LB-2001-1415
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-21 |
| Publisert: | LB-2001-01415 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-01195 A/16 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01415 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Tveit). Kjæremotpart: Norsk Psykologforening (Prosessfullmektig: H.r. advokat Karl Wahl-Larsen). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Vibecke Groth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §180, Legeloven (1980) §52 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning pga manglende rettslig interesse, jf. tvistemålsloven §54.
Psykolog A ble i 1998 av en tidligere bekjent innklaget for Norsk Psykolog Forenings Fag-etisk Råd. Rådet fattet vedtak i klagesaken 3. mai 1999 og konstaterte at A hadde gjort seg skyldig i brudd på foreningens fagetiske prinsipper. Rådet konkluderte med følgende:
«Rådet meiner det er godtgjort at påklaga psykolog har brote følgjande av dei fag-etiske prinsippa som saka vart opna i høve til:
- Kap. I Ansvar, prinsipp B
- Kap. II Kompetanse, prinsipp B
- Kap. III Forpliktelser overfor klienter, prinsipp A
Fag-etisk råd meiner påklaga psykolog har synt så liten refleksjon over fag-etikken i utgreiinga av denne saka, at ein konkluderer etter følgjande punkt i « Reglement og saksbehandlingsregler for Fag-etisk råd og høringsgruppen»:
5.2.5. advarsel om at foreningsmessige forføyninger kan komme på tale ved gjentatt overtredelse av de fag-etiske prinsippene.
Dei impliserte partane og Sentralstyret vart orientert om vedtaket.»
Ved stevning av 3. februar 2000 reiste A søksmål for Oslo byrett mot Norsk Psykologforening v/Sentralstyret med påstand om at vedtaket kjennes ugyldig. Psykologforeningen tok til motmæle ved tilsvar med påstand om frifinnelse, men slik at det ble reist spørsmål om rettens plikt til ex officio å avvise søksmålet pga manglende rettslig interesse. Under den videre saksforberedelsen besluttet byretten den 11. april å fremme saken. Etter avholdt hovedforhandling i februar 2001 avsa Oslo byrett kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 00-01195 A/16 avvises.
2. Partene bærer hver sine omkostninger.
A har rettidig påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts sak nr. 00-01195 A/16 fremmes til realitetsbehandling.
2. A tilkjennes saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten.
Norsk Psykologforening har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse, slutningen punkt 1, stadfestes.
2. Norsk Psykologforening tilkjennes saksomkostninger for byretten med kr 89.475,- samt saksomkostninger for lagmannsretten.
A har i hovedsak anført:
Det er Psykologforeningens Fag-etiske råds vedtak som er sakens tvistetema.
Rådet har truffet en avgjørelse som går ut på at hun har opptrådt i strid med god psykologskikk. Rådet har konstatert et så vidt alvorlig forhold, at det er gitt advarsel om foreningsmessige forføyninger, og rådet har anbefalt overfor sentralstyret at dette vurderes.
Dette er svært alvorlig, og avgjørelsen berører hennes rettsforhold på flere måter. Avgjørelsen berører hennes faglige etiske forhold og hennes faglige integritet, et rettsgode som er av både ideell og økonomisk art. I seg selv er det belastende å få et slikt vedtak mot seg. Men forholdet kan også få vidtrekkende betydning av økonomisk art, fordi denne type avgjørelser lett blir kjent. Utad dannes derved et bilde av psykologens faglige kvaliteter, og hun risikerer å miste oppdrag. Ikke minst kan dette ha betydning fordi hun i omfattende utstrekning også utfører sakkyndig arbeid for domstolene, og hun oppnevnes ofte som fagkyndig meddommer.
Det dreier seg om en selvdømmeordning. Et innklaget medlem som får et vedtak mot seg, har som regel ingen ankeadgang. As eneste mulighet for å få overprøvet vedtaket, er å få det behandlet av domstolene. Hvis hun avskjæres denne muligheten, er hun i realiteten rettsløs. Som medlem av Psykologforeningen har hun et rettskrav på å få en klage mot seg behandlet på en seriøs og skikkelig måte. Hun må få prøvet om foreningens selvdømmeordning holder mål etter en rettslig standard. I hennes tilfelle dreier det seg om et vedtak som er uhjemlet, saksbehandlingen må i seg selv medføre ugyldighet, og bevisførselen holder ikke mål, idet den er basert på et udokumentert faktum. Skjønnet må betegnes som vilkårlig.
A har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av et vedtak som direkte rammer henne, og hvor hun ikke er gitt andre muligheter for overprøving. Det er uten betydning at hun senere har meldt seg ut av foreningen. Dette ble gjort i protest mot den behandlingen hun har fått i denne og en tidligere sak.
Sakens faktiske side berører henne som privatperson, men til tross for dette er hun dømt i egenskap av at hun er psykolog. Saken har derfor viktige prinsipielle sider, ikke bare for henne personlig, men også ut over dette.
Til støtte for hennes anførsler vises til avgjørelsene inntatt i Rt-1996-872 og Rt-1992-1351. Når det gjelder andre avgjørelser som «Bergen Motorbåtforening» og «Norsk Balalaikaorkester», vises til at Psykologforeningen i motsetning til disse er en fagforening med tyngde og inten fritidsforening.
Norsk Psykologforening har i hovedsak anført:
Når Psykologforeningens Fag-etiske råd treffer vedtak om at det har funnet sted brudd på fagetiske prinsipper, vil den påklagete psykolog kunne kreve vurdering av en høringsgruppe før sentralstyret eventuelt beslutter foreningsmessige forføyninger.
Det vedtak A ønsker kjent ugyldig, gjelder utelukkende spørsmålet om hun har overtrådt Psykologforeningens fagetiske prinsipper. Dette er spørsmål som normalt vil være unndratt fra domstolsprøving, jf. Skoghøy, Tvistemål side 292, hvor han uttaler at søksmål bare kan anlegges om forhold som reguleres av rettsregler, ikke om forhold som reguleres av moralnormer eller regler for skikk og bruk.
Psykologenes fagetiske prinsipper er regler om psykologers «skikk og bruk» som ikke skal forvaltes av domstolene, men av psykologenes egne organer. Dette er blant annet fordi det kreves psykologisk innsikt for å kunne anvende de fagetiske prinsipper på riktig måte.
Annerledes står saken hvis det er spørsmål om retten til å være medlem av en fagforening eller vilkårene for slikt medlemskap, Avgjørelsene i Rt-1992-1351, Rt-1979-468 (Norsk Balalaikaorkester) og saken om Bergen båtforening, Rt-1989-983, gjaldt alle spørsmål om vilkårene for medlemskap. Avgjørelsen inntatt i Rt-1996-827 gjaldt spørsmål om overprøving av helsemyndighetenes vedtak om tilrettevisning og advarsel overfor leger i medhold av legeloven. Når Kjæremålsutvalget i denne saken fant at legene hadde rettslig interesse i overprøving av vedtaket, var dette fordi «irettesettelse og advarsel etter legeloven §52 har karakteren av en formalisert reaksjon, som kan få vidtrekkende betydning for vedkommende lege. Vedtaket i fagetisk råd berører ikke As rett til å praktisere som psykolog. Det berører heller ikke hennes rett til medlemskap i foreningen. Det har ikke betydning for hennes økonomiske rettigheter, og har ikke hatt økonomiske konsekvenser. Hun har selv valgt å melde seg ut av psykologforeningen. At A føler seg kritisert og ønsker dom for at kritikken er uberettiget, er ikke noe rettsspørsmål som kan overprøves av en domstol.
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet er om A har tilstrekkelig rettslig interesse i å få vedtaket prøvet av domstolene, jf. tvistemålsloven §54. I Rt-1986-308 (Bergen Motorbåtforening), som gjaldt et eksklusjonsvedtak i en privat forening, fastslår Kjæremålsutvalget bl.a følgende:
Begrepet rettslig interesse kan ikke avgrenses ved klare og entydige kriterier og avgrensninger vil måtte bero på et skjønn. I grensetilfelle vil det være avgjørende om det er naturlig og rimelig at den tvist det gjelder skal kunne bringes inn for domstolene, jf. Rt-1979-468.
Med utgangspunkt i ovenstående, bemerker lagmannsretten at det er lagt til grunn i teori og praksis at det som ledd i en slik vurdering bl.a må ses hen til partenes behov for å se domstolenes avgjørelse, hvor aktuell interessen er, og hvilke konsekvenser det vil ha for dem. Når det særlig gjelder spørsmål om domstolsprøving av foreningsvedtak, uttalte Høyesterett i Rt-1989-983 - som også gjaldt Bergen Motorbåtforening - følgende:
Ved en avgrensning av domstolenes prøvingsadgang overfor foreningsvedtak, vil både foreningens karakter og vedtakets virkning for de berørte ha betydning. På den ene side har man foreninger og løsere sammenslutninger hvor tilknytningsforholdet knapt kan sies å ha rettslig karakter, og hvor domstolsprøving av forholdet ikke anses påkallet, og på den annen side foreninger hvor medlemskapet har stor betydning for medlemmene, og hvor vedtak kan berøre medlemmenes helt sentrale interesser av økonomisk eller velferdsmessig art. Rettspraksis og teori viser at domstolenes rolle i slike forhold varierer etter omstendighetene. Det vil dessuten ha betydning om partene direkte har avtalt eller forutsatt hva som skal gjelde for konfliktløsning i forholdet - særlig om det må legges til grunn at det foreligger selvdømme eller ikke for bestemte spørsmål.
Selv om ovennevnte avgjørelse direkte gjaldt eksklusjon av medlemmer, oppfatter lagmannsretten uttalelsen slik at den går lenger enn til å bare gjelde eksklusjonsvedtak.
Skoghøy, «Tvistemål» (1998) side 294, uttaler at
På samme måte som for søksmål om eksklusjonsvedtak må det også for søksmål om gyldigheten av andre foreningsvedtak, være avgjørende om det forhold vedtaket gjelder, er av en slik karakter at det er rimelig og naturlig at forholdet skal kunne håndheves av domstolene, se for eksempel Rt-1995-1111.
Det eneste eksempel fra Høyesteretts praksis som gjelder foreningsvedtak inneholdende advarsel, ikke eksklusjon, synes å være Rt-1996-827. Den er ikke helt parallell med nærværende sak, men gjaldt Helsetilsynets tilrettevisning og advarsel overfor leger i medhold av legeloven, hvor Kjæremålsutvalget uttalte at «irettesettelse og advarsel etter legeloven §52 har karakteren av en formalisert reaksjon som kan få vidtrekkende betydning for vedkommende lege».
Når det gjelder betydningen av selvdømmeordninger, legger lagmannsretten til grunn at selvdømme i seg selv ikke utelukker domstolsbehandling. Dette synes bl.a å kunne utledes av Schei, Tvistemålsloven med kommentarer II side 1156 siste avsnitt.
Det fremgår av «Lover for Norsk Psykologforening» vedtatt av foreningen 24. november 1978, at bare medlemmer som har fått offentlig godtkjenning som psykolog kan opptas som medlemmer. Man kan ikke være medlem av konkurrerende fagforeninger. Foreningen har til formål å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser, samt «å arbeide for høy faglig og etisk standard innen psykologisk virksomhet, jf. §1 nr. 4. Den har opprettet et Fag-etisk råd, som behandler klager mot foreningens medlemmer og treffer avgjørelser i den forbindelse. Det er gitt et eget «Reglement og saksbehandlingsregler for Fag-etisk råd og høringsgruppen», gjeldende fra 1. januar 1994. Det inneholder detaljerte bestemmelser om rådets sammensetning, oppgaver, administrative ramme, saksgang og saksbehandling samt vedtak. I As tilfelle synes vedtak truffet i medhold av reglenes pkt.5.2.4 «Brudd på de fag-etiske prinsippene er godtgjort» og pkt. 5.2.5 «Advarsel om at foreningsmessige forføyninger kan komme på tale ved gjentatt overtredelse av de fag-etiske prinsippene.» I vedtakets konklusjon er imidlertid bare vist til pkt. 5.2.5., men uten at dette synes å ha nevneverdig betydning. Det er uomtvistet at det er konstatert brudd. Av reglementet pkt. 2.5.fremgår at det bare er ved rådgivende vedtak overfor sentralstyret i medhold av 2.5.6 og 2.5.7 - anbefaling om eksklusjon eller innrapportering til Statens helsetilsyn - at den innklagede psykolog får anledning til en overprøving, jf. reglementet pkt 4.14 jf. 4.13. Dersom det er reist fagetisk sak mot et medlem, kan medlemmet ikke melde seg ut før saken er ferdigbehandlet, reglementets §2 nr. 6. A hadde således ikke adgang til utmeldelse før saken mot henne var avsluttet.
Det fremgår av bilag 3 til stevningen, at Fag-etisk råd den 3. mai 1999 sendte et brev til Sentralstyret i Norsk Psykologforening som konkluderte med følgende:
Ettersom det er tale om gjentaking av fag-etiske brot hos ein av NPF sine medlemmer, og svært vanskeleg å nå fram med kollegial rådgjeving til henne, ber FER om at Sentralstyret vurderer om foreningsmessige forføyningar bør setjast i verk overfor psykolog A.
Sentralstyret valgte å ikke forfølge saken videre, slik at den ble avsluttet. Dette innebærer, så langt lagmannsretten kan se, at A ikke har hatt mulighet for overprøving innen sin egen fagforening.
Lagmannsretten legger til grunn at medlemskap i Norsk Psykologforening er viktig for de fleste psykologer, og selv om det ikke er uttrykkelig opplyst, må det legges til grunn at flertallet av landets psykologer er medlemmer. Ikke bare medlemskapets betydning for den enkelte, men også vissheten om at medlemskapet fremstår som en positiv garanti utad overfor klienter og andre som psykologen har faglig kontakt med, antas å være svært viktig. Derved vil en avgjørelse av foreningens Fag-etiske råd ha stor betydning for medlemmet. Selv om det ikke er noen automatikk i at et vedtak om brudd på de etiske regler blir kjent for omverdenen, er det neppe til å komme utenom at dette lett vil kunne skje i praksis, innenfor nettopp det miljøet psykologen har sitt daglige arbeid i. Andres kunnskap om slike forhold kan utvilsomt ha betydning for tilgangen av arbeidsoppdrag, og dermed også for psykologens personlige økonomiske stilling. At det som følge av et slikt vedtak vil hefte et negativt bilde av psykologens faglige kvaliteter, er neppe tvilsomt.
Etter en samlet vurdering, hvor lagmannsretten tillegger det særlig vekt på at det dreier seg om innholdet av et medlemskap i en viktig og landsomfattende fagforening, og hvor vedtaket må sies å berøre medlemmets helt sentrale instresser av både økonomisk og velferdsmessig art, jf. Rt-1989-983 som sitert foran, finner lagmannsretten at A må antas å ha slik rettslig interesse i å få prøvet vedtaket at saken bør fremmes for domstolene. Det tillegges også vekt at hun ikke har hatt reell adgang til overprøving innenfor egen forening. Lagmannsretten har vurdert om det forhold at hun nå har meldt seg ut av foreningen svekker hennes interesse i å få prøvet vedtaket, men antar at de overordnede hensyn som taler for domstolsprøving fremstår som sterkere, jf. foran.
Etter dette finner lagmannsretten at saken må fremmes til realitetsbehandling for Oslo byrett.
Selv om kjæremålet har ført frem, finner lagmannsretten at saken har fremstått som tvilsom, og at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Følgelig bør saksomkostninger ikke tilkjennes, jfr tvistemålsloven §172 annet ledd jf. §180 annet ledd. Det følger av dette av lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sak nr. 01195/00 A/16 for Oslo byrett fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.