompetanse. Det må her vurderes om foreningen er representativ for stoffmisbrukerne, om den er anerkjent, etablert osv.
Staten har lagt ned slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 10. mars 2001 i sak 01-400 D stadfestes.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten deler ikke namsrettens oppfatning om at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises som følge av at BrukerForeningen ikke har rettslig interesse i å få dom for sitt hovedkrav. Namsretten begrunner sin avgjørelse med blant annet å vise til at «det ikke er adgang til å få vurdert på generelt grunnlag om en rettsregel er i strid med en regel av høyere rang», og at «domstolene ikke kan avgjøre den generelle gyldighet eller den abstrakte rekkevidde av en lovbestemmelse». I den videre begrunnelse uttaler namsretten at den nye forskriften «regulerer legenes adgang til å rekvirere legemidler. Selv om medlemmer av Brukerforeningen vil kunne rammes ved praktisering i henhold til forskriften, pålegges de ikke rettigheter eller plikter i forskriften. Brukerforeningen vil ikke være hjulpet dersom de skulle få medhold i sitt hovedkrav, all den tid legene fortsatt vil være bundet av forskriften».
Namsrettens begrunnelse er etter lagmannsrettens syn forfeilet. BrukerForeningen hevder at den pasientgruppe foreningen representerer er tilsikret rettigheter til helsehjelp etter pasientrettighetsloven §2-1 og at den nye forskriften, som begrenser denne pasientgruppens rettigheter etter loven, dermed må kjennes ugyldig som lovstridig. Dette er noe annet enn å kreve dom «på generelt grunnlag om at en rettsregel er i strid med en regel av høyere rang». Det er heller ikke treffende å si at forskriften ikke gjelder pasienters rettigheter eller plikter, idet den «regulerer legenes adgang til forskrive legemidler». Dersom pasientene gjennom lov er tilsikret en helsehjelp som innebærer eller forutsetter bruk av visse legemidler, vil deres rettigheter åpenbart bli berørt av en forskrift som begrenser legenes adgang til å forskrive slike legemidler.
Lagmannsretten finner således at begjæringen om midlertidig forføyning ikke kan avvises med den begrunnelse som namsretten har gitt.
Staten har anført også andre grunner for at begjæringen må avvises. Blant annet er det reist spørsmål om foreningen har søksmålskompetanse.
Lagmannsretten finner det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på om det foreligger andre avvisningsgrunner, idet retten finner det klart at hovedkravet ikke er sannsynliggjort, og at begjæringen dermed ikke kan tas til følge, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. I medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 tredje ledd har retten funnet å kunne avgjøre saken uten at det har vært holdt muntlig forhandling.
Foreningens krav går ut på at den nye utleveringsforskriften §2-1 tredje ledd bokstav c og d må settes til side som ugyldig, ved at de er i strid med pasientrettighetsloven §2-1.
Utleveringsforskriften §2-1 tredje ledd bokstavene c og d lyder etter endringen slik:
c) Legemidler med innhold av metadon kan bare rekvireres til den enkelte pasient når behandlingen er påbegynt i sykehus som ledd i smertebehandling, eller når kriteriene for legemiddelassistert rehabilitering ved narkotikamisbruk er oppfylt, jf. bokstav d.
d) Legemidler til bruk ved legemiddelassisert rehabilitering ved narkotikamisbruk, kan bare rekvireres til den enkelte pasient når vedkommende er med i tiltak godkjent av Sosial- og helsedepartementet. Rekvirerende lege må forsikre seg om at dette kravet er oppfylt og føre nødvendige opplysninger som bekrefter dette på resepten.
Det fremgår av rundskriv som Statens helsetilsyn har sendt ut i forbindelse med forskriftsendringen at det først og fremst er bokstav d som er ny, og at denne tilføyelsen har sin bakgrunn i at helsemyndighetene hadde erfart at flere legemidler enn metadon, for eksempel Subutex, kunne være aktuelle og har vært tatt i bruk ved legemiddelassistert rehabilitering av narkotikamisbrukere. Hensikten med endringen er å bidra til å sikre at rekvirering til legemiddelassistert rehabilitering begrenses til pasienter inntatt i tiltak under kontroll av senter godkjent av Sosial- og helsedepartementet. Det fremgår av bestemmelsens ordlyd og også av Helsetilsynets rundskriv at rekvirering av legemidler utenom metadon til andre formål enn legemiddelassistert rehabilitering ikke berøres av endringen.
Etter pasientrettighetsloven §2-1 første ledd har pasienten rett til øyeblikkelig hjelp. Videre har pasienten «rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten». I tredje ledd heter det at «retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt». Etter paragrafens femte ledd kan Kongen gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp pasienten kan ha rett på, og tidsfristen for gjennomføring av dette.
Bestemmelsen kan åpenbart ikke forstås slik at den uten begrensninger sikrer enkeltpersoner rett til legemiddelassistert rehabilitering ved narkotikamisbruk. Den begrensning som det nye punkt d i utleveringsforskriften innebærer i legenes adgang til å forskrive legemidler til slik bruk, kan etter lagmannsrettens oppfatning således ikke anses å være i strid med enkeltpersoners rettsstilling etter pasientrettighetsloven §2-1.
Begjæringen om midlertidig forføyning kan etter dette ikke tas til følge.
Selv om den kjærende part har fått medhold i at begjæringen ikke skulle ha vært avvist med den begrunnelse som namsretten har angitt, må kjæremålet sies å ha vært forgjeves idet begjæringen om midlertidig forføyning ikke er tatt til følge. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 pålegges BrukerForeningen å erstatte statens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. I samsvar med statens krav fastsettes beløpet til kr 3.000. Etter sakens utfall bør BrukerForeningen også erstatte statens saksomkostninger for namsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og hovedregelen i §172 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Beløpet fastsettes til kr 5.000, som er i samsvar med det beløp som namsretten tilkjente staten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler BrukerForeningen innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til staten v/Sosial- og helsedepartementet 8.000 -åttetusen- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.