LB-2001-3917

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-07-04
Publisert:	LB-2001-03917
Stikkord:	Begjæring om gjenopptakelse
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1997-00474 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03917 M/02.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Bente Lind) mot A (Forsvarer: Advokat Ole Petter Drevland).
Forfatter:	Lagdommer Wenche Skjæggestad, formann. Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Hans Kr. Bjerke
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §391, §392, Straffeloven (1902) §162, §317, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41, §100, §130a

Saken gjelder spørsmålet om gjenopptakelse av straffesak i medhold av strpl §391 nr 3, subsidiært av strpl §392 annet ledd.

A ble, sammen med B, 17 juli 1996 satt under tiltale for grove narkotikaforbrytelser. Asker og Bærum herredsrett avsa 13. desember 1996 dom med slik domsslutning:

1. A, født *.*..1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år som fellesstraff med resttiden etter prøveløslatelse av Eidsivating lagmannsretts dom av 5.6.1992, jf. fengselsloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3, med fradrag for 244 - tohundreogførtifire - dagers utholdt varetektsarrest.

2. B, født *.*..1960, dømmes for overtredelser av straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd, samme lovs §162, første ledd og samme lovs §317, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 6 - seks - år med fradrag for 61 - sekstien - dagers utholdt varetektsarrest.

3. - - - - - - -

4. - - - - - - -

5. - - - - - - -

Begge de domfelte anket til lagmannsretten. Ankene gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og for Bs vedkommende, subsidiært straffutmålingen. Borgarting lagmannsrett avså dom for så vidt gjaldt A den 4. desember 1997. B møtte ikke frem i lagmannsretten under behandlingen av straffutmålingen. Avgjørelsen av dette spørsmålet ble derfor utsatt for hans vedkommende. Dommen har slik domsslutning:

1. A, født *.*. 1961, dømmes for overtredelse av straffelovens §162, første ledd, jf tredje ledd, jf femte ledd til en straff av fengsel i 12 - tolv - år som en fellesstraff med resttiden etter prøveløslatelse fra Eidsivating lagmannsretts dom av 5. juni 1992, jf fengselslovens §41, jf straffelovens §54 nr. 3. Til fradrag i straffen kommer 600 - sekshundre - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. B frifinnes for tiltalens post I b. Fastsettelse av straff for de øvrige forhold han ble kjent skyldig i ved Asker og Bærum herredsretts dom av 13. desember 1996 utsettes til senere behandling.

Ved dom av 18. desember 1997 ble B dømt til en straff av 30 dager fengsel for overtredelse av straffeloven §317 første ledd og §162 første ledd.

Ved straffutmålingen la lagmannsretten for As vedkommende til grunn følgende saksforhold:

«Tiltalte A oppbevarte, da han ble pågrepet, utvilsomt 2 pakker heroin med en samlet vekt på 976,8 gram.

Lagmannsretten finner at han også må dømmes for oppbevaring av de to pakker med heroin som ble funnet i skogen ved - - veien i X nær det stedet han påviste for politiet. Retten fester således ikke lit til tiltaltes forklaring om at denne narkotikaen var plassert i skogen av C. Det finnes således særdeles usannsynlig at C, om han hadde plassert narkotikaen på stedet, skulle sende A alene inn til depotstedet. Narkotikaen var gjemt og A ville åpenbart ha vanskeligheter med å finne den. Dertil er det ikke realistisk at C ville la en person han kjente lite få ukontrollert adgang til et parti narkotika med en gateverdi på flere millioner kroner. Det vises også til hva vitnet Torstein Holand forklarte om at politiet hadde opplysninger om at A allerede høsten 1995 hadde etablert depot for narkotika på stedet.

A blir etter dette å dømme for oppbevaring av 1953,4 gram heroin, som ifølge foretatte analyser hadde en renhetsgrad på 50 %.»

Den 15. november 2001 fremsatte A begjæring om gjenopptakelse. Begjæringen ble av lagmannsretten oversendt Oslo statsadvokatembeter til uttalelse. Først den 12. mars 2002 begjærte statsadvokaten dokumentene utlevert fra Oslo politidistrikt. Dokumentene var imidlertid i første omgang ikke å finne. Det viste seg at de var forlagt av advokat Drevland i hans arkiv, slik at de ikke ble oversendt til statsadvokaten før 8. april 2002.

Advokat Drevland hadde begjært rettslig avhør av et vitne, og dette ble gjennomført i Oslo forhørsrett 30. april 2002. I saker som gjelder overtredelse av bl a straffeloven §162 kan retten etter begjæring fra statsadvokaten ved kjennelse bestemme anonym vitneførsel hvis nærmere angitte vilkår foreligger, jf straffeprosessloven §130a. Innledningsvis i det rettslige avhøret Oslo forhørsrett foretok står følgende: «Partene ble enige om å anonymisere vitnet i tidligere og fremtidige skrifter». Lagmannsretten kan ikke se at det er adgang til å behandle spørsmålet om anonym vitneførsel summarisk, og uten å avsi kjennelse. Det vises til §130a sjette ledd som angir de skjerpede krav som stilles til begrunnelsen i den kjennelse som konkluderer med at anonym vitneførsel skal tillates. Lagmannsretten kan heller ikke se at vitnet i denne spesielle saken kan oppnå noe med anonymitet nå. Slik lagmannsretten forstår det, er det for å rette opp det dårlige inntrykk han mener at A har av ham at han nå ønsker å endre sin forklaring. Det gir liten mening å skulle fremstå anonymt i en slik situasjon. Vitnet vil etter dette bli navngitt i lagmannsrettens kjennelse.

Kst statsadvokat Bente Lind har avga uttalelse i saken som innkom lagmannsretten den 28. mai 2002.

Som nye dokumenter i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen foreligger et notat fra en samtale mellom advokat Drevland og vitnet C den 12. oktober 2001. Vitnet er omhandlet i mange av sakens dokumenter, og hans navn er stavet på forskjellige måter. I forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen har lagmannsretten valgt å stave navnet på samme måte som det ble stavet av Borgarting lagmannsrett i dom av 4. desember 1997.

Notatet er skrevet av advokat Drevland. Etter begjæring fra advokat Drevland ble det rettslige avhøret som er kommentert ovenfor, foretatt den 30. april 2002. Videre foreligger det en rapport fra daværende politiførstebetjent Holand, nå ansatt ved Politidirektoratet, datert 22. april 2002. Endelig er det fremlagt en rapport fra Torstein Holand etter et møte mellom ham, politioverkonstabel Førland og C i Sarpsborg kretsfengsel den 28. oktober 1999.

Advokat Drevland innga 18. juni 2002 ytterligere ett skriftlig innlegg hvor han utdypet sine synspunkter. Den 28. juni 2002 innga kst statsadvokat Bente Lind et avsluttende innlegg.

Til støtte for begjæringen om gjenopptakelse er det i det vesentlige anført:

I forbindelse med straffutmålingen la lagmannsretten til grunn at A oppbevarte to pakker heroin med en samlet vekt på 976,8 gram da han ble pågrepet. Han ble også dømt for oppbevaring av to pakker heroin som ble funnet i skogen ved Underlandsveien i X. Det samlede kvantum heroin han ble dømt for å ha oppbevart var dermed 1 953,4 gram heroin som ifølge foretatte analyser hadde en renhetsgrad på 50 %.

Det anføres at A er uriktig dømt. Det anføres videre at det foreligger nye omstendigheter og bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, jf strpl §391 nr 3. Subsidiært anføres det at særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om domfeltes skyld bør prøves på nytt, jf strpl §392 annet ledd.

Det foreligger nye bevis i saken i form av et notat skrevet av advokat Drevland etter en samtale med Isha C hvor det fremgår at pågripelsen av A skjedde som følge av en provokasjonshandling i regi av Oslo politidistrikt. C ble benyttet som kilde og provokatør. Disse opplysningene fra C er å anse som nye omstendigheter som kan danne grunnlag for gjenopptakelse, jf Rt-1990-253 og Rt-1994-1149. Loven er slik å forstå at det må foreligge en rimelig mulighet for at de nye opplysningene og bevisene vil føre til frifinnelse. Det vises i den forbindelse til kjennelse inntatt i Rt-1992-1683.

Fordi skyldspørsmålet ble avgjort av lagrette og det ikke er noen begrunnelse for hvorfor det ble svart ja på skyldspørsmålet, vil argumentasjonen måtte knyttes opp mot de bevis som ble ført for den dømmende rett, jf rettsboken, og til de nye opplysningene som C nå har kommet med.

Det fremstår som mest sannsynlig at politiførstebetjent Torstein Holands forklaring ble tillagt vesentlig vekt ved bevisvurderingen. Holand opplyste at han hadde fått opplysninger fra C om at A oppbevarte narkotika i det aktuelle området, og at han ville frakte noe av stoffet vekk for overlevering. Politiførstebetjenten opplyste også at det var funnet 2 kg heroin som stammet fra samme parti i Kristiansand, og at A skulle ha overlevert dette. Denne opplysningen kan ha påvirket lagretten. Det er uheldig at polititjenestemenn uttaler seg om kildeopplysninger som er inkriminerende for en tiltalt uten at dette kan underbygges av håndfaste bevis.

Også C forklarte seg for lagmannsretten. Han nektet for enhver befatning med saken. Videre nektet han for at han på noe tidspunkt hadde hatt kontakt med politiet.

I august 2001 tok C selv kontakt med advokat Drevland mens han satt fengslet i Oslo kretsfengsel. På bagrunn av to samtaler ble det skrevet et notat som C har fått gjennomlest og godkjent hos sin advokat.

Som det fremgår notatet, opplyser C at han i lengre tid hadde opptrådt som informant for Oslo politidistrikt med politibetjent Holand som kontaktperson. C hevder at det var politiet som opplyste ham om at A drev med narkotika. Politiet ønsket at C skulle bidra slik at A ble tatt. C hevder at overdragelsessituasjonen som førte til at A ble tatt i besittelse av heroin, ikke ville ha kommet i stand hvis det ikke hadde vært for at politiet ba ham om å ta kontakt med A for å kjøpe narkotika. Det fremgår av telefonutskriften til C at han har hatt kontakt både med A og Torstein Holand den dagen A ble pågrepet.

C har gjentatt det som er nevnt ovenfor i det rettslige avhøret som ble foretatt 30. april d.å. Det er ingen grunn til å tro at han forklarer seg som han gjør av frykt for represalier fra A. C ble overfalt og skutt på gaten i Oslo, men A kan ikke knyttes til overfallet på C. Dessuten kjenner C overfallsmannen. Hans navn er D. Det var uoverensstemmelser dem imellom på en illegal spilleklubb. C skal ha gjengjeldt skyteepisoden ved selv å skyte D i magen, og politiet skal være kjent med dette.

Når det gjelder den egenrapporten som er fremlagt, og som er skrevet av politiførstebetjent Torstein Holand etter et møte med C i Sarpsborg kretsfengsel 26. oktober 1999, hvor også politikonstabel Førsund var til stede, benekter C saksfremstillingen.

Cs rettslige forklaring kaster nytt lys over saken, idet den gir en klar indikasjon på at det har funnet sted politietterforskning med provokasjonstilsnitt. Det er politiet som gjennom sin kontakt med C har fremkalt en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. A ville ikke ha oppbevart det beslaglagte kvantum med heroin hvis det ikke var for at C hadde bedt om å få kjøpe heroin av ham.

C gir uttrykk for at han ikke fikk noe tilbud av A om kjøp av stoff før 14. april, men det fremgår av samtaleutskriftene fra hans mobiltelefon at han har ringt et telefonnummer som trolig tilhørte As firma *** AS i - - -gt den 13. april 1996 kl 1329. Han har også ringt A privat dagen før. Han har også hatt kontakt med politiførstebetjent Torstein Holand den 13. april. Alt dette kan indikere at C også før 14. april 1996 hadde konkrete samtaler med A om kjøp av heroin. I et rettslig avhør av 9. juli 1997 gir A uttrykk for at C avtalte overdragelse av narkotika 13. april. Narkotikaoverdragelsen ble knyttet opp mot et lån som A hadde utbetalt til Cs yngre bror. C skulle overdra narkotika til A som betaling av lånet. Muligens har politiet selv dokumentasjonen på at lånet ble utbetalt, idet det ble beslaglagt dokumenter på As kontor i forbindelse med pågripelsen. I lagmannsretten svarte politikonstabel Førsund på spørsmål fra forsvarer at C var stor innen narkotika.

Av Torstein Holands rapport fremgår det at det ble klarert med overordnet påtalemyndighet at C kunne kjøpe 10 gram heroin av A. Dette er en helt ny opplysning som ikke var fremme i lagmannsretten. Opplysningen underbygger at det forelå etterforskning med provokasjonstilsnitt. Provokasjonshandlingen er gjennomført i strid med Riksadvokatens retningslinjer samt de rettslige rammer som er trukket opp for gjennomføringen av utradisjonelle etterforskningsmetoder, jf Rt-1984-1076. Det må legges til grunn at den straffbare handlingen ikke ville ha blitt begått hvis det ikke hadde vært for at politiet fremprovoserte den.

Det er ikke holdepunkter for at det stoffet A ble pågrepet i besittelse av var ment for en annen person enn C. Det vises i denne forbindelse til Cs egen rettslige forklaring.

Det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved om C faktisk har gitt en riktig gjengivelse av hendelsesforløpet. Det anføres at han selv var en aktør i narkotikamiljøet i Oslo, og det er all mulig grunn til å tro at politiet var klar over dette. Han fikk imidlertid operere fritt så lenge han ga gjenytelser i form av informasjon. Denne rollen har også andre kjente kriminelle hatt. C var tiltalt for oppbevaring av mer enn en kilo heroin i mai/juni 1996, men etter et møte hos Riksadvokaten, hvor også politiførstebetjent Torstein Holand deltok, ble tiltalen trukket. Det faktum at politiet brukte en kriminell som provokatør i saken mot A er i seg selv frifinnelsesgrunn. Det vises til Rt-2000-1223.

Det må etter dette legges til grunn at det fremstår som en rimelig mulighet at Cs rettslige forklaring - som er et nytt bevis i saken - kan føre til frifinnelse av A. Vilkårene for å gjenoppta saken foreligger følgelig.

Subsidiært anføres det at det foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Gjenopptakelse kan besluttes når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på nytt. Det kreves ikke nye opplysninger eller bevis for å beslutte gjenopptakelse etter denne bestemmelsen, jf Rt-1996-280. Det oppstilles ingen begrensning mht hvilke «særlige forhold» som kan telle med i vurderingen av om det er tvilsomt om den fellende dommen er riktig. Det kan etter omstendighetene ses hen til arten og kvaliteten av de bevis eller den beviskjede som ligger til grunn for dommen, herunder om fellelsen utelukkende bygger på indisiebevis, jf Rt-1995-165.

Det må kunne legges til grunn at A ble domfelt i en sak hvor ikke alle sakens opplysninger ble fremlagt i retten. Det anføres at de politibetjentene som vitnet i retten, ga et noe fortegnet bilde av hva som faktisk hadde funnet sted, bl a for å skjule hvilke etterforskningsskritt som var benyttet, samt for å skåne C. Som en følge hefter det usikkerhet ved bevisene i saken, og dermed også om domfellelsen av A er riktig. Vilkårene for å gjenoppta saken foreligger da, jf strpl §392 annet ledd.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:

Når det gjelder bevisførselen under hovedforhandlingen, skal C ha blitt innkalt som vitne fordi det fremgikk av mobiltelefonutskrifter som var innhentet i forbindelse med en sak mot ham, at han hadde vært i telefonkontakt med etterforskere ved narkotikaseksjonen i tiden rundt pågripelsen av A. Det ble derfor stilt spørsmål mht hans rolle i forbindelse med pågripelsen av A. Etter drøftelser mellom C, hans advokat og politiet ble det besluttet å føre ham som vitne. Han var sterkt bekymret for represalier og forlangte lukkede dører og at A ikke skulle være til stede i retten. Slik advokat Drevland beskriver det i sin gjenopptakelsesbegjæring, nektet C i retten for enhver befatning med saken, til tross for at det forelå telefonutskrifter som viste at han hadde ringt til politiførstebetjent Torstein Holand flere ganger, senest 14. april 1996.

Politiførstebetjent Torstein Holand ble avhørt som vitne i saken. Han forklarte seg om bruk av kilder/kildeopplysninger og herunder om Cs rolle som kilde. Videre forklarte han seg om etterforskning rettet mot den kosovoalbanske mafiaen i Norge, hvor A ble betegnet som sentral. Virksomheten er godt organisert og drives av eksilkosovoalbanere, hvorav flere tidligere politimenn. Det innføres og omsettes heroin i Norge og sendes penger og våpen til Kosovo. Etterforskningen har vært lagt bredt opp og det har vært mottatt opplysninger fra mange forskjellige kilder via forskjellige polititjenestemenn. Lenge før C påviste As depot i Y, var politiet kjent med at han hadde et depot der. Dette visste man allerede høsten 1995, men man klarte ikke å påvise det nøyaktige stedet. Lagmannsretten fikk også vite at politiet hadde funnet over to kilo heroin i Kristiansand som analyser viste at stammet fra det samme partiet som det som ble funnet i Y. Politiet hadde mottatt tips om at A leverte heroin til Kristiansand og Hønefoss.

Etter at C avga vitneforklaring i lagmannsretten skal han etter det som blir opplyst, ha fått store problemer i sitt miljø. Høsten 1999 ba han om et møte med politioverkonstabel Førsund og politiførstebetjent Holand. Møtet fant sted 28. oktober 1999 og C varslet den gang at han ville skape problemer for politiet. Han ville forsøke å fremskaffe falske bevis slik at As sak ble gjenopptatt. Dette ville han gjøre for å blidgjøre A.

Etter at han hadde kontaktet advokat Drevland, avga han forklaring for retten den 30. april i år. C ga igjen uttrykk for at hans motiv var at han håpet at han kunne blidgjøre A. Politiet hadde dessuten ifølge C ikke holdt sine løfter til ham om å holde hans identitet/rolle som kilde skjult. Han hadde også forventet å bli hjulpet med oppholdstillatelse.

C har både blitt beskutt og overfalt, og han frykter at A eller hans familie står bak. Han frykter for sitt liv.

Når Cs forklaring i lagmannsretten skal settes inn i sammenhengen, må det legges til grunn at han der benektet enhver befatning med saken. Hans forklaring kan derfor ikke ha hatt noen bevisverdi ved domfellelsen av A. Det sentrale spørsmål i relasjon til hans nye forklaring blir derfor om hans forespørsel om kjøp av heroin har hatt noen innvirkning på As handlinger/virksomhet.

C hevder i sin rettslige forklaring at A fremskaffet heroin pga hans forespørsel om å få kjøpe, og at A ikke ville ha gjort det hvis ikke C hadde bedt om å få kjøpe narkotika. C fremholdt at han hadde bedt om å få kjøpe narkotika i lang tid, og at han ikke fikk tilbud om dette før 14. april 1996. Det ble avtalt at han samme dag skulle møte A ved Z stasjon. Han ble tatt med opp til depotet i Y, og foretok, i samsvar med politiets instruks ikke noe kjøp. Han mottok derimot en vareprøve, og han lovet A å kjøpe ca et halvt kilo senere, hvis vareprøven svarte til forventningene. Det var før dette tidspunkt ikke gjort noen klar avtale om kjøp og kvantum.

Cs rolle som en av politiets kilder var kjent for lagmannsretten. Dette fremgikk av telefonutskriftene og av politiførstebetjent Holands forklaring. Da det ble påvist hvor depotet lå, var Cs oppgave over.

Politiet startet spaning i området, og A ble pågrepet senere samme dag, etter at han hadde vært inne i depotet og hentet heroin. Sammen med en person han litt før hadde avhentet ved statoilstasjonen i Z ble han pågrepet i en bil. Ved pågripelsen var han i besittelse av ca ett kilo heroin. Det ble funnet ytterligere ca ett kilo i depotet.

Lagmannsretten fant det bevist at A oppbevarte de ca to kilo heroin som ble beslaglagt.

Et vilkår for gjenopptakelse etter strpl §391 første ledd nr 3 er at det foreligger nye omstendigheter eller bevis som synes egnet til å lede til en endring av dommen.

Påtalemyndigheten har vanskelig for å se at Cs forklaring fyller dette vilkåret. Cs endrede forklaring kan ikke ses å ville ha hatt noen betydning for resultatet om den hadde foreligget før lagmannsretten avgjorde saken. Til dette kommer at den begrunnelse som er gitt for den endrede forklaring, ikke styrker forklaringens troverdighet. Påtalemyndigheten kan heller ikke se at det foreligger andre forhold som gjør det tvilsomt at dommen er riktig, eller hensyn som tilsier at skyldspørsmålet bør prøves på ny, jf strpl §392 annet ledd.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

Domfelte As begjæring om gjenopptakelse forkastes.

Lagmannsretten skal bemerke:

A har anført at vilkårene for gjenopptakelse foreligger både etter strpl §391 nr 3 og strpl §392 annet ledd.

Etter strpl §391 nr 3 kan gjenopptakelse kreves når det «opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge». Etter strpl §392 annet ledd kan gjenopptakelse til gunst for domfelte besluttes når «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Det vises også til Rt-2000-2142.

Kriteriet «synes egnet til» i strpl §391 nr 3 er i rettspraksis forstått dithen at det må foreligge en rimelig mulighet for at det nye som påberopes ville ha medført en annen avgjørelse om det hadde foreligget for den dømmende rett. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at det ville ha blitt resultatet. Betydningen av nye omstendigheter og bevis må vurderes i sammenheng med det øvrige bevismaterialet som foreligger. Først når en endring av dommen fremstår som en rimelig mulighet etter en samlet bevisbedømmelse, vil de nye forhold gi grunnlag for gjenopptakelse. Også nye vurderinger av holdbarheten av de bevis som ble ført kan komme i betraktning.

Bestemmelsen i strpl §392 annet ledd er ment som en ytterste sikkerhetsventil i de tilfeller der dommens riktighet fremstår som tvilsom, og «saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd», jf Straffeprosesskommisjonens innstilling side 344 og Ot.prp.nr.78 (1992-1993) side 63.

Ved avgjørelsen av krav om gjenopptakelse er det av vesentlig betydning at den domfellelse som har skjedd har kommet etter umiddelbar bevisførsel. Bevisførselen ved krav om gjenopptakelse er derimot middelbar. Gjennomgående vil den dømmende rett ha et langt bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av forklaringene ved umiddelbar bevisførsel. Det at den dømmende rett skal høre tiltalte og vitnene er et bærende prinsipp i straffeprosessen.

Etter en gjennomgang av de dokumenter som er fremlagt i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen kan lagmannsretten ikke se at det er fremlagt nye bevis eller at det er opplyst om nye omstendighet som synes egnet til å føre til frifinnelse av A.

Politiførstebetjent Torstein Holand forklarte som vitne i lagmannsretten at C hadde virket som kilde for politiet i forbindelse med etterforskning mot det kosovoalbanske miljøet i Norge. Kontakten var i perioden 1995/1996, og det ble gitt opplysninger om flere forhold, herunder omsetning av heroin. As navn kom opp, og politiet var godt kjent med navnet også fra andre kilder. C ble bedt om å følge opp, men i følge politiet ble det aldri planlagt at det skulle kjøpes heroinpartier via C, idet politiet ville forsøke å løse saken på egen hånd. Det fremgikk også av telefonutskrifter som ble fremlagt i lagmannsretten at det hadde vært telefonkontakt mellom C og etterforskerne i tiden rundt pågripelsen av A. Da C ringte 14. april 1996 for å fortelle at han hadde fått tilbud om å kjøpe heroin, ble han instruert om kun å ta imot en prøve. Politiet håpet at A skulle ta med vitnet til sitt depot, og at vitnet senere kunne påvise stedet for politiet. Politiet hadde allerede opplysninger som gikk ut på at A hadde et depot i Y, men de visste ikke den nøyaktige beliggenhet.

Saken utviklet seg deretter slik politiet hadde håpet, og Cs rolle i saken var avsluttet. Politiet opprettet spaning i - - veien, og A ble pågrepet sammen med en annen person i en bil samme ettermiddag etter å ha besøkt depotet nok en gang. Det ble funnet ca ett kilo heroin i bilen og ytterligere ca ett kilo i depotet. Stoffet ble analysert og ble funnet å være fra samme parti. A forklarte i lagmannsretten at stoffet tilhørte C, men ble ikke trodd, bl a fordi lagmannsretten fant det «urealistisk at C ville la en person han kjente lite få ukontrollert adgang til et parti narkotika med en gateverdi på flere millioner kroner». Lagmannsretten viser også til at vitnet Torstein Holand forklarte at politiet hadde opplysninger om at A allerede høsten 1995 hadde etablert depot for narkotika på stedet.

Det er anført at A må frifinnes fordi den straffbare handlingen ikke ville ha funnet sted hvis den ikke hadde vært fremprovosert av C, som bestilte stoffet.

Det fremgår at politiet hadde opplysninger om at A solgte narkotika allerede høsten 1995. Politiet satt bl a med opplysninger om at A hadde depot i Y. C hevder nå i det rettslige avhøret at han kontaktet A flere ganger med forespørsel om stoff, før han fikk tilbud om å kjøpe narkotika. Spørsmålet blir da om den heroinen som ble beslaglagt 14 april var skaffet til veie av A for videresalg til C.

Lagmannsretten kan ikke se at det er fremskaffet bevis som taler for at det forholder seg slik. A ble prøveløslatt 5. august 1995 etter en dom på seks års fengsel for befatning med heroin. Allerede samme høst fikk politiet opplysninger fra flere uavhengige kilder om at han drev med salg av narkotika. Den 14. april om ettermiddagen var A inne i skogen og hentet ut heroin til en annen person enn C. Det var i denne forbindelse han ble pågrepet. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det kan hevdes at stoffet kom til Norge som en følge av kontakten mellom A og C. I samme retning trekker også det faktum at heroin som stammet fra samme parti ble beslaglagt i Kristiansand.

Sett på bakgrunn av de opplysninger som fremkommer i rapporten som ble skrevet etter møtet med C i Sarpsborg kretsfengsel 28. oktober 1999, synes det som om Cs rettslige forklaring kan ha fremkommet fordi han er skuffet over at politiet ikke har hjulpet ham til oppholdstillatelse i Norge. I tillegg er han engstelig for at As miljø kan bære nag til ham etter domfellelsen av A. Han ønsker derfor å bidra til å blidgjøre A.

Lagmannsretten finner at det ikke har fremkommet nye omstendigheter eller bevis som synes egnet til å lede til en endring av dommen, og finner heller ikke at andre forhold gjør det tvilsomt at dommen er riktig og at skyldspørsmålet bør prøves på ny, jf strpl §391 nr 3 og §392. Når det gjelder anførselen om at politiet har medvirket til at tiltale for straffbare forhold mot C har blitt trukket tilbake, har lagmannsretten merket seg at C ifølge opplysninger i statsadvokatens skriv av 28. juni, ble domfelt i Oslo forhørsrett i januar 1997. Videre er det fattet utvisningsvedtak mot ham. Lagmannsretten har også merket seg at Oslo byretts dom mot E av 18. februar 1997 er begjært gjenopptatt, og at E i gjenopptakelsesbegjæringen har utpekt en annen person enn C som ansvarlig for oppbevaringen av den narkotika som er omhandlet i dommen.

As begjæring om gjenopptakelse blir etter dette å forkaste.

Advokat Drevland har bedt om å bli oppnevnt som forsvarer på det offentliges bekostning, jf. straffeprosessloven §100, annet ledd. Oppnevnelse av forsvarer på det offentliges bekostning kan skje når særlige grunner taler for det.

Bærebjelken i gjenopptakelsesbegjæringen er en rettslig forklaring fra en person som allerede i 1999 adviserte at han ville forsøke å forklare seg slik at han A ble frifunnet. Det siteres fra Holands rapport av 28. oktober 1999:

«C fortalte at hvis han ikke ble sluppet ut fra varetekt, ville han skape problemer for politiet. Han vil søke om erstatning fra den Norske stat, samt forsøke å fremskaffe bevis slik at As sak blir gjenopptatt. Dette ville han gjøre fordi han trodde at A ville tilgi ham for hva han hadde gjort mot ham.»

Etterforskeren formidlet disse opplysningene til Cs advokat, advokat de Vibe. I referatet fra samtalen mellom advokat Drevland og C som fant sted 12. oktober 2001, er det opplyst at kontakten mellom Drevland og C er formidlet gjennom Cs advokat. Notatet som advokat Drevland skrev på bakgrunn av to samtaler med C er videre gjennomlest og godkjent av hans advokat. Lagmannsretten kan da ikke se det annerledes enn at advokat Drevland må ha vært klar over motivet for Cs endrede forklaring. Motivasjonen gir en sterk foranledning til å stille spørsmål ved forklaringens troverdighet.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger særlige grunner som gjør at det offentlige bør bære utgiftene til advokat i dette tilfellet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

As begjæring om gjenopptakelse forkastes.