LB-2001-2628
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-03 |
| Publisert: | LB-2001-02628 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kongsberg forhørsrett Nr 01-00225 F - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02628 M/03 (Buskerud lagsogn). |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Egil Volledal) mot (Forsvarer: Advokat Bjørn Trandum). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Lagdommer Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, Straffeprosessloven (1981) §344, §436, §437, §442 |
I straffesak mot A avsa Kongsberg forhørsrett 19. juni 2001 dom med slik domsslutning:
A. f. *.*..50, dømmes for overtredelse av strl §166, første ledd, til en straff av fengsel i 21 -tjueen- dager.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Domfelte har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 21. august 2001 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Kongsberg tingretts lokaler 2. april 2002. Domfelte møtte og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Forsvareren påsto domfelte ansett på mildeste måte.
Aktor nedla påstand om at anken forkastes og at saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
En venn og arbeidskollega av domfelte ble natt til 13. januar 2001 pågrepet mistenkt for promillekjøring. Dagen etter kontaktet han domfelte som var hjemme da kjøringen fant sted. De hadde tidligere hatt et kjærlighetsforhold som vennen hadde gjort slutt et par år tidligere. Vennen var sterkt nedbrutt, skjelven, og redd. Han forklarte at han var blitt utsatt for fysisk vold fra polititjenestemennene som hadde pågrepet ham. Hun hadde inntrykk av at vennen, bl.a som følge av opplevelser i barndommen, var engstelig for en strafforfølgning. Domfelte var i tillegg meget bekymret for vennens helse på denne tiden, han ventet på en halsoperasjon og var psykisk langt nede. Domfelte opplevde en sterk og dramatisk konfliktsituasjon - hennes ønske om å vise kjærlighet og venneskap i handling, mot det å avgi falsk forklaring. Noen år tidligere hadde han dessuten forsøkt å ta sitt eget liv. Domfelte valgte etter kort tid å ville støtte vennen ved å forklare at det var hun som hadde kjørt bilen over strekningen på ca 200 meter. Hun regnet med at hennes uriktige forklaring ville føre til at saken mot vennen ville bli henlagt.
Domfelte møtte til politiavhør den 25. januar 2001. Etter først å ha blitt gjort kjent med vitneansvaret, avga hun den uriktige forklaring om at det var hun og ikke vennen som hadde kjørt bilen.
Før hun var klar over at hun var mistenkt for falsk forklaring, men etter at hun forsto at saken ikke ville bli henlagt, ba hun om å få avgi ny forklaring. Falsk forklaring for retten ville hun ikke gi. Ny og riktig forklaring ble avgitt den 3. april 2001. Vennen ble 3. mai s.å. dømt for å ha kjørt i alkoholpåvirket tilstand med en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,40 promille.
Forhørsretten har riktig lagt til grunn at overtredelse av straffeloven §166, av almenpreventive grunner, som hovedregel straffes med ubetinget fengsel med mindre det foreligger særlig formildende omstendigheter, jf. Rt-1995-1706 og Rt-1999-26.
Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke slike særlige formildende omstendigheter i denne saken.
Det synes riktignok å være tale om en situasjonsbetinget engangsforeteelse, idet domfelte, etter forklaringen for lagmannsretten, antagelig ikke hadde lagt kjærlighetsforholdet bak seg. Under enhver omstendighet lot hun seg, etter lagmannsrettens oppfatning, utnytte av vennen og hans spesielle situasjon. I formildende retning trekker også at hun endret sin forklaring.
Domfelte er imidlertid en moden kvinne, hun arbeider som lærer og gjør tjeneste som meddommer i underretten. Det gikk over en uke fra hun gikk med på å forklare seg uriktig til hun avga en relativt detaljert falsk forklaring. Hun hadde således rikelig tid til å tenke over hva hun hadde innlatt seg på. Domfelte har i lagmannsretten forklart at hun overveiet vennes forslag om at hun skulle avgi uriktig forklaring til politiet. Hun regnet i verste fall med å få en bot for forholdet. Hun hadde også overveiet om vennen ville foreta seg noe overilt, om hun nektet å påta seg ansvaret for kjøringen. Forklaringen endret hun ikke før det var gått ca 2 1/2 måned, og først etter at hun forsto at saken mot vennen ikke ville bli henlagt.
Når de skjerpende omstendigheter veies mot de formildende omstendigheter, må det etter lagmannsrettens vurdering reageres med ubetinget fengsel. Dommen i Rt-1986-825, som forsvareren har vist til, gir ikke grunnlag for et annet resultat. De faktiske forhold i denne dommen er forskjellige fra faktum i denne sak.
Forhørsrettens straffutmåling anses i det vesentlige å være riktig. Det finnes ikke å være noe åpenbart misforhold mellom det straffbare forhold og straffen, jf. straffeprosessloven §344.
Anken blir etter dette å forkaste.
Anken har ikke ført frem og domfelte bør ilegges saksomkostninger for behandlingen i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd, jf. første ledd. Omkostningene fastsettes skjønnsmessig til 3.000 kroner, jf straffeprosessloven §437 siste ledd.
Forhørsretten har unnlatt å ta stilling til saksomkostningsspørsmålet. Saksomkostninger burde vært idømt. Lagmannsretten har ingen kompetanse til å rette dette, jf. straffeprosessloven §442.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 3.000 - tretusen - kroner.