LB-2001-481
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-02 |
| Publisert: | LB-2001-00481 |
| Stikkord: | Skifterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00481 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Heiestad). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kittelsen). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsbby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1991) §22, §69, §94 |
Saken gjelder verdifastsettelsestidspunkt for tidligere felles bolig samt krav om andel i erstatningsutbetaling i forbindelse med felleseieskifte.
A og B inngikk ekteskap i desember 1983, etter at de var blitt kjent i USA ett år tidligere. A, som er amerikansk statsborger, flyttet til Norge. Partene bodde sammen i en leilighet i - - veien 7, Oslo, og denne var under hele samlivet deres felles bolig i Norge. A oppholdt seg periodevis alene i USA allerede fra 1984. I 1986 og 1987 bodde partene sammen i USA i lengre perioder frem til 1988. De flyttet da begge tilbake til Norge.
I 1989 anskaffet partene to leiligheter, en i - - gaten og en i - - veien. De inngikk ektepakt i mai samme år, hvoretter leiligheten i - - veien med påhvilende gjeld ble tillagt A som særeie. Leiligheten i - - gaten ble tillagt B s særeie.
I mai 1991 kom det til brudd mellom partene, og A flyttet ut av leiligheten i - - veien 7. Hun bodde en kort stund i leiligheten til en bekjent. Deretter flyttet hun inn i Bs leilighet i - - gaten og betalte husleie til ham. B ble boende i - - veien 7. For øvrig foresto han utleie av As leilighet i - - veien.
I 1996 fikk B utbetalt en større erstatning fra det offentlige, etter at han i 1985/86 hadde sittet varetektsfengslet mistenkt for attentat mot en moskè i Oslo. I erstatningsbeløpet inngikk 60.000 kroner for tapt arbeidsfortjeneste.
Høsten 1996 søkte partene skilsmisse. I den forbindelse innga de en vitnebekreftet erklæring om at de hadde levd adskilt og på hver sin kant siden 12. mai 1991. De ble skilt i henhold til ekteskapsloven §22 ved fylkesmannens bevilling 10. februar 1997. A reiste tilbake til USA høsten 1997 og har bodd der siden. Det er ingen barn i ekteskapet.
I oktober 1998 begjærte A offentlig skifte av fellesboet. B motsatte seg dette, under henvisning til at skiftet var gjennomført da partene flyttet fra hverandre. Ved Oslo skifteretts kjennelse av 12. mars 1999 ble As begjæring tatt til følge, og boet tatt under offentlig skiftebehandling. Under bobehandlingen oppsto tvist om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdifastsettelsen av - - veien 7. Videre fremmet A krav om utbetaling av halvparten av den erstatning på 60.000 kroner som B ble tilkjent for lidt tap i forbindelse med varetektsfengslingen på 1980-tallet. I tillegg fremsatte begge parter krav om vederlag for utlegg i tilknytning til den annens særeieleilighet.
Skiftetvisten ble behandlet i søksmåls former, og Oslo skifterett avsa 21. november 2001 dom med slik domsslutning:
Hovedsøksmålet:
1. Verdien av eiendommen - - veien 7 fastsettes ved skiftetakst der verdien født xx.xx.91 legges til grunn.
2. B frikjennes for kravet om å erlegge A halvparten av erstatningen på tapt arbeidsfortjeneste.
3. Partene dekker hver sine omkostninger i hovedsøksmålet.
4. B frifinnes for krav om vederlag for A s nedbetaling av Bs særgjeld og for påkostning på hans særeie.
Motsøksmålet:
1. A frikjennes for krav om vederlag for B s påståtte utlegg på hennes særeieleilighet i - - veien.
2. Partene dekker hver sine omkostninger i motsøksmålet.
A har rettidig påanket skifterettens dom i hovedsøksmålet, domsslutningen punkt 1, 2 og 3. Hun har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:
1. Verdien av leiligheten i - - veien 7 fastsettes ved skiftetakst der verdi pr. i dag legges til grunn.
2. A tilkjennes 1/2 av erstatning for lidt arbeidsfortjeneste med kr 30.000,-.
3. A og eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, og A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
B har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Skifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.
B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 18. september 2001. Den ankende part var representert ved sin prosessfullmektig. Hun avga forklaring ved telefonavhør i USA. Ankemotparten møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Når det for øvrig gjelder sakens enkeltheter, vises til skifterettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Det bemerkes at partene både for skifteretten og lagmannsretten er enige om at skjæringstidspunktet for samlivets opphør er 12. mai 1991.
A har i hovedsak anført:
Oslo skifterett la i sin kjennelse av 12. mars 1999 korrekt til grunn at det ikke var inngått noen avtaler i anledning skifteoppgjøret da partene gikk fra hverandre i mai 1991. Det ble aldri foretatt noen delutlodning, og det ble heller ikke inngått avtale om hvem som skulle overta - - veien 7. Leiligheten var anskaffet av begge i fellesskap, og tilhørte begges rådighetsdel med en halvpart på hver.
Da A flyttet, tok hun bare med seg det mest nødvendige. I virkeligheten kom det ikke til definitivt brudd mellom partene før B tok initiativ til søknad om skilsmisse i 1996. Frem til dette tidspunkt hadde partene jevnlig samkvem med hverandre, bl.a i forbindelse med ferier. Til en viss grad hadde de også fortsatt felles økonomi, iallfall når de ferierte sammen.
Helt eller delvis skifteoppgjør var aldri noe tema. A hadde frem til høsten 1996 både ønske om, og grunn til å tro, at ekteskapet kunne reddes. Følgelig var det heller ikke behov for avtaler som berørte deres økonomiske mellomværende.
Skifteretten har i sin kjennelse fastslått at boet ikke er skiftet. Leiligheten i - - veien 7 er nå gjenstand for utlodning og det må avholdes skiftetakst. Da er det utlodningstidspunktet som skal legges til grunn for verdifastsettelsen, jf. Rt-2001-360. Dette er også tidligere lagt til grunn av Høyesterett i andre avgjørelser, før ekteskapsloven av 1991.
I 1996 mottok A et beløp på 36.000 kroner fra B . Dette var en gave, og hadde ingen sammenheng med den erstatningsutbetalingen han hadde mottatt tidligere samme år. Hun har dermed krav på halvparten av de 60.000 kroner som utgjorde erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.
B har i hovedsak anført:
Leiligheten i - - veien 7 var ervervet av ham alene. Ektefellen bidro ikke til finansieringen, verken før eller under ekteskapet. Den tilhørte hans rådighetsdel, og det var full enighet om at han skulle beholde leiligheten som sin etter samlivsbruddet i 1991. Dette var så selvfølgelig at ingen av dem så noe behov for en uttrykkelig avtale. A har heller ikke på noe tidspunkt etter samlivsbruddet foretatt disposisjoner som tyder på at hun anså seg som medeier i leiligheten. Han har hele tiden hatt full faktisk og rettslig rådighet over leiligheten.
I februar 1998 mottok han et brev fra As daværende advokat som omhandlet skifteoppgjøret. Det vedlagte «forslag til oppgjør» viser med all tydelighet at alle aktiva og passiva faktisk ble fordelt i 1991.
Fra Bs side var det aldri aktuelt å gjenoppta samlivet etter 1991. Årsaken til at han ikke begjærte separasjon, var hensynet til ektefellen som med sin sterkt religiøse bakgrunn opplevde det svært tungt at ekteskapet ikke holdt. For ham spilte det liten rolle de første årene etter bruddet at de fortsatt formelt var gift.
Det er ingen tvil om at det i henhold til teori og rettspraksis er utlodningstidspunktet som i utgangspunktet skal legges til grunn ved verdifastsettelsen av eiendom på skifteoppgjør. Imidlertid er det rom for unntak, og det vises særlig til Rt-1984-992.
Da B mottok erstatningsutbetalingen våren 1996, var det hans advokat i erstatningssaken som orienterte ham om ektefellens rett til halvparten av erstatningen for lidt tap. Han fant det derfor riktig å gjøre opp med henne umiddelbart, bl.a fordi hun hadde behov for penger til nedbetaling av bl.a studiegjeld til sin mor. Det er hans oppfatning at beløpet hun fikk var noe lavere enn de 36.000 kroner hun har angitt. Under enhver omstendighet har hun fått fullt oppgjør, og har ikke noe mer å kreve.
Lagmannsretten finner at skifterettens dom må bli å stadfeste, og skal bemerke:
Partene er enige om at skjæringstidspunktet for hvilke aktiva og passiva som skal inngå i delingsgrunnlaget er mai 1991. Dermed er det på det rene at det er lovgivningen før 1991 som skal legges til grunn, jf. overgangsbestemmelsene i ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 4, §94 nr. 2.
Ekteskapsloven av 1991 §69 annet ledd knytter verdsettingstidspunktet til utlodningstidspunktet, med mindre det dreier seg om eiendeler som beholdes av ektefellen på skjæringstidspunktet, og denne eide disse fullt ut. Tidligere lovgivning hadde ingen bestemmelser som direkte regulerte dette spørsmålet. Men også etter tidligere rett var det lagt til grunn at verdsettingstidspunktet som hovedregel skal knyttes til utlodningstidspunktet, jf. bl.a. Rt-1974-439. I Rt-1982-906 inntok Høyesterett det standpunkt at dersom det er skjedd en forhåndsutlodning, er det tidspunktet for denne utlodning verdien skal knyttes til. En avgjørelse inntatt i Rt-1984-992 omhandlet et tilfelle hvor det under privat skifte var oppnådd enighet om at hustruen skulle utlegges boligen. Høyesterett kom her til at man skulle legge til grunn verdien på det tidspunkt boligen ble overtatt av henne. I denne avgjørelsen uttaler førstvoterende bl.a følgende:
«Når det gjelder tidspunktet for verdsettingen av leiligheten ved taksten, er det nok så at Høyesterett i flere rettsavgjørelser har gitt uttrykk for at verdien på utlodningstiden i prinsippet vil være det riktige, jf. Rt-1981-1268 på side 1273. Forholdet vil imidlertid kunne stille seg annerledes hvis loddeierne har truffet avtale om å innrette seg på annet vis, jf. Rt-1982-906. Etter erklæringen av 26. februar 1978, skal både overtagelsen av leiligheten og av gjelden skje fra 1. januar 1978. Hustruen har senere utøvet eierrådigheten over leiligheten. Etter en konkret forståelse av avtalen må da etter min mening forutsetningen være at også verdsettelsen av leiligheten skulle skje ut fra verdien på samme tidspunkt, 1. januar 1978.
I Rt-2001-360, hvor problemstillingen i hovedtrekk er den samme, foretar Høyesterett en konkret fortolkning av den avtalen partene hadde inngått. Slik den faktiske situasjonen fortonet seg for Høyesterett, resulterte tvisten i at utlodningstidspunktet måtte legges til grunn i den saken.
Lagmannsretten finner i nærværende sak at det er den verdi leiligheten i - - veien hadde på skjæringstidspunktet - dvs. 12. mai 1991 - som inngår i delingsgrunnlaget, og begrunner dette med følgende:
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at leiligheten ble kjøpt og finansiert av B alene. Videre legges til grunn at A ikke på noe tidspunkt har bidratt med egne midler til nedbetaling av gjeld eller andre utgifter på leiligheten, noe hun etter det opplyste heller ikke har hatt økonomisk anledning til. Frem til 1988/1989 bodde hun bare periodevis i Norge. Hun var uten fast arbeid, og hadde etter det opplyste ubetydelige inntekter av sporadisk undervisning m.v. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at hun gjennom arbeid i eller utenfor hjemmet har bidratt slik til ektefellenes felles underhold at hun kan anses å ha opparbeidet noen eierandel i leiligheten etter anskaffelsen. B har på sin side vært i fast stilling med full lønn, og han har ikke vært avhengig av hennes inntekter eller bidrag til husholdningen på annen måte. Det er opplyst at A fra 1988/89 kom i fullt arbeid med en vesentlig økning av sine lønnsinntekter, men lagmannsretten finner det ikke godtgjort at dette medførte noen endring i forhold til hennes innsats vedrørende - - veien 7.
Det følger av foranstående at leiligheten i - - veien 7 må anses innbragt av ektemannen, og at den tilhørte hans rådighetsdel alene, også ved samlivsbruddet.
Lagmannsretten legger til grunn at A har vært fullt innforstått med at leiligheten var hans, da hun flyttet ut i mai 1991, og at han den gang også faktisk fikk utlagt leiligheten til seg.
Det var etter det opplyste praktiske grunner til at B foresto utleie av hennes leilighet i - - veien, og lagmannsretten finner det for øvrig ikke godtgjort at de på noe tidspunkt etter bruddet har hatt noen sammenblandet eller felles økonomi. At partene har reist på et par kortere ferier og i denne forbindelse bidratt til felles eller hverandres utgifter, endrer ikke denne oppfatning.
Ved samlivsbruddet ble etablert en faktisk tilstand, praktisk og økonomisk, som har manifestert seg over en årrekke. B beholdt leiligheten i - - veien 7 og særeieleiligheten i - - gaten. A beholdt leiligheten i - - veien. Lagmannsretten legger til grunn at denne faktiske tilstand bygget på en stilltiende, men utvetydig overenskomst om at det var slik eierforholdene var og skulle være. De etterfølgende omstendigheter, hvoretter det ikke ble gjort forsøk på å rokke ved denne tilstanden på flere år, styrker denne oppfatning. Situasjonen må etter lagmannsrettens syn vurderes på samme måte som om partene hadde inngått en uttrykkelig avtale. Og da må det være skjæringstidspunktet, mai 1991, som skal legges til grunn for verdifastsettelsen.
Lagmannsretten legger til grunn at A allerede i 1996 mottok sin andel av Bs erstatningsutbetaling. Lagmannsretten har ikke annet enn partenes forklaringer å forholde seg til. Begge bekrefter at hun mottok et beløp som omtrent tilsvarer halvparten av 60.000 kroner, kort tid etter at erstatningen ble utbetalt. Da har det etter rettens oppfatning formodningen mot seg at dette - fem år etter samlivsbruddet - skulle være en gave uten sammenheng med erstatningsutbetalingen, slik A har anført.
Etter dette må skifterettens dom bli å stadfeste, så langt den er påanket.
A har forgjeves anvendt anke. Hun tilpliktes dermed å erstatte motparten dennes saksomkostninger, idet lagmannsretten ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. B er innvilget fri rettshjelp. Hans prosessfullmektig har inngitt arbeidsoppgave som er godkjent av retten. Etter denne skal A betale egenandel og tilleggsandel til B med til sammen 5.394 kroner. Det offentliges andel av saksomkostningene utgjør 18.122 kroner.
For skifteretten - hvor tvisten omfattet flere forhold - var saken dels vunnet, dels tapt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen endring i skifterettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oslo skifteretts dom stadfestes så langt den er påanket.
2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med 5.394 - femtusentrehundreognittifire - kroner, og til det offentlige med 18.122 - attentusenetthundreogtjueto - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.